Kosmik Boogie Tribe: Boogierock med løssnipp
– Tenker ikke at det er særlig forskjell på Let’s Rock-serien og studioplatene. Vel, så er det publikum på noen av disse opptakene og det er låter som ikke er kreditert KBT, men vi har jo gjort andres låter på studioalbumene også så, nei, ikke særlig stor forskjell, mener gitarist Morten Lunde i Kosmik Boogie Tribe, som er aktuelle med albumet «Let’s Rock The Fuck Out !!! Vol.2» – Fuzz, Fesk and Fette på Blues For The Red Sun.
Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Kosmik Boogie Tribe
Kosmik Boogie Tribes album «Let’s Rock The Fuck Out !!! Vol. 2 – Fuzz, Fesk and Fette» sprudler av overskudd og sprutende frisk rock ‘n’ roll. Den byr også på gjettelek og rockehistorie-utdannelse for intervjuer og andre interesserte rockenoviser som ikke har hele rockehistorien på plass.
Jeg passerte testen med hvilke låter de spilte på albumet greit tross at jeg dessverre ikke har alle disse perlene i egen samling, men feilet grovt da jeg ble gjort kjent med at det også var en annen versjon av albumet med låta «Snow Queen» på en tileggs-singel som fulgte med. Kan leserne gjette hvem som står for originalen?
Det er også gledelige gjenhør med gamle favoritter med Oslobandet selv på denne samlingen. Etter å ha plassert oss tilbake på rockens skolebenk, gir bandet oss også veien til deres egen musikalske forståelse og kunnskap.
Hva er bakgrunnen for bandnavnet Kosmik Boogie Tribe?
Mo: Navnet har nok vært med lenge uten at jeg husker hvor det kommer i fra. Da jeg kikka igjennom noen gamle platekataloger her for ei stund sia var det på ei forside av en fra Oslo Rock Antikvariat i 1995 skribla Cosmic Boogie Tribe med kulepenn, så det har vært med ei stund. Om det blei skrivi på i ’95 er dog usikkert. Så bare dukka navnet opp igjen fra hjernearkivet en eller annen gang rundt/etter 2000 da med to hippe K’er.
Morten og Thomas, når og hvordan oppdaget dere musikk og hva var det som gjorde dere så lidenskapelig opptatt av den?
Mo (Morten Lund): Klisjerikt nok så har musikk vært med meg hele livet. Musikk i heimen. Europa på kryss og tvers i bil med familien og musikk på anlegget. På 80-tallet musikk på Walkman’en. På 90-tallet musikk på Discman’en. Mamma spillte piano og har onkler som gav ut plater under navnet Hindarkvartetten på 60- og 70-tallet. De spilte alle i Oslo-Filharmonien. Fadern spilte i «garagerockband» på 60-tallet. Jeg spilte piano fra jeg var 6 og bytta til gitar i 6. klasse. Er meget eldre nå, men hverdagen består stort sett av det samme. Musikk.
Tho (Thomas Brenna): Begynte tidlig å plukke i platesamlingen til faren min. Der var det mye ZZ Top, CCR, The Who, Stones etc., så det var mye slik rock i starten. Først og fremst var det gøy å spille musikk drithøyt, ikke så farlig hva det var så lenge naboen reagerte negativt på mine valg. Fars enorme Cerwin Vega høytalere sørget for stor grad av misnøye på andre siden av hekken. Hvorfor man ble så lidenskapelig opptatt av musikken vet jeg ikke helt, men det har liksom alltid truffet et eller annet som spiller på følelser hos meg.
Hvilken musikk var dere omgitt av under oppveksten
Mo: Hjemme og i bilen til modern og fadern hørte vi Tony Joe White, Creedence Clearwater Revival, Dire Straits, Johnny Nash og en kassett som var merka med «Radio Lux» på Vingnes hos søskenbarna mine, så fikk jeg låne «High Voltage» og TNT på kassett. Motörhead med «On Parole» og «Killers» med Iron Maiden også. Men da jeg var 13 så hadde jeg lest Willy Bs «Norge i rock, beat og blues» vol. 1 og 2 og alle de andre musikkrelaterete bøkene på Lillehammer bibliotek, og jeg så meg egentlig ikke tilbake. Musikknerd. Hadde bytta alle Stones, Allman Brothers, Skynyrd og all rocken min mot progrockskiver (les: Colours Records) og tilbake igjen før jeg var 16, så hos meg er det alltid musikk på full guffe, men om det er Grateful Dead, D.R.I., Chemical Brothers, Les Rallizes Dénudés eller Miroslav Vitous er aldri godt å vite.
Tho: Det var mye classic rock og blues hjemme hos oss, men da onkel, som var musiker på den tiden, flyttet til Stavern, ble det også gøy med instrumenter. Han kjøpte meg en gitar og lærte meg «Pål sine høner» før han dessverre flyttet igjen 1 års tid senere. Gitaren ble liggende på loftet etter det, og ikke hentet frem før i tenårene. Det siste onkel gjorde før han flyttet var å gi meg 3 album han trodde jeg ville like. Det var AC/DC «Back in Black» , Kiss «Animalized» på kassett og TNT «Tell No Tales» på vinyl. Dette var nok starten på å utforske hardere rock og metal. Musikken har fulgt meg siden, og jeg har aldri vært spesielt ensporet, det har vært tider med mye hip hop (starten på 90-tallet), jazz, punk, prog og metal. Dem som har sett platesamlingen min skjønner hva jeg snakker om.
Når begynte dere selv å spille og synge og hva var det som fascinerte med denne måten å uttrykke seg på?
Mo: Kompisen min Laffen og jeg begynte da vi var 12. I vaskekjelleren hos familien Langseth sto det ett oransje Ludwig Vistalite-sett og jeg hadde fadern sin gamle Harmony kassegitar til å begynne med. Fikk kjøpt meg en elektrisk gitar året etter, en Ibanez Blazer og da starta vi The Chefs From The Purgatory’s B-B-Q Party. Vi spilte med en som var noen år eldre enn oss og som kunne engelsk, derav navnet, men så starta vi sjøl ganske snart eget band med kompiser fra ungdomskolen.
Det som fascinerte da og fascinerer fremdeles er trynet til folk da jeg har plugga i en Marshall som står på fullt og drar på en akkord eller to for å «sjekke om det er lyd». Dét er gøy det. For alltid vil det være en lydtekniker, arrangør eller pubeier som da frenetisk skriker: «SKRU NED!!! SKRU NED!!!»
Tho: Jeg og mine kompiser var ivrige skatere på slutten av 80-tallet og godt utover 90-tallet. Inspirert av skateboardfilmer var det mye Dead Kennedys, Suicidal Tendencies og annen rask og passende punk og rock. Vi ble etter hvert også nysgjerrige på den norske black metallen som dukket opp på den tiden, noe som gjorde at vi lagde black metal fanzine og sendte rundt til hele verden, samtidig som vi prøvde å starte vårt eget band. Vi hadde da en kassettopptaker, en gitar, en mikrofon og masse gryter og annet som fungerte som slagverk. Mener å huske jeg hamret løs på grytene og sang med en dorull i kjeften for å få det til å høres litt raffere ut, haha. Mindgrind var bandnavnet, og vi spilte inn en kassett før vi ble oppløst 8 uker senere.
I tenårene ble det noen spede forsøk på å spille i band både som gitarist, bassist, trommis og vokalist i band som Pre Phallos og Drit i å dusj. Skjønte vel relativt tidlig at at jeg hadde en brukbar sangstemme, ihvertfall sammenliknet med de andre jeg spilte med, så da var man plutselig vokalist også da. Jeg nektet å stå på en scene og synge uten gitar i begynnelsen. Selv om drømmen om å spille i band svalnet litt utover, forsvant aldri musikkinteressen. Ivrig konsertgjenger og platesamler forble jeg, og alt av penger som kom inn ble brukt på konsertbilletter og plater. Midt i 20-årene ble lysten til å spille i band sterkere og sterkere, mye pga. det miljøet jeg var i på den tiden hvor jeg jobbet på Garage de 4 første årene den plassen eksisterte i Oslo.
Jeg kjøpte meg en Gibson Sg og begynte å lage låter som senere ble til Lonely Kamel «Lonely Kamel» i 2007. Det var der på Garage jeg traff på folk som hadde holdt på med musikk i alle år, og som virkelig satte fyr på kruttet som hadde ligget der og ulmet i årevis. En dag kom unge Lunde bort og lurte på om jeg ikke ville være med å synge litt i et band som han hadde den gangen. Rev. Chicken Head Morton and The Kosmik Boogie Tribe. Jeg likte både mannen og bandet så det var lett og si ja til det. Og her er vi i dag, snakker om gamledager fortsatt, og nå også vår 5. langspiller.
Hvorfor ble gitar (bass) og vokal deres instrumenter?
Mo: Jeg bytta fra piano til gitar da det var tilbud om å spille gitar isteden for blokkfløyte på barneskolen. Jeg har aldri hatt lyst til å synge. På 90-tallet kjeda vi oss og sto enten utafor øvingslokalet og spytta opp etter veggen eller så var vi i kjellern og spilte. Timeslange versjoner av alt fra «Sommartidar» til «California Über Alles» som alltid resulterte i at vi bytta instrumenter. Trommer, bass og gitar rundt og rundt.
Tho: Som nevnt ovenfor var det litt tilfeldig for min del. Man ville jo spille alt, men gitar var det naturlige utgpkt. fordi det var tilgjengelig først og fremst, men også et fantastisk verktøy til å lage egen musikk.
Dette er bandets andre samling av demoer og outtakes. Hvor mye mer materiale finnes det? Kan vi vente oss ennå flere slike samlinger?
Mo: Det er ingen demoer på disse platene. Alle studioinnspillingene har vært ment for utgivelse. Så lenge Robert og Kari er med så kommer nok Vol.3. Men først skal vi presentere Vol.2 og ikke minst nytt studioalbum seinere i år.
Hvor viktig er det for bandets egen del med dokumentering av bandets konserter?
Mo: Jeg tenker det er viktig fordi jeg har spilt i så mange år i så mange forskjellige band og syns det er vondt å vite hvor mye som IKKE har blitt dokumentert opp igjennom… og ikke minst hvor mye som man veit BLEI dokumentert, men som ligger bortgjemt og eller glømt på en ADAT her, en DAT her og en kassett der fordi man der og da ikke syns det var noe stas å høre på.
Jeg har alltid vært fan av liveopptak og andre versjoner av låter og mener bestemt at KBT er ett band med låter det er vits i å feste på tape flere enn én gang da vi umulig alltid kan følge den opprinnelige malen, eller sedvanen, om du vil, når vi står der på scena overtente, overnervøse, selvsikre, dritasteine eller hva nå enn slags form vi er i når vi skal underholde. Noe gøy skjer ALLTID. Og det er da man skal ha REC-knappen i bakhånd da vettu. Men seff så er det en hel haug med syke scenehendelser og minner som garantert best egner seg som vandrehistorier og ikke stereofonisk godlyd på øra.
Tho: De siste årene tror jeg vi har opptak på langt over halvparten av konsertene våre. I tillegg masse opptak fra øvingslokalet. Om ikke kvaliteten alltid er bra nok for utgivelser er det uansett kult å dokumentere, lære, grøsse og le.
Mag (Magne Vannebo): Jeg er personlig ikke superfan av dokumentering i form av lydopptak, da jeg helst vil si at spilt er spilt og gjort er gjort på godt og/eller vondt. Men så igjen er jeg veldig happy for at Mort tar seg tida og bryet med å tape, gå gjennom og til sist godkjenne ting for utgivelse på plate. Ellers hadde vi vel aldri kommet noen vei.
Hva er den viktigste forskjellen mellom disse opptakene og de mer regulære KBT-utgivelsene?
Mo: Tenker ikke at det er særlig forskjell på Let’s Rock-serien og studioplatene. Vel, så er det publikum på noen av disse opptakene og det er låter som ikke er kreditert KBT, men vi har jo gjort andres låter på studioalbumene også så, nei, ikke særlig stor forskjell.
Tho: Eneste forskjellen må ev. være at det er flere originallåter på de mer regulære utgivelsene. Eller spilles det sammen i samme rom enten det er i studio eller på en scene med publikum.
Mag: Jeg vil si det er litt mer uhøytidelig og jovial stemning ifht. de mer «seriøse» studioplatene. Mer lek og morro.
Nok en gang inneholder skiva «Let’s Rock The Fuck Out !!! Vol.2» – Fuzz, Fesk and Fette mange tolkninger av andres låter. Fortell om de utvalgte låtene, deres forhold til disse og ulike versjoner av de.
Mo: For mange år siden, under lydsjekk ifb. med Musikkens Dag i Oslo så falt to kråker stein daue i bakken fra et tre. Til minne om disse individene, som vi mest sannsynlig med lydtrykket sendte til evige kråkemarker, starta vi coverbandet Crow Killers. Crow Killers er KBT som «covrer» andres låter. Men på plate er vi foreløpig bare Kosmik Boogie Tribe.
Å «tolke» andres låter, det får folk med særlig score på sosial IQ og andre typer IQ ta seg av.
Låtene har med ett par unntak alle vært i livesettet til enten KBT eller Crow Killers.
«Hello Satan»/«Me and the Devil Blues» (Robert Johnson) er også gjort av Gil Scott-Heron, Cowboy Junkies, The Doors, Soap & Skin, Eric Clapton, Peter Green med flere.
Mo: Om det er gitarteknisk eller tekstmessig, om man dissekerer rock and roll så finner man alltid Robert Johnson som en eller flere av bestandelene. Crossroad-myten er med oss alle.
Mag: Det her er ikke et spørsmål.
«What Love Is» (Bator/Chrome) Rocket from the Tombs/Dead Boys også gjort av Supersuckers, Michael Monroe.
Mo: Livefavoritt. Spilt inn i Endless Tinnitus med Kenneth Storkås, selveste Mr. Møkk på gitar.
Mag: What’s not to love? LT-Classic!
«Heads Down No Nonsense Mindless Boogie» (Sleek) Alberto y Lost Trios Paranoias.
Mo: En skjult perle av ei låt fra ett relativt obskurt britisk semi-pønkband. Mer pubrock enn pønk dog. Fra 1977. «I ain’t got no mind to speak of, in fact I’m pretty thick!». Den setningen er oss.
Mag: Første gang introdusert for min del av Mr. Mort. Aldri hørt før. Eller siden.
«Over the Edge» (Sage) Wipers også gjort av Red Fang, Hole og Katy Goodman & Greta Morgan.
Mo: Angstrock av klasse. Ikke hørt noen av de andre versjonene.
Mag: Jeg tror Pål Erik Gulliksrud har noe med denne å gjøre. Han hadde den hvertfall på ønskelista da vi spilte på låvefest på Rypekroken Roadhouse. Tipper det er et litt mere beryktet Osloband som også har lånt noe fra denne låta..
«Lost Cause» (Cosmic Psychos) samplet i «Fuel My Fire» av L7.
Mo: Favorittband. Delte scene med de for mange år sia. Ikke hørt L7 sin versjon.
Mag: Det finnes vel en dokumentarfilm om de greiene der. L7 «lånte» visst ganske fritt av de forholdsvis obskure australierne i CP.
«I Think About You Everyday» (Hard-Ons)
Mo: Favorittband. Vi liker både pop og rock og slike tekster som fort kan «kænnsles» i 2022.
Mag: Min favoritt både på plata og jevnt over ellers! Litt usikker på hvor det starta, men brevveksling på 90-tallet via kassettbytting etc. gjorde at Australia plutselig kom veldig mye nærmere Hadeland, og endte med et slags vennskap med de der nede. Tror Tomas Dahl eller Børt Erik Skrei må ta æren for det opplegget der.
«My Pal» (GOD) også gjort av Cellophane Suckers, Bum, Speed Niggs, Señor No, Bad//Dreems.
Mo: Denne singelen er jo så bra, men livevideoen fra Australsk TV en gang på slutten av 80-tallet er overlegent det beste med sine 3-minutter rockebliss. Tannreguleringer og tenåringsangst. «You’re my only friend, and you don’t even like me». Ikke hørt noen av de andre versjonene.
Mag: Last Train-klassiker igjen. Står fortsatt en meget sliten maxi 12» single av den der nede. Sikkert Frode sin.
Noen av opptakene her er av livekonserter med bandet. Kan dere fortelle om konteksten for disse konsertene og hvordan det preger det vi kan høre her?
Buktafestivalen, Tromsø 20. juli 2018
Mo: Vi hadde akkurat hatt besøk på scena av Petter Baarli og stemninga var god og gitarstemminga sur. Høres ut som alt skal dette fra hverandre, men vi drar rocken i land og publikum lo og arrangøren plasserte oss på ei større scene året etter.
Mag: Bukta får alltid 100 poeng.
Sala Apolo, Barcelona 24. oktober 2019
Mo: Vi varma opp for Gluecifer og var veldig konsentrerte. Låtene herifra er bedre enn studioversjonene spør du meg.
Mag: Å spille med Glue var en Scandi-kid’s store drøm. Og i Spania i tillegg! De var uovertrufne verter. Spanjolene også, haha. Resten av historien egner seg ikke på trykk…
Hvordan har denne perioden vært nesten uten konserter for et band som lever og ånder så mye for det å spille live?
Mo: Ganske jævli. Da Tåkefyrsten og gjennomsiktige Kjerkhol & Co. stengte ned igjen i desember blei det veldig mørkt. Vi skulle finansiere mix av ny studioplate på Last Train i jula, men det røyk.
Tho: Det har vært tungt og ikke kunne spille live. Et par konserter med sittende publikum har det blitt, men man kan da ikke sitte og høre på Boogie Rock.
Mag: Ikke optimalt.
Eiv (Eivind Staxrud): To helt jævlige år for alle som liker Rock n Rollk kultur og som generellt liker å leve.
Hvordan synes dere de ulike myndighetene har tatt seg av musikerne og musikklivet i denne perioden?
Mo: De med størst tenner, spisseste albuer og allerede godt med penger på konto har klart seg fint og ofte bedre enn noen gang. Frekkheten kjenner jo ingen grenser der man får støttepenger og tar ut overskudd på inn- og utpust. Festivaler som ikke en gang har funnet sted sitter med millionoverskudd. Som liten aktør så har det vært fint lite å hente. Avslag på støttepenger og kansellerte konserter. Og det jævla SAS som har fått milliarder for å holde seg på vingene var faen meg frekke nok til å ikke erstatte billetter vi hadde kjøpt som skulle ta oss nordover. Også er det NAV da… Fy faen er alt jeg har å si. Livet som servitør i bar, lydtekniker og musiker og bosatt innafor Ring 1 har de siste to åra vært mer enn spesielle. Det har vært meget vanskelig å forholde seg til at det har vært full rulle på alle kjøpesentrene samtidig som vennene mine har måttet selge instrumenter for å ha råd til smør på brødskiva til seg og familien.
Mag: Det han sa.
Eiv: Jeg synes de har tatt seg av musikerne og musikklivet på en meget klønete korrupt og amatørmessig og ubarmhjertig måte.
Hva må til for å få ting på stell igjen?
Mo: Akkurat nå trengs AC/DC, Metallica, Village People og Keiji Heino på full guffe på den Røde Plass. «Sprenge» Kreml og Dumaen med homoer og rock and roll.
Tho: Det viktigste nå er at det bookes masse giger, og at publikum kjenner sin besøkelsestid, møter opp, hyler og vræler.
Eiv: Fred, frihet, likeverd for alle, pluss rock n roll musikk på helseskadelig høyt volum.
Kan dere til slutt velge fem favorittlåter fra 2021 hver og si hva dere har likt ved disse låtene.
Mo: Her skulle jeg skrive Chico Hamilton sin «The Dealer» og Ahmed Abul-Malik sin «East Meets West» – men jeg fikk kommentar fra Magne om at det både var hele plater og gitt ut henholdsvis i ’60 og ’66 og ikke enkeltstående låter fra ’21, og som med de andre her da så hører jeg på mye gammal musikk. I Australia er det dog band på band som spiller rock and roll i 2022. Amyl and the Sniffers, Stiff Richards, Civic, Dune Rats, Skeggs, Disco Junk, The Chats, og Cosmic Psychos lever, og lista fortsetter. Gitaren er liksom helt med der nedi. Her oppe i nord så er det jo alt «NOIR» som gjelder, enten det er krim eller musikk og helt sikkert mat også. «Melankolske granbarnåler på en trist seng av rognebærmousse» servert på en femkilos gneisklump. Jeg liker synth jeg ass, men det må da snart holde nå med frossen pop uten ett eneste milligram med humor eller banning. Jeg oppfyller ikke kriteriene på de to første svara her, men det får bare bli slik.
1. Motorpsycho – ikke bare gav de ut nok et album like solid som Dora på Svartlamon i 2021, de sto også for det som for meg redda hele dette miserable rasshølet av ett år, nemlig den uka i november da de spilte på Blitz i Oslo. Jeg fikk med meg åpningskonserten og torsdagskonserten. Avslutningskonserten fredag den 26. var vi først på øving med KBT og skåla for en’s bursdag så stakk vi alle ned og så 2 timer og 50 minutter med det sykeste rockeshowet på, eh, lenge. De kunne ha gått av etter kun 4 låter og folk hadde vært fornøyde. Men det gjorde de ikke. Jeg gråt på åpningslåta, «Whip That Ghost», du vet, den Allman Brothers-låta fra «Let Them Eat Cake». Fy søren altså. «Frances» var nummer to. Så kom «Superstooge». Så kom det helsikkes beistet «The United Debased» fra fjorårets «Kingdom of Oblivion». Thomas Järmyr altså. Og Bent og Snah og Reine. For et band. Spiller komisk høyt gjør de også. Og det liker vi vettu.
2. The Tempest – Hedvig Mollestad
Andre soloalbumet til Hedvig. Jeg har de siste 12 årene vært Hedvig Mollestad Trios faste livelydtekniker så jeg er litt inhabil, men fy flate for et album HM har kommet med igjen. Og denne gangen er det jo faktisk trioen (mfl.) som backer super-Hedvig. Og det er når HM er i det lyriske gitarhjørnet at jeg syns hun skinner best. Hedvig Mollestad FTW !!!
3. Radiant Eye – Civic
For meg det beste fra Melbourne i 2021.
4. No More Tears – Amyl and the Sniffers
For meg nest beste fra Melbourne i 2021.
5. Cookie Jar – Gringo Bandido
Godt at det er andre idioter enn oss som også stoler på seg sjøl og sitt sjøl om intet nytt krutt er oppfunnet.
Tho: Helt ærlig kan jeg si at jeg ikke kommer på en eneste utgivelse fra 2021, haha. 2021 har gått med til å dyrke grønnsaker og høre på gammal Status Quo.
Mag: Det som spilles på Enga Pub er bra nok for meg. Aner som regel ikke hva det er. Men Svartepeeng er ganske kule. Og fra Mjøsa. Pluss (nesten) alt fra Tromsø.
Eiv: Har dsv. ikke fått med meg noe ny musikk jeg kan huske i 2021. Hører dsv. mest på gammal musikk, men lever i håpet om at jeg kan få hørt no fett i 2022, veit at Motorpsycho skal gi ut en skikkelig fet plate i 2022, samme med Backstreet Girls. Har også trua på Jim Jones All Stars i 2022.
En utmerket Morten Lunde-komposisjon kalt «A Lot» og så en cover av Roger Nichols & the Small Circle of Friends’ «Snow Queen» skrevet av Gerry Goffin & Carole King, og også gjort av The Tokens, The Association, Blood, Sweat & Tears og Carole King selv.
Mo: Hahahahahaha. For å si det sånn : vi har IKKE covra no Carole King nei !!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!
Mag: En vakker dag skal jeg tvinge Vegard til å synge «den kjente Carol King-låta med Mick Jagger på backingvokal» på karaokebar, men enn så lenge får dette duge. Selv om det er en helt annen låt. Men faktisk ikke så langt unna vokalprestasjonsmessig. Verken hun eller ham.
Fortell om valget å legge ved en ekstra singel i begrenset opplag og om deres eget forhold til slike spesialutgaver.
Mo: Vi hadde gjort klart 15 låter og på grunn av spilletid måtte det bli dobbel LP, men fordi verden er fucked up på så mange måter om dagen så måtte det av flere «tekniske» grunner bli LP + 7″ for å få plass til det Robert og Kari og vi ville gi ut denne gangen. Personlig skulle jeg ønske at det var en dobbel LP, men det er det jo muligheter for at vi kan få det til ved neste korsvei.
Spesialutgivelser er for de som er tidligst oppe om mårran. Faen som jeg leita etter Oslo Theme-singelen til The Good The Bad And The Zugly… Nei, alvorlig talt så er jo spesialutgivelser en pest for folk som er interesserte i musikken. Du vil høre låta, men får ikke mulighet. Jeg så for meg i 1996 at jeg skulle ha alt som Motorpsycho gav ut. Akkurat det gav jeg opp samme år. Klarte jo faen ikke å få tak i den ganske vanlige «sagbladsingelen», splitten med Alice Cooper en gang.
Kan dere også fortelle om den fabelaktige egne låten?
Mo: Denne het opprinnelig «Satanic skateboarders vs. Swedes on Longboards». Versjonen dere hører her er spilt inn i Amper Tone og er 3 eller 4 minutter lenger enn den seinere versjonen som kom på «Suck More Piss». Vi møtte opp i Brenneriveien en søndag i februar 2014 og det var nysnø og god stemning i lufta. Men teknikeren kom ikke. Vi fikk etter hvert telefonert vedkommende og vi fikk høre at vi måtte slappe helt av fordi han skulle på par-yoga og blei sein. Der og da bar jeg økenavnet Vegard har på meg med rette. For Korten Lunte blei ikke i spesielt godt humør da. Haha. Vi gikk på pøbb og fikk da til slutt denne lange låta ned på tape som handler om australias flotteste kulinariske tilbud til resten av verden. A burger with the lot.
Videre vil jeg gjerne høre litt om forholdet til låtskriverduoen Gerry Goffin & Carole King og denne låten spesielt.
Mo: Jeg har ikke hørt den «Snow Queen» som intervjuer referer til. Vi spilte låta inn live en sein kveld i «nye» Endless Tinnitus på Grønland i Oslo, med meg i venstre kanal, Petter Baarli i midten og Kenneth Møkk til høyre. Gitargitargitar. Vegard synger sin første låt aleine med KBT!
Har ikke noe forhold til låtskriverduoen Goffin & King. Bare å tenke tanken på at vi skulle «tolke» Carole King gjør meg uvel. Vår «Snow Queen» er skrevet av da bassist i Rose Tattoo, Ian Rilen, og handler om enten sæd eller kokain eller begge deler. «Snow Queen» er B-sia til «Bad Boy For Love» 7″ som kom på Albert Recordings oktober 1977.
Men for all del. Jeg eide en gang «Tapestry» uten at det da under den tiden blei vurdert å spille noen av de låtene med verken KBT, Shit City, The Mormones eller Backstreet Girls for den saks skyld.
Kosmik Boogie Tribe – – Let’s Rock The Fuck Out !!! Vol. 2 – Fuzz, Fesk And Fette (album, 2022)
Kosmik Boogie Tribe – Let’s Rock The Fuck Out!!! Vol. 1 (Album, 2021)
Kosmik Boogie Tribe – We’re Not Here To Fuck Spiders (Album, 2018)
Kosmik Boogie Tribe – Suck More Piss (Album, 2016)
Kosmik Boogie Tribe – Balls, Bullets and Blues (Album, 2012)
Kosmik Boogie Tribe – Heads Down No Nonsense Mindless Boogie (Singel, 2021)
Kosmik Boogie Tribe – I Want You Bad / Don’t Come Close (Singel, 2021)
Kosmik Boogie Tribe – Shitkicker (Singel, 2020)
Kosmik Boogie Tribe – Slow Death (Singel, 2020)
Kosmik Boogie Tribe – Satanic Rollerbladers vs. Swedes On Longboards (Singel, 2012)
Kosmik Boogie Tribe – Julian B. Berntzen Blu es (Singel, 2011)
Kosmik Boogie Tribe – Gimme Sum Of What You Got Jam (Singel, 2011)
Rev. Morton – Demon Drink 32 (Singel, 2011)
Rev. C.H. Morton And The Kosmik Boogie Tribe – Diá de Muertos (Singel, 2011)
Kosmik Boogie Tribe – Rehearsal Boogie (Singel, 2011)
Kosmik Boogie Tribe – Rehearsal Boogie II (Singel, 2011)
early Kosmik Boogie Tribe – Evil Day Hour (Singel, 2002)
gammal Kosmik – Six Days Straight (Singel, 2002)
Sjekk også:
Kosmik Boogie Tribe – I Think About You Everyday (Hard-Ons) Ferske spor uke 13/2022
Kosmik Boogie Tribe – What Love Is og Living In A Dream+Habaneros (Ferske spor uke 9/2022).
Kosmik Boogie Tribe – Don’t Come Close & I Want You Bad (Ferske spor uke 18/2021).
Kosmik Boogie Tribe – Pablo Was Here, live (Ferske spor uke 22/2020).
Kosmik Boogie Tribe – Dirty Farmer (Ferske spor uke 22/2020).
Kosmik Boogie Tribe live. Foto: Per Ole Hagen (Da musikken stilnet)
Deichman anbefaler: Årets album 2018 (Kosmik Boogie Tribe – «We´re Not Here too Fuck Spiders»).
Kosmik Boogie Tribe – We’ve Got the Cash (Ferske spor uke 4/2018).
Sjekk også relaterte saker under, husk forresten å klikke på «Last inn mer» for å sjekke flere, og du må klikke «Last inn mer» flere ganger for å få med deg alle.
Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog
