Konsertanmeldelse: The Divine Comedy: Kyndig britisk kammerpop på Rockefeller

Den distingverte, men samtidig folkelige nord-iren Neil Hannon og hans fem medsammensvorne i The Divine Comedy ga de tilstedeværende på Rockefeller fredag 8. april et tverrsnitt av raffinert popeleganse fra tredve års platekarriere. De viste seg fra en ydmyk og smakfull side, og ga oss vel omtrent akkurat det vi hadde forventet; varm vokal, treffende hverdagsbeskrivelser, slagkraftig humor og møysommelig ornamentert pop med et godt øre for melodier.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Marius Dale

Med det rykende ferskt dobbel-samlealbumet «Charmed Life – The Best of The Divine Comedy», 23 år etter det første «A Secret History… The Best of the Divine Comedy» på Setanta med mange av de samme låtene – på deres eget The Divine Comedy Records – ikke i kofferten (bandet hadde hva vi kunne se ikke med noe som helst merchandise!), men nyankommet i platebutikkene, var dette et egnet tidspunkt å dra på konsert med mannen fra Eniskillen. Neil Hannon er er kjernen og lederfiguren alt sentrerer seg om, som  igjen har fått et visst oppsving i popularitet på de britiske øyene og Irland med det siste studioalbumet «Office Politics» fra 2019, det noterte faktisk seg for den høyeste posisjonen på salgslistene i Storbritannia noensinne med sin femteplass. Med avlysningen til Cate Le Bon, som skulle ha vært på Parkteatret samme dag, hadde vi nok også kunne håpe på litt ekstra publikumstilsig.

De har likevel ikke slått helt på stortrommen besetningsmessig til denne turneen. Det er ikke symfoniorkesterversjonen vi får servert, men en sterk sekstett bestående av Tosh Flood på gitar, Simon Little på bass, Andrew Skeet på piano, Ian Watson på trekkspill og piano og Tim Weller på trommer og perkusjon. De står for klassisk distingvert, rutinert god musikalitet det er vanskelig å utsette noe på. Selv står Hannon for vekselsvis kun vokal, og vokal med gitar eller noen perkussive spesiallagde tulipaner som vekker allmenn glede mens han nipper til et glass rødvin innimellom.

Foran et noe overraskende fåtallig Rockefeller-publikum åpner de passende nok med «Absent Friends«.

Neil Hannons varme, fine stemme og de gode tekstene drar oss inn i et kokett britisk tekstunivers og melodistyrt sound. Tekstene er innlatende, skøyeraktige og typifiserte, men også åpenhjertige og ærlige innimellom, som i kjærlighetserklæringen til hans kone. Vi merker oss også hvor bra backing vokalen er, som understreker og løfter låtene, og hvor bra gjennomført det hele er. Besynderlig delikat og fint låter det tross at Deichman musikk innledningsvis mest lytter med respektfull avstand.

Man kan aldri sette de fast på noe av den musikalske fremføringen eller formidlingen selv om ikke alle låtene klinger like flott eller alle tekstene når like dypt inn i sjelen til herværende anmelder. Men det er en fin blanding av chic, lystig humor og finstemt alvor.

I løpet av de nitti minuttene vi ble beæret med bandets selskap fikk vi god forståelse for hvorfor de etter hvert også har opparbeidet en ganske trofast fanskare med sitt brede, utstrakte og velkomponerte materialet. De tilstedeværende sang og danset med til store deler av materialet. En kommentarer jeg hørte på vei ut – «Det var faktisk kanskje fem låter der som jeg ikke hadde hørt før» – virket betegnende for publikums nære og gode forhold til Hannons låter.

Likevel må det være rettferdig å slå fast at noen låter og partier dro opp stemningen betydelig. Først løfter «At the Indie Disco» det hele ut av respektfull beundring, klapping og nikking over i stamping og tilløp til allsang. Senere markerer låter som «Generation Sex», «Something for the Weekend», «How Can You Leave Me Alone» seg som dramatiske høydepunkter i kommunikasjonen med tilhørerne med en energi som smitter over. Festlige, gladlynte «National Express» møttes også med lutter glede tross at det vel ikke egentlig er en av deres aller beste låter selv om den er en av de mest populære? Men det er en lystig partylåt.

Mer musikalsk spennende er det kanskje å få høre «A Lady of a Certain Age,» som han hadde påtenkt Jane Birkin, men til slutt ikke riktig våget å gi henne likevel.

Kammerpopdandyen var samtidig med den store britpopbølgen, men også litt på siden selv om visse likheter med Pulp og Jarvis Cocker nok kan spores, som begges dype fascinasjon for Scott Walker og dypsindige karakterer og besettelse for sex og historiefortelling.  Det er også røtter i 1980-tallets The Associates og Billy MacKenzie, The Beach Boys, Harry Nilsson, Charles Aznavour, Michael Nyman, Sparks,  Pet Shop Boys, Tony Bennett og Jacques Brel. Der et sted mellom sofistikert pop, indie disco, synthpop, revy, musikaler, filmmusikk, cabaret og chanson finner vi det musikalske uttrykket raskt skiftende fra låt til låt.

Det er vanskelig å kategorisere musikken til bandet fordi spennvidden i låtmaterialet er ganske stor, men et sted mellom majestetisk orkestrert pop og indie finner vi mye.

Uten å være tilgjort dramatiserer Hannon låtene gjennom dans og bevegelser, lun humor og fint mellomsnakk. På forunderlig vis kombinerer han hjerte, humor og pophooks, og vi lar oss villig lede med inn i hans erkebritiske univers. Et viktig moment er hans karismatiske likefram sjarm. Det spenner fra mørke, kyniske virkelighetsbetraktninger til «To the Rescue» fra «Foreverland» om Hannons kjærlighet til Cathy Davey.

Alt i alt oppsummerer vi det som en koselig, smånostalgisk fredagskveld, som bød på plenty med musikkglede og artig gjenhør med låter vi ikke har hørt altfor mye på de siste årene, samt en bekreftelse på at Neil Hannon fremdeles er en artist med noe å si, ihvertfall for sin egen generasjon. Hans begeistrede fortellinger om kjærlighet er varierte og dypsindige og bandets musikalitet for feilfri til å ikke la seg henføre, ihvertfall noe.

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog