Deichmans David Bowie-favoritter

David Jønsson

Ja, jeg har tatt litt av. Men det er vanskelig å forholde seg rolig i den kommunale kontorstolen når temaet er David Bowie. Den aller største stjernen i min bok. Jeg ble avhengig da jeg hørte gitarriffet til «Ziggy Stardust» som 9-åring, da vi sto bom fast i en ferjekø på vei til sommerferie i Danmark. Jeg hadde hørt meg lei på alle mine egne kassetter og kastet meg over min brors møysommelig kuraterte miksteips. På den ene var det samlet tre Bowie-låter, det var «Ziggy Stardust», «Ashes to Ashes» og «Changes». Snakk om inngangsport-stoff. Det var nesten kun Bowie det gikk i de nærmeste årene, i hvert fall til Motorpsycho dukket opp og fungerte som en annen øreåpner, som ledet til andre, tyngre musikalske stoffer. Det er to julegaver fra foreldrene mine som er svidd fast i hjernebarken. Den ene er da jeg fikk Nintendo til jul som 7-åring. Den andre er da jeg som 11-åring fikk billett til Bowies konsert i Oslo Spektrum januar 1996. Og livet ble aldri det samme.

Her er en uhorvelig lang liste med mine Bowie-favoritter. Den kunne ha vært mye lengre.

Love You Till Tuesday («David Bowie», 1967)

Letter to Hermione («David Bowie», «Space Oddity», 1969)

Space Oddity («David Bowie», «Space Oddity», 1969)

The Man Who Sold the World («The Man Who Sold The World», 1970)

The Width of a Circle («The Man Who Sold The World», 1970)

Oh! You Pretty Things («Hunky Dory», 1971)

Changes («Hunky Dory», 1971)

Life on Mars? («Hunky Dory», 1971)

Queen Bitch («Hunky Dory», 1971)

The Bewlay Brothers («Hunky Dory», 1971)

Moonage Daydream («The Rise and Fall Of Ziggy Stardust and The Spiders From Mars», 1972)

Ziggy Stardust («The Rise and Fall Of Ziggy Stardust and The Spiders From Mars», 1972)

Starman («The Rise and Fall Of Ziggy Stardust and The Spiders From Mars», 1972)

Panic in Detroit («Aladdin Sane», 1973)

The Jean Genie («Aladdin Sane», 1973)

The Prettiest Star («Aladdin Sane», 1973)

Diamond Dogs («Diamond Dogs», 1974)

1984 («Diamond Dogs», 1974)

Rebel Rebel («Diamond Dogs», 1974)

Big Brother («Diamond Dogs», 1974)

John, I’m Only Dancing (Singel, hentet fra «ChangesOneBowie», 1976)

Young Americans («Young Americans», 1975)

Fascination («Young Americans», 1975)

Station To Station («Station to Station», 1976)

Golden Years («Station to Station», 1976)

Wild Is The Wind («Station To Station», 1976)

Sound and Vision («Low», 1977)

Always Crashing in the Same Car («Low», 1977)

Be My Wife («Low», 1977)

Warszawa («Low», 1977)

Heroes («Heroes», 1977)

Moss Garden («Heroes», 1977)

Look Back in Anger («Lodger», 1979)

Boys Keep Swinging («Lodger», 1979)

Up the Hill Backwards («Scary Monsters», 1980)

Scary Monsters (and Super Creeps) («Scary Monsters», 1980)

Ashes to Ashes («Scary Monsters», 1980)

Modern Love («Let’s Dance», 1983)

China Girl («Let’s Dance», 1983)

Let’s Dance («Let’s Dance», 1983)

Cat People (Putting Out Fire) (Singel, hentet fra «A New Career In A New Town»-samlingen, 2017)

Blue Jean («Tonight», 1984)

Absolute Beginners (Singel, hentet fra «Nothing Has Changed», 2014)

This Is Not America (Singel, hentet fra «Nothing Has Changed», 2014)

Time Will Crawl («Never Let Me Down», 1987)

Jump They Say («Black Tie, White Noise», 1993)

Buddha of Suburbia («Buddha Of Suburbia», 1993)

Strangers When We Meet («1. Outside», 1995)

The Hearts Filthy Lesson («1. Outside», 1995)

Hello Spaceboy («1. Outside», 1995)

No Control («1. Outside», 1995)

I’m Deranged («1. Outside», 1995)

I’m Afraid of Americans (Nine Inch Nails Remix) (Singel, hentet fra «Nothing Has Changed», 2014)

Little Wonder («Earthling», 1997)

Thursday’s Child («Hours..», 1999)

Slow Burn («Heathen», 2002)

I’ve Been Waiting for You («Heathen», 2002)

New Killer Star («Reality», 2003)

The Stars (Are Out Tonight) («The Next Day», 2013)

Love Is Lost (Hello Steve Reich Remix by James Murphy) (Singel, 2013)

Where Are We Now («The Next Day», 2013)

Sue (Singel, hentet fra «Nothing Has Changed», 2014)

Blackstar («Blackstar», 2016)

 

Stian Bjørnsson Hope

Lage en liste med Bowies beste låter! Herregud, jeg kunne uten problemer laget en like lang liste som David Jønssons over her, Bowie har jo en fremragende katalog å ta av. Jeg landet likevel på en mer metodisk tilnærming, har hovedsakelig tatt for meg hvert studioalbum og plukket en låt fra hver. Noen ganger var valgets kvaler nærmest for overveldende, mens andre ganger var det vanskelig å finne en bra låt i det hele tatt, for la oss innrømme det med en gang, han hadde også noen idéfattige år i ørkenen der på et tidspunkt. Men la gå, her er mine favoritter for tiden:

Rubber Band (David Bowie, 1967) 

Før David Bowie ble den Bowie vi liker å tenke på han som, fomlet han rundt i noen år i ulike band før han omsider gikk solo i ’67. Det hadde imidlertid ikke den umiddelbare effekten han hadde håpet på, men han satte et visst preg på ettertiden med sin Anthony Newley-fascinasjon ganger ti hva småbisarr tematikk angår. Bare så himla utur at The Beatles debuterte med «Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band» omtrent på samme tid.

Space Oddity (David Bowie/Space Oddity, 1969/1972)

Helt klart en av de flotteste sangene Bowie har laget. Punktum.

The Man Who Sold the World (The Man Who Sold the World, 1970)

Et av mine favoritt øyeblikk er når Bowie opptrer på European MTV Awards utdeling i 1995 med denne låten, og setter skapet ettertrykkelig på plass. Nirvana hadde riktignok levert en gnistrende god versjon på MTV Unplugged året før, men det er ingen tvil om hvem som eier låten.

Life on Mars? (Hunky Dory, 1971)

Kanskje mitt favoritt album av Bowie, men hva skal man egentlig velge herfra?! «Changes»? «Andy Warhol»? «Kooks»? «Song for Bob Dylan»? «The Bewlay Brothers»? Ja til alle, men i dag vinner «Life On Mars».

Five Years (The Rise and Fall of Ziggy Stardust and the Spiders from Mars, 1972)

Samme utfordringen her, hva skal man velge!!! Tittelsporet er naturligvis en het kandidat, men må innrømme at jeg er litt lei av den. «Moonage Daydream» ruver høyt i landskapet, «Starman» likeså, for ikke å snakke om «Rock ‘N Roll Suicide». Nei, det får blir «Five Years» denne gang.

Lady Grinning Soul (Aladdin Sane, 1973)

Ikke et like helstøpte album som de to foregående, men like fullt et godt knippe med godlåter her, «Aladdin Sane», «Drive-In Saturday», «Cracked Actor» og «Time» for å nevne noen. Selv om jeg noen ganger synes pianist Mike Garson får styre på litt vel mye til tider, kommer han til sin fulle rett på «Lady Grinning Soul», for ikke å snakke om Bowie selv da, han synger som en Gud!

See Emily Play (Pinups, 1973)

Hva, et helt coveralbum? På lik linje med at livealbum ofte er et tegn på at en artist går på tomgang. På den annen side hadde Bowie gitt ut seks album på like mange år og var vel unt en liten «pause». Uansett, kul versjon av Pink Floyds klassiker fra 1967.

Diamond Dogs (Diamond Dogs, 1974)

«Diamond Dogs» skulle egentlig være en musikal, men strandet på grunn av problemer med rettigheter til George Orwells roman «1984», kona Sonia Orwell satte rett og slett ned foten. Bowie halte likevel i land et  mørkt og dystopisk album med mange sterke låter. Til slutt sto det mellom «We Are the Dead» og tittelsporet, men som du vet, diamonds are forever.

Young Americans (Young Americans, 1975)

The Thin White Duke er i anmarsj og en kokainsnufsende Bowie omfavner R&B og leverer en god dose plastic soul. Han fikk som kjent med seg John Lennon på «Fame», en funky liten rakker som får det til å rykke i dansefoten hos enkelte. Var et øyeblikk tilbøyelig til å gå for «Right», med en ung Luther Vandross på korlaget, men tittellåten er helt klart det beste sporet her.

Station to Station (Station to Station, 1976)

David Bowie har aldri sunget vakrere enn på «Wild Is the Wind», den går bare rett i hjerteroten på meg, hver eneste gang. Låten «Station to Station» er imidlertid et sant mesterverk! Den varer i over 10 minutter og har et taktskifte ca. halvveis i låten som alltid tar pusten fra meg. The Thin White Duke har ankommet stasjonen og nok et nytt kapittel er i ferd med å åpne seg for Bowie.

Always Crashing in the Same Car (Low, 1977)

Etter å ha livnært seg på en helsunn diett bestående av melk, paprika og kokain i et par år, fikk Bowie (og kroppen) omsider nok. Han flyttet til Berlin, hvor dopet ironisk nok fløyt i gatene, og lagde sitt første album i den såkalte Berlin-trilogien. Kraftig inspirert av Kraftwerk, fikk han med seg Brian Eno og satte nok et merke i beltet for et av de mest innflytelsesrike albumene i katalogen, for ikke å si generelt sett. Side to med bare instrumentaler er kanskje ikke for alle, men side én veier opp i bøtter og spann. For ei plate!

Heroes (Heroes, 1977)

Brian Eno ble sittende i studiostolen, samt mangeårige produsent Tony Visconti, men hvorfor ikke fly ned Robert Fripp også? Den unge King Crimson-virtuosen kunne vel trylle frem litt magi på gitaren? Så sant så gjort. Fripps lek med feedback, kombinert med Enos dronende synthlyder, ligger som varmt teppe rundt Bowies fortelling om dette kjæresteparet som kysser hverandre ved Berlinmuren. Det var visstnok Visconti og en tysk jente, fortalte Bowie i 2003, sant eller ei er det en god historie. Sjekk for all del ut Bowies opptreden på Live Aid også, hvor han leverer en rørende god fremførelse av «Heroes».

Fantastic Voyage (Lodger, 1979)

Siste album i trilogien, som ikke ble innspilt i Berlin i det hele tatt, men i Sveits hvor Bowie hadde kjøpt seg et hus. «Lodger» er på mange måter det mest tilgjengelige av de tre, spesielt hvis man ikke er så hypp på kjølig synthmusikk, og foretrekker såkalte vanlige låter. Dog, «vanlig» er det ikke snakk om her, Bowie er fremdeles nyskapende, utfordrer lydbildet og strekker popformatet langt til tider, feks. på «African Night Flight», som er albumets mest masete låt. «D.J.» lå godt an til å vinne, sneiet også innom klassikeren «Boys Keep Swinging», men «Fantastic Voyage» stikker av med seieren.

Ashes to Ashes (Scary Monsters, 1980)

Det siste virkelig gode albumet før Bowie forsvant inn i 80-åra, «hitting an all-time low», som han selv synger på nydelige «Ashes to Ashes». Vel, foruten «Let’s Dance» (1983) da, er mye fint der også. «Scary Monsters» er uansett i en helt annen liga, produsert av hans faste makker Tony Visconti, med nydelig gitarspill av både Carlos Alomar, Robert Fripp og Pete Townshend. Dette albumet ruver skyhøyt i min bok. Eneste låten som trekker litt ned er «Kingdom Come», en cover av Tom Verlaine, men jeg har aldri vært så glad i originalen heller, så det er en minimal innvending.

Under Pressure (7″, 1981)

Var litt stille fra Bowie etter «Scary Monsters», han pleiet heller filmkarrieren fremfor å lage musikk. Han fikk klemt inn en låt dog, laget sammen med Queen, den fabelaktige «Under Pressure». Visstnok var det clash of the egos mellom Bowie og Mercury når det gjaldt mixing av vokalen, hvilken primadonna skulle få skinne mest. Høyt forbruk av kokain og alkohol gjorde sikkert ikke situasjonen særlig mye bedre heller. Resultatet taler uansett for seg selv, «Under Pressure» er en udødelig klassiker som havnet på første plass på hitlistene i England og er fremdeles kicks ass.

Modern Love (Let’s Dance, 1983)

Det var en solbrun Bowie med bleka hår og veltrent kropp, som innkalte til pressekonferanse i forbindelse med lanseringen av hans første album på tre år. «Let’s Dance» føk inn på førsteplass i en rekke land og ble Bowies mestselgende album. Dessverre var det også begynnelsen på en kreativ hengemyr og resten av 80-tallet er mer eller mindre en forglemmelig affære. David Bowie har selv omtalt denne perioden som hans «Phil Collins years». Tolk det som du vil. Her kunne jeg selvsagt gått for tittelsporet, eller hans ypperlige versjon av «China Girl», som han for øvrig skrev sammen med Iggy Pop for hans album «The Idiot» (1977). Eller selvsagt  «Cat People», opprinnelig skrevet til filmen med samme navn i 1982, men landet til slutt på «Modern Love», en gladsak som fikk meg til å kjøpe «Let’s Dance» en gang i tiden.

Loving the Alien (Tonight, 1984)

Det gikk mye i Sky Channel på 80-tallet, og mens gleden var stor når Duran Duran eller Frankie Goes to Hollywood dukket opp, var skuffelsen desto større hver gang «Loving the Alien» ble vist. I dag liker jeg den egentlig ganske godt, og sammen med «Blue Jean» er dette omtrent de eneste lyttbare låtene herfra.

This Is Not America (Falcon & The Snowman Soundtrack, 1985)

Husker godt at jeg så denne filmen på VHS en gang på 80-tallet, basert på en sann historie spiller Timothy Hutton og Sean Penn to unge menn som vikler seg inn i spionasje, KGB og generelt sett tar seg flere bøtter med vann over hodet. Så den om igjen tidligere i år, fremdeles en god film, og fremdeles en knakende god låt!

Absolute Beginners (Absolute Beginners Soundtrack, 1986)

Nok et soundtrack, men denne gang var Bowie med som skuespiller også. Ikke at det gjorde så stor forskjell, Bowie ble aldri den helt store skuespilleren. Låten er slettes ikke så verst dog, perfekt for Bowies croonervokal.

Time Will Crawl (Never Let Me Down, 1987)

Bowies første album på tre år, men dessverre ikke et comeback, skårer stort sett dårlig på de fleste kåringer. Bowie har selv uttalt: «Never Let Me Down had good songs that I mistreated. I didn’t really apply myself. I wasn’t quite sure what I was supposed to be doing. I wish there had been someone around who could have told me.» Han er inne på noe, produksjonsmessig er det rimelig ræva, men det er noen helt grei låter her, tittelsporet, «Day-In Day-Out», «Beat of Your Drum» og «Time Will Crawl».

Jump They Say (Black Tie White Noise, 1993)

Det er mulig den dårlig kritikken gikk inn på han, det tok i alle fall seks år før Bowie slapp nytt album etter «Never Let Me Down». Han slapp riktignok to album med Tin Machine, men den kvalitetsdiskusjonen kan vi spare til en annen gang. Når det er sagt, er han i ferd med å finne tilbake til seg selv her, kanskje hans nye kone Iman hjalp på humøret. Uansett, selv om produksjonen er noe utdatert, er det et knippe ok låter her, hvor hans cover av Scott Walkers «Nite Flights» og «Jump They Say» er de beste.

Buddha of Suburbia (The Buddha of Suburbia Soundtrack, 1993)

Bowie tar den helt ut denne gang og lager faktisk musikken til hele miniserien, noe ujevnt, men han skal ha for kreativiteten. «Strangers When We Meet» er en småfin poplåt, mens tittelsporet er enda bedre.

Hallo Spaceboy (1. Outside (The Nathan Adler Diaries: A Hyper Cycle), 1995)

Husker godt at jeg satt i en kinosal i København, rulleteksten på filmen «Seven» var i gang og «The Heart’s Filthy Lesson» av Bowie eksploderte i høyttalerne. En perfekt avslutningssang til en perfekt film. Favoritten fra albumet har allikevel alltid vært «Hallo Spaceboy», en pulserende manisk låt, som jager deg av gårde. Pet Shop Boys gjorde også en fin remix, men sjekk ut versjonen fra Bowies 50-års feiring, hvor Dave Grohl er med på trommer. Kanon!

I’m Afraid of Americans (Earthling, 1997)

Bowie lyktes ikke helt med industrirocken han manet frem på «1. Outside», men ble i det minste inspirert til å prøve enda noe nytt. «Earthling» er dynket i techno, jungle og drum n bass, og selv om han ikke kommer helt i mål her heller er det noen godbiter, «I’m Afraid of Americans» ble f.eks. spilt på repeat en periode, husker jeg.

Something in the Air (Hours…, 1999)

«Hours…» er kanskje den største overraskelsen blant 90-talls albumene hans for min del, likte den såpass godt at jeg endte opp med å kjøpe det. Når det er sagt, er det mest snakk om første halvdel, hvor vi møter en moden og trygg Bowie som endelig vet hva han gjør og lager gode låter igjen. Kunne valgt både «Thursday’s Child» og «Seven», men går for den mer mystiske «Something In the Air». Fun fact: «Hours…» var første album fra en etablert artist som ble lansert på internett tilgjengelig for nedlasting, på Bowies egen nettside «BowieNet». Fun fact II: Opprinnelig et soundtrack Bowie lagde til et videospill, som heter, hold deg fast: «Omikron: The Nomad Soul».

Cactus (Heathen, 2002)

Bowie fant tydeligvis formen på «Hours…» og leverte mye av det samme soundet på «Heathen», men han upper gamet ved å ta meg seg gamle kjenninger som Carlos Alomar på gitar og Tony Visconti i produsentstolen, første gang for sistnevnte siden «Scary Monsters». Kanskje litt urettferdig å velge en coverlåt her, kunne lett valgt «Sunday» eller «Slip Away», men han nailer Pixies-låten så inn i hampen at det bare måtte blir den.

Pablo Picasso (Reality, 2003)

Nå går det unna for Bowie, «Reality» kom ut bare et år etter «Heathen» og i tillegg la han ut på en verdensturné for første gang siden 1995. Jeg fikk heldigvis sett han i Oslo Spektrum den høsten og glemmer aldri hvor fjetret jeg ble over hvor god form han var i, spesielt hvor utrolig god vokalen var. Han hadde tross alt rundet 56 år. «Reality» forsetter mye i det samme sporet som forgjengeren, Visconti er fremdeles produsent, mens Alomar er byttet ut med Earl Slick, Bowies faste makker fra 70-tallet. Det blir en coverlåt denne gangen også, Modern Lovers-klassikeren «Pablo Picasso».

The Next Day (The Next Day, 2013)

David Bowie tok oss alle på senga da han etter 10 års taushet plutselig slapp singelen «Where Are We Now?», på sin 66-års dag. Hva!? Er han ikke syk allikevel? Er ikke han død? De som faktisk trodde han var død, fikk svar på tiltale i åpningslåten «The NextDay», når han snerret «Here I am, not quite dying«. Herlig! En av de største artistene i verden var tilbake, og han var langt i fra død. Plata faller en del sammen etter de fem første sporene, da kicker den flinke og trygge Bowie inn, og vi er tilbake til «Reality», overhodet ikke dårlig, men litt tamt og noe pregløst. Han henter seg inn igjen 4-5 spor senere, med «How Does the Grass Grow?» og «(You Will) Set the World on Fire». Totalt sett er «The Next Day» Bowies sterkeste album siden «Scary Monsters».

Lazarus (Blackstar, 2016)

I ettertid vil «Black Star» alltid være forbundet med Bowies død, men det visste jeg heldigvis ingenting om når jeg hørte den gang på gang på slippdatoen et par dager i forveien. For et album! Jeg ble totalt slått i bakken av hvor intenst bra det låt. Bowie hadde hyret inn noen hippe jazzfolk fra New York og sammen med Tony Visconti lagde han et av sine beste album. Jeg blir fremdeles rørt når jeg hører strofen «Look up here/ I’m in heaven» fra «Lazarus», det gir en ekstra dimensjon med tanke på at han visste han hadde dødelig sykdom når han skrev den, mens veldig få andre ante noe som helst. Det er trist at vi aldri får høre fra Bowie igjen, han var en av de aller aller største.

 

Tor Åge Naper

Let Me Sleep Beside You – The World of David Bowie [Decca, 1970]

The Prettiest Star – Single, [Mercury, 1970]

The Bewlay Brothers – Hunky Dory [RCA Victor, 1971]

Soul Love – The Rise and Fall of Ziggy Stardust and the Spiders from Mars [RCA Victor, 1972]

Ziggy Stardust – The Rise and Fall Of Ziggy Stardust and the Spiders from Mars [RCA Victor, 1972]

Lady Grinning Soul – Aladdin Sane [RCA Victor, 1973]

Friday on My Mind [The Easybeats] – Pinups [RCA Victor, 1973]

Here Today, Gone Tomorrow [Ohio Players] – David Live [1974, EMI, 1990]

Big Brother – Diamond Dogs [RCA Victor, 1974]

Station to Station – Station To Station [RCA Victor, 1976]

Wild Is the Wind [Johnny Mathis] – Station to Station [RCA Victor, 1976]

Sound and Vision – Low [RCA Victor, 1977]

Always Crashing in the Same Car – Low [RCA Victor, 1977]

Sons of the Silent Age – Heroes [RCA Victor, 1977]

Look Back in Anger – Lodger [RCA Victor, 1979]

Space Oddity [Re-recording] – Single, [RCA- BOW 5, 1979/1980]

Ashes to Ashes – Scary Monsters.. (…and Super Creeps) [RCA BOW LP 2, 1980]

Loving the Alien- Tonight [EMI AMERICA, 1984]

Jump They Say – Black Tie White Noise [Bertelsmann Music Group, 1993]

The Stars (Are Out Tonight) – The Next Day [ISO Records, 2013]

 

Thor Arne Sæterholen

All the madmen  (The man who sold the world)

The Bewlay brothers  (Hunky dory)

Five years  (Ziggy Stardust)

Soul love  (Ziggy Stardust)

Starman  (Ziggy Stardust)

We are the dead  (Diamond dogs)

Breaking glass  (Low)

Beauty and the beast  (Heroes)

It’s no game (no.1)  (Scary monsters)

Scary monsters (and super creeps)  (Scary monsters)

 

Jørgen Wiig Salvesen

Dette er ikke nødvendigvis en liste over Bowies «beste» låter, men er en liten samling av låter som har hatt betydning i min egen oppvekst.

Waiting for my man – Bowie at the Beeb

Sound and vision – Low

Warszawa- Low

Young Americans – Young Americans

V-2 Schneider – Heroes

Cat People (Putting Out Fire) – Let’s Dance

Wild is the Wind – Station to Station

1984 – Diamond Dogs

 

Zeljko Cirikovacki

1. Space Oddity (David Bowie, 1969)
2. The Man Who Sold the World (The Man Who Sold The World, 1970)
3. Life on Mars? (Hunky Dory, 1971)
4. Changes (Hunky Dory, 1971)
5. Across the Universe (Young Americans, 1975)

6. Can You Hear Me? (Young Americans, 1975)

7. Station to Station (Station To Station, 1976)
8. Word on a Wing (Station To Station, 1976)

9. Stay (Station to Station, 1976)

10. Wild Is the Wind (Station to Station, 1976)
11. Sound and Vision (Low, 1977)
12. Always Crashing in the Same Car (Low 1977)
13. A New Career in a New Town (Low, 1977)

14. Warszawa (Low, 1977)
15. Art Decade (Low, 1977)

16. Weeping Wall (Low, 1977)

17. Subterraneans (Low, 1977)

18. Sons of the Silent Age (Heroes, 1977)

19. V2-Schneider (Heroes, 1977)
20. Sense of Doubt (Heroes, 1977)

21. Moss Garden (Heroes, 1977)

22. Neuköln (Heroes, 1977)

23. Fantastic Voyage (Lodger, 1979)
24. Yassassin (Lodger, 1979)

25. Ashes to Ashes (Scary Monsters (And Super Creeps), 1980)
26. Fashion (Scary Monsters (and Super Creeps), 1980)
27. Let’s Dance (Let’s Dance, 1983)
28. China Girl (Let’s Dance, 1983):
29. Without You (Let’s Dance, 1983)

30. Criminal World (Let’s Dance, 1983)

31. God Only Knows (Tonight, 1984)

32. Absolute Beginners-Full Length Version (Absolute Beginners Soundtrack, 1986)

33. Abdulmajid (Heroes, 1991 reissue)

34. Jump They Say (Black Tie White Noise, 1993)
35. Miracle Goodnight (Black Tie White Noise, 1993)

36. Outside (Outside, 1995)

37. I’m Deranged (Outside, 1995)
38. A Small Plot of Land (Outside, 1995)

39. Segue – Baby Grace (A Horrid Cassette) (Outside, 1995)

40. Leon, Take Us Outside (Outside, 1995)

41. The Motel (Outside, 1995)

42. No Control (Outside, 1995)
43. Segue – Algeria Touchshriek (Outside, 1995):

44. Segue – Ramona – A Stone/I Am With Name (Outside, 1995)

45. Wishful Beginnings (Outside, 1995)

46. We Prick You (Outside, 1995)

47. Thru’ These Architects Eyes (Outside, 1995)

48. Segue – Nathan Adler (Version #2) (Outside, 1995)

49. Halo Spaceboy (With Pet Shop Boys) (Outside 1995, men denne versjonen er fra 1996)

50. Nature Boy (Moulin Rouge Soundtrack, 2001)

51. Everyone Says «Hi» (Heathen, 2002)

52. A Better Future (Remix By Air) (Heathen, 2002)

53. Blackstar (Blackstar, 2016)
54. Lazarus (Blackstar, 2016)
55. Girl Loves Me (Blackstar, 2016)

56. Dollar Days (Blackstar, 2016)

57. I Can’t Give Everything Away (Blackstar, 2016)

 

Victor Josefsen

Speed of Life (Low)

Breaking Glass  (Low)

Warszawa (Low)

Art Decade (Low)

Rebel Rebel (Diamond Dogs)

Rock ‘N’ Roll Suicide (The Rise and Fall of Ziggy Stardust and the Spiders From Mars)

Ziggy Stardust (The Rise and Fall of Ziggy Stardust and the Spiders From Mars)

Changes (Hunky Dory)

Ashes to Ashes (Scary Monsters)

Cactus (Cover av Pixies) (Heathen)

David Bowie gjorde en utmerket cover av denne Pixies-coveren på Quartfestivalen for en god del år siden, gode minner, så den må med på spillelista.

Dirty Boys (The Next Day)

Blackstar (Blackstar)

Jeg kunne tatt med mange andre Bowie-låter, men de på er jo med på denne spillelista, og det er det som er viktig.

 

Alexander Lunder Føyn

I’m Deranged
Scary Monsters (and super Creeps)
Something in the Air – Anerican Psycho Mix

 

Per Engeli

Space Oddity
Changes
Oh! You Pretty Things
Life on Mars?
Song for Bob Dylan

Queen Bitch
Starman
Ziggy Stardust
Rock ‘N’ Roll Suicide
Rebel Rebel
Heroes
Ashes to Ashes

 

Her er hele spillelista!

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog