Deichman: Årets album 2021

Her er årsoppsummeringen fra oss!

 

Årets plater (David Jønsson)

1. Madlib – Sound Ancestors

Det har en tendens til å flyte ut litt når det gjelder Madlib. Musikalsk måtehold er ikke hans sterkeste side. Ideene og innfallene kommer i en så stor hastighet, at det kan til tider være vanskelig å holde fokus. Madlib har over flere år jobbet med hundrevis av bruddstykker med beats og sanger, og noen av disse skissene ble avspilt til Four Tets Kieron Hebdon. Hebdon tok på seg jobben til å skreddersy et utvalg av disse mer eller mindre ferdige skissene til et helhetlig album. Resultatet er svimlende godt. «Sound Ancestors» er et overflødighetshorn som fortsetter å gi og gi.

2. Floating Points Ft. Pharoah Sanders – Promises

Et jevnt løp i toppen i år. Det kunne godt ha vært «Promises» som stakk av med seieren. På «Promises» har Sam Shepherd fått med seg jazzlegenden Pharoah Sanders og London Symphony Orchestra, og laget et drømmelignende stykke i ni deler. 81 år gamle Sanders er i storform og «Promises» peker bakover på Sanders’ egen karriere, og spesielt på albumet «Black Unity» fra 1971.

3. Sven Wunder – Natura Morta

Den svenske mystikeren Sven Wunders tredje album «Natura Morta», er hans beste til nå. Der hvor Wunder på tidligere album har utforsket anatolisk psych («Doğu Çiçekleri») og østlige toner («Wabi Sabi»), har Wunder og hans kumpaner denne gangen rettet blikket mot italiensk librarymusikk og soundtracks. En fantastisk vibb preger albumet, med toner inspirert av mestrene Alessandroni og Umiliani.

4. The War On Drugs – I Don’t Live Here Anymore

«A Deeper Understanding» var et skuffende parantes av et album, i hvert fall i mine ører. Derfor er det så befriende at «I Don’t Live Here Anymore» lykkes så godt i det den prøver på. Albumet har gjennomgående temaer som rastløsthet, og gleden og frykten over å være i konstant bevegelse (hvor mange ganger synger Granduciel «running» eller «run» på albumet egentlig?), med et lydbilde sterkt inspirert av Springsteen anno «Tunnel of Love». Etablerte gammalhipstere rejoice.

5. Marthe Lea Band – Asura

Motvind Records har hatt et fabelaktig sterkt utgivelsesår med slipp fra blant annet Marthe Lea Band og søskenalbumet «Fredsfanatisme» til Andreas Røysum Ensemble (som også var en sterk kandidat for topplisten), Henriette Eilertsen og Naaljos Ljom. Motvind Records må rett og slett være årets plateselskap. Plateetiketten viser mangfoldet i norsk samtidsjazz, folkemusikk og den eksperimentelle scenen på en forbilledlig måte. Min favoritt i denne vakre buketten er «Asura» av Marthe Lea Band, som blander livsbejaende jazz og folkemusikk fra verden rundt til en naturskjønn opplevelse.

6. Cassandra Jenkins – An Overview On Phenomenal Nature

Cassandra Jenkins hadde pakket kofferten og var klar for å dra på turné med Purple Mountains, før hun fikk beskjed om David Bermans bortgang. Hun dro til Norge for å puste ut og endte opp med å skrive deler av albumet her. Et jazzete vestkyst-preg svøper albumet, med særdeles presis og subtil produksjon av Josh Kaufman. Hun leverte også en mektig konsert på Ingensteds i november, der Harald Lassen bidro med fargerike saksofontoner.

7. Japanese Breakfast – Jubilee

Michelle Zauner, bedre kjent som Japanese Breakfast, har levert et av de beste popalbumene i år. «Jubilee» har flust av gode hooks og leken produksjon, med elementer både fra kontemporær indie og 80-talls popmusikk. En vedvarende godlynt stemning henger over albumet og holder seg frisk selv etter utallige lytt.

8. Kenneth Ishak – Native Tongue

Jeg har vært svoren fan av Ishaks låtskrivingsegenskaper etter Beezewax-albumet «Who To Salute», som kom ut i 2005. Beezewax-albumene som kom ut både før og etter «Who To Salute», var spekket med gode låter skrevet med en imponerende letthet. På «Native Tongue» har produsent Lars Horntveth fått frem det beste i Ishaks låtskriving, med synther, steelgitar og et frodig lydlandskap. «Native Tongue» er tilnærmet toppnotering i en knallsterk karriere.

9. Low – HEY WHAT

I serien «band jeg trodde jeg hadde gitt opp», har vi nå kommet til Low. «HEY WHAT» er bandets 13. album, og for et album å lage 30 år inn i karrieren. Albumet bygger videre på semi-eksperimentelle «Double Negative» fra 2018, der bandet bandet tok støy, droning og et mer hakkete lydbilde til seg. Ikke at bandet ikke har leflet med droning tidligere altså. «Double Negative» fikk mye skryt og gode kritikker, men vekket ikke så stor interesse hos meg. «HEY WHAT» derimot slo ned som et lite lynnedslag med sitt kompromissløse, kantete og nærmest industrielle sound. Lyden av et revitalisert band.

10. Pearl Charles – Magic Mirror

Vestkystens it girl Pearl Charles knakk på mange måter koden med «Magic Mirror», ved å blande inn elementer av disco og spesielt ABBA, med klassisk countryrock fra 70-tallet. Der hvor Charles tidligere har slitt med å finne de gode melodiene, sitter de nå til gangs på «Magic Mirror». Hør for eksempel på «What I Need» som minner om Nicolette Larson. Hennes konsert på Blå i februar blir et av vinterens store lyspunkt. Hvis den blir noe av da.

11. The Boys With The Perpetual Nervousness – Songs From Another Life

Årets beste powerpopalbum kommer fra Baskerland via Skottland. The Boys With The Perpetual Nervousness har tatt navnet fra favorittene The Feelies, og slår an tonen med striglet, skjønn powerpop som Teenage Fanclub gjorde i deres stormaktstid. Som en liten apropos der, så må «Endless Arcade»-albumet til Fannies fra i år kalles en liten skuffelse.

12. The Weather Station – Ignorance

«Ignorance» er The Weather Stations femte album, og Tamara Lindemans soleklare beste til nå. En tilbakeholdende kraft er gjennomgående på «Ignorance». Selv om det tilsynelatende er en stoisk ro på albumet, er det mye som skjuler seg rett under overflaten. Albumet er fylt med skjønn sofistikert pop holdt i stramme tøyler.

13. Aeon Station – Observatory

Det toppet seg i såpeoperaføljetongen som er The Wrens, da Kevin Whelan endelig fikk nok av Charles Bissells endeløse flikking på oppfølgeren til «The Meadowlands». Whelan tok med seg sin halvdel av det uutgitte albumet, stormet inn i studio og spilte inn låtene som nå har blitt «Observartory». Navnet Aeon Station skal visst være et stikk til Bissell ettersom det føles som eoner siden de gav ut noe. Au. Men tilbake til musikken. Den er nemlig meget god. Kruttsterk indie som kanskje ikke stikker like dypt som The Wrens, men som allikevel makter å mane frem store følelser.

14. Nala Sinephro – Space 1.8

London-baserte Nala Sinephros debutalbum «Space 1.8» er en dyp, fascinerende lytteopplevelse. Hennes harpespill fungerer som drømmevev, svøpt i spirituelle jazztoner. Det er kanskje litt lettvint å kaste ut Alice Coltrane-kortet når man snakker om Sinephros harpespill, men det er vanskelig å komme utenom sammenligningen. Edward Wakili-Hick fra Sons Of Kemet og Nubya Garcia bidrar også.

15. Kanaan – Earthbound

På Kanaans fjerde studioalbum «Earthbound», finner vi bandet i en blytung befatning. Jazzen og progrocken ligger der som et trygt anker, men stonerrock-inspirasjonen kommer mer til overflaten. «Earthbound» er  lyden av jord og stein, blytunge elementer i konstant bevegelse. Kanaan er det mest spennende som skjer innen norsk rock for øyeblikket. Bandet er i tillegg et superspreder-band, hvis det er lov å si i disse dager. Bandmedlemmene er over alt i hva som skjer i norsk musikk, med band som Mall Girl, BangBang Watergun, Blodkvalt, Daufødt, JUNO. For å nevne et lite utvalg.

Årets mest verdsatte reutgivelser i mimregubbens hall:

1. Beach Boys – Feel Flows

Beach Boys-albumene «Sunflower» og «Surf’s Up» er to mesterverk i min bok. Beach Boys var på dette tidspunktet (1969-1971) presset inn i et hjørne, der Brian Wilsons psykiske problemer holdt ham borte (i hvert fall delvis) fra studioet, sammen med stadig mindre interesse rundt bandet. Det var ikke mye motkultur å spore blant de blankpolerte Beach Boys under Woodstock-perioden, og de ble sett på som musikalske dinosaurer. Det er sprøtt å tenke på, spesielt når «Good Vibrations» kom ut bare to år tidligere. Men motgangen førte til en stor frihet, alle stod frem som låtskrivere og popmagi oppstod. Med «Feel Flows» frigjøres hvelvet fra disse to albuminnspillingene, og huttetu, her er det mye bra. Det var i denne perioden Dennis Wilson fant selvtillit til å skrive egne sanger, og flere låter fra «Surf’s Up»-innspillingene ble spart til eget soloalbum, som ikke ble noe av. Men hør «(Wouldn’t It Be Nice To) Live Again?» da! Det er et klart varsku for storheten som skulle vise seg på «Pacific Ocean Blue». Gåsehud.

2. John Coltrane – A Love Supreme Live In Seattle 1965

3. Can – Stuttgart 1975

Årets sanger:

1. Steady Sun – Truth Is A Needle

2. Japanese Breakfast – Be Sweet

3. Lucy Dacus – Thumbs

4. The Coral – Change Your Mind

5. Kenneth Ishak – Something

6. Nu Genea & Celia Kameni – Marechià

7. Andreas Røysum Ensemble – Hina Hina

8. Low – Days Like These

9. girl in red – serotonin

10. Veps – Ecstasy

Årets musikkbok:

Don Cherry – Organic Music Societies

Don og Moki Cherrys liv og leven på den svenske landsbygda har blitt grundig dokumentert i boken «Organic Music Societies», som kom ut tidligere i år sammenheng med en utstilling på New York-galleriet Blank Forms. En slags utbrodert kunstantologi med artikler, intervjuer og flere lass med bilder, møysommelig kuratert sammen til en nydelig bok. Les mer om boken i saken min om «Charleston i Grukkedalen».

Jeg gleder meg til å høre mer fra disse artistene i 2022:

Veps, Fieh, Ol’ Burger Beats

 

Årets plater (Geir Qviller)

Det var som alltid et år med mange bra skiver. Jeg har som i de senere årene fokusert på musikk utenfor pop/rock sjangeren og det er derfor ikke noe særlig av det med her; Dinosaur jr har sneket seg inn og det nok delvis av nostalgiske grunner. Ellers er det mest musikk innenfor ambient/drone: «YT», «Embers», «Mono no aware», noen techno og dansebaserte greier: «Reflection», «Never the right time» og ellers sjangeroverskridende skiver som «Promises», «Årringar», «Blue rot» og «Fantas Variations».

Følgende plater har gitt meg mest i år og det er de jeg også har hørt mest på.

 

1. Floating Points, Pharoah Sanders & The London Symphony Orchestra – Promises (Luaka Bop)

En skive som kommer til å stå som en klassiker for ettertida for musikk i skjæringspunktet jazz, klassisk og elektronisk. Et kort, velklingende og litt mystisk tema laget av bl.a. tangenter og klokkespill gjentas som et sildrende og varmt mantra gjennom hele plata. På topp flyter en luftig og inderlig saksofon og etter hvert strykere og orkester. Musikk for stille stunder.

 

2. Razen – Blue rot (Hands in the Dark)

Musikken til Razen er på samme tid både mystisk og melankolsk. Musikken er improvisert og i skjæringspunktet eksperimentell folk/ambient. Kombinasjonen av abstraksjon/droner og organiske/akustiske instrumenter skaper en fascinerende dualisme; mellom nærhet og distanse og mellom en moderne, improvisert form og lyden av organiske, tidlige instrumenter. Denne skiva er mer lavmælt og myk enn tidligere utgivelser av gruppa. Den er klangrik, med mange fine kontraster, bl.a. mellom kjølige, blinkende overtoner og varme blåsere. Den er en utfordrende og givende; du kan imidlertid velge mellom å fordype deg i den, eller la den skli på overflaten, begge deler funker.

 

3. Britt Pernille Frøholm feat. Sigurd Hole – Årringar (Kviven)

En variert, spennende og ofte naturlyrisk skive med fele og kontrabass. Den beveger seg mellom folk og klassisk/samtid og veksler mellom myke, melodiske folk-partier og mer abstrakte variasjoner. Fela er tidvis lys og sår, tidvis vibrerende og skarp; den skinner ofte klagende, men også vagt oppstemt. Bassen skaper en fin kontrast, den er mørkere, med dypere klangbunn; noen ganger er den en dyp og deilig romling i bakgrunnen, andre ganger et varmere motstykke til fela. Det er ofte melankolsk og følsomt, men glir ikke over i sentimentalitet.

 

4. Caterina Barbieri m.fl. – Fantas Variations (Editions Mego)

«Fantas variations» inneholder variasjoner/bearbeidinger av låta «Fantas» som kom ut på «Ecstatic Computation» i 2019. Bidragsytere/bearbeiderne er bl.a. Kali Malone, Bendik Giske, Jay Mitta og Evelyn Saylor. Musikken på plata strekker seg over flere ulike sjangere, fra singeli og trance, til ambient og nymusikk og har blitt en herlig smeltedigel av resirkulert moderne musikk.

 

5. Opinion – YT (Quiet Time)

YT inneholder tre laange dronelåter, den lengste er på 37 minutter. Her skjer det sakte og smått. Det er som å komme i dronehimmelen. Du senker deg ned i en grå, svakt gjennomsiktig og varm strøm som er behagelig, nesten ubevegelig . Etter en stund begynner du å lure på hvor lenge det har pågått og hvor du er. Er du i en transe, er dette et glimt av evigheten? Teksturer av lag på lag med droner og enkelte naturlyder m.m. skaper en uklar, ubestemmelig og tåkete virkelighet som man nesten kan ta på. Her er ingen åpenbare holdepunkter, du har verken melodi og beats å forholde seg til, men gjennom tåka aner du konturene av noe som på samme tid er stort, skummelt og fredelig. (Utgitt desember 2020)

 

6. Andy Stott – Never the right time (Modern Love)

Ny fin skive fra Stott. Melankolsk og nedpå techno som nesten bare briter klarer å lage. Kjent og god oppskrift med varm og dyp bass, fine teksturer, knitring/grums og slække beats; enkelte ganger blir det nesten oppstemt og dansbart. På flere av låtene skinner Alison Skidmore på eterisk og myk vokal og noen ganger glir det nesten over i drømmepop.

 

7. Pauline Anna Strom – Angel tears in sunlight (RVNG Intl.)

Luftig og svevende musikk i skjæringspunktet nymusikk, new age og elektronika. Med boblende, blingete og pulserende elektroniske klanger, ofte med asiatisk touch, skapes det både lune og speisa landskap. Det er tidvis en nesten hypnotisk lytteopplevelse. Strom døde dessverre i fjor, i en alder av 74 år, men hadde heldigvis satt sammen denne plata først, hennes første på 30 år.

 

8. Loraine James – Reflection (Hyperdub)

En flott oppfølger til debutplata «For You and I» fra 2019. Det er som forrige gang svært spennende rytmisk, med fine strukturer og variasjoner. Den har kule vokalpartier, er melodisk, dansbar, basstung og skurrete.

 

9. Arthur Russell – Sketches for World of Echo: June 25 1984 live at Ei (Audika)

Naken, sår og vakker liveplate. Dette er opptak funnet i lydarkivet etter Arthur Russell (1951-1992) og nå gitt ut for første gang. Den inneholder for det meste låter som seinere skulle komme på «World of Echo» i 1986. Det blir imidlertid enda nærere og direkte i denne live-settingen; den myke, sonorøse og såre stemmen og den varme, bleke celloen snakker tydelig til oss, det føles tidvis som vi sitter i samme rom.

 

10. Dinosaur jr – Sweep it into space (Jagjaguar)

Den nye skiva til Macis & co er breddfull av melodiøs rock med (som alltid) sprakende, elektriske og melankolske gitarsoli og klagende vokal. Det føles som å komme hjem til 90-tallet igjen.

 

Andre anbefalte skiver

• Secret Pyramid – Embers (kom ut i slutten av 2020)
• Ian William Craig & Daniel Lentz – In a word (FRKWYS vol.16)
• Félicia Atkinson & Jefre Cantu-Ledesma – Un hiver en plein été
• Anne Imhof, Eliza Douglas, Billy Bultheel – Sex
• Susan Alcorn – The Heart sutra
• James Welburn – Sleeper in the void
• Stian Balducci, Kjetil Jerve – Tokyo tapes: piano recycle
• Francesca Ter-Berg – In Eynem
• Dialect – Under-Between
• Rip Hayman – Waves: real and imagined
• Sarah Davachi – Antiphonals
• V/A – Mono no aware (Reutgivelse samleplate)
• V/A – Tresor 30 (Samleplate)

 

Årets Favoritter (Stian B. Hope)

Utenlandske:

1) Damon Albarn – The Nearer the Fountain, More Pure the Stream Flows

Som i 2018 havner Damon Albarn øverst på lista, den gang med The Good, The Bad & The Queen, mens han nå drar i land seieren som soloartist. Jeg har vært fan av Albarn helt siden han frontet Blur som vokalist, dvs. fra og med andrealbumet «Modern Life Is Rubbish» fra 1993, som slo inn Britpopdørene for alvor. Foruten Blur er han jo mest kjent som samarbeidspartner nr. 1 med Gorilaz og har bare sluppet et soloalbum før, det flotte, men noe ujevne «Everyday Robots» (2014). Planen var egentlig å spille inn årets album på Island med orkester, men pga. pandemien ble det en mer nedstrippet innspilling hjemme i England, med bl.a. hans faste makker Simon Tong. Albarn har delvis lagt seg på en sakral og stemningsfull stil, og er ikke redd for å vise følelser, samtidig som han pakker mange av låtene inn i et lekkert popformat. Vi får også en småfreaka jazzsnutt, som varmer godt hos de som liker den slags. Og det gjør man jo selvfølgelig. Nydelige saker fra den tidligere Britpopkongen!

2) Richard Dawson & Circle – Henki

Det kunne lett blitt førsteplassen på denne karen også, Richard Dawson er en av de mest originale artistene som finnes for tiden, og hans forrige album «2020» burde definitivt havnet på toppen i 2019. I dette tilfelle kommer det litt an på dagsformen, vil man ha noe vakkert og stemningsfullt setter man på Albarn, vil man ha en blanding av folkrock og heavy metal går man for Dawson. I utgangspunktet ja takk til begge deler! Verdt å nevne at han denne gang har fått med seg det finske metalbandet Circle, totalt ukjent for meg, men tydeligvis veteraner, som har holdt på siden 1991 og gitt ut over tjue album! Ikke et tradisjonelt metalband, blander også inn krautrock, ambient, jazz og progrock. Legg så eksentriske Dawson på toppen med sin tidvise forstyrrende gode falsettstemme og du har et av årets beste album foran deg.

3) Thåström – Dom som skiner

Min favoritt-svenske gjennom tidene skuffer sjeldent, ei heller denne gang. I utgangspunktet er jeg veldig glad i de tunge småindustrielle albumene han har gitt ut de siste årene, spørsmålet har likevel vært hvor lenge han kan kjøre på i det samme sporet. Heldigvis vitnet de to singlene vi fikk i forkant om en ny retning, ikke radikalt annerledes, men refrengene er tilbake og noe av mørket er dermed punktert. Gitaren er nærmest fraværende, i stedet har synther og kordamer fått en fremtredende plass. Thåström har blitt en voksen kar på 64 år, men som en god gammel vin blir han bare bedre og bedre med åra.

4) Duran Duran – Future Past

5) Arab Strap – As Days Get Dark

6) Nick Cave & Warren Ellis – Carnage

7) Bonnie «Prince» Billy/Matt Sweeney – Superwolves

8) Silk Sonic (Bruno Mars/Anderson .Paak) – An Evening with Silk Sonic

9) Iceage – Seek Shelter

10) Dry Cleaning – New Long Leg

11) Durand Jones & The Indications – Private Space

12) Little Simz – Sometimes I Might Be Introvert

13) Kiwi Jr. – Cooler Returns

14) King Gizzard & The Lizard Wizard – L.W.

15) Ryley Walker – Course In Fable

 

Norske:

1) Motorpsycho – Kingdom of Oblivion

En gammel god venn helt på toppen her. I fjor ble de danket ut av Kvelertak på målstreken, men har ellers toppet listen min et par ganger tidligere år. Alle låtene er visstnok innspilt i samme periode som den såkalte Gullvåg-trilogien, men som av en eller annen grunn ikke passet inn. Det er likevel ikke snakk om noe overflødig venstrehåndsarbeid som de bare har rasket sammen for moro, eller kanskje de har det, hva vet vel jeg. Det spiller uansett ingen rolle, dette er Motorpsychovare av ypperste kvalitet, med blytung riffing og flere laaaaange proggete låter som tangerer ti minuttersmerke. De roer også ned tempoet med den akustiske balladen «Lady May», som nikker lett mot folkrockere som The Incredible String Band, noe de mestrer med stor bravur. Som på fjorårets «The All Is One» og Ole Paus-plata «Sår nær, så nær», har de fått med seg Reine Fiske på gitar. Se opp for dynamiske gitardueller!

2) Tønes – Thilda Bøes legat

Dette er Tønes’ sterkeste album siden han slo igjennom for alvor med «Sån av Salve» for snart ti år siden, en perfekt blanding av innsiktsfull alvor og hylende morsomme observasjoner. Første gang jeg hørte «Spleiselag/Waldorfsalat» gikk den på heftig repeat i heimen og jeg lo like høyt hver gang Tønes spyttet ut setningen «Det é mange som ikkje kan laga Waldorfsalat, men så lage di ligavel», stadig hissigere og hissigere. Den ligger godt an til å ta over stafettpinnen fra humorklassikerne «Yatzy» og «Eg går og legge meg». Ellers har jo alltid Tønes vært rasende god på vare og rolige låter, noe «Du e den rette» er et godt eksempel på her, den beste siden «Lyset» fra nevnte «Sån av Salve». Tønes innkasserte opptil flere seksere i pressen denne gang, det er han vel unt.

3) Ingebrigt Håker Flaten -«(Exit) Knarr»

Mye bra jazz i år! Ingebrigt Håker Flaten er jo ingen nube i denne sammenheng, en gammel traver som har spilt med de beste de siste 25 åra, bl.a. Atomic, The Thing og Scorch Trio, og fikk velfortjent Buddy-prisen for 2018. «(Exit) Knarr», (Knarr er en båttype fra vikingtiden), er et bestillingsverk til Vossa Jazz 2021, hvor Flaten har fått med seg gamle kjenninger som Atle Nymo og Olaf Olsen, samt bejubla «nykommere» som Mette Rasmussen og Oddrun Lilja Jonsdottir, for å nevne noen. Første halvdel av plata er dempa og atmosfærisk, men før du rekker å synke altfor langt ned i godstolen kliner de til i ekte frijazz-stil siste halvdel. På siste låt, «Museumplein», holder Olaf Olsen et vanlig rockebeat, mens resten av gjengen jazzer i vei, ganske overraskende, men veldig veldig stilig.

4) Hedvig Mollestad Trio – Ding Dong. You’re Dead

5) Jonas Cambien Trio – Nature Hath Painted the Body

6) Skarbø Skulekorps – Dugnad

7) Hedvig Mollestad – Tempest Revisited

8) Frøkedal & Familien – Flora

9) Hegge – Beyond Your Wildest Streams

10) Krokofant/Ståle Storløkken/Ingebrigt Håker Flaten – Fifth

11) Morten Abel – Bare prøv deg, sjelefred

12) Janove – Det sorte karneval

13) Tore Renberg – 31. januar 1981

14) Carl Magnus Neumann/Paal Nilssen-Love/Ingebrigt Håker Flaten/Ketil Gutvik – New Dance

15) Kanaan – Earthbound

 

Årets album (Viviana Bjerkeli Vegas favoritter)

På tampen av året er det vanlig å se seg tilbake, og når jeg skal tenke på musikkåret 2021 så slår det meg at det har gått ti år siden Drive-soundtracket kom og for alvor kickstartet retrowaven og 80-tallsnostalgien i populærkulturen. Jeg tar meg selv i å lure på når vi kommer til å høre Kavinskys «Nightcall» på byen igjen. Er vi klare for retro-retrowave?

2021 er fortsatt et år i synthens tegn og 80-tallet er ikke helt over enda for min del. Jeg har heller ikke kommet meg over Spotify-æraens fragmenterte lytting, så tilgi min litt lause tilnærming til album-begrepet.

Samleplate – Being For the Benefit of Kafé Hærverk

I begynnelsen av 2021 lå Oslos uteliv brakk, og konsertsteder måtte finne alternative måter å holde hodet over vannet på. Én av de mest inspirerte resultatene av dette er Kafé Hærverks 64 spor lange samleplate, bestående av musikk fra norsk og utenlandsk undergrunn. Jeg benyttet den lille mini-lockdownen i februar 2021 til å lytte til den åtte timer (!) lange plata og skrive om den for Musikkbloggen.

Ett av mine favorittspor er den 16 minutter lange liveversjonen av Acid Mothers Temples groovy psykedelia-anthem «Pink Lady Lemonade». Den er både bråkete og meditativ på én gang, og den føles som et crescendo som bare bygger seg opp uten å lede noe sted, ikke helt ulikt tida vi lever i, hehe 😉 Det er mange rare og fine godbiter på denne samleren, så sjekk ut hvis du ikke har gjort det ennå!

Vilde Tuv – Melting Songs

2021 har ikke akkurat vært et begivenhetsrikt konsertår, men jeg var heldig nok å få med meg Vilde Tuv under den fantastiske minifestivalen Hvitsten Salong, som i år foregikk i en hage. Vilde overrasket kanskje mange da hun i mai ga ut et album hvor stemmen var byttet ut med blokkfløyte. Her blandes new age og ambient med elementer fra trance og støy, og estetikken gir meg tidvis flashbacks til 90-tallets Forbidden Paradise-samleskiver, for de som husker dem. Hvis du får litt noia av denne sammenligningen, så kan jeg betrygge med at Melting Songs klarer å kombinere alle disse usannsynlige referansene til et resultat som høres varmt, storslagent og inspirert ut. Tittelkuttet er min favoritt.

Black Marble – Fast Idol

Black Marble leverer sin gjenkjennelige synthpop som er like optimistisk som den er deprimert. Fast Idol kunne nesten vært et lo-fi Yellow Magic Orchestra-album, og det er et stort kompliment fra min side. Til å ha et sound som ofte drukner i klang er også musikken overraskende dansbar. Åpningslåta «Somewhere» (spesielt fra ca. 1:20 min uti når den kicker inn) er på høyde med hans fantastiske «hit» «A Great Design» fra 2012, så for å bruke sporstkommentatorspråk: Black Marble er i toppform.

Lost Girls – Menneskekollektivet

Lost Girls er prosjektet til Jenny Hval og Håvard Volden (Moon Relay). De har gitt ut en kjempefin skive som blander spoken word og sang med elektroniske beats, synther og gitarer, hvis klang minner litt om Sonic Youths. En kombinasjon av sound jeg faktisk ikke har hørt før, men som gir veldig mening! Spesielt liker jeg «Losing Something» og overgangen til «Carried by Invisible Bodies», med sine skeive og svevende diskorytmer. Organisk og levende!

System Olympia – Always On Time

En sjelden gang sender Spotifys algoritmer meg til ny og interessant musikk. Én jeg oppdaget sånn er den italienske London-baserte produsenten Francesca Macri aka System Olympia, som visstnok har et radioprogram på NTS Radio hvor hun spiller 80-talls synthpop.

System Olympias egen musikk sender tankene til litt mindre åpenbare sider av 80-tallet. Låta «Let Me Out» minner f.eks. om en av mine favorittlåter fra tiåret – Bill Laswell/Materials «Seven Souls», bare at beat-poet William S. Burroughs knirkestemme er byttet ut med autotune og en herlig rap av Elliott Yorke.
Ellers er albumet preget av sleske grooves og malplassert autotune, og bærer preg av en slags sensuell nihilisme.

Trist Pike – Naken i paradis

Jeg har tidligere påpekt min inhabilitet når det gjelder Trist Pike i Musikkbloggen (se intervju jeg gjorde med dem for Musikkbloggen i fjor her.). Men jeg mener likevel det alltid er en begivenhet når Trist Pike slipper musikk.

Andrealbumet «Kjærlighet uten frykt» er visst rett rundt hjørnet, men på feil side av 2021, så jeg må gjøre et unntak fra albumregelen her. Trist Pike har derimot gitt ut tre forskjellige låter med tittelen «Naken i paradis» i 2021. Min personlige favoritt blant dem er den sløyeste og lengste – «Naken i paradis 05:45», en monoton meditasjon over kapitalismen, hvor den knallsterke refrenglinja «Djevelen kommer med penger» messes om og om igjen.

 

Årets beste (Bodil Aga Aandstad)

John Smith – The Fray
John Smith dukket opp på radaren min da låta «Hold On» ble sluppet i begynnelsen i januar. Tilfeldig fra en liste på Spotify kom den som en lun sol og ba meg holde ut, hold ut; det ordner seg. Låta er en rolig indie-komposisjon basert på riffet til en ombygd ’56 Telecaster.
«Hold On»  ble straks en fast følgesvenn i min hverdag. Da albumet, «The Fray» kom i mars, var det med den samme betryggende, men også såre tonen. Det er noe ved kombinasjonen av musikken og tekstene som gjør at Smiths musikk føles nær. Den lavmælte, lekne og tidvis såre musikken skaper gjenklang i meg.
Låtene på «The Fray» er basert på elektriske gitarer. Som regel spiller Smith selv, men Bill Frisell og Kenneth Pattengale dukker opp som gjester. Andre samarbeidspartnere er Jessica Staveley-Taylor, Sarah Jarosz og Lisa Hannigan. Alle komplementerer Smiths varme stemme, og gjør låtene nydelige. Dette albumet er så vakkert og godt at jeg hører på det støtt og stadig.

Riddy Arman – Riddy Arman
I det debutalbumet åpner, med låta «Spirits, Angels, or Lies», er jeg umiddelbart forelsket. Riddy Armans stemme er varm, klangfull og nær. Låtas historie fascinerer, den drar meg rett inn i hennes verden. Arman synger om en far som ligger for døden. I sykesengen opplever han at Johnny Cash kommer til ham, og vil han skal bli med til etterlivet. Faren svarer han må bli igjen hjemme, familien trenger ham. Dagen derpå slår moren på fjernsynet og ser at Cash faktisk er død. En måned senere dør også Armans far.
Som på resten av albumet er musikken rytmisk og musikalsk enkel, nesten messende. Gitar og tromme er hovedregelen, men vi får besøk av blant annet piano og strykere. Det er Riddy Armans stemme som er hovedelementet i musikken. Hennes stemme og tekster er det jeg husker best i det den skrus av. Historiene vi fortelles er nære, personlige og har tidvis et lett åndelig preg over seg. Dette gjelder ikke bare åpningslåta, men også «Help Me Make It Through the Night», «Old Maid’s Draw» og «Problems of My Own». Arman evner å gjøre hverdagsskildringer magiske. Jeg håper inderlig Riddy Arman tar turen til Norge en dag. Da skal jeg stå blant publikum med lukkede øyne, og håpe på å ikke gråte av glede.

Bendik HK – Progressive Rock Music
Bendik HK er en musiker man kanskje kjenner best fra ymse samarbeid med andre artister, fortrinnsvis som perkusjonist. Når jeg tar på meg mine hodetelefoner for å lytte til det han har laget selv forsvinner jeg langt inn i drømmeland. Noen av låtene tar meg til fossefallene ved Twin Peaks, andre suser inn i de mørke tunnelene eller forfører meg med smilende beats. Bendiks elektroniske arrangement er en blanding av det myke og harde, det mystiske og det lekne. Det er som det mørkeste av Røyksopp møter Angelo Badalamenti. Men fortvil ikke: det er noen lekne Røyksopp-epler her også. Om jeg må velge to favoritter fra albumet må det være tittelsporet og «Laura Dern», men forstå meg rett: det er vanskelig å velge favoritter når driven på en skive er så god.

Stig Brenner – Hvite Duer, Sort Magi
Stig Brenner, tidligere kjent som Unge Ferrari, har ikke gått upåaktet hen i år. Nylig mottok han «P3 Gull» sin hederspris. Alle lovord er vel unt, for «Hvite Duer, Sort Magi» er en utgivelse som setter spor. Lydbildet er elektronisk, med elementer av hiphop, r&b og pop. Sammensetningen av seig dansbarhet, og sødme og lekenhet, fester seg godt. Emosjonene i vokalene vris fra det nære til fjerne og gjør at helheten sakte etser seg inn i meg.
Albumet føles som en konsert hvor Brenner åpner sin bag og følelsene hans sildrer ut som låter og blir en sjø. Noen ganger svømmer Brenner med støttende kompiser, andre ganger i takt med en dame. Som lyttere tar vi tak og stuper sakte ned i vannet sammen med Brenner. Sjøen blir dyp, magisk og stadig bredere. Det er natt, men strobelys treffer under vannoverflaten, så vi ser. Inntrykkene er mange. Godlåtene florerer. Eksempelvis er «Hull i foten» full av referanser, både musikalsk og tekstmessig. Når «Du vet hvor du finner meg» dukker opp er det som en svevende drøm i sammenligning. Den er fullstendig i sin pop-sødme, deiligere enn en guilty pleasure. Jeg vil også nevne den mer lekne «Lukten av høst». «Hvite Duer, Sort Magi» oser av lengsel, begjær, nærhet og en slags sorg. Hjertet mitt kan ikke låses inne i en bag når jeg hører dette.

Vilde Tuv – Melting Songs
Spol tilbake til årets by:Larm, og be meg bli igjen i kirka.  Da jeg tuslet sliten ut i regnet burde noen dyttet meg inn igjen. Å se Vilde Tuv live  kunne jeg trengt den slitne regndagen i august, men så etterpåklok kan man altså være.
En annen tid. Vilde Tuv sin musikk tar meg tilbake til er ungdommen. Som tenåring på nittitallet gjenkjenner jeg og plasserer musikken i gate som Enigma, Robert Miles, Darude og Mike Oldfield. Det som utgjør forskjellen er ikke bare at de digitale synthesizerne Tuv benytter seg har andre muligheter, men at lydbildet hennes er preget av et annet kulturelt landskap. Jeg synes jeg hører isbreer som smelter i denne musikken. Tonene bærer blendende sol mot skare. Skiene skjærer gjennom det hvite. Det er godt, vondt og vakkert.
I tillegg til en rekke synthesizere har Vilde Tuv brukt blokkfløyte, et instrument hun spilte i årevis som barn. Den skjærende saken jeg blåste tonedøvt i da jeg var åtte år har Tuv gjort til noe svevende lekkert, som om den var en finurlig fugl. Dette er musikk for deg som liker stemninger, som gjerne kunne danset natten vekk, eller bare vil lukke øynene og flyte inn i drømmeland.

Sist, men på ingen måte minst! Hederlig omtale til fem spesifikke som ikke har gitt ut album, men som jeg håper havner på denne lista neste år. Kjære Bianca, Fremmed Rase, Gundelach, Metteson, og Seinabo Sey: Trampeklapp og  MER!

 

 

Årets 2021 (Katrine Judit Urke)

2021 har vore eit veldig rart år for meg, og no på tampen av året forstår eg ikkje heilt kor all tida blei av. Men mykje fin musikk har kome ut, også i år. Eg tillater meg å nemne mine favorittar, utan rangering, men med ein slags kategorisering som sikkert berre gir meining for meg. De er vel rause nok til å tole det. 

Lyden av 2021 – og årets konsert 

Frøkedal – Flora 

Eg hadde mammaperm mykje av året, og på kjøkkenet gjekk det mykje i P13, og då får ein jo det nye og norske nærast intravenøst. Eg har aldri sjekka ut Frøkedal før, har plassert dei i ein «sikkert feitt, det, men ikkje heilt for meg»-bås, men så fekk eg totalt hekta på låta «Søn» og så sjekka eg ut albumet og elska det òg. Eg høyrde masse på det på våren og om sommaren. Men mammapermen var tøff for meg, så når eg høyrer albumet no, får eg ei rar kjensle i magen. Og eg får òg ei blanda kjensle av å tenke på Frøkedal-konserten eg var på 25. september. På gjenopningsdagen, ja, på Blå, det var så vakkert. Veninna mi og eg kom akkurat idet dei starta og sto heilt baki, nesten skvist oppi baren. Applausen etter første låt kan umogeleg ha vore større på ein konsert med eit middels kjent indieband nokon gong. Her var det mange som hadde behov for å feire. På slutten, det var kanskje på siste låt, fantastiske og svært passande «Set your spirit free», såg eg at mannen ved sidan av meg (ein frå utelivsbransjen) gråt av glede. Men no er det desember og det er mest sårt og rart å tenke tilbake på konserten. Men det er jo berre å glede seg til neste høve til å stå tett i tett med øl i handa. 

Solid pop og rock – men med kjensler 

Haerts – Dream Nation

Tysk pop er ikkje det eg høyrer mest på, men Haerts liker eg veldig godt. Nostalgisk, men fresh pop. Streit og reint, men samtidig vart og lunt. Dette albumet inneheld eigentleg alle typer humør, men mest av dei lyse kjenslene. 

Manchester Orchestra – The Million Masks Of God 

Denne fengande og småmørke plata av amerikanske Manchester Orchestra redda ein ganske grå trilletur langs Ring 3 i regnet. Fleire av låtane får meg til å nikke ganske hardt med hovudet. Det er litt kjølig, men ikkje sjellaust. Og det er noko stort ved dette albumet, samtidig som det også er minimalistisk. Og slik unngår det kanskje å bli pompøst? 

Årets «åh, det er der eg vil vere, det er denne stemninga som harmonerer mest med meg»

Sufjan Stevens & Angelo De Augustine – A Beginner’s Mind 

Eg elska Carrie & Lowell (2015), og dette er litt i samme gate. Her har Stevens fått med seg Angelo De Augustine. Dei spelte inn albumet i ei hytte mens dei såg masse filmar. Og alle låtane er inspirerte av filmar. Albumet følast ganske hyttete, men ikkje så veldig konseptalbum-aktig, og akkurat her er det ein god ting, for her vil eg berre flyte med denne stemninga som er slik som Sufjan Stevens er på sitt beste for meg: Han får meg til å tenke på ungdomstida og sørge over Elliott Smith. 

Tuvaband – Growing Pains and Pleasures

Eg vil eigentleg berre liggje og høyre på dette, eg. Liggje på forskjellige ting: Gras, flytemadrass i eit basseng, eit godt tregolv, saueskinn, brystet til kjærasten min … Eller kanskje ei sånn rosa sky som dei hadde i Mummidalen? Det er nemleg slik det er å høyre på Tuvaband. Eller kanskje ikkje heilt rosa, kanskje er det meir dunkelt, ei gråblå sky? Norske Tuvaband er eit nytt bekjentskap for meg. Eg gler meg så frykteleg til å sjekke ut meir, for det er sånn musikk eg likar aller aller best. Nesten som Cocteau Twins, men mjukare. Som maling som flyt i vatn … 

Og til slutt tre låtar eg har spelt om att og om att (i tillegg til Frøkedals «Søn»)

Louien – «Better woman»

Denne fekk eg òg intravenøst gjennom P13 og fekk heilt dilla. Den er så fin, så sår og ekte, og så tøff med den litt grungie gitarlyden. 

Lorde – «Solar power»

Akkurat når eg sit og skriv dette, ser eg sola! Etter fleire grå dagar. Det er så godt. På arbeidsplassen min, Deichman Bøler, er vi veldig opptatt av solsnu og når sola har snudd skriv vi kvar dag opp kor mange minutt lenger dagen har blitt. Lordes «Solar power» er jo ein slags hyllest til sola. Så frisk og fengande og søt. Men heilt lik George Michaels «Freedom», så eg får jo alltid den på hjerna etter at eg har høyrd denne. Men det toler eg. 

Tønes – «Spleiselag/Waldorfsalat»

Denne vart sett på på ein fest eg var på i haust, og eg fekk sjokk. Det er noko av det rareste eg har høyrd. Tønes er ikkje min favorittartist, så om du som meg tenker ditt når nokon seier dei skal setje på ein låt av Tønes: Prøv å skru av fordommane i fem minutt og berre set på denne låta. Den er sjuk. 

 

Årets 3 beste – jazz (Thor Arne Sæterholen)

1. Ayumi Tanaka Trio: Subaqueous silence (ECM)
Dette er en nydelig, meditativ plate, men ikke sånn «ECM-vakker» som du tror. Musikken gjør motstand, og du må gjøre en innsats. Utsøkt lyd, og musikere som i tillegg til å kunne spille, også kan lytte. Hysj!

2. Jonas Cambien Trio: Nature hath painted the body (Clean Feed)
Sprø, morsom, og tidvis vilt fengende, musikk. Dette ligner ikke noe annet du har hørt. Bartóksk folk-jazz? Rytmisk. Variert. Musikere av en annen verden. Gøy!

3. Ingebrigt Håker Flaten: (Exit) Knarr (Odin Records)
Dette er albumversjonen av Ingebrigt Håker Flatens bestillingsverk til Vossa Jazz. Han er mest kjent som en vanvittig hardtarbeidende bassist i band som Atomic og The Thing, men på denne skiva får han skinne som komponist i tillegg. Han har med seg en rekke gode musikere her, og jeg vil gjerne trekke fram danske Mette Rasmussen på saksofon. Topp stemning!

 

Årets beste album 2021 (Marit Johansen Jegthaug)

Beach House – Once Twice Melody (Chapter 1 & 2)
Okei, Beach House har kanskje ikke sluppet album i 2021, men en god munnfull av kommende skive er allerede ute i verden. For bare en kort stund siden slapp de åtte av låtene som en slags EP. Til tross for at låtene bare har vært ute noen uker, har de likevel sørget for at Beach House har blitt et av mine mest spilte band i 2021. Ingen skaper den samme atmosfæren som Beach House, og av en eller annen grunn er det akkurat deres shoegazete pop-ørene mine trenger akkurat nå. Hør på «Pink Funeral» mens du går i iskald sludd, eller sett på «ESP» rett etter at du har fått nok en nedslående nyhet fra regjeringen, og dagen din blir mest sannsynlig noen prosent bedre.

Priya Ragu – damnshestamil
Årets høydepunkt på by:Larm ga også ut et av årets beste album. Priya Ragu serverer fremoverlent R&B med sør-asiatiske impulser i damnshestamil. Gromlåta «Good Love 2.0» kan spilles på repeat uten problem, og M.I.A.-aktige «Lockdown» kan ironisk nok få hvilken som helst fest i gang.

Faye Webster – I Know I’m Funny haha
Plateselskapet Secretly Canadian huser mange av mine favorittartister, blant annet Faye Webster. I Know I’m Funny haha er et moderne countryalbum for oss som ikke liker country. Webster synger lavmælt om kjedsomhet og det å være ensom, og blir da et naturlig lydbilde for de fleste dette året.

Boblere:
Parquet Courts – Sympathy for Life
Tyler, the Creator – Call Me If You Get Lost
The War on Drugs – I Don’t Live Here Anymore
Gaspard Augé – Escapades
King Gizzard & The Lizard Wizard – L.W.
King Gizzard & The Lizard Wizard – Butterfly 3000
Bachelor – Doomin’ Sun
Crumb – Ice Melt

 

Årets norske album (Victor Josefsen)

Ikke rangert.

Gringo Bandido – Chief Police

Gringo Bandido fra Halden sin andre plate består av garasjerock, punk og soul. Uvøren og fint, uforfalsket og oppriktig. At dette er er av årets norske album fastslo jeg allerede november.

Thulsa Doom – Ambition Freedom

Thulsa Doom er alltid i utvikling, som Ollis sier i intervjuet vi gjorde med han. Åpningslåta «Endless, Unless» er en av årets kuleste låter. Thulsa Doom har fortsatt den spente energien i utrykket deres helt fra de startet inntakt, ikke minst utforskningstrang og kreativitet, imponerende, ikke alle band som makter det, rettere sagt, svært få band som makter det, Motorpsycho er et annet eksempel.

Misty Coast – When I Fall From the Sky

Misty Coast er en gjenganger på Ferske spor-listene våre, og det med god grunn. Duoen Linn Frøkedal og Richard Myklebust lager forførende elektropop, fuzzy pop og indie et sted mellom Blonde Redhead og shoegaze, som gjør inntrykk på sansene. Misty Coast har generelt «holdt seg ved sin lest» i stedet for å teste ut mange nye veier å gå rent kompositorisk, og bra er det, sterke låter, og inntagende sound, om det er nå er mer eller mindre striglet, har alltid vært deres sterkeste kort. De har alltid eksperimentert litt med lyd og sånt, og det er fortsatt nok av smekre produksjonsdetaljer å spore, god jobb, som vanlig, av Emil Nikolaisen bak spakene. Les anmeldelse.

She Said Destroy – Succession

She Said Destroy ble dannet i 2000 av Anders Ugmod Bakke, som det siste drøye tiåret har holdt seg aktiv som vokalist i dobbelt Spellemann-nominerte Beaten to Death. Deres første fullengder, «Time Like Vines», ble sluppet i 2006, og oppfølgeren «This City Speaks in Tongues» to år senere. I år er de ute med albumet «Succession», som er deres første på 13 år (!). Det er mange musikalske elementer på «Succession», black metal, shoegaze, hardcore, punk, post-rock m.m., finurlig tonesatt av ambisiøse og meget vellykkede låtstrukturer. She Said Destroy tøyer sjangergrensene i nær sagt alle retninger. Låtene spenner fra det episke til det hardtslående. Stemningen er mørk, til dels mystisk og sødmefylt, og også intensiv og  kraftfull. som f.eks. på «Sharpening the Blade». She Said Destroys «Succession» er virkelig en gjennomført plate, og en av de store positive norske overraskelses-platene i år.

Astmatisk Gapskratt – Blackskatecruststreetpopcorepunk (kom ut i slutten av 2020)

Mye ny musikk tikker daglig inn mailboksen min, gledelig det, men det kan derfor ta tid før jeg får lyttet på alt. Og jeg fikk ikke lyttet skikkelig på Astmatisk Gapskratt sin andre plate (hold tunga rett i munnen når du uttaler tittelen) «Blackskatecruststreetpopcorepunk» i fjor, særlig siden den kom ut på tampen av fjoråret, og da ble den heller ikke vurdert til årslistene i 2020. Denne plata fortjener oppmerksomhet, så jeg tar den med på årslista i år. Gutsy & hektende punk.

Tuvaband – Growing Pains & Pleasures

Drømmepop er en betegnelse jeg har et ambivalent forhold til, og man kan kanskje beskrive Tuvabands «Growing Pains» som drømmepop. Det eneste som er sikkert, er at «Growing Pains & Pleasures» er veldig stemningsfull, fremført med en fri, åpen og spennende tilnærming drømmepop, om man nå skal bruke denne sjangeren her. Innbydende, fascinerende til dels eksperimenterende med gjennomført sound og gripende vokal. Man blir med en gang dratt inn i Tuvabands forlokkende univers.

The Dogs – Post Mortem Portraits of Loneliness

Jeg har sans for den mer rendyrkede metal-retningen til The Dogs i låter som «Meat Vulgarity», «Who’s Not Doing Great» og tidvis goth-aktige «The Storm». The Dogs blir bare bedre og bedre år for år på det de allerede er gode på, på disse låtene og andre på plata; koringene, gitarlicksa, orgelspillingen, vokalen etc. Og gradvis varierer de også, ihvertfall foredler, elementer fra tidligere plater.

Shevils – Miracle of The Sun

En av grunnene til det har tatt så lang tid før denne plata kom, det er 5 år siden forrige utgivelse, er nok at de har skiftet en del av besetningen, og at Anders Voldrønning har vært busy med U-FOES, som ga ut debutplata deres «Whiteout» i 2018, en plata full øredøvende (ur)kraft og energi. «Miracle of the Sun» lyder umiskjennelig som Shevils. Oppskriften er igjen: Tungt, massivt og repetitivt. En mektig og effektiv oppskrift slik Shevils benytter den. Lydbildet er stort og energien er veldefinert posjonert ut. Inspirasjonen fra band som Helmet, Shellac og Big Black kommer selvsagt tydelig frem her også, noe som er en god ting.

Motorpsycho – Kingdom of Oblivion

«Kingdom of Oblivion» er tittelen på det nye albumet til Motorpsycho, og består av låter som er innspilt samtidig med albumene i den såkalte Gullvåg-trilogien, men som det ikke ble funnet en naturlig plass til. Albumet holder selvsagt høy standard. Å gi ut et slikt outtakes-album 30 år ut i karrieren, sier det meste om hvilken enestående posisjon og kreativitet som bor i dette bandet.

Colonel Roger – Rugged Trails

Colonel Rogers andre utgivelse. Låtene har drivende gitarløp med akkurat den riktige skurrelyden og sjelfulle vokalen, og som sender assosiasjoner til Neil Young, og det er ikke bare vokalen som er sjelfull, alt på plata er det, her har de virkelig klart å fange den umiddelbare gnisten under innspillingen  – «my music is simpel and honest, som det synges i «Vision Blurred» –  i tillegg er låtene og produksjonen utmerket.

 

Bobler

White Trash Blues Band (WTBB ) – We Got Time To Waste

White Trash Blues Band ga i fjor ut splitt-LP’en «Shitfaced and on Fire» & «Spread The Gospel» sammen med Quarter Wolf. De spiller gritty rock med schwung, se denne videoen f.eks., så enkelt og bra kan det gjøres, både musikalsk og visuelt. De har noe særegent ved seg, denne erfarne gjengen, jeg ikke kan sette fingeren på det, det bare er der, coolt band. Ikke alt på plata er top notch, men det som er bra er til gjengjeld skikkelig bra.

 

Årets beste norske EP-er/Minialbum

Beaten to Death –  «Laat maar, deel een: ik verhuis naar Mastbos», «Laat maar, deel drie: ik verhuis naar 青木ヶ原», «Laat maar, deel twee: ik verhuis naar Østmarka» og «Laat maar, deel vier: ik verhuis naar Endor»

Messerschmitt – Oh Death

Årabrot – The World Must Be Destroyed

Flight Mode – TX, ’98

Remington Super 60 – Nouvelle Noveau

 

Årets beste norske låter

Ikke rangert.

Jeg har ikke tatt med låter fra noen av utøverne på platelista (låter fra de platene ville naturlig nok vært med her også).

Blood Command – A Villain’s Monologue

girl in red – Serotonin

Veps – Ecstasy

FLTY BRGR GRL – No More

Göttemia – Fatshaming (You Into Shape)

Label – Can’t Believe That You’re Going

Damokles – Bodies get Bored

Cocktail Slippers –  She Devil (Shout It out Loud!)

Avind – Kanskje nokon andre

The Age of Colored Lizards – Solitary You

The High Water Marks – Proclaimer Of Things

Erling Ramskjell og Eva Trones – Lat som

NORD MOT NORD – Hüske Dü?

The Uptights – Arthaus Rock

Bakrus – Drittmidas

Erling Ramskjell & Klish feat. MiNensemblet – «All tid e merkelig»

Chemtrails Oslo – Serprent Dilo

Føkkefjord – Kåne å ikkje ein mann

LÜT – LÜTetro

Monica Heldal – Síocháin

Duvel – Hong Kong Sex Toy Store

Thee K-Otics – Last Time Around

Flight Mode – Fossil Fuel

Damokles – Bodies get Bored

One Track Minds – She’s Like Lucifer

 

Årets beste album 2021 (Ådne Evjen)

Utenlandske album:

Black Country New Road – For the first time

Er det postpunk, jazz, klezmer eller prog? Hvem vet, men det som er sikkert er at det svinger av Black Country New Road sitt debutalbum. Låten «Athens, France» er en av de låtene jeg har hørt mest på i 2021. Den gir meg en sånn litt nervøs Talking Heads-følelse, og er en kanonbra låt. Resten av plata er ikke så mye dårligere.

Squid – Bright Green Field

Postpunk også i dette bandet sin musikk. Det er friskt, funky, til tider eksperimentelt og i det hele tatt et album som får deg til å følge med. Ikke noe med musikken her er noensinne kjedelig og forutsigbart. Kan de være de britiske slektningene til Parquet Courts, tro? Det er i hvert fall delvis i det lendet vi befinner oss på debutalbumet Bright Green Field.

Emma Ruth Rundle – Engine of Hell

Det er akustisk, det er stemningsfullt og i høyeste grad mørkt. Jeg snakker om den siste plata til Emma Ruth Rundle, Engine of Hell. Musikken og tekstene bærer sterkt preg av en artist som har vært inne til behandling for både depresjon og rusmisbruk. Det er sterkt på alle mulige måter, og Engine of Hell er et album som blottlegger og setter søkelyset på noen av de vanskelige tingene ved det å være menneske.

Sleaford Mods – Spare Ribs

Gutta fra Nottingham fortsetter ufortrødent i samme stil som før med tøffe beats og ramsalte – og morsomme – tekster fra det grå og krevende dagliglivet i Storbritannia. Det fikser de strålende på Spare Ribs, og med gjesteartister som Amy Taylor (Amyl & the Sniffers) og Billy Nomates blir alt bare enda bedre.

Julia Stone – Sixty Summers
Et perfekt popalbum, produsert av Stone sjøl i samarbeid med bl.a. St.Vincent. Med en bunt aldeles utsøkte poplåter surfer australske Julia Stone inn dette albumet til ti i stil.

The Coral – Coral Island
Bandet fra Hoylake ga ut et strålende dobbeltalbum i form av Coral Island. Det er et temaalbum som spinner rundt oppvekstminner fra bade- og tivoliområdet New Brighton utenfor Liverpool. Med stødig instrumentering og skimrende låter gir de oss den gode følelsen. Hør låten «Vacancy» og jeg garanterer deg at du blir glad.

Arab Strap – As Days Get Dark

«I don’t give a fuck about the past our glory days gone by
All I care about right now is that wee mole inside your thigh»
Sånn åpner As Days Get Dark med den skotske duoen Arab Strap. Aidan Moffat lager tekster som er smått sjokkerende, men også ettertenksomme og preget av at han har kommet til skjells år og alder. Musikken er stemningsfull og godt smidd ut av Malcom Middelton og står svært godt til tekstene.

Nick Cave & Warren Ellis

Et av de mest potente duoene i musikkverden for tiden er Nick Cave og Warren Ellis. Det forrige prosjektet deres, Ghosteen var storslått og ganske langt unna det mer klassiske mørke rock-konseptet. De er heller ikke der nå. Dette er mer orkestralt og mindre synthpreget enn den forrige plata. Albumet preges av mørke, filmatiske stemninger, og selv om det ikke er et album som slår deg direkte i bakken, siger det sakte innpå deg og blir der.

Dry Cleaning – New Long Leg

Dette albumet oppdaget jeg en stund etter at det hadde kommet ut, men «bedre sent enn aldri» stemte usedvanlig godt i dette tilfellet. Til glitrende postpunk-gitarfraseringer, melodiøse basslinjer og stødig rytme messer og snakker-synger vokalist Florence Shaw ut sine snåle tekster. Det funker så til de grader. Sjekk ut albumet om du ikke allerede har gjort det.

Thåström – Dom som skiner

Å høre det nye albumet til Thåström er som å få besøk av en god, gammel venn. Det er bare stas, rett og slett. Thåström har byttet ut de gamle bandmedlemmene og er hakket mer elektronisk i uttrykket. Det funker hur bra som helst, og låtene er fremdeles av det kruttsterke slaget. At Dom som skiner havner på lista mi over de beste albumene i 2021, er noe av det som har overrasket meg minst dette året.

 

Norske album:

Benedikt – Balcony Dream

Et helt fantastisk bra album fra musikk-kollektivet Benedikt med Hans Olav Settem i front. Kall det folk eller indie-folk, eller kall det hva du vil, poenget er at låtene er så kruttsterke at man ikke bør leke med fyrstikker i nærheten av dem. Favorittlåt er vanskelig å velge, men den nydelige avslutningslåten «My Killer» må nevnes. Det er en låt Hans Olav Settem skrevet sammen med Tuva Hellum Marschaüser fra Tuvaband. Hun bidrar vakkert på vokal her.

Marja Mortensson – RAAJROE – The Reindeer Caravan
Sammen med Kringkastingsorkesteret har Marja Mortensson, Daniel Herskedal og Jakob Janssøn smidd ut et overbevisende musikalsk verk om reinens forflytninger gjennom året. Et strålende temaalbum!

Erlend Ropstad – Da himmelen brant var alle hunder stille

Det er vanskelig å komme utenom Erlend Ropstad i sånne kåringer. Det meste han tar i blir til gull, og Da himmelen brant var alle hunder stille bare bekrefter hans sterke posisjon i norsk musikk. Bunnsolid fra start til mål, med den strålende singelen «Svevde høyt der oppe» helt i front.

Ósk – Grå
En av de store positive overraskelsene på den norske musikkscenen var Oskar Yazan Mellemsether aka Ósk – sitt album Grå. Det er en samling låter som for det meste er basert på vart og fint akustisk fingerspill og den neddempete stemmen til Mellemsether. Sjekk f.eks. den nydelige balladen «Flickering» hvor han får korehjelp fra selveste Ingeborg Oktober.

Daniela Reyes – Engangsdager

Visepop med gode, intelligente og til dels snodige tekster er det Daniela Reyes serverer på sitt debutalbum Engangsdager. Det er stillfarent, smart og veldig vanedannende. Ett av albumene jeg hørte mest på i høst.

Hilma Nikolaisen – Heritage

Hilma Nikolaisen har arrangert, orkestrert og produsert albumet helt på egenhånd. Det har hun gjort aldeles strålende. Det er så smakfullt, så velplassert og vakkert alt hun gjør på «Heritage». Det beste soloalbumet hennes så langt? Uten tvil!

Pom Poko – Cheater

I 2021 slapp altså Pom Poko «det vanskelige andrealbumet». Vekslingen mellom det enkle og det avanserte og sammensatte er noe av kjennetegnet til musikken til bandet. De lykkes bedre på dette enn på debutalbumet, og fortjener dermed å havne på lista over de beste norske utgivelsene i 2021.

Sturle Dagsland – Sturle Dagsland

Avantgarde og eksperimentell med en hang til å bruke de mest eksotiske instrumenter du kan tenke deg. Dette er musikken til Sturle Dagsland i et nøtteskall. Det selvtitulerte debutalbumet har blitt et album som knapt har sin make i norsk musikk. Det er både spenstig og bra.

Norwegian Giants – Fasan
Synth-/elektronikagjengen i Norwegian Giants sitt album Fasan gir oss gode låter og fine elektroniske lydlandskap. Sjekk f.eks. ut fine «Shelter» og den ultrafunky «Mhmhm».

Polardegos – Fortiden i våre hender
Aldri hvilende Jørgen Nordeng startet opp et nytt prosjekt i 2021. Det går ut på å lage punklåter av gamle punk-/new wave-/ og hardcoresamples. Det fungerer ikke alltid like bra, men når det gjør det er det ganske så gøy. De overbeviser nok til å havne på årslista mi i hvert fall.

 

Årsoppsummering (Just Høy)

Trond Andreassen og Valentourettes
Alt på en gang
Når en av norsk rocks aller beste vokalister backes av den smått legendariske sammensetningen i Valentourettes må jo resultatet bli tøft! Heldigvis trenger ikke alt være så nyskapende, noen oppskrifter funker bra som de er.

Murder Maids
Knives Out
Dette er så tight at det høres ut som disse gutta har spilt sammen i flere tiår, det har de definitivt ikke. De har klart å blande tydelige referanser til ska og punk fra 80-tallet med et moderne og skarpt lydbilde som funker utrolig bra. Dette er et band som blir artig å følge videre.

Tyrann
Djävulens Musik
En svært tradisjonell, svensk heavy metal skive. Er dette et produkt fra gruppe heavy metal purister, eller er det en gjeng hipstere fra Stockholm? Jeg vet ikke, men fett er det. Don’t make fashion of our heavy metal passion!

The War on Drugs
I Don’t Live Here Anymore
Det femte albumet til bandet som har blitt omtalt som rockens redningsmenn. Et av de mest storslåtte og mest gjennomførte albumene fra 2021? Jeg vil nå påstå det.

 

Årets favoritter 2021 (Selma Benmalek )

Her kommer mine favorittalbum i år.

Tawsen – «Al Najma»

Min store franskspråklige oppdagelse i år er definitivt Tawsen som kom ut med albumet «Al Najma». Belgieren leker med smukke tekster på fransk, italiensk og arabisk og hopper fra den ene sjangeren til den andre for hver låt. Her går det i alt fra pop, reggaeton, rai, disco-funk og akustisk slow. En deilig fruktsalat for et blandingsbarn som meg.

Dana Hourani – «Ensanain»

Hvem kan vel stå i mot libanesisk indie? Ikke jeg i hvert fall. Dana Hourani haker av på alle boksene og har laget et godt stykke album. En av høydepunktene er vel det fine coveret av Fairouz sin klassiker «Zuruni» i et moderne og fengende uttrykk.

Alaa Wardi – “Wardi & Friends”

Alaa Wardi skiller seg litt ut på denne lista siden han ikke gir ut så mye av sin egen musikk. Han er nemlig helt rå på å covre låter fra hele verden på ulike språk og ulike tidsepoker. Han har gitt meg så mye glede opp gjennom årene og i år er ikke et unntak. «Kongen av YouTube» la ut ut noen snacksy covre med ulike gjester, hvor de blander en en verdenshit med arabiske poplåter fra 2000-tallet. Slik blir en arabisktalende millennial svært glad av. Miksingen er så god at man nesten glemmer hvordan originalene er. Min favoritt er helt klart «Numb/ Monaya» (Linkin Park og Mostafa Amar). Sukk!

 

Kan man ikke gå på fest ute, kan man lage fest alene hjemme i stua. Her er noen låter som kan lette stemningen i heimen: 

Faouzia – «Puppet (Sondr Remix)»

Hassan El Shafei, Nicole Saba og Abdelbaset Hamouda – «Mafeesh mostaheel (Arrab Remix)»

DJ Gimi-O x DELA – «Ti mor Djal»

Imilo Lechanceux (Ft Sidiki Diabaté)  – «Attegban»

El Mukuka (Feat. Gaz Mawete and HVMZA – «Bosana»

Gad El Maleh feat. Angelique Kidjo (DJ Abdel Remix) – «Bidonville»

 

Årets utgivelser 2021 (Jørgen Wiig Salvesen)

   Raaja Bones – Black Dreams

Oslo-baserte Raaja utgir sitt hittil beste album på Snorkel Records. Tunge analoge synthlinjer, med resonans fra 70-tallets Vest-Tyskland til 80-talls «DX7 møter Linndrum»-funk. Fra lekre yacht rock-vibber til låter av det mer house-rytmiske slaget, er Raaja Bones sin «Black Dreams» en av de mest interessante elektroniske utgivelsene fra Norge i år. Raaja gir oss et tydelig inntrykk av hva hans musikalske inspirasjonskilder er, men klarer likevel å bevare et gjennomgående personlig avtrykk. bandcamp

 

  John Caroll Kirby – Septet

Fra å ha lenge vært en musikalsk kollaboratør for en rekke andre artister, har John Carroll Kirby fått en mer og mer velfortjent oppmerksomhet som soloartist. En CV som kan nevne samarbeid med artister som Frank Occean, Blood Orange til Bats for Lashes og The Avalanches, vitner noe om tilpasningsevnen han besitter musikalsk, noe han også viser på albumet «Septet». Hans tidligere soloutgivelser har ofte beveget seg i ensomme neo-klassiske landskap, jamfør komposisjoner av John Cage og Brian Eno til improviserte og meditative jazzstykker. På «Septet» viser Kirby en ny side; som bandleder. Med et band på syv utøvere er det en langt mer funky pakke som blir levert til lytteren. Moogsynthesizere, afrikanske rytmer, groovy bass, vibrafon og blåserrekke gir oss et relativt klassisk «70 talls jazzfunk»-lydbilde, samtidig som det fremstår nyskapende og sonisk interessant. bandcamp

 

Altın Gün – Yol

Det tyrkisk- nederlandske bandet Altin Gün byr her på anatolisk psykedelisk pop på øverste hylle. Ved å blande sjangere som tyrkisk psychrock med 80-talls synther og trommemaskiner, har Altin Gün klart å produsere en helt unik sound, som har gitt dem en nærmest kultstatus på verdensbasis. På «Yol» vier bandet enda mer plass til elektroniske instrumenter enn på foregående album. Et langt mer «kjølig» lydbilde vil noen si, men bandet klarer likevel å bevare essensen av det musikalske uttrykket de er blitt kjent for. Den mer elektroniske retningen på «Yol», kan i stor grad skyldes den globale pandemien, da bandets medlemmer ikke kunne oppholde seg i studio, og så seg nødt til å samarbeide gjennom email og utveksling filer over nettet. Dette resulterte i en mer utstrakt bruk av trommemaskiner og elektroniske sekvenser, et grep som kler bandet godt. bandcamp

 

  SAULT – Untitled (Black is)

Med et fundament av afrobeat og politisk bevissthet, ispedd RnB, disco og soul fortsetter SAULT og imponere på sin andre av to utgivelser i 2021. Foruten å være en funky lytteropplevelse, er «Untitled» også et album det hviler et alvor over. Tekstene maner til poltisk handling og rettferdighet fra et globalt perspektiv, men særlig for den svarte befolkningen i USA, i en tid hvor Black Lives Matter-bevegelsen er aktuell. Sammenligninger kan dras mot Lagos musikalske scene på 70-tallet, som ga oss politisk aktive artister som Fela Kuti og Tony Allen. Noe også det instrumentale gir inntrykk av å være inspirert av. bandcamp

 

   A Place To Bury Strangers – Hologram EP

«Hologram» er APTBS første utgivelse på eget label, og det merkes! Ja, lyden er klassisk APTBS; fuzzgitar, kjølig trommemaskiner, dradd gjennom ekko, feedback og enda mer fuzzpedaler (ofte egenproduserte), men det funker. På «Hologram» er de tilbake på sitt mest grunnleggende, lydmessig sett, fra tiden der de ble kalt «the loudest band in New York», og ja, de spiller høyt. Men om du trenger litt adrenalin og ekstra kjølighet i denne kalde tiden, er den vel vært å høre på. bandcamp

 

   Leoparden –Stilen Er Svimmel

Boliglån er noe de aller fleste av oss må forholde oss til på en eller annen måte. Sjeldent noe positivt; det er kjipt å ha boliglån, det er kjipt å ikke ha boliglån, Men det betyr ikke at du ikke kan lage en funky og kosmisk dansbar låt av det, noe nettopp Leoparden har gjort på albumet, «Stilen Er Svimmel». Med sløye, men catchy låter, gir Leoparden oss hverdagspoesi du kan danse til. Lyden er lo-fi, trommene gir oss afrobeat, gitarriffene er disco, vokalen vasser gjennom ekko, tekstene sier «…spiller Badminton, har det så gøy», da kan det ikke bli annet enn en av de gøyeste, mest groovy og hverdagsrealistiske utgivelsene som er kommet ut av Oslo på en god stund. Leoparden sliter med å få boliglån, men han sliter åpenbart ikke med å få oss til å danse. Heldigvis. bandcamp

 

Årets favoritter (Anne Cathrine Johansen)

Årets album (Zeljko Cirikovacki)

Alfabetisk rekkefølge. Jeg er klar over at listen er for lang, men det var vanskelig å ta noen av platene ut 🙂

Beautify Junkyards – Cosmorama
Bohemija – Putujemo
Bremer McCoy – Natten
Brin, Dntel, More Eaze – Futurangelics
Colleen – The Tunnel And The Clearing
Dialect – Under-Between.
Dictaphone – Goats & Distortions 5
Early Fern – Place of Rest
Efterklang – Windflowers
Federico Durand – Herbario
Floating Points, Pharoah Sanders & The London Symphony Orchestra – Promises
Fuubutsushi – Shiki
Green-House – Music For Living Spaces
The Grid/Fripp – Leviathan
Hannah Peel – Fir Wave
Hoavi – Music for Six Rooms
Lucy Gooch – Rain’s Break
Marv – Keyboard Suite 1
Nala Sinephro – Space 1.8
Rosie Lowe & Duval Timothy – Son
Sofie Birch, Johan Carøe – Repair Techniques
Sonmi451 – Seven Signals in the Sky
Vivian Koch – Beyond Contact
Wayne Snow – Figurine
The Weather Station – Ignorance

 

Årsoppsummering 2021 (Tor Åge Naper)

Tindersticks – «Distractions» (City Slang)

Dinosaur Jr. – «Sweep it Into Space» (Jagjauwar)

Snail Mail – «Valentine» (Matador Records)

David Bowie – «Toy» (Brilliant Adventures box set) (Parlophone Records/ISO Records)

Nick Cave & The Bad Seeds – «B-sides & Rarities I & II» (BMG Records)

 

Årsoppsummering 2021 (Daniele Jessen Aguilar)

Nas – King’s Disease II
Benny The Butcher – The Plugs I Met 2
J. Cole – The Off-Season
Summer Walker – Still Over It
Russ – Chomp 2
Atmosphere – WORD?
Boldy James & Alchemist – Bo Jackson
Snoh Aalegra – Temporary Highs In The Violet Skies
H.E.R. – Back Of My Mind
Raheem Devaughn & Apollo Brown – Lovesick

 

 Årsoppsummering 2021 (Alexander Lunder Føyn)

Rangert etter favoritt

1. Batushka – Carju Niebiesnyj  (EP)
Fav tracks:  «Pismo VI», ellers «Pismo IV», «Pismo II»
2. Carcass – Torn Arteries (LP Album)
Beste sanger: «NWOBHEAD», «The Devil Rides», «Flesh Ripping Sonic Torment Limited», «In God We Trust», «Wake Up and Smell the Carcass / Caveat Emptor»
3. Gojira – Fortitude (Album)
Qualified tracks: «Another World», «Born for one thing»
Favoritten herfra er : «New Found»

Jeg har et strengt regime av å kvalifisere album. Derfor jeg ikke har hørt alt. Har f. eks ikke hørt siste Mastodon-plata. Så det er det 😉

 

Årets album 2021 (Per Engeli)

Hvit Skjorte/Oslo City – Emil the Duke
Son – Duval Timothy
Cedars – Field Works
The White Lotus (soundtrack) – Cristobal Tapia De Veer

 

Årets utgivelser 2021 (Jan-Olav Glette)

30 utenlandske album (i alfabetisk rekkefølge)

Arab Strap: As Days Get Dark
Birds of Maya: Valdez:
Black Country, New Road: For the First Time
Bobby Gillespie and Jehnny Beth: Utopian Ashes
The Bug: Fire
Chime School: Chime School
Civic: Future Forecast
The Coral: Coral Island
The Courettes: Back in Mono
Daniel Romano’s Outfit: Cobra Poems
Dinosaur Jr.: Sweep it Into Space
Drug Store Romeos: The World Within Our Bedrooms
Dry Cleaning: New Long Leg
Ducks Ltd.: Modern Fiction
Fiddlehead: Between the Richness
For Those I Love: For Those I Love
Kollapse: Sult
Little Simz: Sometimes I Might Be Introvert
Nick Cave & Warren Ellis: Carnage
Night Beats: Outlaw R&B
Pascal: Fuck Like A Beast
Pearl Charles: Magic Mirror
The Reds, Pinks and Purples: Uncommon Weather
Reigning Sound: A Little More Time
The Shadracks: From Human Like Forms
Squid – Bright Green Field
Tindersticks: Distractions
UV-TV: Always Something
Viagra Boys: Welfare Jazz
James Welburn: Sleeper in the Void
Xiu Xiu: Oh No

40 utenlandsk låter  (i alfabetisk rekkefølge)

Amyl and the Sniffers: Hertz
Bicep: Sundial
Blackwater Holylight: Around You
Chelsea Wolfe & Emma Ruth Rundle: Anhedonia
Chubby & the Gang: Coming Up Tough
CHVRCHES (feat. Robert Smith?: How Not To Drown
CIVIC : Tell the Papers
Margo Cilker: That River
The Courettes: R.I.N.G.O.
Daniel Romano’s Outfit: The Motions
Dinosaur Jr.: Garden
Dry Cleaning: Scratchcard Lanyard
Floodlights: Overflowing Cup
Fred Lee and The Restless: Juliet
Gatuplan – Dee Dee Ramone
The Goon Sax: Psychic
Curtis Harding: Hopeful
Japanese Breakfast: Be Sweet
Valerie June: Why The Bright Stars Glow
Damien Jurado: Take Your Time
Lustmord & Karin Park: Hiraeth
Sofia Kourtesis: La Perla
Little Simz: Introvert
Low: Days Like These
Kacey Musgraves: breadwinner
Geoff Palmer: Many More Drugs
Pearl Charles: Only for Tonight
pinkpantheress: Just for me
Caroline Polachek: Bunny is a Rider
Protoje (feat. Pa Salieu, Popcaan & Toddla T): Still Royal
The Sadies: Stop and Start
Pa Salieu (feat. slowthai): Glidin’
Ashley Shadow: Gone Too Long
Sharon Van Etten & Angel Olsen – Like I Used To
Silk Sonic (Bruno Mars/Anderson .Paak) – Leave the Door Open
Snail Mail: Valentine
Squid: Narrator
Triptides: Hand of Time
Viagra Boys: In Spite Of Ourselves (with Amy Taylor)
Dean Wareham – The Last Word
Faye Webster:  Cheers
Wet Leg: Chaise Longue
Young Guv: Only Wanna See U Tonight

25 norsk album (i alfabetisk rekkefølge):

Benedikt: Balcony dream)
Cocktail Slippers: Shout It Out Loud!
Death By Unga Bunga: Heavy Male Insecurity
Electric Eye: Horizons
Ingebrigt Håker Flaten: (Exit) Knarr
Flukten – Velkommen håp
Frøkedal & Familien: Flora
Giant Sky: Giant Sky
Gringo Bandido: Chief Police
Jo Berger Myhre: Unheimlich Manoeuvre
Misty Coast: When I Fall From the Sky
Murder Maids: Knives Out
Naaljos Ljom: Naaljos Ljom
Needlepoint: Walking up that Valley
Porto Geese: Duck
Rongeur: Glacier Tongue
Rural Tapes: Rural Tapes
This Sect: Everything We Know Into a Black Hole
Trond Andreassen & Valentourettes: Alt på en gang
Tuvaband: Growing Pains & Pleasures
Vestindien: Null
Petter Vågan: Dead Pixel
White Trash Blues Band: We Got Time To Waste
Wild Man Riddim: Panatlantic
Christian Winther: The Clearing
Årabrot: Norwegian Gothic

40 norske låter (i alfabetisk rekkefølge)

Aktiv Dödshjelp – Voi And Destroy
Johan Berggren – Mandag
Chemtrails Oslo: When Morrissey Dies, We’ll Have Cake
Cocktail Slippers: Say My Name
Damokles: Bodies get Bored
Death By Unga Bunga: My Buddy and Me
The Dogs: Melt
dragongirl: beefs, bad blood and burning vendettas
Duvel: Human
Flop Machine – Jukebox
Karen Jo Fields: Dark Sky
FLTY BRGR GRLs: Sweet Boy
Flight Mode: Fossil Fuel
Freedumb: Get Away
Frøkedal & Familien: Set Your Spirit Free
Annette Gil: New Girl in Town
girl in red – Serotonin
The Good The Bad and The Zugly: Nostradumbass
Gringo Bandido – Cookie Jar
Göttemia – Fatshaming (You Into Shape)
The High Water Marks: Jenny
Kanaan: Return to the Tundrasphere
Michael Krohn: Verden brenner
Messerschmitt: «Gummo Ain’t for Nothing
Minor Majority: Julia Jacklin’s Voice
Misty Coast: Do You Still Remember Me?
Nikkeby Lufthavn: Supersonic
Nix & the Nothings: Why
Hilma Nikolaisen: You, Pt. II
Onsloow: Overthinking
Peau De Peche: It’s Been so Long
Robert Moses & The Harmony Crusaders – Happy Birthday, Alex!
Smerz: Believer
Sundrowned: Babel
Svartepeeng: Sitter fast
The Uptights: Arthaus Rock
Veps: Girl on TV
The Yum Yums: A Little Bit of Everything
Ole Johannes Åleskjær: Waterways
Årabrot: Kinks of the Heart