Konsertanmeldelse: Richard Dawson: Rå, uortodoks menneskelighet

Den avant gardistiske barden Richard Dawson rørte dypt i sjelen vår med uortodokse toner og treffende samfunnsskildringer fra samtidens Storbritannia på Blå i Oslo 3. august under første dag av Vriompeis Fest. Hans rå, feilbarlige menneskelighet og sterke tilstedeværelse var det som vant oss over og sørget for brede smil hvor enn du snudde deg.

Tekst og foto: Jan-Olav Glette

Sten Ove Toft bød inn til feiring av 15-årsjubileumet til det musikalske klubbhjertebarnet Vriompeis i form av en eklektisk fire dagers Vriompeis Fest, som samlet tilreisende stjerner som Nadja, Vomir, Insect Ark, og Dead Neanderthals (med Sten Ove Toft som gjest) med lokale stjerneskudd som Eirik Havnes, MoE, Signe Emmeluth Bonanza of Doom og Stabwound Empire.

Etter to og et halvt års venting var forventningene til Richard Dawsons andre opptreden på Blå i Oslo spent høyt. Han var her sist i 2015.

Han er like befriende likefrem og folkelig som han er snodig og eksentrisk i sin væremåte og sitt engasjerte vesen.

Den lave geordien virker nærmest uanseelig med sitt ville, lange, flokete hår, hippiefargede skjorte, posete sorte bukse og semskede fotformsko. Han ser eldre ut enn sine 41 år.

Dawson fikk sitt gjennombrudd med albumet «Nothing «Personal» i 2014 etter å ha debutert med «The Magic Bridge» i 2011, og har etter det fått et stadig voksende publikum ved å være seg selv og la publikum komme til ham og hans musikk snarere enn å fri til noe eller noen. Han gjør det han selv ønsker enten det er psych folk eller eksperimentell rock.

For tiden er det mest et hypno-folk-metal samarbeid med de finske krautrockerne Circle, men han slapp så sent som i 2020 albumet «Free Humans» med kvartetten Hen Ogledd.

Men nå var det soloartisten som sto i fokus.

Utstyrt utelukkende med en gitar, en Burns, som han stemmer om mellom låtene, og en pedal, er det et enkelt oppsett han har med seg til Oslo og Blå, en slags avstikker fra de pågående turnédatoene med finske Circle, som blant annet tok dem til Primavera Sound i Barcelona.

Underveis drikker han te. Først etter at konserten er over unner han seg en halvliter øl.

Han binder sammen denne og den forrige Blå-opptredenen ved, som han sier, å begynne konserten med samme låt som han avsluttet med forrige gang; en slags jig hvor han stamper intenst og kveder med sin falsett.

Så er det klart for en av de mest inntrengende fotballsangene undertegnede har hørt dette tiåret med  «Two Halves» fra albumet «2020», som fikk de utenlandske musikkblekker The Quietus og Mojo og vår venn Toft til å gå opp i spinn.

«Stop fannying around! Keep it nice and simple!»
«You’re not Lionel Messi’ just pass the bloody ball!»
Man on! Man on!
An empty stadium yells «man on»
Come on! Come on!
The cross goes sailing wildly over the heads of everyone

En låt som er et bra eksempel på mannen fra Newcastle upon Tyne sin unike evne til å virkelig gå inn i et emne og være det. Uformidlet, rått og hardnakket.

Hans tekster er gjennomsyret av en helt spesiell, særegen medmenneskelighet. Tematisk innbefatter det blant annet fantasi, magi og hjertesmerte utover de slagkraftige beskrivelsene av samfunnet.

Tradisjonell britisk folk bindes sammen med blues, jazz og prog.

Hele konserten igjennom kommer han med hakkende selvkritiske kommentarer. Det være seg mangelen på stramhet og regi i settet – kvantitet over kvalitet eller manglende tekniske ferdigheter. «Det kan bli fint, men mest sannsynlig så skjærer det seg», kommenterer han. Og ja, han stopper stadig opp for å starte på ny når noe ikke stemmer eller legger til en tekstlinje om tilkortkommenhet. Hva han ønsker og vil oppnå med dette, vet jeg ikke. Kanskje er han bare ærlig?

Det er tydelig at han ikke har øvd og forberedt seg veldig mye i forkant, men med sin sterke innlevelse og tilstedeværelse i musikk og tekst lykkes han med å fange oss likevel. Bidrar gjør også mellomsnakket, som en vittigper betegnet som stand up.

Det er noe ømt vakkert, utilslørt ved det hele. Ektefølt og genuint, vittig og samtidig bitende på et treffende og samtidig rørende vis som kan minne om følelsene og opplevelsene filmene til Ken Loach har gitt oss, men også musikalsk nærhet ‘a la Robert Wyatt. Erkebritisk og idiosynkratisk. De underlige akkordrekkene gir meg dessuten assosiasjoner til Sunderlands Field Music.

Musikalsk preges det av en leken, eventyrlysten tilnærming til folkgenren, undergrunnsfolk, proggfolk med annerledes stemming og tonefølger, men også fin formidlingskraft og variasjon.

Vokalt veksler det mellom en finstemt falsett og brølende indignasjon eller snøvlende spytting av ordene. Harskt, men også bergtagende vakkert.

Vi får helt nye låter. En han ikke en gang er sikker på om den kommer med på neste skive. «Kanskje er dere ikke så interesserte i å høre nye låter», sier han sarkastisk, men byr først og fremst på kjent materiale som besvares med tilløp til allsang og eksponering av både tanngard og munnhule blant tilhørerne.

Så setter han seg ned på gulvet og hengir seg til eksperimentell bruk av effektpedal og gitar i et improlandskap.

Mot slutten henter han  inn den dyktige oppvarmeren Mette Rasmussen til inspirert samspill. Den dansknorske saksofonisten har tidligere på kvelden gitt oss et kraftfullt og egenrådig demonstrasjon av noe av det man kan benytte en saksofon til med herlig abstrakt amalgamasjon av folketoner, jazz og det eksperimentelle. De har en åpenbar musikalsk kjemi som gjør denne delen til et av de finere øyeblikkene i det halvannen time lange settet.

Tidvis kunne vi kjede oss litt, irritere oss litt over den uendelige selvkritikken, mangel på forberedelser, men mest av alt var vi virkelig rørt da vi dro hjem i den regntunge sommernatten.

Vi anbefaler folk å ta turen for å sjekke ut resten av festivalen.

Les mer om Richard Dawson i relaterte saker under, husk forresten å klikke på «Last inn mer» for å sjekke flere, og du må klikke «Last inn mer» flere ganger for å få med deg alle.

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog