Plateanmeldelse: Dig Deeper – «Easy Were The Days (Before I Met You)»
Artist: Dig Deeper
Album: Easy Were The Days (Before I Met You)
Plateselskap: Vinter Records
5
Skrevet av: David Jønsson/Foto: Pressebilder/Vinter Records
Frihetens vårtegn: Jeg velger meg mai. Det blir grønnere for hver dag som går og stadig lysere i hver krik og krok. Som et annet frihetens vårtegn, blafrer atter vinden i Dig Deepers velbrukte ponchoer. «Easy Were The Days (Before I Met You)» er Dig Deepers fjerde fullengder, og deres første album på Vinter Records. Siden sist har gitarist Lars Arne Lindland blitt et fullverdig medlem, også på plate. Noe som er med på å utvide bandets soniske palett, med tre gitarer som galopperer om kapp i front.
Tilværelsens uutholdelige letthet: «Easy» og «cool» er begrep som går igjen i Dig Deepers ordbok, en omgjengelig gjeng som har latt seg inspirere av både musikk og tankegods fra hippieæraen. Men det er ikke bare tilværelsens uutholdelige letthet og «easy times» som preget albumet, det blir også gravet opp mørkere materie. Som for eksempel på «I Remember the Sound», med mantraet «Nothing good ever comes from love». Albumet har en fantastisk åpning med to tette i form av «Cool Wind» og «Summer Sun». Førstnevnte låt er en stilstudie av tilbakelent coolhet, i herlig samspill med Soft Ride, som gitarist Øystein Braut også spiller i. «Summer Sun» er en liten genistrek med dens enkle, men smittende riff og energiske trommer. Det bør bli en ny konsertfavoritt fremover.
Destillert rock: Det er tydelig at det kollektive fokuset har blitt flyttet fra de lange meditative jammene, til mer destillert rock med noen herlige psykedeliske avstikkere underveis. Det er heldigvis fortsatt et lysergisk skjær som omgir bandet der de skuer utover skogholtet på albumomslaget. «Easy Were the Days (Before I Met You)» er et mer konsist album enn tidligere, samtidig som det viser bandet i et bredere format som kler dem godt. Krysspollineringen av Neil Young & Crazy Horses vindskeive groove og 90-tallets gitardrevne indierock viser bandet fra deres beste side.
Song power: Pennen til låtskriver og vokalist Einar Kaupang har aldri vært skarpere. «The Albatross Basement Deluxe Lounge Bar» har en halvbakt «Tonight’s the Night»-aura over seg, og fungerer fint som et løssluppent avbrekk på albumet. Singelen «Paper Trail» har mye av «Thirteen» og «Grand Prix»-era Teenage Fanclub i seg, og er for øvrig et annet soleklart høydepunkt. «Easy Times» nikker velvillig med smale øyne mot The Sadies og salige Dallas Good. Kaupangs smått nasale stemme plasserer seg fint i samme område som andre Onkel Neil-disipler som Lars Lillo-Stenberg og Kurt Vile. Mens vi er inne på stemmer og identitet, må sistesporet «That Wasn’t Saying Goodbye» nevnes. Dette er en duett med Louien, som igjen viser at hun har en av landets vakreste stemmer. Hun er med på å gi et helt nytt nivå til Dig Deeper-soundet, og sangen er en vakker og verdig avslutning på albumet. Det var en klok beslutning å ta seg god tid til å finjustere «Easy Were the Days (Before I Met You)», som viser seg å være bandets beste og mest konsise album til nå.
