Av: Victor Josefsen Intervjuer 22. januar 2022

Jo Berger Myhre: Med skumle stemningsfulle lyder

– Jeg bruker elektronikken både for å forsterke og forlenge instrumentenes klang, og motsatt; jeg bruker instrumentene for å trigge elektronikk. Sånn sett er elektronikkbruken en veldig integrert del av lydbildet og måten jeg jobber på. Men musikken starter stort sett fra et akustisk sted, fra et instrument som klinger i et rom, forklarer Jo Berger Myhre, som er aktuell med albumet «Unheimlich Manoeuvre» på Rare Noise Records.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Jenny Berger Myhre

Jo Berger Myhre sitt album «Unheimlich Manoeuvre» er en atmosfærisk og stemningsfull lytteropplevelse, som både vinker til Angelo Badalamentis lydspor til David Lynchs TV-serie «Twin Peaks» og persiske ragaer, men mest av alt låter individuell og intuitiv. Klangene er urovekkende, vakre, antydende og vare. Lydbildet er for det meste ganske dempet, men høres like fullt fortettet og konsentrert ut, med nok av fine små detaljer å lytte til. Jeg ble bergtatt fra første stund jeg satte meg ned med denne skiva.

Opphavsmannen Jo Berger Myhre forklarer her hvordan uttrykket på platen vokste frem parallelt med hans mer «bandrelaterte» innspillinger med bandet Splashgirl eller i bandet til Nils Petter Molvær, Solveig Slettahjell med flere. Vi får lære om hans nære forhold til forfatteren Raymond Carver og høre hvordan det er å vokse opp med en gitarist-far, som tidlig ga han et allsidig og åpent forhold til musikk.

Når og hvordan oppdaget du musikk og hva var det som gjorde deg så lidenskapelig opptatt av den? Hvilken musikk var du omgitt av i oppveksten?

Min far jobba freelance som gitarist da jeg var liten, i tillegg til å synge og spille veldig bra piano. Så det var alltid masse musikk hjemme fra jeg var liten og jeg lærte nok tidlig at dette var noe man kan drive med. Det ble naturligvis også spilt masse plater, med en stor variasjon i sjanger og uttrykk, med en slags «det finnes bare to typer musikk, god og dårlig» holdning. Jeg tenker nok at dette har vært utslagsgivende for at jeg har et ganske bredt syn på musikk nå og setter pris på veldig mye ulik musikk. Det var mye britisk og amerikansk popmusikk fra 60- og 70-tallet (Beatles, Fleetwood Mac, Joni Mitchell, James Taylor, Carole King, Beach Boys etc.), klassisk musikk (Bach, Britten, Stravinskij), 80-talls fusion (Steely Dan) og gospel.

Når begynte du selv å spille og hva var det som fenget med denne måten å uttrykke seg på?

Jeg lærte litt piano og noter via noen enkle spillebøker jeg fikk fra pappa, men tok aldri pianotimer. Ble aldri pusha hardt hjemme, men alltid oppmuntra og støtta til å drive med musikk. Også hadde jeg jo erfaringa av at pappa hadde kunnet leve av det, så jeg tenkte vel tidlig at dette er noe man kan bruke all tida si på. Jeg begynte i korps da jeg var 8. Spilte først saksofon og bytta til obo da jeg var 10. Jeg har alltid likt å lage noe sammen med andre, så samspill har alltid vært givende for meg. Jeg likte å få oppgaven med å spille notene og at det kunne bli noe større sammen med resten av musikantene i korpset. Og jeg ble tidlig glad i å lage min egen musikk, skrive noter og gjøre opptak og innspillinger. Det har alltid føltes som det er noe i musikken som bare jeg kan få til, at alt er lov og mulig på en måte.

Hvorfor bass/kontrabass?

Begynte å spille i band med noen venner fra korpset da jeg var 12, skulle egentlig spille keyboard, men det ble bassgitar fordi bassisten aldri dukka opp på rockeverkstedet. Det lå jo alltid masse gitarer rundt hjemme, så jeg hadde lært meg litt og det var ikke så vrient å plukke opp en bass da. På ungdomsskolen fant jeg en kontrabass på musikkrommet og syntes det var spennende. På det tidspunktet hadde jeg slutta med obo fordi jeg fikk så mye hodepine av det. Men jeg savna å spille i korps, lese noter og spille med mange andre, så jeg gikk til det lokale strykeorkesteret og ble med der. De hadde ingen kontrabassist fra før, så jeg ble veldig raskt huka med i Vestfold Symfoniorkester og andre klassisk musikkmiljøer på Sør-Østlandet. Jeg syntes det var like gøy å spille klassisk kontrabass som å spille i band, så jeg fortsatte med begge deler så lenge det gikk, ut videregående skole. Etter det begynte jeg på jazzlinja på musikkhøgskolen i Oslo og fokuserte mer den veien.
Jeg tror det passer personligheten min godt å være et slags anker i musikken, og slippe å få så mye oppmerksomhet. Bare sørge for at alt henger sammen på en bra og solid måte. Sånn sett var bass optimalt. Også var alltid Paul McCartney en stor helt i vårt hjem, har alltid sett veldig opp til ham.

Har du noe favorittbass, forsterker, pedal eller mikrofon? I så fall hvilken og hvorfor?

En høstdag i Amsterdam i 2010, kom jeg tilfeldigvis over en Gretsch 6071 fra 1964. Den satt umiddelbart veldig godt i henda, så jeg tømte kontoen og kjøpte den. Det er den jeg bruker aller mest. Den har en stor karakter, man kan nok si at det instrumentet har formet måten jeg spiller på ganske mye. Jeg kan også spille med bue på den, noe som jeg gjort den ganske uerstattelig for meg.
Jeg har egentlig bare kjøpt én ordentlig forsterker noen gang, det er en Musicman HD150 fra slutten av 70-tallet. Den liker jeg veldig godt.
Jeg har en tysk kontrabass fra 1930-tallet, det er også den eneste jeg har kjøpt. Ser ikke helt poenget i å ha for mange instrumenter når jeg får det til å funke med de jeg har.

Hvor opptatt er du av det tekniske utstyret?

Jeg er selvfølgelig veldig opptatt av at det låter bra, og at jeg får fram de lydene jeg er på jakt etter. Samtidig er det vel så viktig at jeg får noe tilbake fra instrumentet og utstyret, at det foregår et samspill der. Det må ha en karakter og personlighet, og gi meg noe tilbake som jeg kan jobbe med slik at det skjer noe nytt. Hvis det blir perfekt, rent og klinisk mister jeg interessen.

Hvorfor valgte du å gå solo og fronte prosjektet under eget navn kontra det å være del av et band?

Har ikke tenkt på det som «å gå solo», det er bare et utløp for ideer som har formet seg opp igjennom og som ikke har fått plass eller har vært naturlig å bruke i bandsammenhenger. Å lage en plate som dette der jeg tar alle valg selv, er en lur måte for å definere og tydeliggjøre for seg selv og omverden hva man vil formidle. Ved å konsolidere disse ideene er det også lettere å gå videre og finne ut av nye ting. Gleder meg til det, alltid mye nytt å lære.

Du er noe av en multiinstrumentalist. Hvilke fordeler gir det deg i arbeidet med komponering og med de andre musikerne og hvilke utfordringer kan det eventuelt by på?

Det gir meg ulike og flere innfallsvinkler til å lage musikk, men det kan også være problematiske dersom det gjør uttrykket for sprikende. Samtidig stoler jeg på det faktum at alle ideene kommer fra samme sted (altså meg), og at det samler ting i det store bildet til slutt.
Å ha kjennskap til andre instrumenter, gjør at jeg lettere kan formidle til medmusikerne mine hva jeg er ute etter at de bidrar med. Men nå velger jeg musikere som jeg vet tar de beste valgene selv, så jeg slipper heldigvis å instruere dem noe særlig. Det blir best musikk om folk føler seg frie.

Du har tatt en mastergrad i jazz/improvisert musikk fra NMH i Oslo. Hvordan har miljøet der og den teoretiske bakgrunnen påvirket den musikeren du er i dag?

Det var veldig viktig for meg å studere ved NMH, først og fremst på grunn av miljøet jeg kom inn i. De fleste jeg jobber med i dag er folk jeg møtte der, som jeg har spilt med i lang tid.

Fortell om musikernes styrke, hvorfor du har valgt å hente de inn og deres rolle på «Unheimlich Manoeuvre».

Felles for dem alle er deres oppriktige engasjement, tilstedeværelse og fokus. De har evnen til å gå rett til kjernen av musikken med massiv oppmerksomhet, dybde og glede. De har gjort bidragene sine hver for seg, men det føles likevel som om de spiller sammen.

Morten Qvenild – co-produsent, synth
Jeg stoler fullt og helt på denne mannen. Da miksen av plata nærmet seg slutten, sendte jeg alt til Morten, som gav gode råd og lyttet med et annet perspektiv. Klarte også å lure ham til å legge synth på et par låter. Det løftet ting!
Jeg har så mye å takke ham for, han dro meg med inn i bandene til Solveig Slettahjell og Ingrid Olava da jeg var 22, og åpnet dører for meg på et viktig tidspunkt.

Jo David Meyer Lysne – akustisk gitar
Møtte Jo David for første gang da han ba meg mikse og produsere sin første soloplate, som kom ut på Hubro i 2018. Elsker gitarspillet hans, og alle innfallene, entusiasmen og hans aktive engasjement. Unik fyr med en stor nåtid og framtid!

Kaveh Mahmudiyan – goblet tromme, tombak
Har spilt litt sporadisk med Kaveh siden jeg ble interessert i persisk musikk, en tradisjon han står dypt plantet i. Var gøy å få med ham inn i denne musikken, som er ganske annerledes. Den nyanserikdommen han bidrar med gjennom sin ene tromme er formidabel. Vi skal samarbeide mer i tida som kommer.

Ólafur Björn Ólafsson – orgel
Vi ble kjent da jeg bodde i Reykjavik for noen år siden. Vi er ganske like som typer og det føles helt uanstrengt å lage musikk sammen. Den bare oppstår mellom oss på en måte. Jeg ba ham overdubbe orgel på en låt, og fikk én lydfil tilbake, som var helt perfekt.

Jana Anisimova – opprett stående klaverpiano
Jana er en klassisk pianist som jeg ble kjent med på musikkhøgskolen da jeg tok master der. Vi spilte sammen på et prosjekt og jeg likte hennes innstilling og touch. Hun er selvfølgelig helt rå på å lese noter, så jeg transkriberte den improviserte bassoloen på «Smallest things 1», som hun tok på strak arm. Hun har et fokus og en nøktern tydelighet i spillet sitt som jeg liker veldig godt.

Hvorfor valget av albumtittelen «Unheimlich Manoeuvre» og hva vil du artikulere med den?

Unheimlich er et tysk ord som jeg ikke har en god norsk oversettelse for, men det dreier seg om en tvetydig følelse av ubehag og spenning, eller kanskje heller ladethet. Som når man står på et vippepunkt og det kan gå veldig bra, men også veldig dårlig. En referanse kan være stemningen i David Lynchs univers; det ligger noe og murrer under der, men det kan være vanskelig å sette fingeren på akkurat hva det er. Jeg liker denne dobbeltheten, og følte tittelen ble treffende for musikken.

Vivian Wang leser fra «What We talk About When We talk About Love» av Raymond Carver i «Smallest Things, Pt 2». Hvorfor valgte du å bruke det i din komposisjon?

Litt tilfeldig leste jeg Carvers samlede noveller på nytt da jeg jobbet med plata. Jeg hadde laget instrumentalen til «Smallest things 2», men syntes det manglet noe. Jeg begynte å lese høyt fra boka, og det gav mening på alle måter. Vivians stemme hadde jeg hørt på en plate med Jenny Hval, og jeg tenkte at det ville bli bra. Det ble det.

Teksten setter ord på den tvetydige følelsen mellom trygghet og usikkerhet som jeg ville formidle med musikken, så det passa bare veldig godt. Heldigvis var Carvers enke enig i det og lot meg bruke teksten.

Hvordan balanserer du elektronikk og effekter med instrumentenes naturlige klanger?

Jeg bruker elektronikken både for å forsterke og forlenge instrumentenes klang, og motsatt; jeg bruker instrumentene for å trigge elektronikk. Sånn sett er elektronikkbruken en veldig integrert del av lydbildet og måten jeg jobber på. Men musikken starter stort sett fra et akustisk sted, fra et instrument som klinger i et rom. Hvis jeg MÅ velge, er det det viktigste. Heldigvis slipper jeg å velge.

Albumet ble laget og spilt inn under lockdown. Hvordan har pandemien og nedstengningen av samfunnet påvirket albumet?

Jeg begynte på albumet før pandemien brøt ut. Pandemien har ikke påvirket albumet utover at jeg fikk tid til å gjøre det ferdig.

Her er noen stikkord som jeg vil at du skal si litt om forholdet til og hva de kan si om deg og «Unheimlich Manoeuvre».

Raymond Carver – en stor favoritt hos meg. Han skriver med en klarhet og nerve og formidler store følelser helt uten staffasje. Det er inspirerende synes jeg. Jeg prøver å få til noe lignende.

Arild Andersen – tror Arild er den første norske jazzbassisten jeg ble oppmerksom på da jeg begynte å bli interessert i jazz som 14-åring. Husker jeg hørte masse på en liveplate med Radka Toneff han spilte på. Det stoppa litt der for meg. Kanskje jeg bærer med meg noe underbevisst fra ungdommen, men han var ikke en referanse for meg i arbeidet med «Unheimlich Manoeuvre».

Brian Eno – liker veldig godt detaljfokuset hans på ambientplatene, samtidig som det virker som han bare setter lydene fri og har en ganske åpen tilnærming til at det som skjer, det skjer. Gjennomarbeidet frihet, hvis det gir mening. Det er en fin dualitet. Og hvordan han har klart å sette en signatur som produsent på store kommersielle produksjoner i senere tid, konkretisere ganske abstrakte og tålmodige lydideer i en hektisk kommersiell popverden.

Gastr del Sol – et prosjekt jeg har penset innom fra tid til annet, men aldri dukket ordentlig ned i.

Ambient – jeg er interessert i musikk som dveler, men jeg er en som alltid lytter aktivt, selv i musikk som har som intensjon å ikke ta oppmerksomheten. I den grad musikken jeg lager er ambient, forsøker jeg å ivareta et nærvær og fokus til enhver tid.

Orientalsk/Iransk tradisjonsmusikk – en musikktradisjon jeg har interessert meg veldig for de siste årene. Jeg har reist til Iran flere ganger og studert kamancheh og radif med Zhubin Kalhor, som har blitt en slags mentor for meg.

Minimalisme – jeg liker å prøve å få mye ut av lite.

Jazz/fri improvisasjon – som sjanger er dette blitt mindre og mindre viktig for meg som utøver. Jeg bruker improvisasjon masse, men som et komponeringsverktøy og innen gitte rammer, og for å utvikle meg som musiker.

Eksperimentell musikk – jeg ønsker å bidra til at musikken går framover, da er eksperimentering essensielt.

Drone – et fundament som jeg bygger det meste av det jeg gjør på. Noe som alt kan sees i relasjon til.

Psykedelisk rock – hørte en del på King Crimson i tenårene, ellers er dette ikke på min radar i særlig grad.

Instrumental musikk – vokal og tekst tar automatisk fokus, og har en tendens til å sette instrumentene i andre rekke hvis man forventer at det kommer noe vokalt. Jeg jobber med hvordan jeg kan integrere stemme på en måte som ikke setter instrumentene i bakre rekke. Jeg er ingen tekstforfatter, men uttrykker meg gjennom det instrumentale. Det er mer åpent for tolkning og for lytterens assosiasjoner.

Soundscapes – jeg liker ikke dette begrepet noe særlig. Jeg forstår at lydene som danner bakteppe for det som trer tydeligere fram i musikken kan oppleves som «soundscape», men for meg er alle delene av musikken resultatet av aktive valg. Begrepet «Soundscape» gir meg en følelse av noe passivt og generativt, som jeg ikke relaterer meg eller musikken min til.

Loop – jeg driver med repetisjon absolutt, men bruker ikke loopmaskiner. Det føles for datert for meg.

Orkestrert – jeg improviserer i studio og orkestrerer improvisasjonene i ettertid gjennom overdubs, reamping, editering og prosessering av lyd. Prøver alltid å holde på den første følelsen og ideen fra improvisasjonen og forsterke den, eller sette den i ulikt lys.

Perkussiv tilnærming – har bevisst droppet trommesett på plata, det tar så mye plass i lydbildet, særlig cymbaler. Ville heller generere rytmer med bassen som trigger trommemaskiner via en effektkjede. Og Kaveh er med på tombak fordi jeg synes det var en fin miks med trommemaskinen, og fordi jeg ønsket en referanse til persisk musikk.

Naturlige/organiske lyder – Jeg liker at ting klinger fritt, ideen om at musikeren frigjør lydene fra instrumentet sitt og slipper dem løs heller enn å tvinge dem fram. Det er en slik følelse som gjør ting «organisk» for meg.

Melankoli/nostalgi – musikk er en tidsmaskin. Vekker minner og følelser.

Intuisjon – jeg stoler fullt ut på egen intuisjon. Det er den beste veien til selvstendige avgjørelser.

Å plassere ting i uvante sammenhenger/sammensetninger – helt essensielt dersom målet er å skape noe nytt, noe det er for meg.

Aviary

Gate Opens

Everything Effacing
<span data-mce-type="bookmark" style="display: inline-block; width: 0px; overflow: hidden; line-height: 0;" class="mce_SELRES_start"></span>

Din søster Jenny Berger Myhre har filmet videoer til noen av låtene fra albumet sammen med lydmann Espen Høydalsvik i Jøtulfabrikken. Fortell om disse videoene og de utvalgte låtene.

Istedenfor å lage musikkvideoer, ønsket jeg å lage videoer der det kommer litt mer fram hvordan jeg spiller og genererer lydene som er på plata. Derfor disse livevideoene. De ble spilt inn en bikkjekald februardag, det var minusgrader inne i lokalet der vi jobba. Det satte begrensninger på både fysikk, utholdenhet og batterikapasiteten til opptaksutstyret.

Albumomslaget er et maleri kalt «The Education Of Icarus 2» av Yari Ostovany.

Jeg ble oppmerksom på Ostovanys malerier da jeg jobbet med albumet «The Third Script» i 2016/2017. Den tittelen er en referanse til Shams og Rumi, to sufipoeter fra 1300-tallet. Da jeg gjorde research på tittelen, kom jeg over maleriene til Ostovany, som også bruker titler og referanser fra sufismen. Det var en fellesnevner i det, i tillegg til at jeg likte maleriene hans veldig godt. Så det var naturlig å spørre om å få bruke kunsten hans til dette omslaget nå.
Han gav meg frie tøyler til å velge i katalogen hans, og jeg gikk for dette, fordi jeg opplevde at det utfyller musikken på plata på en fin måte, peker i samme retning og gir riktig fokus.

Du ble nominert til en Spellemannspris i åpen klasse sammen med den islandske trommeslageren Ólafur Björn Ólafsson i 2017 for albumet «The Third Script». Hva betyr den formen for anerkjennelse for deg som musiker?

Det var veldig hyggelig, fordi jeg var veldig fornøyd med den plata. Og fordi jeg ikke trodde at så mange hadde fått den med seg. Det er fint å vite at man kan holde på med sitt og at det kan bli anerkjent selv om musikken får minimalt med publisitet og oppmerksomhet.

Albumet er spilt inn i Kennel Collective. Fortell om dette stedet og hvilken innflytelse det har hatt på lyduttrykket på «Unheimlich Manoeuvre».

Kennel Collective var tidligere et større musikk-kollektiv, men har nå kokt ned til navnet på studioet som jeg deler med de to andre i bandet Splashgirl. Det er to små rom, et innspillingsrom og et kontrollrom på Rodeløkka i Oslo. Det er begrenset, men velutstyrt. Det er her jeg øver, komponerer, spiller inn og mikser musikk. Jeg har satt opp ting på en måte som gjør at disse prosessene ofte går over i hverandre.

Albumet har mottatt økonomisk finansieringsstøtte fra TONO, NOPA, Statens kunstnerstipend og Norges musikkhøgskole. Hva slags betydning har disse institusjonenesfor norsk musikkliv og fysisk gjengivelse/bevaring av musikk?

Vi er heldige i Norge som har en aktiv kulturpolitikk og organisasjoner og institusjoner som forvalter og utvikler denne i samarbeid med utøverne. Alle disse institusjonene har på ulike måter bidratt og tilrettelagt for min aktivitet og utvikling.

Fortell om plateselskapet ditt.

Rare Noise Records, et engelsk plateselskap som gir ut jazz og beslekta musikk. Det drives av Giacomo Bruzzo, som var veldig entusiastisk til å gi ut «Unheimlich Manoeuvre». Det har vært et bra samarbeid.

Kan du til slutt velge fem låter som har inspirert deg som musikere og henholdsvis komponist og si litt om hva du har fått ut av disse.

Går litt over i hverandre, dette. Her er seks.

Earth – Raiford (The felon wind)

The beauty in repetition, for å sitere min helt Magnus Carlsen. Hvordan mane fram en stemning. Skulle ønske jeg var så tålmodig.

Jessika Kenney & Eyvind Kang – Orcus Pellicano

Kraften i det unisone. Det var forresten Eyvind som introduserte meg for persisk musikk da vi jobba sammen under innspillingen av «Field day rituals» med Splashgirl i Seattle i 2012.

Oren Ambarchi – Inamorata

Alt som kan bo inne i lyden. Attakket i lydene hans her har jeg jaktet på i årevis. Gud bedre.

Dmitri Shostakovich – Symphony No.5 sats 3. Largo

Mitt første møte med orkestermusikk, som musiker. Jeg var 16 og hadde spilt kontrabass i ett år. Glemmer det aldri.