Messerscmitt: Buldrende, seig rock’n’roll

– Vi syns det låt kult når vi stemte mer og mer ned. Vi visste jo faktisk ikke at det var en stonerrock-greie når vi gjorde det på øvingsrommet da vi var 15-16 år, og ingen andre i Halden gjorde det på den tiden. Joda, noen stemte til drop D liksom, men hele gitaren to hele trinn ned til C hadde vi aldri hørt om. Men det låt kult, og folk begynte å kalle det vi spilte for stonerrock, så da ble det liksom den betegnelsen da, forteller gitarist og vokalist Mats-Henrik Hansen i Messerschmitt, som er aktuelle med albumet «Oh Death» på Siste Reis Records.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Messerscmitt

Messerscmitt sitt album «Oh Death» byr på et tung, øredøvende rock’n’roll som får det til å riste i både tak og vegger med herlige riff, Og joda, bassen får også gulvet til å riste med i takt. Nedstemt, buldrende, seigt og ganske så hektende gir haldenserne oss både slepende og mer aggressive atmosfærer.

I dette intervjuet forteller Mats-Henrik Hansen hvordan han motvillig måtte ta på seg oppgaven som vokalist og frontfigur. Trioen avslører hva som er verdens beste band, og gir oss innsikt i sin fascinasjon for kultfilmer og hvordan de har vært forfulgt av trøbbel på grunn av bandnavnet og uheldige omstendigheter som et dødsfall (pga. hjertesvikt) da de spilte sin da største konsert på Hovefestivalen.

Hva er bakgrunnen for valget av bandnavnet og hvilket forhold har dere til den tyske flyprodusenten som blant annet leverte mange jagerfly som Bf 109 og Bf 110 til Luftwaffe under andre verdenskrig?

MH: Bandnavnet Messerschmitt er jo en drittpakke som bare gir og gir. Ingen klarer å stave det, de få som husker det tror vi er nazi, noe vi så klart ikke er. Litt typisk når man bare velger et navn på måfå når man er 15 og liksom blir stuck med det. Jeg er jo mye mer opptatt av bil enn krigsfly, og syns det var humor at fabrikken som under krigen produserte fryktinngytende jagerfly, gikk over til å lage verdens teiteste små rare biler etterpå. Det aller minst mannsjåvinistiske kjøretøyet du noensinne har sett. Det var vel de motpolene der jeg syns kunne bli en kul symbolikk for bandet.

Mats og Kristian, når og hvordan oppdaget dere musikk og hva var det som gjorde dere så lidenskapelig opptatt av den?

MH: Gubben har jo alltid digga musikk, og prøvde å prakke på meg Beatles, Deep Purple og sånt. Litt sånn far/sønn-aktig måtte jeg jo hate alt han likte og omvendt, og når jeg oppdaga Kiss var det jo gjort. Det at han ikke likte Kiss var jo bare et stort pluss. Så gikk det over i The Who, Sex Pistols, The Damned, Stooges, MC5 og en del sånt. Nirvana ble jo en stor greie, det var sånn jeg fant Melvins og de litt mer obskure tyngre banda.

KD: Samme her! Min far er gammel visesanger, så det handlet vel litt om å finne sin egen retning oppi all kassegitaren.

Hvilken musikk var dere omgitt av i oppveksten?

MH: Som sagt er jo faren min interessert i musikk, husker han spilte mye kule greier som T. Rex, Uriah Heep, Pink Floyd osv. Alt det er jo greier jeg digger i dag. Han masa alltid også om Emerson, Lake & Palmer, men det er et band jeg jaggu ikke makter den dag i dag.

KD: Det gikk mye i Beatles, og også massevis av norske artister som Jan Eggum, Vestlandsfanden, Vamp og slike ting. Jo mer dialekt, jo bedre!

Når begynte dere selv å spille og hva var det som fenget med denne måten å uttrykke seg på?

MH: Jeg masa om å få gitar i årevis, fikk aldri, til slutt når jeg var rundt 13 brukte jeg sparepengene på en dårlig nylonstrenger på Rämjes Musik i Strømstad. Øvde som faen, siden jeg hadde lagt alt jeg hadde av spenn i det. Et par måneder senere starta jeg og Jon Skjeklesæther Pettersen (tidligere bassist i Messer) et Sex Pistols-coverband, så har man vel spilt i diverse band siden det.

KD: Jeg var mest opptatt av skateboarding, og var vel egentlig fornøyd med å bare holde på mest mulig med det. Men på et tidspunkt i løpet av ungdomsskolen var det et par av mine beste kompiser som begynte å spille rock og som dro meg inn i musikken. Det gav jo mye mer status å spille i band enn å være han enslige skateren i klassen som bare hang på skaterampen i alle friminuttene.

Hvorfor henholdsvis gitar og vokal og trommer?

MH: Gitar fordi jeg syns det er tøft. Ace Frehley, Ron Asheton, Steve Jones er tøffe. Lemmy er riktignok kanskje enda tøffere, men han kunne også spilt gitar, og vært like tøff. Vokal fordi jeg er dårlig på pinlig stillhet, og da man sto på øvingsrommet der og venta på at noen skulle ta på seg vokaljobben, var det jeg som gav etter for stillheten først. Jeg hater jo å synge i band.

KD: Litt på samme måte som Mats-Henrik endte opp med vokal, endte jeg opp med trommer. Jeg hadde kompiser som starta Nirvana-coverband og trengte trommis, og da tvang de meg til å bruke sparepengene på et elendig trommesett som vi rigget opp i garasjen til han ene. Der stod vi og niøvde gjennom vinteren med frosne fingre og rasende naboer. Vi trålet internett for Nirvana-videoer, og da vi fant ut at selveste Dave Grohl hadde lært å spille på puter og at det var derfor han spilte så tøft, var det i grunn greit at settet var så dårlig.

Har dere noen favorittgitar, forsterker, pedal, trommesett, cymbaler eller mikrofon. I så fall hvilke og hvorfor?

MH: Jeg er jo sykelig opptatt av gitarer! Fikk tak i en ekstremt kul Kramer 650G for noen år siden, en sånn skikkelig stygg sak med aluminiumshals og greier. En sånn som ingen vil ha. Ble så spillekåt når jeg fikk tak i den at jeg mekka omtrent alle riffa på hele «Oh Death»-albumet på noen dager. Digger jo forsterkere også, og Orange-stacket fra tidlig 70-tallet har vært den trofaste traveren min i typ 12 år nå. Det var når jeg byttet til meg Orange-kabinettet jeg møtte Kristian for første gang.

KD: Så store trommer som mulig! Og det må være solid. Ellers spiller det ikke så stor rolle. Har lenge vært fan av Sonor Phonic-settene fra 70/80-tallet. Supertykke trommer i 9-lags bøk som tåler absolutt alt. Og på det glade 80-tallet lagde de dem jo også i rause størrelser. Har vel tre sånne sett nå, men har du noen å bytte bort er jeg interessert!

Hvor opptatt er dere av det tekniske utstyret?

MH: Må vel si jeg er ganske opptatt av utstyr i dette bandet, det kreves en del på forsterkerfronten for at det skal låte riktig. Mye watt og kabinetter som tåler mye juling er viktig. Vi satt jo faktisk decibel rekord på Last Train en gang vi spilte der!

KD: «It’s the Indian, not the arrow», som det heter. Men det er jo en fordel at det tåler litt og ser kult ut.

Hvorfor stonerrock?

MH: Vi syns det låt kult når vi stemte mer og mer ned. Vi visste jo faktisk ikke at det var en stonerrock-greie når vi gjorde det på øvingsrommet da vi var 15-16 år, og ingen andre i Halden gjorde det på den tiden. Joda, noen stemte til drop D liksom, men hele gitaren to hele trinn ned til C hadde vi aldri hørt om. Men det låt kult, og folk begynte å kalle det vi spilte for stonerrock, så da ble det liksom den betegnelsen da.

Hvordan spiller film en rolle som inspirasjonskilde for musikk og tekster og hvordan  benytter dere samples som stemningsskaper?

MH: Film er jo et fantastisk medium. På den første plata er et par tekstlinjer lånt av «The Omen», og den ene låttittelen er jo en åpenbar hyllest til «Psycho». Mens vi var i Athletic og spilte inn låta «Oh Death» kom nyheten om at Max von Sydow hadde daua, så da måtte vi jo ha med en homage til han. Den finnes dog kun på den supersjeldne vinylen vi har fått laga, som er å på kjøpt på kommende konserter!

KD: Musikken vi spiller handler i stor grad om å skape stemninger, og sånn jeg ser det er jo musikken veldig visuell når du lever deg inn i den. Slik sett går det ganske hånd i hånd, og da blir det naturlig å hente inspirasjon fra filmuniverset.

Hva er den viktigste forskjellen mellom dagens Messerschmitt og bandet som slapp den selvtitulerte debutplaten i 2013?

MH: Tja.. Jeg tenker vel at det er ganske likt jeg ass.

KD: Vi er ca. åtte år eldre! Utover det har vi ikke sittet i årevis og ruget på låtene eller spilt dem live hundre ganger før innspilling, så arbeidsprosessen er i alle fall annerledes.

Fortell om hverandres styrke som musikere og rollene i Messerschmitt.

Mats-Henrik Hansen, gitar og vokal

KD: Mesterhjerne, gitarhelt og ufrivillig knalltøff vokalist. Har flere ganger prøvd å påstå at han verken kan spille eller synge. Ydmyk type og dårlig løgner! Alltid fascinerende å se hvordan han kan plukke opp en hvilken som helst ustemt og skranglete gitar og få det til å låte SÅ slemt og seigt, med sustain inn i evigheten. Og hvis man prøver det samme høres det ut som man står naken og spiller på en gummistrikk.

CF: Stemmer i det Kristian sier. Mats er en ydmyk mann, som er generelt veldig dyktig til å spelle, lage låter og lyd generelt. Han er heldigvis køl svart under sin ydmykhet og sitt sprudlende humør, og det blir det det jævli kule låter av. Han er en ekte Maestro og har ofte det meste klart av arrangementer og tellinger i hue når han kommer med låtforslag, men er samtidig også veldig åpen for innspill og la bandet få by det det de har.

Kristian Djuve, trommer og backing vokal

MH: Kristian er jo jævli sterk! Han slår så hardt han, herregud. Før knakk han jo et par pedaler pr. konsert. Pedaler! For ikke å snakke om hvor mange stikker, skinn og cymbaler det røk med. I tillegg er han flink til å få riffa jeg lager til å låte kult. Riff er jo liksom 90% trommer, selv om det hovedsakelig lages på gitar/bass.

CF: Gjetordet sier at kule bassister er sjelden vare, men av kule trommiser, eksisterer det kun én. Kristian er et unikum når det kommer til feeling, kreativitet, fleksibilitet og ikke minst «heng». Det er utrolig gøy å få spille bass «på» han.

Carl-Fredrik Sandaker, bass og backing vokal

MH: Cæl er den ultimate «ja-mannen»! En fantastisk egenskap når han er omringet av negative folk som f.eks. meg. Ekstremt god intuitiv musiker, vet så vidt hva tonene på strengene heter og eier omtrent ikke et eneste instrument, men spiller likevel sjukt fett på hva enn noen låner bort til han.

KD: «Ja-mann» også på bassen! Nøler ikke med å leke seg med kule bassganger, krydder og snacks som løfter den nye skiva til nye høyder. Stolt left-hander. Ryktene sier at han måtte tjuvlåne gitar av storebror da han var liten, så derfor spiller han med bassen opp-ned. 

Kan dere også fortelle om musikerne  dere har valgt å hente inn og hva de har bidratt med?

Torje Viestad

MH: Torje har jo vært Kristian sin wingman i alle år, og hengt rundt på øvingsrom og spilt med oss fra tid til annen. Jeg og Kristian var gira på en utfordring, og syns det hadde vært kult å spilt inn en plate med to trommiser. Torje var da et naturlig førstevalg å spørre.

KD: Veldig imponert over innsatsen under innspillingen av skiva i Athletic i begynnelsen av mars 2020. Vi trodde lenge han var «patient zero» på Covid-19 i Norge, for det var så vidt han ikke hostet opp lungene midtveis i opptakene. Men kom seg gjennom med knallbra resultat for det!

Thomas «Mork» Eriksen

MH: Jeg hjelper han med bilen hans, så han hadde ikke sjans til å si nei dessverre, hehe. Vi fikk liksom ikke «Ave Satani» dit vi ønska, og gjorde faktisk et par andre forsøk på gjestevokal der også, før jeg spurte Thomas. Han er jo kanskje den ivrigste spillemannen jeg kjenner, og tok utfordringen (i den grad det var en utfordring for han) på strak arm. Resultatet blåste oss helt vekk, og det var jo aldri den minste tvil om at han løfta den låta ti hakk.

Maria Bakken

MH: Vi deler postkasse, så ho var nødt til å si ja for å beholde husfreden! Vi i Messerschmitt hadde et lite oppheng på Sunn O)))-låta «Between Sleipnir’s Breaths» og tenkte det var innafor å låne litt derfra. Maria er jo en sinnsykt bra vokalist med egne prosjekter på gang, så det å synge to ord, èn tone, var ikke akkurat noe ho trengte å øve på.

Kjetil Nernes

MH: En stor helt gjennom mange år! Utrolig kult å ha han med på denne plata. Messerschmitt og Årabrot spilte noen konserter sammen i gamle dager da vi var på samme label, Fysisk Format, og vi har vel holdt kontakten siden det. Han stilte også opp med en gang og leverte akkurat noe sånt Årabrotsk og mørkt som vi ønsket oss. Jeg hoppet opp og ned av glede i studio når vi hørte det for første gang.

Jon Terje Rovedal

MH: Definisjonen av en potet! En utrolig dyktig musiker, og han må jo være en av de norske studiomusikerne med den bredeste porteføljen. Vi jobbet sammen i en gitarsjappe for mange år siden. Når vi da følte vi trengte noe tangenter for å fylle ut på «No Tomorrow», syns jeg det er veldig kult å få noen som virkelig kan det til å gjøre det, istedenfor å legge på noe halvhjerta greier selv fordi man vet hvor de forskjellige tangentene er liksom. Håper han får tilnavnet Jon «Lord» Terje etter denne prestasjonen.

Jon Skjeklesæther Pettersen

MH: Det er jo min barndomskompis, vi spilte sammen i Messerschmitt i mange år, og tilfeldighetene ville det sånn at han spilte på et par låter på denne plata også. Han er virkelig definisjonen på stødig, både musikalsk, psykisk og fysisk!

KD: Jon «Kanon» var en del av bandet lenge før jeg kom med. Fra trommisens perspektiv er han en utrolig grei bassist å spille med; stødig som få og du vet alltid hvor han befinner seg.

CF: Jon «Kanon» spiller bæltøft. Jeg prøver å kopiere han på gamle låter, men jukser det til når jeg kommer til kort. Vi har jo ganske forskjellige spillestiler, men de «gamle» låtene er konge så jeg prøve å ikke rote så mye med de.

Hvorfor valget av albumtittelen «Oh Death»?

MH: Jeg har alltid digga de virkelig gamle gubbene som typ Blind Willie Johnson og Son House, og en gang jeg kvernet rundt i det landskapet oppdaget jeg Dock Boggs. Syns hans versjon av «Oh Death» er så skjellsettende og tung og jævli som alle doomband bare kan drømme om. Ellevilt kul tittel, og også en sjukt kul låt og låne. Det var jo da jeg oppdaga at en del andre også hadde spilt den, men syns jo ingen har gjort det noe særlig tøft egentlig..

Her er noen stikkord som jeg vil at dere skal si litt om forholdet deres til og hvordan det har preget Messerschmitt eller «Oh Death».

Kyuss

MH: Kyuss er jo verdens beste band! Vi tre i Messer har sammen med Ben Bouker fra Warp Riders et Kyuss-tributeband vi har spilt et par konserter med. Kyuss er alt, og vi er lidenskapelig opptatt av å predikere det gode ord gjennom tributebandet Kajøss.

CF: Jeg har gråte 2 ganger i mitt liv. Den ene gangen når jeg fikk grina meg til med å være med i Kajøssprosjektet (som Mats sier, verdens beste band), og den andre gangene når jeg fikk grina meg til å bli med i Messer etterpå.

Earth

MH: Kult det, jeg digger best den skiva med en hemicuda på coveret og alle mopar-motorromma i bookleten. «Pentastar: In the Style of Demons» heter den. Er jo en del annet bra også, f.eks. «Hex» hørte jeg mye på, men den har ikke like bra cover.

KD: Tiltredes! En artig liten sidenote er at det etter sigende skal ha vært Dylan Carlson som gav hagla til Kurt Cobain i sin tid, og sånn sett har de satt spor etter seg langt utenfor sin egen sjanger.

Helmet

MH: Ikke hørt noe særlig på. Tror det er et av favorittbanda til Cæl?

CF: Stemmer

Melvins

MH: Min førstefødte sønn ble oppkalt etter dette bandet. Er det svar nok?

KD: Evig kred til Mats-Henrik for det!

CF: Melvins er bæltåft, jeg hører på for lite av det.

Fu Manchu/Nebula/Brant Bjork

MH: Skakke kimse av Brant Bjork så klart, han skrev jo de feteste låtene på den feteste Kyuss-skiva, men har aldri helt kicka på sologreiene hans. Jeg og Karianne Stenbock (bassist i Camaros blant annet) møtte han på gata i Oslo en gang da, og vi ble så starstruck begge to, at det eneste Karianne klarte å si var «soooo…. do you rehearse a lot?»

CF: Jeg er en ihugga Fu Manchu fan.

Sludgerock

MH: Syns det er litt vanskelig med alle disse båsene jeg. Jeg spiller det jeg syns er kult og det jeg klarer, så får det bare stå til.

Doom rock

KD: Beste doom’en ble laget i 1969 av Beatles med låta «I Want You (She’s So Heavy)» og rett etterpå Black Sabbath som i løpet av tre år gav ut fire plater som i all tid etter har vært selve fasiten på metal. Vanskelig å toppe det der!

Doble trommer

MH: Det var jo et lite helvete å få til det, men resultatet ble bra syns jeg. Det er en hårfin treenighet mellom at det skal være tight nok, at det skal spilles forskjellig nok til at det har noe for seg, og at man må stoppe før det blir helt Safri Duo.

KD: Enig. Både Faderen, Sønnen og Den Hellige Hånd må være representert for at det skal funke!

Nedstemte gitarer

MH: Jeg mener gitarer har et lavere register enn det som er standard stemming. Hvis de blir satt opp for det, klarer gitarer C-stemming helt fint. Det blir fetere lyd og til og med på standard-stemte gitarer spiller man mer i de nedre registrene enn helt oppe i toppen, så hva har man å tape egentlig?

Baktung

MH: Kristian har en egen måte å legge slaga sine på, han ligger alltid litt bakpå. Når jeg har spilt med andre trommiser i andre band en periode må jeg alltid tilvenne meg Kristian igjen, så den første øvinga låter som regel ganske dårlig. Hans måte å legge slaga på er helt essensielt for Messerschmitt-sounden.

KD: Måten jeg spiller på gjør at jeg ikke funker til andre sjangre. Så er på en måte litt bundet til masta her og kan aldri bli noen jazz-trommis.

CF: Bakpå skal det værra. Det blir det heng og feeling av.

Seig

KD: Det er mye mer stas med musikk som er seig! Det meste annet blir disco i mine ører.

Harmony Korine

MH: Min kompis Øystein sa til meg at livet hadde to faser, det er før og etter man har sett «Gummo». Jeg trodde han overdrev, men måtte jo se filmen. Herregud for en fantastisk og sjuk skildring av white thrash extravaganza. På en side er det jo så mørkt og nitrist at man får lyst til å gripe etter nærmeste tau eller barberblad, på den annen side så er det så vakkert og oppmuntrende å innse at vi mennesker har forskjellige mål og gleder i livet at man nesten våkner opp som en gladkristen ungfole fra Sørlandet etter man har sett dette mesterverket av en film. Øystein hadde jaggu rett.

Dødsfallet

MH: Hank? Det er det tristeste dødsfallet på noen jeg ikke kjenner så lenge jeg kan huske. Det gikk faktisk ganske inn på meg altså. Også vet man at nå fremover kommer den evigvarende pub-diskusjonen om hva som er best av «Ass Cobra» og «Apocalypse Dudes», der de virkelige fansa liksom prøver å skille klinten fra hveten. Jeg må jo være ærlig å svare «Apocolypse Dudes», og da skal de liksom ta meg på det.

Neida, jeg skjønte hvilket dødsfall du mente. Det var jo veldig rart og trist det som skjedde på Hove, jævli sjukt at han daua rett foran gravstøtta vi hadde tatt med. Det var også kjipt at konserten vår ble forskjøvet så vi plutselig spilte samtidig med Lumineers eller hvem det var. Mumford & Sons? Husker ikke, men et eller annet sånt band var det hvertfall, og vi tapte vel litt kampen om publikummere der.

Albumet ble spilt inn i Athletic Studio. Fortell om dette tradisjonsrike lokalet i Halden og om hvordan rommene og atmosfæren der har påvirket lydbildet på albumet.

MH: Athletic er jo som kjent en gammel gymsal, med et helt fantastisk kult liverom der de beste platene av de fleste norske rockebanda har blitt spilt inn. Gjerningsmannen for dette er jo ingen ringere enn Kai Andersen, som også miksa et par av låtene på «Oh Death». Vi spilte inn førsteskiva der med han, og andreskiva ble tatt opp av hans arvtager, Dag Erik Johansen, eller Hippie-Dag som han liker å bli kalt. Vi startet innspillingen med å be inn 50 publikummere i studio, skjenke de på Fernet og ta opp hele albumet i en ren liveversjon først med de til stede. Torje spilte også med oss, men han var dausjuk og hosta så ille at det var like før han vrengte legemet sitt innvendig ut mens han spilte. At dette ble gjort i mars 2020, et par dager før fullstendig lockdown og den største synden du kunne begå var å kremte mens man var på Coop, er jo litt artig å tenke på i ettertid.

KD: For noen Dag-er!

CF: Jeg hadde som kjent grina meg til plass i orkesteret, men typ 3-4 uke før de skulle i studio. Etter intense hjemmeøvinger var det godt å spille inn i kjente trakter.

Fortell om plateselskapet deres.

MH: Vi ble vel egentlig dumpa av Fysisk Format som gav ut førsteplata. Tror ikke vi var helt de oslohipsterne de håpa på. Jeg har jo fossilbil og sånt, liksom. Ganske mange faktisk. Også er vi dårlige på å se kule ut på bilder, og kler oss ganske ræva. Uansett! Albumet vårt ble klart omtrent samtidig som broderbandet Gringo Bandido sitt mesterverk «Chief Police», og vår venn som eier Norges feteste musikkbule, Siste Reis Pub, Carl-Emil Molin, så dermed sitt snitt til å oppfylle en guttedrøm og starte label, Siste Reis Records. Hittil har SRR gitt ut én singel og ett album med både Messerschmitt og Gringo Bandido, og en EP med Dieseldyra. Vet det er et par andre band på gang der også, så det er absolutt et label å følge med på!

Kan dere til slutt velge fem låter hver som på en eller annen måte har inspirert dere som musikere i Messerschmitt og si litt om hva disse låtene har gjort dere bevisst.

Mats-Henrik:

God Save the Queen, Sex Pistols

Utrolig vanskelig å koke det ned til bare fem låter da! Får jo nesten starte ved rota, det som faktisk fikk en til å ta opp en gitar i første omgang. For en fantastisk låt. Jeg er jo egentlig punker i hjertet, men hater likevel det aller meste av punk. Punk ble liksom en unnskyldning for å spille når man ikke kan spille, kall det punk og det er greit liksom, og det syns jeg er ræva. Uansett, jeg får faktisk julestemning fortsatt av denne låta, fordi jeg oppdaga den jula når jeg var 13. Aggressiviteten fra tidlig britisk punk er absolutt noe som har fulgt min musikkinteresse.

Hooch, Melvins

Jeg skjønte virkelig ingenting første gang jeg hørte dette. Ved første ørelytt syntes jeg trommelyden hørtes ut som noe fra det skrekkeligste 80-tallet, og gitaren og vokalen låt som noe jeg aldri har hørt maken til. Basstromme-markeringene kasta meg fra side til side når jeg minst venta det og den bråstoppen etter første «refreng» vippa meg helt av pinnen. Det er selvfølgelig umulig å peke ut en favorittlåt av Melvins, men vil trekke frem skivene «Houdini», «Stoner Witch», «Lysol», «A Senile Animal» og «Bullhead» som favoritter. De har jaggu gjort mye rart også, så greit å ha en pekepinn om man skal sjekke det ut for første gang.

Guns for Kim, Yonakit

En helt ekstraordinært bra låt fra det myteomspunnede Haldenbandet Yonakit! Jeg husker godt da man var 14 år, snek seg inn på Krockettfestivalen, og det liksom gikk gjetord i publikum om dette bandet som skulle spille. Man fikk liksom litt følelsen at de som spilte i disse små lokale banda var rockestjerner, noe som så klart er ganske feil, men likevel gav bensin på bålet til trangen om å spille i band selv. Det var jo masse bra band i Halden på den tiden, som Camaros, Howlin’ Mama og ikke minst Opptak57. Jeg forsto ikke så mye av Yonakit første gangen jeg så de, det skjedde først en stund etterpå da CD-spilleren hang seg opp på «Guns for Kim» og jeg var for lat til å gå bort og dunke til den. Etter tjuende gjennomlyttinga var jeg overbevist om at dette var den beste låta jeg har hørt noensinne. Yonakit endra følgelig måten jeg så på instrumentet gitar på, og det var absolutt en inspirasjon til Messerschmitt på flere måter.

Gardenia, Kyuss

Vi kommer jo ikke utenom Kyuss heller. Sorry for de åpenbare valga. Gitarlyden her er så enorm, så massiv, at den endrer liksom alle spilleregler når det kommer til lyd. Det var vel det som først fikk oppmerksomheten min med Kyuss. I starten syntes jeg John Garcia sin vokal låt som en dårlig Hetfield-kopi, men etter hvert som den vokste på meg ble det jaggu mitt all time favorittband tror jeg. Som de fleste andre Kyuss-fansa i min generasjon (pre-Spotify-generasjonen) begynte jeg å digge QOTSA først, og fant Kyuss gjennom det. Jeg liker når sånt skjer.

Hallelujah, Susanna & the Magical Orchestra

Får jo ta noe i andre enden av skalaen også da, jeg liker jo så mye forskjellig musikk. Ifølge Spotify er de to artistene jeg har hørt mest på sist år Blaze Foley og Mayhem. Uansett! Albumet «Melody Mountain» av Susanna er en av mine absolutte favorittplater gjennom tidene. Her tar de altså masse kjipe, dølle og ihjelspilte 80-talls pophits og gir de et helt eget nytt liv ved å spille de saaaaakte og vakkert. Og dette var altså lenge før det ble standardtrikset på «Hver gang vi møtes». Utrolig kul bruk av dynamikk, lydbilder og så klart stemme. Nok et bevis på at seig musikk utkonkurrerer det raske!

 

Kristian

You Think I Ain’t Worth a Dollar, But I Feel Like a Millionaire, Queens of the Stone Age

For meg var QOTSA litt en slags gateway-drug inn mot tyngre musikk. Som nyfrelst tenåring var det vanskelig å forholde seg til at en låt kunne være SÅ aggressiv og fryktinngytende, og samtidig ekstremt catchy på én og samme tid.

Lysol (Album), Melvins

Vanskelig å komme utenom Melvins for min del. Og nesten umulig å velge én låt, Melvins er jo liksom selve fasiten på hvordan ting skal gjøres. Lysol-CD’en var teknisk sett bare ett, langt spor, så da tenker jeg det er innafor selv om den egentlig består av flere låter. Denne skiva fungerte i en periode i ungdomsårene nesten som en slags renselse jeg kunne høre gjennom med lukkede øyne nesten hver gang jeg kom hjem fra fest, for å drive hip-hop og annen mainstream-musikk ut av hodet før det traff puta.

 

Caravan – Live in Japan 1965 (Album), The Ventures

The Ventures var (er?) et utrolig kult surf-instrumentalband og Mel Taylor var kanskje 60-tallets tøffeste trommis som nesten ingen har hørt om i dag. I Caravan bød han på alt han hadde av triks i ermet. Veldig inspirerende å høre hvor tøff lyd, fete brekk og kule detaljer han klarte å få ut av et enkelt, lite trommesett allerede i 1965. Har hentet masse inspirasjon fra denne karen.

Killer, Alice Cooper

Når jeg hører på musikk fokuserer jeg ofte mest på trommene. I denne låta, og mye annet fra Alice Cooper og for så vidt, er det jo massevis av kule gitarer, støy, stemmebruk, dramatikk og detaljer som tar fokus og kommer i veien! Hehe. Men den klassiske Alice Cooper-lineupen hadde en utrolig fet trommis som gjorde en haug med kule greier på de tidlige skivene. «Killer» er en variert og interessant låt som er veldig stemningsbasert, og som jeg har hørt mye på opp gjennom.

Rockin’ Goose, Johnny & the Hurricanes

Hvem er det som finner på å etterligne en gås med saxofonen og tenker at det er helt innafor? Johnny & the Hurricanes, selvsagt. For å være helt ærlig er det vel det som er kanskje tidenes tøffeste bandnavn som er mest pull-factoren her, men det er vanskelig å ikke bli i godt humør av denne.

 

Carl Fredrik:

Cathedral: Midnight Mountain

Hørte vel denne når den kom i ’93. Da våknet jeg fra Queers, Ramones og Screeching Weasel tåke, og en ny verden åpna seg. Her blander de tradisjonell rock, med tung faenskap. Treffer rett i hjertet den dag i dag

Monster Magnet: Medicine

I ’91. Monster Magnet litt små-stoner på den tiden var spennende. Hardt som faen og små-psykedelisk til tider.

Kyuss: Demon Cleaner

Ække så mye å si egentlig. Er bare så fantastisk rekti.

Candlemass: Solitude

Gjorde inntrykk på meg når jeg var liten kid. Seigt, skummelt og tøft på den tiden. Sitter ennå i meg som musiker.

Sepultura (Album): Roots

Dette åpnet verden min ytterligere for tung og rå faenskap.

 

Messerscmitt – Oh Death (Album, 2021)

[bandcamp width=350 height=470 album=2034077540 size=large bgcol=ffffff linkcol=0687f5 tracklist=false]

 

Messerscmitt – Messerscmitt (Album, 2013)

 

Messerscmitt – Gummo Ain’t for Nothing (Singel, 2020)

 

Sjekk også:

Messerschmitt – If You See Me, Weep & Ave Satani (Blood, We Want Blood! (Ferske spor uke 48/2021)

Cunt Fistula – Yes, I Do!  & Cover Your Ears, Cover Your Eyes ( medlemmer fra band som Skalla, Deathcrush, PRTLVX og Messerschmitt) (Ferske spor uke 15/2018)

 

Sjekk også relaterte saker under, husk forresten å klikke på «Last inn mer» for å sjekke flere, og du må klikke «Last inn mer» flere ganger for å få med deg alle.

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog