Bakrus: Pønkrock fra hjerterota
– Har skikkelig problemer med å spille noen låter fra «Tynn Kjærlighet» fordi de handler om ting som skjedde og hvordan jeg hadde det på den tida, og gjengir masse følelser jeg ikke har lenger, forteller vokalist og gitarist Jonas Jansen Ramsfjell i Bakrus, som er aktuelle med albumet «Lover Ingenting» på Indie Recordings.
Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Pressebilder
Bakrus’ nye album «Lover Ingenting» bombarderer sjelen med ektefølte energibomber med norskspråklig rock av det mer punka slaget. Låter hentet ut fra ung norsk virkelighet i 2021, men som også i stor grad vil appellere til fansen til de fire store i norsk rock eller Per Bergersen, Blomst eller Norsk Råkk for den del. Jansen Ramsfjells skarpe, følelsesladde rockepoesi stikker dypt og fanger bredt.
Her forklarer han og bandkameratene, i det som må være Røros fineste rårock-ensemble denne høsten, om hvordan de kan finne inspirasjon i dagligdagse ting som en bollepose fra Deli de Luca, om inspirasjonen man får ut av å se Iron Maiden når man er 10 år gammel, Ebba Grön, «Splitter Pine», Bare Egil Band, Wolf Parade.
Han forklarer også fordelen med å ha en pønka mor, bakrusens kreative side, kardemommelovens genialitet, livets mange utfordringer og det å føle seg utilstrekkelig, men likevel ikke gi opp.
Hvorfor valget av bandnavnet og hva er forholdet deres til «hangovers»?
Steffen: Navnet er gøy, hangovers er ikke. Likevel dukker de opp støtt og stadig.
Odd-Ragnar: Nei, det er jo som regel selvforsynt og ris til egen bak, så for min del appellerte det veldig til det selvdestruktive kjøret man fort faller tilbake på, men som var meget prominent på den tida. Sett det på regninga, så fikser vi det i morra, og så kommer det til slutt en metaforisk inkasso. Får sprette en pils for å roe nervene. På den annen side føler jeg det norske ordet Bakrus er en mer nyansert beskrivelse, da du har alt fra den vanlige skallebanken etter gårsdagens herjeri til eufori og en spontan interesse for new age og yoga 😉
Viken: Var ingen direkte grunn at vi valgte det navnet egentlig, det bare dukket opp. Vi klarte ikke finne et navn som var kort/enkelt og vi likte. Navnet bare dukket plutselig opp i kaffe/matpausen under en øving, og vi likte det. Det var enkelt, rett fram og enkelt å huske. Så vi gikk for det. (Pluss det er mulig at noen av oss var i bakrus/hangover den dagen).
Jonas: Jeg var ikke med i sirkuset når navnet ble satt. Kom på litt senere. HATER å være bakfull. Noe av det verste jeg vet. Blir dessverre bakfull jævlig fort også. Det gjør ikke at det blir mindre kvelder på fylla, bare flere dårlige dager etterpå. Blir bra låter av det, men ikke akkurat bra stemning.
Jonas, når og hvordan oppdaget du musikk og hva var det som gjorde deg så lidenskapelig opptatt av den?
Jonas: Den har nok alltid vært der. Bodde på gård langt unna butikk og skole, så det var mye bilkjøring med musikk. Kan vel aldri huske noen tid «før» musikk var en del av livet. Vet ikke hvorfor det ble så viktig. Det har liksom bare alltid vært en del av hverdagen.
Hvilken musikk var du omgitt av i oppveksten?
Jonas: Mamma var pønker i tenårene, og var mye kulere enn jeg er. Det er hun for så vidt fortsatt. Hun satte alltid på Dead Kennedys, Sex Pistols, Ebba Grön, DumDum, Jokke eller andre i den klassen. Pappa var stor på metall og rock, og brant alltid CD-er til meg med det han hørte på. Rammstein, Black Sabbath og den slags. Iron Maiden var det største besettelsen by far. Min første konsert var Maiden på Vallhall Arena når jeg var 10. Tror jeg hadde alle Maiden CD-ene som fantes på den tida.
Når begynte du selv å synge og spille og hva var det som fenget med denne måten å uttrykke seg på?
Jonas: Begynte på gitar på musikkskolen når jeg var 6. Søkte meg egentlig inn på piano fordi storebroren til en kompis hadde keyboard, og jeg synes det var jævlig kult. Men piano var fullt, og gitar var et alright andrevalg. Startet et band med noen kompiser med en gang. Vi var et band i 4 år. Hadde aldri en eneste øving, men visst faen var vi et band! Fikk mamma til å printe opp T-skjorter med bandnavnet Iron Guys og en hodeskalle på. Designet de selv i MS-Paint.
Til å begynne med var det vel bare at rockeband var jævlig tøft, og det var en selvfølge at jeg også skulle drive med det. Var aldri spørsmål om hvorfor, det skulle bare være sånn. Lekte alltid med å gjøre små opptak, eller legge på andre lyder på låter andre hadde laget. Begynte å skrive låter «på ordentlig» i 7. klasse eller noe sånt. Først om død og drap og ting de «tøffeste» banda jeg hørte på da sang om. Det dukket etter hvert opp noen utrolig personlig ting, men det meste av det har aldri sett dagens lys. Tror jeg er jævlig dårlig på å få kontakt med følelsene mine, men det kommer liksom ut i musikken, uten at jeg helt vet hvordan.
Hvor henter du den tekstlige inspirasjonen? Hva får deg i gang med å skrive en tekst?
Jonas: Det kan være hva som helst. Har ofte utspring i en linje jeg hører et sted, eller som bare dukker opp. Wolf Parades «I’ll Believe in Anything» (Give me your eyes, I need sunshine») var springbrett for «Ny Dag» (Når jeg ser i dine øyne osv.). «Elsk meg og forlat meg i søppelkassen», var noe som sto på en pose boller jeg kjøpte på Deli de Luca. Kan like fullt være ting som bare dukker opp, på godt og vondt. Linjer som går nådeløst på loop i hodet en hel dag, spesielt sammen med fylleangst. Noen ganger kommer musikken først også. Da blir det å spille inn en kjapp demo, skru den på maks volum, begynne å synge og se hva som kommer ut.
Hvor viktig er det å holde det ekte eller autentisk og hente fra eget og andres liv? Hvordan kan vi eventuelt høre det?
Jonas: Hvis det skal høres følelsesladd ut, så MÅ det være ekte. Har skikkelig problemer med å spille noen låter fra «Tynn Kjærlighet» fordi de handler om ting som skjedde og hvordan jeg hadde det på den tida, og gjengir masse følelser jeg ikke har lenger.
Skriver jævlig mye tekst nesten på autopilot, som går i søpla rett etterpå fordi det ikke er sant. Slet skikkelig med det når jeg begynte å skrive låter til «Lover Ingenting». Hadde skrevet så mye låter i årene før da jeg var skikkelig deprimert, så alle tekstene som kom ut handlet liksom om det, selv om livet var veldig annerledes da. Var selvfølgelig mye kjipt å skrive om da også, men føler det er stor forskjell på det å være deprimert som tenåring og å være deprimert i tjueåra. Ikke at noe er verre eller bedre enn den andre, det er bare annerledes.
«Falsk Mann» var vel det som løsna den proppen. Fikk jobbet gjennom de følelsene i den låta, og lærte litt om hvordan jeg egentlig hadde det. Konklusjonen var vel at det går an å ha det vanskelig selv om man er i starten av tjueåra med heltidsjobb og fungerer sånn noenlunde greit. «Er det ikke bare livet, eller er det noe feil med meg?» Litt av begge tror jeg.
Synes det er greit å skrive låter innimellom som ikke er så personlige også. «Pysj og Mas» fra nyplata eller «Svette og Blod» for eksempel. De handler jo om noe, men ikke noe som er sånn sjelerivende personlig. Og så lenge de ikke høres ut som de er det, så er det helt greit. Gidder ikke stå å fetisjere depresjon, og synge om hvor vanskelig livet er fordi det selger plater. Skal jeg synge om det skal det være personlig, ellers får det være noe helt annet. Tror man merker det når man hører på musikk også, om det ikke kommer fra sjela. Håper hvertfall folk føler at det jeg driver med er ekte.
Hvorfor henholdsvis sang og gitar ?
Odd-Ragnar: Fordi han suger på trommer <3
Viken: Akkurat det samme som Odd sier <3
Jonas: Vanskelig å argumentere mot det. Nevnte vel hvorfor det ble gitar lengre opp. Vet ikke med sang. Alltid likt å synge, men ikke alltid vært spesielt flink til det. Har vel gjort det lenge nok nå til at jeg klarer treffe notene på muskelminne. Det er sinnsykt fysisk da. Kult med gitar og sånn, men sang kommer liksom rett fra kroppen. Kanke tenke meg noen mer personlig og ufiltrert måte å uttrykke seg på enn å brøle.
Har du noe favorittgitar, forsterker, pedal eller mikrofon. I så fall hvilken og hvorfor?
Jonas: Spilt på mye forskjellig oppgjennom. Er ikke så viktig hva det er, men det må føles riktig ut. Spilte en Italia Mondial før, med humbuckers og piezo bridge. Kjørte de i hver sin amp med masse pedaler og greier. Ga meg masse muligheter til å endre gitarlyd etter hva låta krevde. Ble for mye styr i lengden.
Har en Blåkaia-gitar nå som jeg elsker. Skikkelig tung fjøl. Mye å slenge rundt på. Får alltid sår på underarma av den når jeg drar til på konsert, så jeg tror jeg skal høvle bort litt på den og se om det hjelper. Kjører den gjennom en fuzzpedal jeg har bygd selv. Må ha gjort noe feil inni der, for den høres helt ødelagt ut. Lyden den lager, og hvordan den responderer på spilling føles veldig riktig ut, så tør ikke bytte den ut med det første.
Viken kjøpte en mic på eBay en gang som jeg bruker fast nå. Er en Shure Unisphere 1, men med grillen til en SM57 i sølv tror jeg. Vet ikke hva det er med den, men den føles også helt riktig. Sitter godt i hånda, ligger godt mot munnen.
Hvor opptatt er dere av det tekniske utstyret i Bakrus?
Viken: Jeg er ekstremt opptatt og nøye på lyd og det tekniske vi bruker. Småstreng på hvilke mikrofoner/mikser og anlegg som brukes etc. Er vrang på noen ting, men er ekstremt interessert i lyd generelt. Uansett hvor bra bandet spiller blir det ødelagt av dårlig lyd.
Jonas: Så lenge det høres ålreit ut er jeg fornøyd. Vet sånn ca. hvor jeg pleier å skru forsterkeren. Tenker at følelser formidles mer i hvordan jeg spiller og synger, enn akkurat hvordan gitaren høres ut. Sikkert bra at Viken er nøye på resten, så kan jeg bare brøle og hamre.
Hvordan er bandets utvikling fra debutplaten «Tynn Kjærlighet» til «Lover Ingenting»?
Viken: Litt mer samhold i bandet, mer felles i fra alle kanter. Mer ærlig og bedre kontakt mellom oss. Og mer erfaring og tips, spesielt fra Per Borten i studio. Veldig mye fin info å ta med seg videre
Jonas: Var et kjempeløft å jobbe med Per Borten som produsent. Har alltid vært mest opptatt av å formidle følelsen av låtene, så å ha noen med peiling til å passe på at det også hørtes fett ut var veldig bra. Låtmaterialet er kanskje mer modent på en måte. Det handler i hvert fall om helt andre temaer nå enn før. Mest fordi livet er litt annerledes nå.
Hvordan vil dere si at Bakrus skiller seg med tanke på bandkjemi og musikalsk tilnærming i forhold til andre prosjekter dere er eller har vært aktive i? Og hva har dere tatt med fra de andre prosjektene hit?
Odd-Ragnar: Haha, nei Røros er en liten plass, og liker du musikk med litt piggtråd i var det liksom ikke så mange å lage band med. Var vel en periode hvor det var mange sideprosjekter hvor man bare bytta ut ett medlem og sånn fortsatte det. Jeg ble først kobla på Jonas i et band som tusla i et par år, og resten (inkludert Jonas) var vel allerede godt kjent med hverandre fra skolen og det første bandet deres var Bakrus, med meg bytta med min bror. Etter den perioden hadde jeg lyst til å skrive mer på norsk, siden jeg er litt over gjennomsnittet interessert og glad i det. Engelsk funker det òg, for all del, men det var ikke noen prosjekter som fokuserte mot den norske rocken/punken, så noen måtte ta litt ansvar.
Viken: Ja, nei, Røros er et lite sted, har mistet telling på hvor mange band jeg har spilt i, men det er for det meste med de samme, bytter litt på instrumenter og sjanger. Men det var ikke noe norsk rock med norsk tekst på den tiden, og det ville vi gjøre noe med. Følge mer Per Bergersen sin stil.
Jonas: Nesten alle band jeg har spilt i har vært med et eller flere andre medlemmer fra Bakrus. Det har periodevis vært så mange forskjellige band med forskjellige uttrykk på gang her, men med stort sett de samme folka. Vi dro 3 band sammen på en miniturné for en haug år siden. Tror vi fikk plass i 2 biler. Jeg var med i alle, på sang, gitar, eller begge. Tror Odd-Ragnar også spilte i alle, Viken i to av de, og Steffen i ett. Bakrus føles nesten som om alle de åra og prosjektene har «landa» litt. Har etter hvert funnet ut hvem man spiller best med, og hvem som er mest på bølgelengde.
Fortell om hverandres musikalske styrke og rolle i Bakrus?
Viken: Hehe, jo vi har forskjellige roller i bandet. Alle er jo med på å skrive, men tenker min rolle i bandet nesten er tekniker og å mase om øving. Kobler opp og får signal. Sånn har det vært helt siden det første bandet jeg spilte i.
Jonas har alltid vært en flink låtskriver, og han blir bare flinkere å flinkere. I det første bandet jeg spilte var også Jonas med i, vi var vel rundt 13 år, og allerede da dukket Jonas opp med egne låter. Odd-Ragnar er en ekstremt flink trommis og tekstskriver, det kan ligge mye gjemt i tekstene hans. Steffen har det skjedd noe funky med, han pumper ut tekster og riff i store doser for tida. Og de er konge!
Jonas: Det er vel jeg som historisk sett har skrevet mesteparten av musikken, selv om det alltid er en laginnsats i større eller mindre grad. Vet ikke hva som er greia med Steffen, men det må være noe feil med han et sted. Han kommer med så mange jævlig sære og kule riff eller linjer. Skjønner ikke hvor de kommer fra. Kanskje han er hjemsøkt av Frank Zappa, eller ble mista på huet som barn eller noe. Jævlig kult er det i hvertfall.
Om Steffen er hjemsøkt av Frank Zappa, er Odd-Ragnar hjemsøkt av hvem enn av Frank Zappas venner som er best til å skrive tekst. Tekster han har skrevet, var mye av inspirasjonen min når jeg begynte å skrive personlige låter. Gleder meg til den dagen jeg blir like god på metaforer som Odd. Han er for så vidt temmelig rævgod på trommer også. Har aldri møtt noen som bruker så mye tid på å stille basslyd som Viken. Heller aldri møtt noen som konsekvent høres så tight ut som han.
Steffen: Du skal lete lenge etter en bedre låtskriver enn Jonas. Evnen til å ta en følelse eller noe som gnager, og gjøre det til en så helhetlig og gjennomført låt, kommer til å forfjamse meg i lang tid fremover. Har også lært mye av det – supergøy og produktivt å jobbe sammen med på låter.
Har heller ikke møtt noen som så konsekvent søker etter god lyd som Vegard, the devils in the details – tror Vegard og djevelen har et litt rocky, men fortsatt veldig respektabelt vennskap. God lyd er det hvertfall! Odd-Ragnar er i mine øyne en musikalsk joker, det så sykt mye bra som foregår i det topplokket der og når det kommer ut så smeller det hardt, og det er vakkert!
Hvordan er samarbeidet internt i bandet under låtskrivingsprosessen?
Odd-Ragnar: Av og til liker Jonas noe av oppgulpet jeg skriver i hui og hei i 4-tiden på morgenen, og så gjør han sånne ansvarlige voksne ting som å lese hva jeg skrev, og gjør det hele rett. Jonas har og gitt meg varige mén med trommedeler skrevet av psykotiske aper, men vi har parterapi hver onsdag for å jobbe med det. Nå har jeg fått lov til å bare gjøre hva jeg vil, så vi slipper å bruke en halvtime på å kommunisere hva han vil. Igjen, legger meg flat og tar på meg skylda der.
Jonas: Skriver ofte skjelettet til en låt. Kanskje også muskler og hud. Så banker vi ut resten sammen på øving. Jeg og Steffen har jobbet mer sammen i det siste også. Veldig gøy det.
Hvorfor valget av albumtittelen «Lover Ingenting»? Og hva vil dere si med den?
Steffen: En liten referanse til «den vanskelige» 2.plata, at vi lover ingenting, vi unngår å tenke på andres forventninger, vi skylder ingen noe liksom. Går det, så går det.
Viken: Det går som det går. Vi lover ingenting, som Steffen sier, kanskje du liker det, kanskje du ikke liker det. Er vanskelig å love bort hva det blir til slutt.
Jonas: For min del er plata lagd mer for oss selv enn for andre. Trenger å lage disse låtene for å jobbe gjennom og forstå livet mitt litt bedre, og så trenger jeg å dytte det ut i verden og bli kvitt det. Har ikke lagd noe av dette for noen andre, så skal selvfølgelig helle ikke love noen ting. Om det treffer noen er det dritfett, men en bonus.
Hva er punk for dere?
Odd-Ragnar : Shitkid-fakter, lunka øl, promp, piss og svette, men snille folk.
Jonas: Blir ikke mer pønk enn kardemommeloven. Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og for øvrig kan man gjøre som man vil.
Hva har dere fått tilbake fra den norske punk- og rockescenen?
Odd-Ragnar: Kjærlighet i massevis og ett fantastisk nettverk. Er stas å bli mottatt blant en fin og snål familie, som alle heier på hverandre i stor grad. Og masse inspirasjon og guts til å prøve det på ordentlig.
Her noen stikkord som jeg vil at dere skal si noe om forholdet til og hva de kan si om Bakrus og/eller «Lover Ingenting».
Pønk
Odd-Ragnar: Er det Pønkepolitiet eller Punkepolitiet som har mest makt igjen? Liker pønk bedre en punk på grunn av ø’en, og at det er god variasjon, det trenger ikke være FUCK THE SYSTEM i hundre og helvete hele tida.
Jonas: Vet ikke hva slags forhold jeg egentlig har til pønk. Tror pønk som konsept betyr veldig mye for noen, men vet ikke helt om jeg er der. Prøver å ta livet så lite seriøst som mulig. Vær snill, gi litt faen, og lær å le av deg selv.
Steffen: Pønk er koselig.
Steffen: En stor inspirasjon med en uunngåelig tilværelse i musikkmiljøet vi vokste opp med på Røros.
Jonas: Gjennomsyrer hele pønkscenen her på Røros, og selvfølgelig også alt vi gjør. Det er rått, upolert, og betyr så jævlig mye.
Jonas: «Splitter Pine» var den første CD-en jeg eide, og bodde uavbrutt i CD-spilleren en LANG periode. Går det an å være norskspråklig pønkband uten å ha hentet noe fra DumDum?
Odd-Ragnar: Det var mye svensk punk, og spesielt Ebba Grön, som var soundtracket til en periode hvor jeg var litt ut og inn på diverse psykiatriske institusjoner. Og selv om jeg hata hele opplegget og hele livet akkurat da så var det en trøst i hele vibben, selv om jeg venta på 800 grader. Mister vel pønkepoeng om jeg innrømmer at jeg ikke hadde peiling på hvor mye jeg hadde hørt på Thåströms andre prosjekter uten å gjøre researchen jeg nå gjør!
Allsang
Odd-Ragnar: Helt på grensen, (badum-disj), neida det er noe av det kuleste å oppleve at det plutselig står en gjeng med fantastiske folk og synger på det du har gjort, og at flesteparten ikke er venner som tvinges med på gigs, men heller nye venner, er jo allerede større enn man våget å tenke seg.
Jonas: Noe av det vakreste som fins. Får fortsatt gåsehud og blir på gråten hver eneste gang noen synger med.
Deli De Luca-slogans
Jonas: Kilde til inspirasjon, men la oss ikke stoppe der. Jobber du, eller kjenner du noen som jobber høyt oppe i systemet der? Ta kontakt! Gjerne herr Luca selv. Vi sikter mot verdens første Turné de Luca i 2023. Instore gigs i hver Deli de Luca i hele landet. Limited edition Deli-vinyl og varm panini med Bakrus-logo på kjøpet. Call me!
Musikk og politikk
Odd-Ragnar: Får vel enda mindre poeng for å gi litt faen i det. Politikk er jo alt rundt oss på sett og vis, men når man er mer lei og oppgitt enn sur og sint… og samtidig skjønner selv at man kan ikke nok til å virkelig dra på. Vi rører vel borti «politikk» i ny og ne, men de som virkelig er engasjerte får stå for den biten av pønken.
Gerhardsen var Gud! AP eller NSDAP, det er det samme faen for meg. Bare vent lille Ola og Kari. Snart rammer lovene deg!
Jonas: Skulle tro at meninger som «Psykisk helsevern er bra», er noe alle er såpass enige om at det ikke trenger å være et politisk tema. Har ikke noe ønske om å bedrive politikk gjennom musikken, men,det jeg tror, tenker og føler må ut, som nevnt tidligere, og en del av det blir vel politisk uansett.
Kampen for tilværelsen
Jonas: Er vel så heldig at mat og husly er uproblematisk, dog som resultat av et samfunn som verdsetter «opp og fram» mer enn noe annet. Da blir vel kampen for tilværelsen mer psykisk enn noe annet. Om det er heldig eller ikke får være opp til den enkelte å vurdere.
Livets elendighet/utfordringer
Odd-Ragnar: Så mye fucka på så mange plan, problemfraktaler. Så får bruke det lille overskuddet til å være positiv eller til hjelp, der jeg kan og snu faenskapet til noe godt noe, så det ikke bare er uproduktivt. Dessverre gjør dette at jeg ikke får ordna verdensfred og klimakrisen med det første, ser nå i ettertid at det kanskje er feilprioritert, igjen så legger jeg meg flat.
Jonas: Gud, hvor skal man begynne. Eller slutte, for så vidt. Så mye man kan peke på, både av store og små ting. Vet ikke om jeg har lært meg å takle det eller bare blitt flinkere til å distrahere meg selv. Bygde en fuglemater til hagen nå nettopp. Verden føles litt mindre ødelagt når det er kjøttmeis på brettet.
Behovet for å bli sett
Jonas: Psykologen min sier hun tror jeg har en underbevisst trang til å bli sett og få validering fra verden. Det har hun sikkert helt rett i, men har ikke alle det? Spill «Falsk Mann»!
Visdomsord i hverdagen
Odd-Ragnar: Ordner seg, null stress (kommer selvsagt fra den mest nevrotiske i bandet, men er det ikke noe som heter «gjør som jeg sier, ikke som jeg gjør?»)
Jonas: Vær snill og ta vare på hverandre. Som oftest går det bra.
Übermensch
Odd-Ragnar : Nazi Punks Fuck Off ! For mange som gulper opp hat fra morra til kveld.
Jonas: Har ikke tid til kjipe folk. Få dem ut av livet. Har mer enn nok med meg selv.
Albumet ble spilt inn i Sørgården Studio med tidligere nevnte Per Borten (Spidergawd) som produsent. Fortell om lokalet og hvordan rommene og atmosfæren der har påvirket albumet
Jonas: Jeg var så stressa hele tida. Våknet med full blown panikkangst og kaldsvette flere ganger. Studioet er fett, plassen er veldig hyggelig. Ingenting feil med noe av det. Det er jo en ting at studiotid er dyrt, så stressnivået til å begynne med var godt over gjennomsnittet, men å skulle ta med så personlig tematikk inn for å vrenge det beste ut av det var mye vanskeligere enn jeg forventa. Følte vel egentlig at låtene var ferdige. Tror at når vi fikk innspill og forslag, og begynte å restrukturere låter, så rev det av noen skorper jeg ikke visste jeg hadde. Veldig glad vi gikk gjennom den prosessen, og albumet er utvilsomt bedre som resultat av det, men faen det var tungt.
Odd-Ragnar: Er vel aldri så forberedt som man kanskje først trodde, og man merka vel stresset litt på alle mann. Studioet i seg selv var koselig, gammel retrostil, så var litt som å besøke bestemor om hun skulle byttet ut strikking med rock i sine senere år. Og godt mulig jeg bare snakker for meg selv, men bare det å lage og spise middag sammen var et nødvendig avbrekk etter noen intense økter. Var veldig nervøs for å drite meg ut og ødelegge alt, men det ga seg ganske fort siden Per var helt på’n, så det var veldig effektivt for min del. Stopp, kjapp kommentar ooog kjør, uten noe mer virrvarr. Ble det en feil ble det aldri en laaaaang forklaring og mas, bare «back to business», det digga jeg.
Så hva mer har Per Borten har bidratt med til sluttresultatet på «Lover Ingenting»?
Jonas: Fikk Per Borten som mentor gjennom Trondheim Calling Accelerator-programmet. Å gå i studio med han som produsent var ikke en del av det, men det ble den naturlige veien å gå. Vi hadde låtene liggende og planer om å ta de i hjemmestudio straks uansett. Det har vært et veldig kult samarbeid. Nyttig og lærerikt for vår del, men som nevnt også vanskelig på et personlig plan.
Platecoveret er lagd av Micha Huigen. Fortell om ham og den flotte tegningen som preger albumomslaget.
Jonas: Micha ble foreslått til oss av label. Skjønte veldig fort når vi så på arbeidet hans at han var på riktig bølgelengde for oss. Han fikk råmikser av plata, og alle tekstene oversatt til engelsk. Vi prata litt om hvordan vi ser på oss selv, og så kjørte han på med frie tøyler derfra. Utrolig kult å jobbe med noen som forstår det vi driver med, og kan tilføre sin egen greie for å løfte det.
Hvordan er forholdet mellom øvingslokale, studio og live?
Odd-Ragnar: Øvingslokalet er der hvor alt er lov. Studio er en herlig blanding av produktivitet, full panikk og kaos på den mest positive måten. Live er livet, ikke noe bedre enn å bare bli i ett med musikken og publikum, pussig nok jævlig bra mot angst.
Jonas: Live er hele greia for meg. Det er der jeg får utløp for alt. Finnes ikke noe sted jeg føler meg tryggere i egen hud. Det er vel en slags terapi i å ta alt jeg ikke klarer snakke med andre om, putte det inn i en låt, og ta det med opp på scena og brøle det til folk. Skriving og studio og øving er jo en del av det, men det er på en måte det som bygger opp til live.
Hva kan vi vente oss på høstens livekonserter med Bakrus?
Jonas: Lover ingenting. Jeg skal ta med gitar og psykologisk bagasje, så ser vi hva som skjer. Om det blir bra eller dårlig vet jeg ikke noe om, men det blir i hvertfall ekte.
Hvordan er forholdet til Røros, lokalmiljøet der og den musikalske arven som har påvirket dere som band?
Odd-Ragnar: Det er vel på mange måter et komplisert forhold. Ei lita bygd med høykultur og ukultur om hverandre. Har vel alltid vært en god del outsidere og «frikere» eller hva faen du vil kalle oss på fjellet, men skulle det bli noen rockekonserter måtte vi gjøre det sjøl i stua til en kompis. Hele den perioden (Raw Sewage) var jo kickstarta av Bergersen på mange måter. Også var det vel en liten finger til felegnukk og bygderock. Men vi merker jo at det absolutt er flere som kommer og sier at det var på tide at det kom, «noen som oss» liksom. Så når bergstaden skjønte vi var seriøse og at det faktisk gikk an å høre på oss, har vi blitt godt mottatt på de rareste plassene… og det er vel kanskje essensen av den rare miksen vi har oppå her. Presten er like stor fan som de gamle pønkerne som hang med Per liksom.
Jonas: Det går vel i bølger her oppe. 80- og 90-tallet hadde Bergersen, Bad Kharma og den gjengen der. Tror at det var samme type incest-pønkmiljø som vi var en del av. Når jeg var yngre trodde jeg at det aldri hadde skjedd noe kult her musikalsk, men har jo oppdaget at det skjedde masse greier her før. Føler kult å være en del av det.
Dere har vært med på samlingene «2019: Pønk i Norge», «Fucking North Pole Records – Greatest Hits» og «Julepønk i Norge». Hva betyr slike samlinger for den norske undergrunnsscenen og up and coming band som dere selv og for nysgjerrige lyttere som vil sjekke ut ny musikk?
Odd-Ragnar: Det betyr mye. Vi ble godt tatt i mot av Robert, og det hjelper jo på. Selv om det er ørten band blir landet ganske lite, og man blir fort kjent med de andre som driver på med det samme.
Jonas: Det var det som var foten i døra for oss, tror jeg. Ildsjeler som Robert og andre små labels i Norge er helt sinnsykt viktige for band som vil opp.
Bare Egil Band uttalte om låten «Perspektiv»: «Hadde denne låten kommet i 1987 hadde Bakrus vært en av de fem store». Hvilket forhold har dere til de fire store i norsk rock, Bare Egil Band, fortiden i norsk rock og hva betyr det for dere som band å få denne typen klapp på skuldra fra mer erfarne kolleger?
Odd-Ragnar: Min første 128mb mp3 spiller var fylt til randen med Bare Egil-låter som barn, så det var rimelig surrealistisk når en du ser så opp til helt ut av det blå gir deg en så hard skrytrunk!
Jonas: Jeg og Egil har jo jobbet sammen tidligere. Gjorde gjestevokal på «Fylla i Trondheim – Live»-singelen hans i 2016. Helt på slutten, når applausen dør ut og Egil sier «Tusen takk» kan det høres en temmelig dritings Jonas som brøler «E-GEEEEL! EE-GEEEEEEEL!!».
Men fra hummer til kanari, det er veldig surrealistisk. Hadde aldri noe spesielt forhold til deLillos, men de tre andre var en umåtelig stor del av oppveksten. Egil, med mange av sine hatter, har alltid vært et forbilde. Mye på de første to platene hans sitter fortsatt godt i fingrene, og jeg spiller de ofte hvis jeg sitter å klimprer for meg selv.
Også Adressaavisen har vært raus med superlativene og skriver: «Jeg ble født ett tiår for seint til å oppleve Wannskrækk og DumDum i sine unge ‘faen ta verden- dager’ – men jeg kom akkurat i tide til å få oppleve starten av Bakrus». Har dere merket økt interesse fra publikum som følge av gode anmeldelser?
Odd-Ragna: Vanskelig å si sånn sett da vi bare har vært på hjemmebane enda, og her har det jo tatt litt av.
Jonas: Holdt på å pisse meg ut når jeg leste den anmeldelsen. Føles helt utrolig å få sånn tilbakemelding på det vi gjør. Ganske skummelt også. Gjør jo dette fordi vi liker det, ikke nødvendigvis for å lage best mulig musikk. Håper ikke lista blir lagt for høyt.
Kan dere fortelle om gjør-det-selv-videoene som dere har laget til ihvertfall fem av albumets låter.
Steffen: En blanding av lite tid og god brainstorming. Vi fikk høre at «packshot» til låtene var en god idé. Skaffet et kamera og fikk filmet videoer til alle låtene på en dag. Tanken var at det er litt mer underholdene å se på noe annet enn et stillbilde av albumcoveret, når du hører på låtene på f.eks. YouTube.
Odd-Ragnar: Det er kunst.
Fortell om plateselskapene deres.
Dusj For Faen!
Jonas: Når vi skulle trykke «Tynn Kjærlighet» på vinyl fant vi ut at det var masse krav og papirarbeid. Ett av de var at den må registreres til et plateselskap, så vi lagde vårt eget av ren nødvendighet.
Flere av oss har lister på telefonen hvor vi skriver ned morsomme ting vi hører eller kommer på. Vi klarte ikke bli enige om navn på plateselskapet, så det endte med at Steffen skulle få velge hva som helst fra lista på min telefon, og det skulle bli navnet. Uansett hva.
Måtte dessverre legge ned veto mot førstevalget hans grunnet mangel på god gammeldags folkeskikk, men andrevalget ble stående.
Fucking North Pole Records, Zurück In Die Zukunft
Jonas: Ble kjent med Robert på FNRP når vi var med på en av samlerne der, og hadde god tone med Zurück In Die Zukunft etter at Steffen gikk dit med en boks «Tynn Kjærlighet»-vinyler og spurte om de ville selge de i sjappa der.
«PER»- Ep-en hadde vært på vei en stund, men vi hadde ikke råd til å trykke vinyl. Hadde slått oss til ro med å bare slippe den digitalt, men når vi nevnte det for Robert sa han bare «men det må vi jo ordne.», og så gjorde han det. Nevnte jeg at små labels er JÆVLIG viktige?
Indie Recordings
Jonas: Utvilsomt det største plateselskapet vi har jobbet med, og vi er veldig glade for at de tok kontakt og ville jobbe med oss. Hittil har det vært preget mye av korona, og «Lover Ingenting» ble utsatt en stund når det ikke var mulig å spille live. Så langt har det vært veldig kult å jobbe med de, og kulere blir det helt sikkert nå som vi endelig er ordentlig i gang.
Kan Jonas til slutt velge fem låter som har inspirert ham som sanger, fem som musiker og låtskriver og si hva han har fått ut av disse låtene.
Jonas: Helt håpløs oppgave. Kunne valgt tusen låter av en million forskjellige grunner. Gir det et forsøk. Føler jeg bare lister låter og artister som er tusen ganger fetere eller rarere enn noe jeg driver med.
Låter som har inspirert meg som sanger:
The Tallest Man On Earth – Love Is All
Han har så vakker sårhet i stemmen. Det er rolig og kontrollert og så bryter det opp og gåsehuden kommer.
Baroness – Take My Bones Away
John Baizley høres bare så jævlig kul ut. Var mye brølesynging av denne låta på gutterommet.
Dumdum Boys – Splitter Pine
Trenger jeg utdype det noe særlig?
Front Porch Step – Drown
Hørte denne før jeg hadde vært vokalist i noe band, og den var den som fikk meg til å føle at jeg MÅTTE synge i et band.
Skating Polly – Alabama Movies
Det er så stygt, og det er så rått, og det er så inni helvete tøft!
Låter som har inspirert meg som musiker:
Årabrot – I Rove
Like Rats From A Sinking Ship – Honk If You’re a Nihilist
Haust – Anti-Reproductive
Veldig formative låter for meg, første gangen jeg hørte noen av disse var det helt annerledes enn alt jeg hadde hørt før. Like Rats spilte på Ungdommens hus i Røros en gang, og sprengte vei inn i hjernen for mer alternativ musikk. Årabrot og Haust fortsatte den jobben. Hardcore og rar noiserock var sikkert det eneste jeg hørte på i et par år.
System Of A Down – Thetawaves
Daron Malakian var det store gitaridolet i mange år. Veldig sær og med masse følelse.
Goat – Det som aldrig förändras/Diarabi
Vis meg en låt som suger deg så inn i dansen i så lenge, så skal jeg vise deg et takkekort hvor det står: «Tusen takk. Dette liker jeg skikkelig godt. Denne skal jeg høre mye på».
Låter som har inspirert meg som låtskriver:
Harvey Milk – All The Live Long Day
Jævlig modig måte å skrive låter på. Kunne like gjerne vært enda en gammel Årabrot-låt her. Ingen unnskyldninger. Ingenting som tyder på at denne låta er skrevet for at noen skal høre på den. Bare: «Dette er låta. Sånn er den. Fuck off.»
Ministry – Isle of Man
Digger sånne jævlig store minimalist-låter. Drit i vers, struktur og breaks. Bare legg noe fett i bunn og kjør smør på flesk til du er ferdig.
Aasen – Nordmannen
Spesielt denne, men også hele resten av denne plata, trigga en tanke om hvor mye man kan gjøre med det samme materialet. Har sikkert hundre uferdige demoer liggende fra ungdomstida som bare er rare coverversjoner av andre låter.
Wolf Parade – I’ll Believe in Anything
Wolf Parade er bare så fint og stygt og rart, og vet ikke. Umulig å ikke bli inspirert på en eller annen måte.
Freeshine – Black Diamond Expresstrain to Hell
Vet ikke hva det er med denne låta. Kanskje også en sånn stor minimalist-låt på ett vis. Kul er den ihvertfall.
Og kan de andre velge tre låter hver som har hatt betydning for de som musikere eller som de lyttet til i perioden da dere jobbet med dette albumet
Odd-Ragnar:
Tja, jeg var vel fortsatt nyforelska med å endelig eie en Handpan, så det gikk vel mest i det for min del, grei kontrast fra aggresjon og sinne. Har hatt fascinasjon for dette instrumentet siden jeg så en på gata i oslo i 2007 og har vel absolutt hatt noen innvirkninger musikalsk, selv om det kanskje ikke er åpenbart på trommespillinga mi. Nå som jeg har fordypet meg og blitt flinkere, er det enklere å finne små gullkorn og rytmer fra ikke-vestlig perkusjon som sniker seg inn.
Yatao – Walk of the Turtle
Hang Massive – Once Again
Daniel Waples – Hang in Balance
Steffen:
Låter/band jeg svingte mye innom i perioden før og mens vi var i studio:
Hum – Stars
Portrayal of Guilt – Death is Gentle
Pup – Sibling Rivalry
Viken:
Gikk igjennom mye musikk i studio, så er litt vanskelig og bare velge tre stk.:
Steven Wilson – Home Invasion / Regret #9
Pink Floyd – Goodbye Blue Sky
Metallica – All Within My Hands
Bakrus – Lover Ingenting (Album, 2021)
[bandcamp width=350 height=470 album=3154465476 size=large bgcol=ffffff linkcol=0687f5 tracklist=false]
Bakrus – PER (Album, 2019)
Bakrus – Tynn Kjærlighet (Album,2019)
[bandcamp width=350 height=470 album=1325314914 size=large bgcol=ffffff linkcol=0687f5 tracklist=false]
Bakrus – Pysj Og Mas (EP,2021)
Bakrus – Ny Dag (Singel,2018)
Bakrus – De Kommer (Singel,2018)
Bakrus – Psykotisk Hverdag (Singel,2016)
Sjekk også:
Bakrus – Deli de Luca & Klar, Ferdig Faen Heller (Ferske spor uke 42/2021)
Bakrus – Duejakt & Bo I Container (Ferske spor uke 13/2021)
Bakrus – Kyssing (Musikalske julespor 2019)
Sjekk også relaterte saker under, husk forresten å klikke på «Last inn mer» for å sjekke flere, og du må klikke «Last inn mer» flere ganger for å få med deg alle.
Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog
