Konsertanmeldelse: Mdou Moctar: Virtuos duvende psykedelisk rock fra Agadez

Med selvsikkerhet og et lunt smil hadde den høyreiste venstrehendte gitaristen og vokalisten Mahamadou Souleymane og hans kvartett Mdou Moctar et godt grep om konsertpublikummet på et utsolgt Blå, som var lutter glede og dans torsdag 21. april. Duvende psykedeliske rockegroove og heftig gitar-shredding treffer hjertet.

Tekst & foto: Jan-Olav glette

Fra det øyeblikket han tusler ut på scenen til salens jublende entusiasme har bandet oss i sin hule hånd med en egenartet form for moderne rock tuftet på ørkenbluesen Mahamadou «Mdou Moctar» Souleyman er vokst opp med hjemme i Niger, hvor han kommer fra en nomadebakgrunn.

Gitarhelten fra Niger starter med å avvæpne oss med å dra en historie om kulturforskjeller og sitt første møte med Oslo som fersk turnerende musiker. ‘Jeg er muslim så jeg drikker ikke, men kjøleskapet mitt er fylt opp med drikke og mat’, beretter han. ‘Jeg tar en smak en av flaskene, men liker det ikke og putter de  søpla og rydder kjøleskapet. Dagen etter er kjøleskapet igjen fylt opp. Rutinen gjentar seg de påfølgende dagene til min forundring. Den siste dagen vil de ha betalt på hotellet. Du har nytt alt dette kan de forklare. Jeg undrer hvorfor de puttet sine varer i mitt rom’.

Så drar han et lun, sjarmerende, selvironisk smil, og vi er med på hans vibrasjoner og lokkes inn i de bølgende psykedeliske rytmene. Man føler varme og energi i bandets selskap og en kjærlig sympati og beundring for musikeren i fokus. Denne behagelige, beroligende atmosfæren varer konserten igjennom. Det oppleves også meditativt og sinnsutvidende. Samtidig beundrer vi det rent håndverksmessige som foregår der oppe på scenen.

Moctar sier ellers lite og lar musikken tale for seg selv mens han nikker til musikkens beat. Han er en staut, slående figur. Han får musikalsk følge av rytmegitarist Ahmoudou Madassane og den kraftfulle trommingen til Souleymane Ibrahim.

‘Fuck this world music, this racist term. This is a rock band’, sier bandets ferskeste medlem bassist Mikey Coltun,  eneste amerikaner i gruppa – som kom fra Washingthon-bandet Les Rhinocéros – i et intervju med The Wire Magazine i februar.

Han har muligens et poeng selv om jeg vil si at noe av det unike og interessante i musikken deres også ligger i hvordan de lokale musikktradisjonene de har vokst opp med møter arven fra global musikkkultur.

Betegnelsen verdensmusikk er i dag upresis og kan oppfattes som beklemmende for utøverne, selv om den også har vært med og åpnet opp for nye lyttere. Mdou Moctar fikk for eksempel selv drahjelp av å være med på samlingen «Music from Saharan Cellphones».

Mdou Moctar har tross elementer av hausa-musikk og ørkenblues fra Afrika og USA kanskje like mye til felles med vestlige musikere som Ryley Walker, Steve Gunn, Orions Belte og Sons of Kemet som andre tuareg-orkestre som Bombino, Tamikrest eller Tinariwen eller Malis Songhoy Blues. De kommer til Europa fra en turné i statene som oppvarmere for Parquet Courts.

Likevel fungerer de også som en slags for ambassadører for sin egen kulturelle bakgrunn i sine lange tuaregkapper og turbanaktige hvite tagelmuster. Souleymane selv i en praktfull lilla folkedrakt som et senter og fokus, et hode høyere enn sine bandkolleger og mange andre i lokalet også.

Men det er den lidenskapelige gitar-shreddingen, og den oppfinnsomme tilnærmingen til gitaren, en hvit Ibanez, som fanger og beveger. Like mye Eddie Van Halen og Jimi Hendrix som en type folk eller blues fra Sahara. Den Tchintabaraden-fødte mannen i slutten av 30-årene spiller med en hissig tilnærming til instrumentet sitt og stor innlevelse, og tar seg i blant også tid til litt enkel showboating for tilhørerne med for det meste gestikulerende håndbevegelser. Heftige festlåter kombineres med det mer gripende og kontemplative. Delikat gitarplukking og vilter shredding. En capo festet til gitarhåndtaket gjør tonene ekstra klangfulle.

Moctar glir inn i et melodisk mønster og resten av bandet faller inn i groovet og skaper skuflende lyder i forrykende tempo. Noen ganger tar han det  litt ned eller stopper opp, før han igjen akkumulerer energi og kraft fra det sømløst tighte bandet sitt, som dog kan virke litt ufokuserte eller slitne akkurat denne kvelden. Tilstedeværelsen varierer litt fra låt til låt, og de stopper opp litt i blant.

Tilhørerne responderer med ivrig risting og skaking av kroppene. Det er for trangt til å kunne danse eller moshe til de hvasse tonene der vi står presset sammen skulder mot skulder, samtidig er det vanskelig å stå helt stille også.

Musikalsk er det en fin sammenføyning av gamle og nye tradisjoner, som er usedvanlig og ganske så unik.

Souleymane synger mykt og følsomt. Noen ganger med meditativ kraft andre ganger mer aggressivt eller villt. Tekstene, som er på Tamasheq, er visstnok poetiske kjærlighetserklæringer også med religiøst innhold og om mer politiske greier som skal ta for seg hvordan Vest-Afrika utnyttes av kolonimakter, diskriminering og kvinnerettigheter.

Etter en time og den lange avsluttende jam-aktige låten «Afrique Victime», er det slutt. Hvordan kan man følge opp dette?

Publikum klapper ivrig mens arrangøren jobber hardt for å få ekstranummer. Etter en god stund kommer de tre andre musikerne opp på scenen. Nå er det andre-gitaristen som får stå i sentrum. Souleymane selv er ferdig for kvelden.

Mange er litt forundret over dette antiklimakset, men smiler likefullt og er fornøyde med konsertopplevelsen denne varme vårkvelden, og angrer ihvertfall ikke at de dro på konserten. Heftige soloer, oppsiktsvekkende tempoendringer og rytmer som påkaller danselyst.

Neste sjanse til å se kvartetten på norsk jord blir under Øyafestivalen i Tøyenparken onsdag 10. august sammen med blant andre Gorillaz, H.E.R., Bikini Kill, Aldous Harding, Perfume Genius og Princess Nokia. Vi håper å være der også for mer transcenderende musikk. Kanskje kan også en solskinnsdag og litt boltreplass for dans gjøre opplevelsen enda større.

Sjekk  relaterte saker under, husk forresten å klikke på «Last inn mer» for å sjekke flere.

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog