Deichmans Spellemann-favoritter
De nominerte til Spellemann 2021 er som som kjent offentliggjort. Her er våre favoritter blant de nominerte.
Av: Victor Josefsen
Vi går rett på sak.
De nominerte
Rock:
Erlend Ropstad – «Da himmelen brant var alle hunder stille»
Heave Blood & Die – «Post People»
Hedvig Mollestad Trio – «Ding Dong. You’re Dead»
Kanaan – «Earthbound»
Våre favoritter i klassen for rock
Vi kåret følgende album som er nominert i klassen for rock til et av årets album 2021:
På Kanaans fjerde studioalbum «Earthbound» finner vi bandet i en blytung befatning. Jazzen og progrocken ligger der som et trygt anker, men stonerrock-inspirasjonen kommer mer til overflaten. «Earthbound» er lyden av jord og stein, blytunge elementer i konstant bevegelse. Kanaan er det mest spennende som skjer innen norsk rock for øyeblikket. Bandet er i tillegg et superspreder-band, hvis det er lov å si i disse dager. Bandmedlemmene er over alt i hva som skjer i norsk musikk, med band som Mall Girl, BangBang Watergun, Blodkvalt, Daufødt, JUNO. (David Jønsson)
Kraftjazz? Jazzrock? Hardrock? Jazzfolket sier det er jazz, rockfolket sier det er rock, samma kan det være egentlig, det svinger som ville hekkan uansett. Det er smått utrolig ti år siden Hedvig Mollestad & co slapp debuten «Shoot», og syv album senere er det ingen tegn på slitasje. Tvert imot! Mollestad sto selv for en av de beste platene i 2020 med «Ekhidna», men nå er hun tilbake med bandkompisene Ivar Loe Bjørnstad og Ellen Brekken og spiller nok en gang fletta av oss. Kraftjazzrock til folket! (Stian Bjørnsson Hope)
Det er vanskelig å komme utenom Erlend Ropstad i sånne kåringer. Det meste han tar i blir til gull, og «Da himmelen brant var alle hunder stille» bare bekrefter hans sterke posisjon i norsk musikk. Bunnsolid fra start til mål, med den strålende singelen «Svevde høyt der oppe» helt i front. (Ådne Evjen)
De nominerte
Alternativ pop/rock:
Frøkedal & Familien – «Flora»
girl in red- «if I could make it go quiet»
Ola Kvernberg – «Steamdome II: The Hypogean»
Orions Belte – «Villa Amorini»
Vår favoritt i klassen for alternativ pop/rock
Vi kåret følgende album som er nominert i klassen for alternativ pop/rock til et av årets album 2021:
Frøkedal & Familien sitt album «Flora» er et av de virkelige høydepunktene i den norske platevåren og byr på inderlig bevegende musikk som drar veksler på både britisk folk og norsk folkemusikk, men som også har røtter i rocken og eterisk indie. Eventyrlyst og frilynt stemning karakteriserer låtene, som spenner over et vidt musikalsk felt der det finnes plass til Judee Sill, John Cale, Incredible String Band og T. Rex side om side med mer moderne referanser som Big Thief og Cate Le Bon. Ensomhet, ekstase, isolasjon, natur og menneskelig avstand er noen av temaene som tas opp underveis. Det er en rendyrket, spirituell musikalsk reise om tilhørighet i en friflytende og vakker drakt der også pusterommene og pausene underveis utgjør en egen instrumental kraft. (Jan-Olav Glette)
Eg hadde mammaperm mykje av året, og på kjøkkenet gjekk det mykje i P13, og då får ein jo det nye og norske nærast intravenøst. Eg har aldri sjekka ut Frøkedal før, har plassert dei i ein «sikkert feitt, det, men ikkje heilt for meg»-bås, men så fekk eg totalt hekta på låta «Søn» og så sjekka eg ut albumet og elska det òg. Eg høyrde masse på det på våren og om sommaren. Men mammapermen var tøff for meg, så når eg høyrer albumet no, får eg ei rar kjensle i magen. Og eg får òg ei blanda kjensle av å tenke på Frøkedal-konserten eg var på 25. september. På gjenopningsdagen, ja, på Blå, det var så vakkert. Veninna mi og eg kom akkurat idet dei starta og sto heilt baki, nesten skvist oppi baren. Applausen etter første låt kan umogeleg ha vore større på ein konsert med eit middels kjent indieband nokon gong. Her var det mange som hadde behov for å feire. På slutten, det var kanskje på siste låt, fantastiske og svært passande «Set your spirit free», såg eg at mannen ved sidan av meg (ein frå utelivsbransjen) gråt av glede. Men no er det desember og det er mest sårt og rart å tenke tilbake på konserten. Men det er jo berre å glede seg til neste høve til å stå tett i tett med øl i handa. (Katrine Judit Urke)
De nominerte
Elektronika:
Bendik HK – «Progressive Rock Music»
Jerry Folk – «Dotted Red»
Smerz – «Believer»
Vilde Tuv – «Melting Songs»
Våre favoritter i klassen for elektronika
Vi kåret følgende album som er nominert i klassen for elektronika til et av årets album 2021:
2021 har ikke akkurat vært et begivenhetsrikt konsertår, men jeg var heldig nok å få med meg Vilde Tuv under den fantastiske minifestivalen Hvitsten Salong, som i år foregikk i en hage. Vilde overrasket kanskje mange da hun i mai ga ut et album hvor stemmen var byttet ut med blokkfløyte. Her blandes new age og ambient med elementer fra trance og støy, og estetikken gir meg tidvis flashbacks til 90-tallets «Forbidden Paradise»-samleskiver, for de som husker dem. Hvis du får litt noia av denne sammenligningen, så kan jeg betrygge med at «Melting Songs» klarer å kombinere alle disse usannsynlige referansene til et resultat som høres varmt, storslagent og inspirert ut. Tittelkuttet er min favoritt. (Viviana Bjerkeli Vega)
Bendik HK er en musiker man kanskje kjenner best fra ymse samarbeid med andre artister, fortrinnsvis som perkusjonist. Når jeg tar på meg mine hodetelefoner for å lytte til det han har laget selv forsvinner jeg langt inn i drømmeland. Noen av låtene tar meg til fossefallene ved Twin Peaks, andre suser inn i de mørke tunnelene eller forfører meg med smilende beats. Bendiks elektroniske arrangement er en blanding av det myke og harde, det mystiske og det lekne. Det er som det mørkeste av Røyksopp møter Angelo Badalamenti. Men fortvil ikke: det er noen lekne Røyksopp-epler her også. Det er vanskelig å velge noen favorittlåter når driven på en skive er så god. (Bodil Aga Aandstad)
De nominerte
Viser og visepop:
Daniela Reyes – «Engangsdager»
Marthe Valle – «Tilbakestilling»
Tønes – «Thilda Bøes legat»
Eva Weel Skram – «Sleppe tak»
Våre favoritter i klassen for viser og visepop
Vi kåret følgende album som er nominert i klassen for viser og visepop til et av årets album 2021:
Dette er Tønes’ sterkeste album siden han slo igjennom for alvor med «Sån av Salve» for snart ti år siden, en perfekt blanding av innsiktsfull alvor og hylende morsomme observasjoner. Første gang jeg hørte «Spleiselag/Waldorfsalat» gikk den på heftig repeat i heimen og jeg lo like høyt hver gang Tønes spyttet ut setningen «Det é mange som ikkje kan laga Waldorfsalat, men så lage di ligavel», stadig hissigere og hissigere. Den ligger godt an til å ta over stafettpinnen fra humorklassikerne «Yatzy» og «Eg går og legge meg». Ellers har jo alltid Tønes vært rasende god på vare og rolige låter, noe «Du e den rette» er et godt eksempel på her, den beste siden «Lyset» fra nevnte «Sån av Salve». Tønes innkasserte opptil flere seksere i pressen denne gang, det er han vel unt. (Stian Bjørnsson Hope)
«Spleiselag/Waldorfsalat» vart sett på på ein fest eg var på, og eg fekk sjokk. Det er noko av det rareste eg har høyrd. Tønes er ikkje min favorittartist, så om du som meg tenker ditt når nokon seier dei skal setje på ein låt av Tønes: Prøv å skru av fordommane i fem minutt og berre set på denne låta. Den er sjuk. (Katrine Judit Urke)
Visepop med gode, intelligente og til dels snodige tekster er det Daniela Reyes serverer på sitt debutalbum «Engangsdager». Det er stillfarent, smart og veldig vanedannende. Ett av albumene jeg hørte mest på i fjor. (Ådne Evjen)
De nominerte
Tradisjonsmusikk:
Marja Mortensson & Kringkastingsorkesteret – «Raajroe – The Reindeer Caravan»
Sarah-Jane Summers & Juhani Silvola – «The Smoky Smirr o Rain»
Synnøve Brøndbo Plassen Hjemve – «Slåttetralling fra Folldal»
Thov G. Wetterhus – «Stålslått»
Vår favoritt i klassen for tradisjonsmusikk
Vi kåret følgende album som er nominert i klassen for viser og tradisjonsmusikk til et av årets album 2021:
Sammen med Kringkastingsorkesteret har Marja Mortensson, Daniel Herskedal og Jakob Janssøn smidd ut et overbevisende musikalsk verk om reinens forflytninger gjennom året. Et strålende temaalbum! (Ådne Evjen)
De nominerte
Jazz:
Flukten – «Velkommen håp»
Friends & Beughbors – «The Earth is #»
Ole Morten Vågan, Trondheum Jazz Orchestra – «Plastic Wave»
Siril Malmedal Hauge – «Slowly, slowly»
Vår favoritt i klassen for jazz
Vi kåret følgende album som er nominert i klassen for jazz til et av årets album 2021:
Flukten sitt album «Velkommen håp». (Jan-Olav Glette)
De nominerte
Åpen klasse:
Bendik Giske – «Cracks»
Erlend Apneseth Trio – «Lokk»
Hedvig Mollestad – «Tempest Revisited»
Ulver – «Scary Muzak»
Vår favoritt i åpen klasse
Vi kåret følgende album som er nominert i åpen klasse til et av årets album 2021:
Hedvig Mollestad (uten den trofaste trioen denne gang) med sitt andre soloalbum «Tempest Revisited», som kom på Rune Grammofon. «High Hair» starter med et høyt og hårete riff som ruver i ensom majestet, før sangen vokser seg til et progjazz-monster. Mollestads sjangerlek er alltid en fryd å høre på. (Omtale av låta «High Hair» fra albumet, Stian Bjørnsson Hope)
De nominerte
RnB/Soul:
Beharie – «Beharie // Beharie»
Marie Noreger – «Gravity»
Stefanos Yowhannes – «Neo Noir»
Stig Brenner – «Hvite Duer, Sort magi»
Vår favoritt i klassen for rnb/soul
Vi kåret følgende album som er nominert i klassen for rnb/soul til et av årets album 2021:
Stig Brenners «Hvite Duer, Sort Magi» er en utgivelse som setter spor. Lydbildet er elektronisk, med elementer av hiphop, r&b og pop. Sammensetningen av seig dansbarhet, og sødme og lekenhet, fester seg godt. Emosjonene i vokalene vris fra det nære til fjerne og gjør at helheten sakte etser seg inn i meg. Albumet føles som en konsert hvor Brenner åpner sin bag og følelsene hans sildrer ut som låter og blir en sjø. Noen ganger svømmer Brenner med støttende kompiser, andre ganger i takt med en dame. Som lyttere tar vi tak og stuper sakte ned i vannet sammen med Brenner. Sjøen blir dyp, magisk og stadig bredere. Det er natt, men strobelys treffer under vannoverflaten, så vi ser. Inntrykkene er mange. Godlåtene florerer. Eksempelvis er «Hull i foten» full av referanser, både musikalsk og tekstmessig. Når «Du vet hvor du finner meg» dukker opp er det som en svevende drøm i sammenligning. Den er fullstendig i sin pop-sødme, deiligere enn en guilty pleasure. Jeg vil også nevne den mer lekne «Lukten av høst». «Hvite Duer, Sort Magi» oser av lengsel, begjær, nærhet og en slags sorg. Hjertet mitt kan ikke låses inne i en bag når jeg hører dette. (Bodil Aga Aandstad)
De nominerte
Årets låt:
Chris Holsten – «Smilet i ditt eget speil»
Halva Priset feat. Maria Mena – «Den fineste Chevy’n»
girl in red – «Serotonin»
Emma Steinbakken – «Jeg glemmer deg aldri»
TIX – «Fallen Angel / Ut av mørket»
Hagle – «Ærmen i kærmen»
Vår favoritt i klassen for årets låt
Vi kåret følgende låt som er nominert i klassen årets til en av årets låter 2021:
Fra girl in red aka Marie Ulven sitt debutalbum «if i could make it go quiet». Singelen er produsert sammen med FINNEAS (broren til Billie Eilish) og Matias Tellez. «Jeg belyser de mørkeste partene av sinnet mitt og lar alle komme inn», sier Marie om albumet, noe som kan høres på denne låta, som er det foreløpige høydepunktet til girl in red. På «Serotonin» er hun i hemningsløs popmodus. Låta er lekker melodiøs – med et slør av melankoli – og så utsøkt fyldig produsert og med så fete beats at selv den mest ihuga girl in red-indie-fan vil gi seg over av begeistring. (girl in red aka Marie Ulven er også nominert i klassene årets produsent sammen med Matias Téllez, årets låtskriver, årets tekstforfatter m.m., Victor Josefsen)
De nominerte
Årets gjennombrudd og Gramostipend:
Ash Olsen
Hagle
Metteson
Murder Maids
T Section
Victoria Nadine
Våre favoritter i klassen for Årets gjennombrudd og Gramostipend
Vi har trukket frem følgende utøvere nominert i klassen årets gjennombrudd og Gramostipend:
Dette er så tight at det høres ut som disse gutta har spilt sammen i flere tiår, det har de definitivt ikke. De har klart å blande tydelige referanser til ska og punk fra 80-tallet med et moderne og skarpt lydbilde som funker utrolig bra. Dette er et band som blir artig å følge videre. (Murder Maids’ «Knives out» er kåret til et av årets album 2021 av vår skribent Just Høy)
Når Metteson stemmer opp til «Under Your Shirt» er det med en nær stemme i et landskap av drømmer og eufori. Låta er varm, og vitner om en kjærlighet de fleste av oss bare drømmer om. Det er noe annet, en bedre verden i denne musikken. Svulstig og reell på samme tid, som et lydspor. Jeg har vanskelig for å holde tårene tilbake når jeg hører denne låta. «Under Your Shirt» drar paralleller til forrige århundres synthpophiter fra Sverige og England, og til klassisk musikk. Noen sammenligner også Metteson med Robyn og Nils Bech. La oss heller si at Metteson er noe helt eget. La ham ta verden med storm, og det nå. (Bodil Aga Aandstad)
Hvordan skal man forklare lyden av Sverre Breivik aka Metteson? Da låta «Devotion» fanget min oppmerksomhet i fjor vår var det med en fascinerende musikkvideo på kjøpet. Det var noe sørgmodig, men også lekent over hele lydbildet, teatralsk iscenesatt av en skuespiller som kjenner sin scenekunst godt. All skam for å ha elsket åtti-tallets estetikk og inderlighet blir løftet til noe nytt og nydelig. «Devotion» er bare en av de fantastiske låtene på EPen «Convince Me». Det er god grunn til å falle for alle, men særskilt «Harder» er noe du ønsker deg nå. Gå inn i helgen med Robyns nabogutt, sensuelt dansende sammen i tungt vårregn og inn til klamme lokaler hvor kropper står tett. Og når natten senker seg kan du kose deg med akustiske versjoner på artistens YouTube-kanal. Det er bare å la seg forføre! (Bodil Aga Aandstad)
Ash Olsen – TUTTIFRUTTI (Daniele Jessen Aguilar)
Vi har også med følgende spor fra Spellemann-nominerte album med på vår årets låter 2021-liste:
Albumet «Believer» av Smerz er nominert i klassen for elektronika.
Det er noe fortryllende ved den insisterende taggete synthpopen til Nato-sjefens datter og venninna (Catharina Stoltenberg og Henriette Motzfeldt). Harskt, hardt og nesten formløst på et vis. Kjølig, nesten maskinaktig der elementer fra r’n’b og trip hop møter noe som kan gi assosiasjoner til både Grimes, Throbbing Gristle og Björk. (Jan-Olav Glette)
Albumet ««Post People» av Heave Blood & Die er nominert i klassen for rock.
Heave Blood & Die – «Metropolitan Jam». (Jan-Olav Glette)
Albumet «Ei hytte foran loven» av Johan Berggren er nominert i klassen for country.
Johan Berggren – Mandag ( (Jan-Olav Glette)
Med vidd, intelligens, ærlighet og overbevisende kraft og autoritet forteller Johan Berggren med sine norske køntrisanger og moderne skillingsviser historiene til arbeidsfolket i det norske bygdesamfunnet. Han lydsetter historiene til outsidere og underdogs der han lar norske lyder og norsk virkelighet finne veien til den amerikanske musikken og kulturen som står så sterkt her. (Omtale av Johan Berggren sitt album «Ei hytte foran loven», Jan-Olav Glette)
Følgende Spellemann-nominerte album/låter fra Spellemann-nominert album har også fått god mottakelse av oss:
Siril Malmedal Hauge sitt album «Slowly, Slowly» er nominert i klassen for jazz.
En melodisk, vakker plate som føyer seg inn i en god lang tradisjon av lyrisk jazz og singer-songwriter, som Radka Toneff, Joni Mitchell, Cassandra Wilson og Norah Jones. Såpass forskjellige referanser vitner om en artist med et åpent utforskende uttrykk og fyldig repertoar, der det er plass til både den klassiske jazzen og mer poporienterte ting. Den myke, såre og nakne vokalen, er et naturlig midtpunkt for lekre arrangementsmessige detaljer og finspill. Det er funky, skakt og behagelig om hverandre. Spennvidden i det musikalske uttrykket er stort og nesten overveldende; harsk blues, folk, roots pop, mørke ballader, cool jazz og øm minimalistisk jazz, osv., det flyter likevel sammen på kledelig vis. Tekstmessig handler det om de små hverdagslige øyeblikkene; gledene vi kan finne i de små detaljene i naturen og ellers rundt oss, men også om de store spørsmålene i livet; håp, kjærlighet, erotikk, ens egen plass i universet. Effekten nærkontakt og berøring har på menneskelig samhandling. (Jan-Olav Glette)
Sarah-Jane Summers, Juhani Silvola sitt album «The Smoky Smirr o Rain» er nominert i klassen for tradisjonsmusikk.
Impresjonistisk og melankolsk låt i grenselandet folk, kammermusikk og jazz. Sjelfullt og inspirert felespill og et mykt, flytende og behagelig piano. Det er ikke veldig høyt under taket, så det blir intimt og høytidelig på samme tid. En smakebit fra skiva. (Omtale av låta «Dàn Fhraoich» fra albumet «The Smoky Smirr o Rain», Geir Qviller)
Bendik Giske sitt album «Cracks» er nominert i åpen klasse.
På det nye albumet «Cracks» skaper Bendik Giske nok en gang et eget lydunivers med saksofonen, godt hjulpet av André Brattens minimalistiske, elektroniske bidrag. Rystende gode «Flutter» er åpningslåten på albumet, en sang i konstant, sirkulær bevegelse som fremhever Giskes fascinerende melodiføring og toneutforsking. Ute nå på Smalltown Supersound. (Omtale av låta «Flutter» fra albumet «Cracks», David Jønsson)
Kal-El sitt album «Dark Majesty» er nominert i klassen for metal.
Stavanger-kvintetten byr på seige, ustrakte hardrocklåter med røtter i 1970-tallets blues-deriverte hardrock full av temperament og dynamikk, som gleder både stonerockfansen og de som liker best den mest metalliske delen av grungen som Soundgarden og Alice in Chains. (Omtale av låta «Spiral» fra albumet «Dark Majesty», Jan-Olav Glette)
Ole Morten Vågan & Trondheim Jazz Orchestra sitt album «Plastic Wave» er nominert i klassen for jazz.
Under Oslo Jazzfestival i fjor, var jeg vitne til at Ole Morten Vågan steppet inn som bassist for Christian Meaas Svendsen i Paal Nilssen-Love Circus på Victoria. Frem til da var Vågan bare et navn for meg, et navn som riktignok har dukket opp i ulike konstellasjoner i jazzverdenen de siste tjue åra, men like fullt et navn jeg ikke hadde hørt noe fra. Uansett, Vågan gjorde en formidabel jobb, det gjorde for så vidt hele bandet, det var rett og slett en dritbra konsert! Men at Vågan visstnok ble spurt dagen før om han kunne overta for en snarlig ventende Pappa-Svendsen, var intet annet en dypt imponerende! Så når jeg i i fjor hørte igjennom de to albumene Vågan har spilt inn med TJO (han tok over som kunstnerisk leder i 2017), er det jo lett forstå at Vågan er en av Norges beste jazzbassister. Både «Happy Endlings» (2018) og «Plastic Wave» spruter av energi og spilleglede, og hvis du ikke lar deg rive med i ostinatogrooven i «Fanfare» kan du bare parkere jazzfoten med det samme. (Omtale av låta «Fanfare» fra albumet «Plastic Wave», Stian Bjørnsson Hope)
Ingfrid Breie Nyhus sitt album «Slåttepiano II» er nominert i klassen for Tonos komponistpris.
Mykt, flytende pianospill med åpne klanger og folketonetouch. Dette er første stykke ut på skiva, «Slåttepiano II». Denne er mer klassisk/nymusikk-orientert og komponert enn den forrige. Plata består av lengre variasjoner over ulike tema i tre lengre stykker. «Slåttepiano I», derimot inneholdt en rekke korte tolkninger og omskrivinger av feleslåtter til piano. Plata er ute på Lablabel. (Omtale av låta «Forspill» fra albumet «Slåttepiano II», Geir Qviller)
Thov G. Wetterhus sitt album «Stålslått» er nominert i klassen for tradisjonsmusikk.
Dansbart og funky med munnharpe og «beats». Beatsene er takt-trampingen. Det er metallisk, vibrerende og en smule syrete. Dette er norsk folkemusikk som møter dansemusikk og kan nok funke like greit på dansegolvet på Jæger som på Riksscenen. Fra debutplata «Stålslått», ute på Motvind. (Omtale av låta «Fanten» fra albumet «Stålslått», Geir Qviller)
Ole Kirkeng sin EP «Rocking Chair» er nominert i klassen for country.
Ole Kirkeng debuterte på Die With Your Boots On Records med «Double Shift». «Double Shift» er en bevegende historie om farskap, rammet inn i et folkpop-univers, med et refreng som umiddelbart fester seg i øregangene som klister. Jeg hører spor av klassiske singer/songwriters fra 70-tallet, Jackson Browne har blitt nevnt og det er en forståelig sammenligning. (Omtale av låta «Double Shift» fra EP’en «Rocking Chair», David Jønsson)
Ledfoot sitt album «Black Valley» er nominert i klassen for blues.
Diskusjonene rundt lydsporet til NRK-serien «Exit» sesong 2 har vært mange og heftige den siste tiden, og det kan sikkert ligge mye i at den preges av en gubbete kredsmak ganske fjernt fra miljøet som den skal beskrive, og at noen av låtene er litt vel mye brukt i slike sammenhenger allerede. Det er imidlertid vanskelig å benekte kvaliteten til for eksempel låten «The Man I Am» til den norsk-bosatte amerikaneren Tim Scott McConnell, som også har en birolle i serien. McConnell er også aktuell med nytt album; «Black Valley», (TBC) under psevdonymet Ledfoot. Førstnevnte låt ligger ikke så langt unna musikkuniverset til kollegaen Luke Elliot, som også gjør en cameo med sin «All On Board» i serien. Under alter egoet er musikken noe nærmere bluesens verden. (Til slutt her, omtale av låta «Take Away The Hurt» fra Ledfoot sitt album «Black Valley», Jan-Olav Glette)
Orions Belte sitt album «Villa Amorini» er nominert i klassen for alternativ pop/rock.
«We Should Stay Like This Forever» er et kjærlighetsbrev i lydform til bandmedlemmenes bedre halvdeler og barn. «We Should Stay Like This Forever» er en øm soulballade, med delikate strykere og synth, men som alltid med Orions Belte, er det en unektelig groove i bunn. Bandet har funnet en balansegang mellom Al Green og Khruangbin. Praktfullt! (Omtale av låta «We Should Stay Like This Forever» fra albumet «Villa Amorini», David Jønsson)
Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog
