Konsertanmeldelse: Duma: Mørk sonisk intensitet

Den kenyanske eksperimentelle metallduoen Duma måtte bokstavelig talt opptre for halv maskin på Osloklubben Blå fredag 1. juli da produsenten Sam Karugu ble liggende igjen i Danmark med lavt blodsukker etter deres opptreden på Roskildefestivalen. Bandets vokalist og frontfigur Martin Khanja oppslukte likevel store deler av publikum med sin intense tilstedeværelse og det kaotiske og mangefasetterte lydunivers av eksperimentell elektronisk musikk, støy og metal i opptak.

Tekst og foto: Jan-Olav Glette

Med deres selvtitulerte debutalbum på den vel respekterte ugandiske etiketten Nyege Nyege Tapes vakte Duma furore og begeistring blant eventyrlystne musikkelskere og journalister i 2020. Siden det har de fulgt opp med låten «Cannis» på Sub Pops singelklubb i 2021.

Ryktene om en høy-intens liveopplevelse og noen heftige musikkvideoer, inkludering på programmet til fabelaktige CTM festivalen i Berlin, Roadburn, Primavera Sound, Roskildefestivalen med mer og opptak av liveopptredener på YouTube hadde bygget opp forventningene i forkant.

Live set-upen er slående enkel, og krever bare et lydkort, en laptop, midicontroller og en mikrofon. Noen ganger har de også hatt med seg en trommis. På Blå er det enda enklere med en digital CD-spiller med forhånds backing track og en mikrofon til Khanja. Det står også en gitar klar på scenen, men den tas ikke i bruk.

Lord Spike Heart aka Martin the Lord of Darkness aka Martin Khanja hopper rundt mens stemmen svinger mellom høye og lave frekvenser; lyder fra bryst og hals, hals-romling, growling og skriking. Trassig, ildfull og forvrengt.

Bandet befinner seg i ytterkanten av det meste vi har hørt tidligere; også av den vitale metallscenen de er del av i Kenya. Måten de blander polyrytmisk trommemønstre og en form for acid doom er unik. De sammenføyer zamrock med grindcore og en hel masse annet.

Tilnærmelsen er følelsesdrevet, og får en del av publikum til å stirre oppslukt på scenen, hvor frontfiguren hisser opp stemningen med intenst blikk, veivende armer, fugleskremsel-dans, sittende eller kravlende, mens andre hiver seg inn i en intens dans, headbanging eller risting.

Mye beror på samspillet med, og vibrasjonene fra, publikum. Noe av det går naturlig nok tapt i denne reduserte utgaven av bandet, som har mindre plass for spontanitet og innfall. Mange tar likevel til seg den genreoverskridende kaustiske støyen. Breakcore, industriell musikk, støy, droning, trap rap og grindcore.

Det er seremonielt, destruktivt, hypnotisk og vakkert på en og samme tid. Et blendende infernalsk mørke drar en inn, skremmer eller forstyrrer det prosaiske. Man må enten gå «inn» i dette eller stenge det ute. Det er ikke plass for likegyldighet hos mottakeren.

Jeg tenker litt på Godflesh – hvem husker ikke deres fantastiske opptreden på Caledonien Hall under Quartfestivalen i 1993 – og Scorn. Jeg assosierer også noen lyder med The Locust, Xiu Xiu, Death Grips og Venetian Snares. Andre har nevnt Gabber Modus Operandi og Napalm Death.

Først og fremst er det et forbausende originalt lydbilde som treffer oss i mellomgulvet. Tradisjonell grindcore tilført alt mulig rart fra andre metallgenre, tradisjonsmusikk og det eksperimentelle elektroniske musikkuniverset. Harde, rumlende basslyder, høy-intense strobelys og et  omskiftelig, suggererende lydinferno. Vokalen er på Swahili, visstnok mest om hverdagslige ting som Khanja har vært gjennom i sitt eget liv, men også resiteringer fra Johannes’ åpenbaring, englesang og infernalske grynt.

Vi lot oss fascinere av den hyggelige karismatiske afrikaneren og håper at han neste gang ihvertfall også har med seg kompanjongen.

Sjekk også:

Duma – Duma (Album) og Duma – Lionsblood (Låt) (Deichman: Årets album 2020, Geir Qviller)

Sjekk også relaterte saker under, husk forresten å klikke på «Last inn mer» for å sjekke flere, og du må klikke «Last inn mer» flere ganger for å få med deg alle.

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog