Konsertanmeldelse: Tops: Glamorøs softpop
Jane Pennys magnetiske utstråling og flotte sopranstemme var den store beholdningen i livefremføringen av Tops’ luftige softpop på John Dee i Oslo fredag 24. juni. Montreal-kvintetten viste seg som et samspilt band med delikate arrangementer som fikk oss til å svaie dansende med til deres glansede melankoli og moderne synthdrevne drømmepop.
Tekst og foto: Jan-Olav Glette
Oslo var fredag kveld i stor grad farget av Tons of Rock og den store Pride-markeringen – og en hjerteløs tragedie som utspilte seg noen kvartaler unna litt senere på natten.
Tidlig på kvelden fikk vi høre stemmeprakten til americana-talentet Tone Bringsdal i bakgården på Revolver, og anledning til å glede oss enda mer til hennes debutalbum skal komme.
Så ruslet vi ned et par kvartaler til John Dee hvor den norske Berlin-duoen Ultraflex med sensuell, leken funk varmet oss opp til i underkant av en time med glanset kanadisk softpop.
Ultraflex på John dee
Etter å ha kost oss med Tops delikate sammenføyning av luftig, sommerlig og sofistikert pop med følelsesemessig kaos på plate – både debuten «Tender Opposites» (2012) og oppfølgeren «Picture You Staring» (2014) har fått mange snurringer på platetallerkenen – var det spennende å endelig å få oppleve liveversjonen av Montreal-kvintetten.
Tops på John dee
Bandet leverte bra den knappe timen vi fikk selv om sommerheten nok hadde gjort både band og publikum litt slappe innledningsvis, men idet de drar i gang «I Feel Alive» danser alle, og mange synger med til de melankolske tekstene. Stemningen i lokalet blir ikke mindre
når de fortsetter med min personlige favoritt (og bandets mest kjente låt) «Way to be Loved». Også avslutningen med «Petals» mottas med ovasjoner og nok klapping til å lure dem ut til et ikke planlagt ekstranummer.
Det vi fikk var en herlig sublim form for drømmepop, som sammenføyer synthpop med 1970-tallets softpop. Lagdelt, ganske intrikat synthpop med finstemte arrangementer og musikalsk skikkelighet. Lyduttrykket sørger for en frodig, sval atmosfære, men får oss også til å danse og sveve rundt. Vokalist og frontfigur Jane Penny svever selv rundt på scenen og har innarbeidet ulike moves til hver enkelt låt. Hennes særegne sopranstemme kan sammenlignet med nylig avdøde Julee Cruise, men har også noe vi ikke har hørt før ved seg. Stemmen er glassklar og uttrykksfull; eterisk som Chromatics og noen ganger med litt knekk slik Stevie Nicks i Fleetwood Mac kan gjøre det. Øm og tender eller bare skuffet.
Tops på John dee
Allerede på andrelåten i settet, discoboblende «Direct Sunlight», henter hun frem sitt andre instrument; fløyten. Et instrument hun behersker til fingerspissene; klassisk skolert som hun også er. Flagrende skalaer og skimrende toner når ut i rommet.
Det er likefullt de glansede synthene til bandets mest ferskeste Marta Cikojevic, og den tighte rytmeseksjonen med Riley Fleck bak trommene, som utgjør basen og grunnstammen i bandets lydbilde utover gitaristen David Carrieres heftige gitarsoloer. 
Med sin høyholdte gitarstil står Carriere for punkturerte rytmer og chorusfylte gitarprogresjoner, som når det tipper over nesten kan få oss til å tenke på Steely Dan og Walter Becker. Tøffe, hamrende og håndflate dempede rytmer. Choppy og ringende på en og samme tid. Janglepop dempet av softpop?
Det er groovy, varmt og luftig. Og de sterke melodiene fanger. Kanskje gjør de dette i enda sterkere grad i et mer velfylt lokale hvor flere kjenner bandets låter i forkant, men det var likefullt fint å høre dem live. Venner av artister som Phoenix, Blouse eller Saint Etienne anbefales å gi Tops en lytt.
Sjekk også relaterte saker under, husk forresten å klikke på «Last inn mer» for å sjekke flere, og du må klikke «Last inn mer» flere ganger for å få med deg alle.
Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog
