Dog Age: Sprudlende overskuddsprosjekt med psykedelisk tilsnitt
– Siden jeg startet rett i et band som overhodet ikke stilte noen krav til instrumentale ferdigheter fikk jeg lov til å hoppe bukk over det som for ordentlige musikere skal innebære årevis med øving og læring og i stedet gå rett til låtskriving, arrangering og innspilling. Og det syntes jeg var veldig gøy, sier vokalist Jørn Smedlund i Oslo-bandet Dog Age, som er aktuelle med albumet «Like Some Bacon in the Night» på Voices of Wonder.
Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Dog Age
«Like Some Bacon In The Night» er som en god gammeldags bugnende snop-pose fylt med både de klassiske velkjente godsakene og også de mer fargerike og de noe usedvanlige godteriene, men der sjokoladen eller melodiene er grunnsubstansen. Vill, intrikat, småpsykedelisk og spennende. Leken, munter og skøyeraktig folkrock, psych og psykedelisk pop.
Her kan du lese om dansebandet Dag-Åge’s, den unike spillegleden og det gode vennskapet, som gjør at også en profesjonell musiker tar seg tid til ukentlige øvelser med vennegjengen, om den dype interessen for de klassiske popmelodiene fra 1960-tallet, om større musikalsk bredde enn tidligere, hvordan klangligheten i det britiske språket kler melodiene her og ikke minst så får du veteranenes egen inngang til Dog Ages musikalske univers 33 år etter at de albumdebuterte.
Hva er bakgrunnen for bandnavnet og hvilket forhold har dere til hunder og hundeår?
Jørn: Det navnet tok vi vel mest som en spøk, fordi vi syntes det hørtes ut som noe helt annet enn hvordan vi hørtes ut.
Harald: Enig med Jørn.
Øystein: Liker hunder…
Jørn: Og så er det et lite nikk til Mess Age, som var et av favorittbandene mine på den tiden. Og hunder er ålreite dyr. Vi kaller oss forresten «Dag-Åge’s» når vi er i det festlige hjørnet og skal leke dansband.
Når og hvordan oppdaget dere musikk og hva var det som gjorde dere så lidenskapelig opptatt av den?
Harald: I seks-syvårsalderen, far spilte og sang. Fikk «Yesterday» på single med «Act Naturally» på b-siden. Så kom rocken….
Lars Fredrik: Mine kusiner og fettere i Sverige sendte oss Hep Stars-singler i posten og min bror gav meg en singel med Davy Jones i julegave da jeg var seks. Da var det gjort. Jeg ble lidenskapelig opptatt av popmusikk.
Jørn: Jeg har en mor som kjøpte plater i USA da vi bodde der på 60-tallet, og en eldre bror som alltid har vært opptatt av musikk, så man var omgitt av det. Og så oppdaget jeg Beatles da jeg var i femårsalderen og syntes det var det aller kuleste jeg hadde hørt.
Øystein: Fikk musikk inn med morsmelken på 60-tallet, og fra eldre søsken.
Hvilken musikk var dere omgitt av i oppveksten?
Harald: «Ti i skuddet» betydde nok mye. Monkees, Purple, Sabbath, Zeppelin, Beatles, Mott the Hoople, Taste, Jethro Tull o.l.
Lars Fredrik: Kinks, Beatles, Stones, Animals, Amen Corner, Marmelade, Monkees , Hep Stars. Min bror hørte på svensk radio og gjennom veggen inn til rommet hans kunne jeg høre mye bra. Dessuten spilte min far piano og gitar og sang av og til noen morsomme viser.
Jørn: The Beatles, min mors musikk (Jefferson Airplane, Peter, Paul and Mary, Jose Feliciano, Donovan), min brors musikk (ABBA, Yes, Genesis, Pink Floyd, Jethro Tull), min fars musikk (finlandssvenske godnattsanger) og alt mulig man hørte på radio (og tok opp på kassett fra «Pop Spesial»). Deretter kom nyveiv og sånn.
Øystein: Beatles, Kinks, Monkees fra sekstitallet, og alt av prog sent 60- og tidlig 70-tall. Spesielt Yes, Genesis, King Crimson, Zappa.
Når begynte dere selv å spille og synge og hva var det som fenget med denne måten å uttrykke seg på?
Harald: 12-13-årsalderen med naboen. Vi syntes det var tøft med duo som spilte coverlåter.
Lars Fredrik: Begynte å spille gitar i elleve års alderen og det ble gradvis en lidenskap. Magisk å lære å skifte akkorder og få til en sang som flyter rytmisk. Lillebjørn og Øystein Sunde var også viktige inspirasjonskilder. Triste og morsomme viser og fine historier.
Øystein: Ved 9-årsalderen gitar, så trommer 11-12 årsalderen (1972).
Jørn: Jeg begynte ikke å spille noe som helst før jeg var 14-15, og det var bare litt sporadisk gitar (som det fremdeles er). Siden jeg startet rett i et band som overhodet ikke stilte noen krav til instrumentale ferdigheter fikk jeg lov til å hoppe bukk over det som for ordentlige musikere skal innebære årevis med øving og læring og i stedet gå rett til låtskriving, arrangering og innspilling. Og det syntes jeg var veldig gøy.
Hvorfor henholdsvis gitar, bass, keyboard, trommer og vokal?
Jørn: Jeg trodde jeg skulle spille bass, men så måtte noen synge, og det var jeg som stort sett skrev låtene. Etter hvert ble det også smertelig tydelig at jeg var den femte eller sjette beste gitaristen i bandet.
Harald: Litt av hvert på meg. Bass, gitar, keyboard.
Lars Fredrik: Broren min øvde med et band i kjellerstuen vår. Han spilte bass og utstyret stod jo der, så når jeg kom hjem fra skolen likte jeg godt å skru opp volumet og spille på bassen hans. Drømmen om å spille i band oppstod nok i de stundene der, og jeg var vel fjorten år.
Har dere noen favorittgitar, bass, keyboard, trommesett, cymbal, forsterker, pedal eller mikrofon? I så fall hvilken og hvorfor?
Lars Fredrik: Fender Jazz bass. Aller helst en Ampeg forsterker.
Harald: Nei.
Hvor opptatt er dere av det tekniske utstyret?
Harald: Bare veldig lite.
Jørn: Det finnes jo enormt mange muligheter innenfor studioteknologi nå, men alt dreier seg først og fremst om å finne frem til et uttrykk som kler låta, enten det er snakk om instrumentering eller effekter. Og selv om vi har en tilbøylighet til å ende opp med fløytemellotron og sitargitar er det ikke sånn at alt på død og liv skal høres ut som 1967 eller noe sånt.
Hvorfor psykedelisk pop?
Harald: Det pirrer ørene og hjernen
Jørn: Det kombinerer på en måte de tingene vi prøver å få frem, men vi er vel ikke helt sikre på at det er det vi driver med, mesteparten av tiden.
Hva er de viktigste inspirasjonskildene i eller for skapelsesprosessen deres?
Jørn: Det varierer jo veldig, men det vil jo generelt, mer eller mindre direkte, alltid være musikk man har hørt, og, når det gjelder tekstene, bøker man har lest. Og så er det enda mindre håndfaste faktorer, humør og sånn. Men stort sett aner jeg ikke der og da når jeg sitter og spiller. Det blir helst å foreta en form for reverse engineering eller dekonstruksjon for å prøve å skjønne hvor inspirasjonen egentlig kom fra i utgangspunktet.
Lars Fredrik: Jeg skjønner det ofte først langt senere. Jo, det var noe jeg leste eller hørte, eller noe jeg opplevde, en begivenhet kanskje.
Harald: Beatles, Kinks, Bonzo Dog Band, XTC o.l.
Hvordan vil dere si at Dog Age skiller seg med tanke på musikalsk tilnærming og bandkjemi i forhold til andre band dere er eller har vært aktive i, som Autistiske Barn, Beckstrøm Kvartett, deLillos, The Humble Servants, Bridges, Dei nye kapellanane, Femi Gange, Kitchen Party, Rustam Hayat, And the Balcony Fell, Ym:stammen, og hva har dere tatt med fra de andre prosjektene og hit?
Jørn: Jeg hadde bare spilt i Aut. Barn før Dog Age, og da var rollefordelingen kanskje litt tydeligere, her kan alle alltid blande seg inn (og gjør det). Fra Aut. Barn har vi i hvert fall bokstavelig talt tatt med en låt («Lullaby»), og forhåpentligvis en tilbøyelighet til å tilnærme oss tusenårgamle musikalske tradisjoner på et fullstendig feilinformert og uprofesjonelt vis. Generelt er vi nok et band med ganske flat struktur, grunnen til at jeg av og til får viljen min er vel helst at ingen har noen alternative forslag.
Harald: Jeg har spilt i Fretlessarméen også, bare for å nevne det.
Jørn: Det er vel all grunn til å tro at Dog Age har et mer avslappet og tilbakelent forhold til øvingsintensitet enn samtlige av de orkestrene som er nevnt over her. Kanskje til og med mer tilbakelent enn a-ha.
Hva er forskjellen mellom å skrive en låt til Dog Age og å skrive en låt til deLillos, Beckstrøm Kvartett eller andre band dere har?
Lars Fredrik: Personlig opplever jeg det som befriende å kunne skrive på både norsk og engelsk. Jeg er vokst opp med britisk og amerikansk pop og rock, så det er ganske naturlig. Noen melodier roper kanskje etter en engelsk tekst og ikke en norsk, og hvis jeg er heldig og blir rimelig fornøyd med en, kan det hende den passer inn i repertoaret.
Jørn: Det er vel mest en følelsesgreie, når man har skrevet en låt vet man ofte om det er noe som passer i Dog Age eller noe man skal bruke andre steder. På den annen side passer egentlig ganske mye inn i Dog Age.
Hvilken prioritering og funksjon har Dog Age og musikk i livene deres? Har dette endret seg med årene?
Øystein: Ja og nei…
Jørn: Dette bandet var jo aldri noe vi regnet med å ha som hovedsyssel, det har vel gått fra å være noe man bruker et par kvelder i uken på til å bli noe man bedriver hver onsdag for min del, eller litt sjeldnere for de fleste andre. Men har man først blitt hektet på musikk vil det jo samtidig være der hele tiden. Noen av oss lever faktisk av å spille musikk, tro det eller ei.
Lars Fredrik: Dog Age er fremdeles viktig, og vi er stadig en vennegjeng som vil lage musikk sammen.
Harald: Fra å være viktig til ikke å være fullt så viktig. Nå mer som en Social Club m/ lyd & drikke.
Hvordan har Dog Age utviklet seg fra debuten «Good Day» (1989) via «Sigh No More» (1991), «As It Were» (1998), «When the Fish Are Down» (2002), «Reefy Seadragon» (2006), «On the Garish Isles» (2011) og «Swanlake Gate» (2015) til der dere er i dag?
Harald: Vi har nok blitt litt bredere rent musikalsk.
Jørn: «Good Day» er vel den mest helhetlige, «Sigh No More» var tyngre og rarere, «As It Were» var mer poppa og særere, det er en av favorittene mine. «When the Fish Are Down» var kaotisk og litt i overkant upolert (men med en del fine låter). «Reefy Seadragon» var på en måte den mest gjennomførte, vi tenkte vi skulle gjøre ting litt ordentlig da. «On the Garish Isles» og videre føles mer som en slags fortsettelse av «Reefy..», selvsagt med den uvurderlige etterveksten Lars Fredrik har gitt oss.
Lars Fredrik: Jeg var alltid fan av Dog Age, og «Reefy Seadragon» er jo herlig, så det var lett å si ja da de spurte meg om jeg ville bli med og spille konserter. Etter det? Masse bra innspillinger, sene, minnerike kvelder, men dessverre få konserter.
I dette prosjektet har dere valgt å skrive tekster på engelsk. Hvorfor det valget og hvilke musikalske implikasjonene har det?
Jørn: Vi har alle bakgrunn fra norskspråklige band, så det ligger ikke noe prinsipielt der, men da vi startet Dog Age føltes den hovedsakelig britiske musikken vi var inspirert av veldig knyttet til språket. Dette er selvsagt i all hovedsak bare tull. Det er også et element av at norsk, for norske lyttere, tar mer oppmerksomhet enn engelsk, mens vi ville at selve musikken skulle dominere. Og kanskje vi rett og slett ikke hadde så mye å si. Dog Age er et litt anti-intellektuelt prosjekt, og det føltes lettere å være obskure og flertydige på engelsk.
Harald: Folk må jo få med seg tekstene i Finland også.
Lars Fredrik: Man kan tillate seg en del som man ikke kan på norsk.
Fortell om hverandres musikalske styrke og rolle i Dog Age.
Jan Harald Beckstrøm – gitar, bass, keyboard, vokal
Jørn: Harald spiller og styrer det aller meste i de mest overraskende retninger.
Jon Anders Strand – gitar, backing vokal
Jørn: For tiden litt sporadisk deltakende, men er alltid til stede i ånden. Usedvanlig flink til alt.
Øystein Jevanord – trommer/perkusjon
Jørn: Uovertruffent god trommis.
Jørn Smedslund – hovedvokal
Jørn: Synger forholdsvis rent mesteparten av tiden. Møter opp på øving.
Lars Fredrik Beckstrøm – bass, gitar, vokal
Jørn: Musikalsk solid, kreativ og altfor reflektert. Henger litt mye med det derre Frognerbandet.
Thomas Widerberg – keyboard
Jørn: Thomas er Studiokongen KlingKlang.
Låtene skrives av brødrene Beckstrøm, Lars Fredrik med tre låter og Harald med to, og Herr Smedslund står for fem komposisjoner. Hva er det som karakteriserer de ulike som låtskriverne?
Harald: Dårlige låter får ikke være med. Basta!
Jørn: Jeg er vel den mest pop-psychete av oss. Og den som kan færrest grep på gitaren. Men jeg gir meg sannelig ikke… Og jeg liker å komme med veldig obskure litterære referanser i tekstene. Harald lager låter som høres ut som noe fra en annen tid, hans ungdomstid. Og han liker ikke å kjede seg, så alt skal helst endre seg hele tiden. Lars Fredrik har ville sprang i alle retninger, når han ikke bedriver elegant folkrock. Men vi har jo flere låtskrivere i bandet. Jon Anders holder som oftest på med en slags skøyeraktig hatpunk, kamuflert som progressiv-psykedelisk pop eller folk. Øystein lager sløye instrumentaler, mann.
Lars Fredrik: Bifalles.
Hvordan jobber dere sammen med komponering og finsliping av låtene?
Jørn: Det vil som regel være en hovedkomponist som kommer til bandet med en «ferdig» låtskisse. Deretter er det to stadier, et øvingsstadium der vi sitter sammen og arrangerer, noe som kan føre til omrokkeringer i låtens gang, så vel som forkortelse eller forlengelse, og der hvert instrument finner sin grunnleggende form. Deretter vil vi gjerne holde på i måneder og år med forskjellige studiopålegg og lydjusteringer.
Harald: Enig med Jørn.
Øystein: Jeg tar meg av trommearr.
Hva er bakgrunnen for valget av albumtittelen «Like Some Bacon in the Night».
Jørn: Det er strengt tatt bare et dårlig ordspill, en slags dyrking av misforståelsens kunst.
På låten «A Poison Tree» har dere satt musikk til poeten William Blake. Hva var det som appellerte med denne teksten?
Lars Fredrik: Det er jo et nydelig dikt om sjalusi og vonde følelser. Rytmisk og vakkert. Jeg ble grepet av det og begynte å nynne til det. William Blake har vært tonesatt av flere før meg, men jeg kommer stadig tilbake til ham og har laget flere melodier til hans poesi . (Willam Blakes dikt har også blitt lydsatt av den norske musikeren Finn Coren på albumet Spring: «The Appendix – The Blake Project», red.anm.).
Låten «Inertia» er skrevet av Jeff Stuart Saltzman (Cerebral Corps, Sunset Valley) og først sluppet av hans band Cerebral Corps i 1992 på albumet «Attributed To» på Alias Records. Fortell om låten og om de to ulike versjonene. Hvordan har dere valgt å angripe denne låten?
Jørn: Det var Mick Dillingham som introduserte meg for musikken til Jeff på nittitallet. «Attributed To» er en av mine favorittplater, og han har i tillegg laget flere klassikere, som for eksempel «Pam’s Purple Spirograph» og «Perihelion» som alle burde høre. Vi spilte «Inertia» live i halvakustisk versjon noen ganger for mange år siden, og det er den versjonen vi tok utgangspunkt i. Jeff fikk høre en råmiks av vår versjon ganske tidlig i innspillingsprosessen og godkjente den, med en kommentar om at det kanskje var sånn han egentlig burde gjort den selv. Det syntes vi var hyggelig å høre.
Her er noen noen stikkord som jeg vil at du Jørn skal si noe om forholdet til og hvordan dette har preget Dog Age eller «Like Some Bacon in the Night».
The Beatles
Jørn: The Beatles preger vel det meste man gjør, enten man vil eller ikke.
Pink Floyd
Jørn: Syd Barrett preger vel det meste man gjør, enten man vil eller ikke.
The Kinks
Jørn: The Kinks preger vel det meste man gjør, enten man vil eller ikke.
XTC/The Dukes of Stratosphere
Jørn: De gutta preger vel det meste man gjør, enten man vil eller ikke.
The Idle Race
Jørn: Der sier du noe, de må jeg høre mer på.
Elephant 6
Jørn: Jeg har ikke noe voldsomt forhold til dem, det var vel Rainbow Quartz som fant ut at vi skulle sammenliknes med Olivia Tremor Control og Neutral Milk Hotel og sånt da vi ga ut den amerikanske skiva vår. RQ definerte oss for øvrig som ‘art rock’.
Psykedelisk rock
Jørn: Foretrekker popmusikk, de skal alltid ha altfor lange instrumentalpartier og gitarsoloer i sånn rock, vanligvis.
Psych / Neopsykedelia
Jørn: Da «Good Day» kom ut ble vi umiddelbart stemplet som et litt reaksjonært, genrebegrenset band. Vi har aldri hatt noen programerklæring der vi har bestemt at musikken bare skal være sånn eller slik, vi gjør det som faller oss inn. Jeg synes i hvert fall at vi har større bredde enn det, selv om det meste vil ha en form for rot i britisk musikk mellom 1966 og 1982, sånn omtrentlig.
Melodiøs
Jørn: Vi øser på med melodier.
Treminutters låtidealet
Jørn: Jeg prøver fremdeles så godt jeg kan, det er ikke så enkelt som det kan virke som. Det er generelt fornuftig å ha noen rammer man forholder seg til, men det er også fornuftig å bryte ut av de rammene.
Hverdagsanekdoter
Jørn: En morgen da jeg var på vei til kontoret kom det en litt sliten fyr bort til meg. «Hei mann, du ser skikkelig rå ut! Kan jeg spørre hva du jobber med?», sa han. Jeg svarte «Jeg er kontorist», og gikk videre.
Virkelighetsflukt / Behovet for det
Jørn: Virkelighetsflukt er til tider en nødvendighet, men musikk og kunst og sånn handler kanskje vel så mye om å endre innfallsvinkel og perspektiv til hvordan man opplever den såkalte virkeligheten.
Lykke og mangelen på denne
Jørn: Det er spørsmålet, vi er alle lykkejegere.
Coveret er laget av Mick Dillingham og Carl Stjärnlöv står for lay out. Fortell om disse kunstnerne og samarbeidet dere i mellom om dette fargerike albumomslaget.
Jørn: Mick Dillingham er en gammel venn som hadde hjulpet oss med illustrasjoner og plakater tidligere, så det var naturlig å be ham om å lage omslag til «Reefy Seadragon». Det ble jo veldig fint, og ikke minst passende til oss, så da har vi bare fortsatt. Noen ting bare passer sammen. Mick er også bror til den aldeles strålende Todd Dillingham, som dessverre ikke er blant oss lenger.
Carl Stjärnlöv var det Voices of Wonder som fant frem til, og han har gjort en fortreffelig jobb med resten av albumdesignet, med et veldig godt øye for fargevalg, og et usedvanlig pliktoppfyllende forhold til alle små detaljer ved omslaget, inkludert teksten.
Mastringen er det Kyrre S. Fritzner som står for. Fortell om hans rolle. Dere har valgt å produsere albumet selv. Hva er fordelene og ulempene ved å gjøre det på denne måten?
Lars Fredrik: Kyrre er flink. Dessuten er han en god venn, så han gjorde det billig
Jørn: Det er faktisk første gangen vi ikke har med Eystein Hopland, bortsett fra på «Sigh No More» (som ble produsert av Svein Solberg). Men vi hadde alt gjort selve innspillingen av «Swanlake Gate» stort sett på egenhånd (Eystein gjorde sluttmiks der), og vi visste at unge Widerberg var en dyktig fyr i studio, så vi følte oss rimelig trygge på at alt skulle gå bra. Ulempen er kanskje at man mister friske, eksterne ører i sluttmiksen, men det var vel litt derfor vi gikk til Kyrre for mastringen.
Kan dere til slutt velge fem låter hver som dere har lyttet til i perioden da dere jobbet med denne platen eller som har vært viktige for deres musikalske identitet eller dannelse i Dog Age.
Jørn:
Litt tilfeldig valgte inspirasjonskilder:
Super Furry Animals: «The Man Don’t Give a Fuck»
Pink Floyd: «Apples and Oranges»
Beck: «Lazy Flies»
Jethro Tull: «Cheap Day Return»
The Associates: «Paper House»
Harald:
Fem band:
Midlake
Motorpsycho
Captain Beefheart
Beck
Aunt Mary
Lars Fredrik:
Robert Wyatt: «Sea Song»
They Might Be Giants: «Birdhouse In Your Soul»
Big Thief: «UFOF»
This Is the Kit: «Bashed Out»
Richard & Linda Thompson: I Want to See the Bright Lights Tonight
The Kinks: Days
Øystein:
All musikk mellom himmel og jord. (Diverse artister).
Jon Anders:
Vil sikkert si noe sånt:
The Bonzo Dog Dooh-Dah Band:»Rockalizer Baby»
Kevin Ayers: «Whatevershebringswesing»
Julian Cope: «These Things I Know»
Robert Wyatt: I’m A Believer
XTC: Grass
Dog Age – «Like Some Bacon In The Night» (Album, 2021)
Dog Age – «Swanlake Gate» (Album, 2015)
Dog Age – «On the Garish Isles» (Album, 2011)
Dog Age – «Reefy Seadragon» (Album, 2006)
Dog Age – «When the Fish Are Down» (Album, 2002)
Dog Age – «As It Were» (Album, 1998)
Dog Age – «Sigh No More» (Album, 1991)
Dog Age – «Good Day» (Album, 1989)
Frontbilde 2020: Harald Beckstrøm, Lars Fredrik Beckstrøm, Øystein Jevanord, Jon Anders Strand, Jørn Smedslund, Thomas Widerberg.
Sjekk også relaterte saker under, husk forresten å klikke på «Last inn mer» for å sjekke flere, og du må klikke «Last inn mer» flere ganger for å få med deg alle.
Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog