Minor Majority: Vemodig, melodisk pop

– Det er en kort, vemodig og samtidig tydelig tittel som sier noe om det som er hovedtemaet på plata; nemlig avskjeder. Folk som forlater hverandre uten å vite når eller om de kommer til å sees igjen, forteller Pål Angelskår i Minor Majority, som er aktuelle med LP-versjonen av albumet «Kiss Off» på Voices of Wonder og konsert på Vigelandmuseet 27. august.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Pressebilder

Bandets sjuende fullengder byr på mer finstemt melodisk pop med renskåren vokal og dyptloddende tekster fylt av vemod og ettertanke. Mild, myk, ærlig og med en fin balanse mellom de rolige og de noe raskere låtene. Deichman musikk snakker i dette intervjuet med Pål Angelskår, Roar Nilsen og Harald Sommerstad om forholdet til Steely Dan, som er en tekstlig referanse på platen, om det kreative samarbeidet dem i mellom og med eksterne partnere som Sjur Lyseid (The Little Hands of Asphalt) og Jacob Krogvold (Thulsa Doom).

Hvorfor valget av album- og låttittelen «Kiss Off»?

Pål: Det er en kort, vemodig og samtidig tydelig tittel som sier noe om det som er hovedtemaet på plata; nemlig avskjeder. Folk som forlater hverandre uten å vite når eller om de kommer til å sees igjen. Jeg synes også at låta «Kiss Off» er en låt som står ut, både på denne plata og i katalogen vår. Ved å la den være tittelkuttet, viser vi at vi er stolte av den.

Hvordan er forholdet mellom albumene «The Universe Would Have to Adjust» og «Kiss Off»?

Det er to søsteralbum som er laget og spilt inn med kort mellomrom og som hører sammen både musikalsk og tekstlig. Det er på sett og vis et dobbeltalbum som er delt opp i to plater.

Kan dere si noe om forholdet til konseptet tid som virker å være et tema på albumet?

Vi er fem voksne folk som fortsatt driver på i det som strengt tatt er «a young mans game», noe som gjør det naturlig å skrive om ting som det å bli eldre, om endring og om livsvalg. I dette så ligger det samtidig noen muligheter til å si noe nytt om den ungdommen som gjerne besynges i popmusikken. Det er paradoksalt nok lettere å skrive noe vettugt om tjueårene når man nærmer seg femti. Tilbakeblikket gjør det av og til mulig å få øye på noe annet enn det man trodde man husket.

Hvordan har det tekstlige samarbeidet med Sjur Lyseid og Jacob Krogvold vært? Og hva de har tilført til låtene der de har bidratt?

Pål: Sjur og jeg har jobbet sammen i noen år nå og begynner å kjenne hverandre godt. Dersom jeg lurer på om en sang holder mål, så tar jeg den gjerne med til Sjur – så bruker vi noen timer på å tweake på tekst og rytmikk før jeg tar den med tilbake til bandet. Sjur er en veldig dyktig og erfaren tekstforfatter som jeg stoler mye på. Han fungerer som et slags filter låtene må gjennom før de får slippe ut i verden. Sjur kommer ofte med egne tekstbidrag til låtene, men han er aller viktigst som en slags redaktør som gir meg den tilbakemeldingen og tryggheten jeg trenger for å gi fra meg en ny låt.

Jacob er bestekompisen min fra barndommen, så vårt forhold til skriving er mer preget av lek. Jeg kan f.eks. sende han en låt på mail og si at her liker jeg tankestoffet, men at jeg savner noe konkret – et rom – en tydelig konflikt – et førstevers, så får jeg et forslag tilbake på mail i løpet av noen timer. Og jobbe sånn er veldig befriende og gøy. På «Meat & Potatoes Metal» hadde jeg bare et prechorus og et refreng, så lagde vi selve rammefortellingen sammen rundt middagsbordet.

Hvor viktig er det at låtene er i ørefallende eller catchy?

Pål: Det er ikke så viktig i seg selv. Vi må selvfølgelig like låtene og tenke at de er gode, men catchy, jeg vet ikke om det er den kvaliteten vi ser etter? Ikke vet jeg om låtene våre er spesielt catchy heller? Er de det?

Pål Angelskår forteller i intervjuer at noen av låtene denne gangen har kommet ganske instinktivt? Hva skiller disse låtene fra de som har hatt en mer langsom eller vanskelig skapelsesprosess?

Pål: Melodier kommer ganske lett til meg, men tekstene tar tid. Jeg synes ofte det er vanskelig å finne noe å skrive om og finner jeg det, så er det fortsatt veldig tidkrevende å få ideene ut i fingrene. Men noen ganger innimellom så er det fiks ferdige låter ned i huet, en akkordrekke som bærer og en tekst som henger seg på. Låta «Hopeful» på sisteplata er en slik låt, noe som gjør at jeg har et spesielt forhold til den. Jeg har på en måte tillit til den – fordi jeg ikke trengte å gå noen ekstra runder med den. Den bare er slik den skulle være, uten finpuss og uten tvil.

Roar Nilsen markerer seg igjen som låtskriver på denne platen med to låter. Hva har han tilført til helheten og konseptet Minor Majority?

Pål: Først og fremst så har han tilført bandet energi og stå-på-vilje. Roar er en «doer» som vil ha ting gjort og som har blikket rettet fremover. Det trenger vi. Det er veldig deilig å få inn en fyr som er sulten, nysgjerrig og flink. I tillegg så er han en dyktig gitarist og arrangør som utfordrer oss andre på hva Minor Majority kan være.

Roar: For å gi noe fornuftig svar på hva jeg bringer inn i Minor Majority, så tror jeg det gir litt mening å si noe om min bakgrunn. Pål og jeg har litt ulike veier inn i musikken. Jeg har en utdannelse i musikk med en praktisk mastergrad, har øvd mye gitar og har alltid spilt i band, vært nysgjerrige på ulike sjangre og søkt ferdighet i faget. Samtidig har jeg alltid skrevet musikk, noe som har blitt viktigere og viktigere for meg med tiden og noe jeg ønsker å bruke mye tid på. Pål og jeg har jobbet sammen i mange år på ulike prosjekter, både i hans soloprosjekt og med Minor Majority, og da jeg ble spurt om å bli med i bandet så hadde jeg veldig lyst til også å bidra med musikk. Vi er nok ladet med forskjellige kvaliteter og motiver fra hver vår kant, men åpenheten og nysgjerrigheten til musikken, og alt som kan skje med den, trigger noe felles i oss og vi deler nok et fokus og kjærlighet til sangen.

Vi har jevnlige skrivemøter, som også er utrolig inspirerende og pusher oss fremover og gir energi til prosjektet. Helt konkret så farger nok min bakgrunnen litt min måte å skrive musikk på, jeg har nok med meg litt annen akkordbruk, noen ganger litt flere og noen ganger i en litt uvanlig sammensetning enn de forbundet med musikken til bandet, og muligens en litt annen melodiføring. Og det opplagte er jo at jeg spiller gitar annerledes enn min forgjenger Jon-Arild gjorde. Jeg har min lyd og effektbruk, tankegang og smak. Jeg bruker mye tid på overblikk og prøver å være lydhør til hva mitt spill gjør med helheten, fokuserer på at alt henger sammen arrangementsmessig, lydmessig og estetisk. Det er nok der produsentbiten av meg kicker inn. Samtidig arrangerer jeg også for strykere og blåsere, spiller det inn, produserer og mikser, så helhetstanken er sentral. Jeg tenker ikke så mye på hva Minor Majority var før jeg ble med, jeg vil gjerne at vi skal få til noe dritbra sammen, kanskje noe vi ikke har gjort før, og bevege oss sammen fremover.

Harald Sommerstad bidrar også som låtskriver denne gangen med låten «Brilliant Mistake». Fortell om den låten og om betydningen av å ha flere låtskrivere i bandet.

Harald: Jeg har et slags mål om å bidra med å skrive låter. Melodilinjen var i og for seg ganske klar, men jeg slet ordentlig med å lage tekst. Heldigvis er Pål en fyr som utfordrer og oppfordrer og til slutt gav jeg opp og sendte ham en innspilt versjon uten tekst eller vokallinje. Det var egentlig en befrielse, og resultatet ble en tekst jeg kunne ønske jeg evnet å skrive selv. En interessant erfaring i forhold til vokallinjer, som i seg selv kan være ganske viktig i komposisjonen, var at den var ganske lik min idé for hvordan vokallinjen skulle være, men med noen nyanser som jeg overhodet ikke hadde tenkt på.

Jeg er glad jeg gav slipp på tanken om at hele låta måtte være «ferdig» før Pål og bandet gjør sitt for å løfte låta dit den skal være. Og jeg er ganske sikker på at låta fremdeles ville vært på idéstadiet om jeg ikke hadde gitt slipp og latt Pål gjøre det han behersker veldig mye bedre enn meg. Jeg er i alle fall veldig fornøyd med resultatet.

Pål: Harald har alltid skrevet låter, og er i grunnen veldig flink til det. Jeg blir veldig takknemlig de gangene han (eller noen andre i bandet) sier at de tror at de har en ny låt på gang. Det er bra for variasjonen, det er bra for bandet som et musikalsk fellesskap, og det er bra for meg å bli utfordret av de andre. Vanligvis skriver Harald tekstene til sine egne låter, men på akkurat «Brilliant Mistake» er det min tekst som er skrevet til Haralds musikk. På mange måter er det lettere å skrive tekster til andres låter, enn til sine egne.

Christel Alsos er med som gjestevokalist. Fortell om henne, valget å hente henne inn og hva hun har tilført den låten.

Roar: Christel er en av landets beste vokalister og jeg har vært heldig å få produsere to plater med henne. På disse har Pål bidratt med å skrive musikk og tekst og vi har jobbet tett sammen som et trekløver. Hun er en god venn og har også sunget live med bandet tidligere. Om jeg husker riktig så lurer jeg på om det først dukket opp som en innfall fra meg da vi drodla om sangene om ikke «Kiss Off» kunne blitt en duett? Uansett, Pål hadde tenkt på det og kom med forslaget om vi ikke skulle spørre Christel om hun kunne bli med, og heldigvis sa hun ja. Christel er en fantastisk formidler, hun synger tekst så man tror på det hun sier, har en gåsehudfremkallende stemme og er en nydelig dame. Vi var heldige som fikk med henne og jeg er glad vi turte å spørre, det er alltid hyggelig å ha med fine folk.

Hvilket forhold har du til Steely Dan som jo er en av de referansene som trekkes frem denne gangen i det tekstlige universet?

Roar: Uten at jeg skal ta munnen for full så tror jeg jaggu Pål og jeg er helt like her. Ingen av oss er overbegeistret for den slicke, flinke idrettssiden av Steely Dan som tiltok gradvis, og begge har «Dirty Work» som en soleklar favoritt i deres katalog. Min kjærlighet til det bandet ligger i de første platene og der synges jo heldigvis ikke alt av Donald Fagen.

Pål: Jeg elsker «Can’t Buy a Thrill» og «Pretzel Logic», men jeg har aldri kommet helt inn i de senere platene. Steely Dan er imidlertid et band som jeg ikke slutter å være nysgjerrig på. En plate som «Aja» har jeg aldri fått helt tak på, likevel spiller jeg den med jevne mellomrom, bare sånn for å lete etter det jeg vet andre finner. Hva er det jeg ikke får tak i her som så mange andre setter så høyt? Hva er det egentlig bandet prøver på? Og det er egentlig det største komplimentet jeg kan gi et band.

Bandet a-ha har fått fornyet interesse med store stadionkonserter her hjemme og Thomas Robsahms dokumentarfilm. Hva har de betydd for dere som en kilde til musikalsk inspirasjon?

Roar: Her må jeg nesten bare være ærlig, jeg hører tidvis, men svært sjeldent på a-ha. Men når det skjer er det som regel «Scoundrel Days» som spilles, siden jeg har den på vinyl. De har fantastiske enkeltlåter som jeg simpelten elsker og får helt hang up på, men som albumband er det ofte litt ujevnt. Jeg er nok ikke spesielt inspirert av bandet og dessverre for bandet så dukker de oftest opp i samtaler omhandlende uvennskap, smålighet og barnslighet, jeg skulle ønske det dreide seg oftere om Harkets utrolige stemme og Waaktaar fantastiske låter, popteft og bandets ubestridte suksess. Også turnerer de jo ganske mye fortsatt og er et aktivt band, bare så synd at det tabloide ødelegger. For Minor Majority har bandet betydd masse, det kan Pål helt sikkert fortelle om.

Pål: Jeg elsker A-ha. De to første platene deres er blant mine absolutte favorittplater. Fjerdeplata er også kjempegod og det er praktfulle enkeltlåter på alle platene deres. A-ha er også et band som har hjulpet oss mye. De tok oss med som support på to stadionkonserter i Norge i 2005, noe som førte til at vi fikk spilt for en haug med europeere rett før vi dro på vår første egen Tysklandsturné. På den turneen var sikkert halvparten av publikum folk som hadde sett oss på A-ha-konsert.

Hvilke forventninger har dere til festivalsommeren?

Roar: Vi spilte en lengre norgesrunde som fullt band på vårparten i forbindelse med slippet til albumet «Kiss Off». Det skjedde såpass tett opp mot sommeren at det er naturlig at vi ikke spiller på så mange festivaler akkurat denne sommeren. Vi har et par jobber vi skal kose oss skikkelig med, og Pål og jeg har spilt en god runde som duo, så denne sommeren legger vi planer for neste, skriver musikk, treffer familiene våre og forbereder en tysklandstur med hele orkesteret i september. Den turen har blitt flyttet på noen år så nå det blir deilig å komme seg litt utenlands igjen.

 

Minor Majority – Kiss Off (Album, 2022)

 

Minor Majority – The Universe Would Have to Adjust (Album, 2021)

 

Se resten av Minor Majoritys utgivelser på discogs.

 

Sjekk også relaterte saker under, husk forresten å klikke på «Last inn mer» for å sjekke flere, og du må klikke «Last inn mer» flere ganger for å få med deg alle.

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog