Sister Sonny: Ekspansiv indie nå også på vinyl

– Alle slags maskiner. Vi var et av de få bandene som hadde keyboard da vi begynte. 1994 var jo midt i grønsjen og det var noe litt passé med synther, men vi likte alltid det kjølige med trommemaskiner, det monotone, en slags flathet som jeg den dag i dag elsker; Cocteau Twins’ voldsomme klanger, Kate Bush på «Hounds of Love» og 80-tallspopen generelt, men ikke minst Kraftwerks minimalisme, Suicide og trommingen til Maureen Tucker og Klaus Dinger – maskinell, repetitiv, enkel, forklarer vokalist og gitarist Pedro Carmona-Alvarez, som er aktuell med den første LP-utgaven av Sister Sonnys album «The Bandit Lab» på Apollon Records.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Sister Sonny

Sister Sonnys «The Bandit Lab» er et overflødighetshorn av en plate og låter overraskende frisk og levende den dag i dag med sitt mylder av musikalsk lekenhet og frilynt flørt med ulike sjangre og uttrykk.

Bandets frontfigur, vokalist og gitarist Pedro Carmona-Alvarez, forteller her om en spennende tid hvor Bergens-kvintetten lot seg oppsluke totalt av eksperimentering, det faste og mobile studioets muligheter og hva man kunne få ut av å leke med klanger.

Norsk-chileneren, som mange også kjenner som forfatter, gir oss litt grunnleggende bandhistorie og en forståelse om hvordan denne klassikeren i moderne norsk musikkhistorie kom til i 2001 da den første gang ble utgitt som CD på Rec 90, og gir oss et lønnlig håp om at det kan finnes mer liv i bandet, men aller først kan vi kanskje få en ny skive med Moonpedro & The Sinking Ship senere i år.

For de som ikke kjenner bandet så godt, hvem er og var Sister Sonny?

P: Sister Sonny var et bergensband, dannet i 1994. Vi ga ut 6 plater og 3 EP-er mellom 1995 og 2007.

Eksisterer bandet fremdeles den dag i dag?

P: Vi gjorde noen konserter for noen år siden i forbindelse med vinylutgivelsene av «Lovesongs» og «While Others Dance…». Nei, men vi er ikke aktive. En slags sovende celle, kanskje, som definitivt heller mot det komatøse.

Hva er bakgrunnen for bandnavnet Sister Sonny og hva ønsket dere å uttrykke med det?

P: Da vi lette etter bandnavn tilbragte Fredrik og jeg en god del tid på Bergen Offentlige Bibliotek og bladde i allslags bøker, særlig bøker om film. Jeg husker ikke lenger hvor eller hvordan vi kom fram til Sister Sonny, men vi likte det motstridende, men også glidende kjønnsperspektivet. En slags maskerade av androgynitet, lek, kødd og forvirring. Antagelig var ikke så mye av dette artikulert, men det er jo der.

Hvordan er opprinnelsen til bandet Sister Sonny?

P: Fredrik og jeg flyttet til Bergen høsten 1994 for å studere og starte band. Vi hadde spilt sammen siden var 10-11 år gamle og tenkte Bergen var et bra sted å være. Vi kjente til Pogo Pops. Barbie Bones. Chocolate Overdose. Og da vi kom til byen ble vi så godt tatt imot. I løpet av et kvarter var vi innlemmet i miljøet. Vi fikk venner. Poor Rich Ones. Real Ones, Erlend Øye. I Bergen traff vi Andreas, som svarte på en lapp vi hadde hengt opp på Flatøy Musikk. Og Kathinka, vår første bassist, som satt med solbriller inne på Garage og så kul ut. Året etter kom Stig over fjellet. Vi spilte inn «Holly Golightly» EP med Bjør Ivar Tysse fra Chocolate og ga den ut i 95. Lars ble med i 1996, rett før vi begynte på innspillingen av første platen «Why I Feel She Is Not To Be Trusted» med Jørgen Træen.

Når og hvordan oppdaget dere musikk og hva var det som gjorde dere lidenskapelig opptatt av den? Hvilken musikk var dere omgitt av under oppveksten?

P: Jeg begynte virkelig å interessere meg for musikk i 1983-84, da Fredrik og jeg traff hverandre. Vi fikk kabel-tv og dermed tilgang på Sky Channel, musikkvideoer etc. Men også Lars Saabye Christensens roman «Beatles» var viktig, som gjorde at jeg ble besatt av (særlig tidlig) Beatles og dermed begynte å interessere meg for 60-tallsmusikk generelt. Dylan, særlig, og senere Byrds, Doors, Velvet Underground. Vårt liv var fullt av god kommersiell popmusikk og vi var en kompisgjeng som tidlig gjorde musikk til besettelse; Duran Duran, Depeche Mode, Madonna, Ultravox og det som ellers dominerte (særlig) de britiske hitlistene, men også litt andre type band som The Alarm, The Clash, The Pogues, The Smiths, Big Country, U2, The Waterboys, Ebba Grøn, Imperiet, Jokke. For min del var også Springsteen viktig, Bryan Adams. Og The Cure.

Hva var det som fascinerte så sterkt med å artikulere seg på denne måten?

P: Å lytte til musikk, mener du? Å, det er jo som å tre inn i hundre nye verdener, er det ikke? Å vokse opp er jo litt rart, så det er bare å takke solsystemet for at det finnes sanger der ute som kan hjelpe til med å leve og forstå de livene vi lever. Jeg husker godt første gangen jeg hørte «Shake the Disease» med Depeche Mode, for eksempel, ikke bare hvor jeg var og sånt, men også følelsen, euforien, begeistringen. I dag, om jeg hører den sangen kan jeg igjen kjenne alt det – på en gjengangeraktig måte riktignok, men likevel. Det er jo magi. Det tok jo ikke lang tid før det ikke var nok å lytte til andres greier, vi måtte jo prøve å lage vårt eget spetakkel.

Pedro er også en anerkjent og aktiv forfatter. Nylig mottok han Triztan Vindtorns poesipris og har tidligere fått Sultprisen, P2-lytternes romanpris og Kritikerprisen. Hvordan vil du sammenligne å skrive rocklyrikk med å skrive bøker? Hvilken dialektikk eller samspill kan man se mellom de ulike modalitetene? Tekstene deres er nesten utelukkende på engelsk. Hvorfor det valget?

P: Ja, jeg skriver på to forskjellige språk, det er vel kanskje den største forskjellen mellom det litterære og det sanglige arbeidet. Og at sangene krever at jeg jobber med det metriske på en annen måte enn f.eks. i diktenes frie vers-univers. Jeg liker at sangene er mere bundne, at de må være kortere, at det bare er begrenset med plass. Og at de aldri står alene, at de alltid har selskap av alt det andre en sang består av; harmonikk, arrangement, klanglighet. Og ikke minst liker jeg at sangene er elastiske, at ordene i så stor grad kan forandre mening og intensjon ettersom hvordan man synger sangen. Der er Dylan helt essensiell for meg, men også andre sangere, som Shane McGowan, Nico.

Dere hadde også med et par dyktige gjester på «The Bandit Lab». 

P: Even Johansen hadde nettopp gitt ut sin første soloplate som Magnet og hadde turnert med oss. Han var en god venn, så det var naturlig at han skulle spille litt lap steel. Yngve Leidulv Sætre drev (og driver) Duper Studio sammen med Jørgen Træen. Jeg husker Jørgen og jeg måtte lure Yngve ut på bar og helle i ham litt sprit, for det var slik man – ifølge Jørgen – lokket frem «han vokalisten i Barbie Bones». Det fikk vi til.

Hvorfor valget av albumtittelen og hva ønsket dere å uttrykke med den?

P: «The Bandit Lab» er enten 1) et laboratorium der banditter jobber eller 2) et laboratorium som lager banditter.

Hvilket forhold har dere til kriminelle og laboratorier?

P: På den tiden der – et solid forhold til begge deler, vil jeg si.

«The Bandit Lab» er på mange måter et ihvertfall lydmessig brudd fra de tre første platene «Why I Feel She Is Not To Be Trusted» (1998) «Lovesongs» (1999) og «While Others Dance, Sister Sonny» (2000). Fortell om den utviklingen og om rollen EP-en «Duperbeach» (2000) hadde opp i dette.

P: Det er arbeidet med «While Others Dance…» som åpner opp for det som skulle komme, både EP-en du nevner og i høy grad «The Bandit Lab». Vi skrev mye i studio, satte sammen ideer, utvidet den soniske paletten og eksperimenterte mere med studioet som instrument. Dessuten åpnet vi opp for det eklektiske, det uryddige, det som spriket. Vi likte veldig mye forskjellig musikk, og det var gøy å se om alt fikk plass i gryta vår.

Her er noen stikkord som jeg vil at dere skal si litt om forholdet til og om hva de kan si om Sister Sonny og «The Bandit Lab».

Pop

P:  Pop var alltid viktig for oss, kanskje særlig for Fredrik og meg. Jeg heller nok mot 60-tallet og den litt garasjeaktige tyggeggummi-delen av popen – linjen fra «Please Please Me» via Kinks via Byrds via Pixies og Pavement. Men også 80-tallspopen, der finnes enormt mye bra. Prefab Sprout, Tears for Fears, Kate Bush, XTC, Depeche Mode, Cure, A-ha, Pet Shop Boys. Og Madonna, vi pleide å covre «Live to Tell» på denne tiden.

Rock

P: Andreas var alltid den av oss som var nærmest den klassiske rocken. AC/DC. Metallica. Motorpsycho var viktig for oss alle, særlig strekket fra «Demon Box» til og med «Angels and Daemons at Play». Stones var viktig for Lars. Stig har også alltid likt hardere ting; Sepultura og ting som går mer i den retningen. Ellers må jeg nevne det enorme inntrykket Swans hadde på oss alle. Og Sonic Youth, selvsagt.

Psykedelia/Prog

P: Som sagt var Motorpsycho viktig for oss. Radioheads utvikling også, etter «Ok Computer», særlig «Kid A» og «Amnesiac». Det Flaming Lips og Dave Friedmann drev med. Jeg hadde også en forkjærlighet for droneestetikken til Velvet Underground og i forlengelsen av den – La Monte Young og Swans og de tidlige Sonic Youth-platene; monotoni, dissonans, repetisjon. Og vi må ha sett Pink Floyds «Live at Pompei» en god del ganger, tror jeg, særlig da vi holdt på å lage «Lovesongs».

Roots

P: Jeg har alltid vært fascinert av amerikansk rot-musikk. Det begynte med Dylans greier, Springsteen, men også med et band som Cowboy Junkies, som få i dag husker, kanskje. Særlig countrymusikken har vært viktig; alt fra Carter Family, Jimmie Rodgers, Hank Williams, Kris Kristofferson, Patsy Cline, Loretta Lynn, Dolly Parton, Gram Parsons, Emmylou Harris. Og bluesen også; Robert Johnson, John Lee Hooker, Blind Willie McTell som Dylan fikk meg til å oppsøke, som så mye annet.

Jazz

P: Lars var veldig begeistret for den Miles Davis elektriske periode – fra «Miles in the Sky» og fremover til særlig «In a Silent Way» og «Bitches Brew». På denne tiden bodde vi sammen og lå ofte i hengekøyer i stuen og røykte og hørte på Miles, på Charlie Parker, Coltrane.

Lekenhet

P: Lek var en essensiell del av bandet. Vi skulle prøve ut, vri på ting, snu dem opp ned som i en dum lek. Det var ikke alltid lett å skrive sanger i Sister Sonny, men da vi fant ut at vi heller kunne lage biter som senere kunne settes sammen, da ble det også ordentlig artig å jobbe i studio. Ingenting var forbudt, man kunne prøve hva som helst og det tror jeg gjenspeiles i Bandit Lab, men også Duperbeach og The Hot Butter EP. Vi følte oss veldig frie.

Innadvent

P: Man må jo inn og hente frem ting. Jeg tror vi var mere innadvente, både musikalsk og scenisk før Bandit Lab. Vanskelig for meg å si.

Trommemaskiner

P: Alle slags maskiner. Vi var et av de få bandene som hadde keyboard da vi begynte. 1994 var jo midt i grønsjen og det var noe litt passé med synther, men vi likte alltid det kjølige med trommemaskiner, det monotone, en slags flathet som jeg den dag i dag elsker; Cocteau Twins voldsomme klanger, Kate Bush på «Hounds of Love» og 80-tallspopen generelt, men ikke minst Kraftwerks minimalisme, Suicide og trommingen til Maureen Tucker og Klaus Dinger – maskinell, repetitiv, enkel.

Ekko

P: Også all slags effekter. Klang, ekkoer, alt det som utvider og fargelegger lydkildene, og som gjør at man estetisk havner et annet sted enn der man begynte. Det er en uforlignelig glede i det å skru på knotter.

Hjemmestudio

P: Mye av materialet fra denne tiden er gjort i en eller annen slags hjemmesituasjon. Fredrik, Andreas og jeg hadde akkurat begynt med litt sånne ting, og kunne plutselig spille inn ideer hjemme. Men i Duper tok vi det et skritt videre. I Studio A satt Jørgen og styrte hovedskipet, mens Studio B og C – som var rudimentære opptaksstasjoner – ble brukt til å lage det vi kalte for «gråstein», som vi senere skulle lage gull av, he-he.

Platen ble tatt opp både langs veien i Danmark med Duper mobile Møn-House og i bergensstudioet Duper. Hvordan kan vi høre atmosfæren fra lokalene og stedene som platen ble til i lyduttrykket på «The Bandit Lab»?

P: For oss var dette bare en veldig fin og veldig lang prosess. Innspillingen av Duperbeach og Hot Butter Band glir bare over i Bandit Lab. Vi bare holdt på hele tiden. Og da vi så at det begynte å bli mange løse og uferdige tråder, tenkte vi at vi kunne komme oss vekk og gjøre ferdig platen i et leid hus et eller annet sted. Det er jo en rockemytisk gest, dette; Stones, Led Zep etc. Så vi dro til Danmark, der vi spilte inn, spiste, drakk og laget enda mere musikk før vi dro hjem og ryddet opp i alt kaoset i Duper. Opplegget i Danmark var ganske rudimentær i forhold til Duper, selvsagt, men vi hadde det vi trengte; trommene i et kott, og resten av oss strødd rundt i huset. Det viktigste var at det var kort vei fra ideene oppstod til de ble forsøkt spilt inn. Det var intenst. Mye musikk. Dager som varte i dagevis.

Albumet er nå endelig kommet ut i sitt tiltenkte format som dobbelt-LP. Hvordan føles det?

P: Det føles helt riktig. Det var jo alltid drømmen det, å lage en uryddig, kaotisk, eklektisk dobbelt-LP. «Exile On Main Street«, «Blonde On Blonde», «White Album».

Hvilket forhold har dere til de ulike formatene for avspilling av musikk?

P: Jeg bruker alle formatene; strømming på øret, på hotellrom, kjøkken, bad, soverom. Vinyl og CD i stuen. Kassett innerst på kontoret, men da må jeg være skikkelig, skikkelig melankolsk.

Albumomslaget er gjort av bandets egen Andreas Qvenild. Fortell om illustrasjonen dere valgte og om forholdet mellom musikk og kunst.

A: Uten mye tanke rundt forholdet mellom den spesifikke musikken på dette albumet, var coveret nok et forsøk på å lage noe som var passende for sjanger og designuttrykk på tidlig 2000-tallet. Med litt samme prosess som musikken vi laget, ble coveret til via en god del tilfeldigheter og utforskning i ulike retninger.

Hvordan ble dere påvirket som mennesker og musikere av pandemien?

P: Jeg er heldigvis ikke avhengig av å spille live for å kunne leve, så for meg var pandemien i så måte ikke noe stor krise. Jeg brukte tiden til å produsere en plate med Annlaug Børsheim, som kommer ut om ikke lenge. Ellers har jeg sittet og skrudd på knotter på en grotesk mengde uferdig musikk som forhåpentligvis nærmer seg et resultat i disse dager, og som kanskje blir en Moonpedro-utgivelse senere i år.

Fortell om plateselskapene deres og om forholdet til dem.

Rec 90

P: Torfinn Andersens selskap ga oss muligheten til å spille inn og gi ut musikk i en tid der dette ikke var så enkelt med mindre man hadde tonnevis med penger. Han ga oss muligheten og friheten til å gjøre hva vi ville, inkludert å jobbe med Jørgen Træen, som på den tiden ikke hadde produsert mer enn en plate.

Apollon Records

P: Det er ganske rørende for oss at Apollon vil gi ut noe av den gamle musikken vi laget. Det har i alle fall gitt meg muligheten til å lytte på platene igjen, og glede meg over at de holder, at de ikke har blitt sittende fast i en eller annet samtidsestetikk eller trendy lydlighet. Jeg synes også de gjør et fantastisk dokumentarisk arbeid, Apollon, i tillegg til å gi ut masse bra ny musikk.

Kan Pedro velge fem tekster som har inspirert ham som poplyriker?

P: 5 tekster.

Bob Dylan – Desolation Row

Mylderet av karakterer og sidestillingen av all slags (tilsynelatende) absurditeter utgjør en, for meg, perfekt kombinasjon. Det er oppfinnsomt, smart uten være selvhøytidelig, og lekent.

Violeta Parra – Maldigo del alto cielo

Violeta Parra er nok mest kjent for sangen «Jag vil tacka livet» som Arja Saijonmaa gjorde kjent, men var selv en kontroversiell figur da hun levde. Hun skrev en mengde styggvakre sanger, en nydelig selvbiografi skrevet på vers, og arbeidet utrettelig for å gi chilensk forklore legitimitet. Denne sangen er en av de siste hun skrev før hun skjøt seg i 1967; her forbanner hun alt – fjell, elver, steiner, havet – i en rasende, bunntrist monolog.

Joanna Newsom – Emily

Sangen handler om Newsoms søster Emily, som er astrofysiker; en monumental låt med en monumental tekst om en nær, kompleks og kjærlig relasjon.

Leonard Cohen – The Master Song

Cohen skildrer briljant den overbefolkede kjærligheten; han har skrevet mange flotte sanger om utroskap og svik, om nærhet og avstand, om maktens ujevnheter og glidninger og kjærlighetens politikker. Dette er min favoritt blant dem.

R.E.M. – Feeling Gravity’s Pull

Michael Stipe var en tekstforfatter som var viktig for meg, jeg satte særlig pris på det kryptiske ved hans tidlige tekster (og fremføringen av dem) der han dyrket det utydelige, det som ikke nødvendigvis henger sammen i tekster der det du ikke oppfatter/det du oppfatter feil er like viktig som det som er opp i dagen. Jeg liker lakuner, hull, fravær, og tanken på at en sang, en tekst, ikke nødvendigvis må henge sammen på narrative premisser. «It’s a Man Ray kind of sky», som han synger i denne.

Hvilken musikk lyttet dere selv til i den perioden albumet ble til?

P: Kris Kristoffersons første. Radioheads «Kid A» og «Amnesiac». Flaming Lips‘ «Soft Bulletin». Blurs «13». Wilcos «Summerteeth». Cohens «Ten New Songs». Håkan Hellstrøms «Känn ingen sorg för mig Göteborg». Yo La Tengos «And Then Nothing Turned Itself Inside Out». Granddaddys «Sophtware Slump». Magnetic Fields «69 Lovesongs». Nicos «Chelsea Girls».

Sister Sonny – The Bandit Lab (Utgitt på vinyl, 2022. Opprinnelig CD-release, 2001)

 

Sister Sonny – Just Wait Till You Meet The Locals (Album, 2007)

 

Sister Sonny – Lucky Doggies (Album, 2004)

 

Sister Sonny – While Others Dance, Sister Sonny (Album, 2000)

 

Sister Sonny – Why I Feel She Is Not To Be Trusted (Album, 1999)

 

Sister Sonny – Lovesongs (Album, 1998)

 

Sister Sonny – Nothing amuses the people as a puppet (Singel, 2021, fra albumet «The Bandit Lab»)

 

Sister Sonny – Case History / Motel 6 (Singel, 2001)

 

Sister Sonny – Proudly Presents the Songs of the Hot Butter Band (EP, 2001)

 

Sister Sonny – Duperbeach (EP, 2001)

 

Sister Sonny – Holly Golightly (EP, 1996)

 

Sjekk også:

Sister Sonny – Leonard in Drag og Stupid and the Silver Fox (Ferske spor uke 6/2022)

Sister Sonny  – Nothing Amuses the People as a Puppet & Leonard in Drag (Ferske spor uke 48/2021)

Sister Sonny – Liquid (Ferske spor uke 15/2019)

Sister Sonny – The Bandit Lab

 

 

Moonpedro & The Gold Fish – Why Don’t We Do It In the Road (Ferske spor uke 49/2018

 

Sjekk også relaterte saker under, husk forresten å klikke på «Last inn mer» for å sjekke flere, og du må klikke «Last inn mer» flere ganger for å få med deg alle.

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog