Onward: Straight edge hardcorepunk med røtter i Maurice Blanchot og Jacques Derrida

– Musikk (og kunst) berører meg som menneske. Jeg kan fortsatt sette på den «Who’s Joe?»-låten av New Order og lete etter noen nye figurer i Jacqueline de Jong-maleriet vi har over bokhyllen i stuen når alt annet i livet koker. Da kjenner jeg at temperaturen går ned og jeg finner en ro. Noen ganger er ikke musikken nok og man ønsker å vite litt mer om folkene som har laget musikken og hvilken kontekst et band og en plate oppsto i. Det var jo også inngangen til boken om These Words Still Pray. Jeg var mer nysgjerrig på den utgivelsen enn mye annet som sikkert også kunne opptatt meg, forteller Fredrik Bakkemo, som er forfatter av boken Onward: These Words Still Pray i Norske albumklassikere – bokserien.

Tekst: Jan-Olav Glette /Foto: Even Skår (sort-hvitt bildene), Silje Mundal (fargebildene), Ola Waagen (boklanseringen)

Fagboken Onward: These Words Still Pray er et nærstudie av en sentral EP i norsk hardcorepunkhistorie, som også gir et fint innblikk i det autonome allaktivitetshuset Blitz gjør-det-selv tankegang, straight edge-kultur og post-strukturalistisk filosofi. Vi får en rekke sitater fra gamle intervjuer med alle medlemmene i Onward. Du kan også lære om forskjellen mellom «new breed» og «new school» hardcore punk og høre hva de gjenlevendene medlemmene i bandet tenker i dag. Og ikke minst får vi demonstrert hvordan Onward førte sammen skatekultur, hardcore, britisk popmusikk og filosofi. I dette intervjuet kan du også lære litt mer om forfatteren av Fredrik Bakkemo denne boken og hans tanker om denne inspirerende musikkscenen.

Kan du først fortell hvem du er og var i norsk musikkliv for de som ikke kjenner deg fra før?

Jeg var en ungdom bosatt i Bodø som kom i kontakt med hardcore/punk på 90-tallet. Jeg skrev fanziner som The Girl From Ipanema (1998) og Liv & død (2004). Hadde et plateselskap sammen med broren min som het Smart Patrol Records (totalt 14 utgivelser) og satte opp en del konserter i Bodø og i Oslo. Jeg var veldig opptatt av relasjonen mellom musikk og ulike former for aktivisme (f.eks. dyrs frihet, situasjonistiske ideer og sosial rettferdighet). Fra 2010 og frem til jeg fikk forespørsel om å skrive boken om Onward – These Words Still Pray så har jeg vært relativt avkoblet norsk musikkliv. I boken dokumenterer jeg et band som hadde bevegd seg langt forbi den typen slagordsaktivisme som tidligere opptok meg.

Boken Onward: These Words Still Pray i Norske albumklassikere – bokserien. Foto: Silje Mundal

Hva er det som gjør deg spesielt egnet til å fortelle denne historien?

Det viktigste er nok at jeg kan skrive og har en selvtillit på det etter å ha skrevet en masteroppgave og en fagartikkel publisert av Universitetsforlaget. En annen ting er at jeg er en samler, både fysisk og «mentalt». Jeg har tatt vare på hver eneste fanzine og musikkavis jeg kjøpte på 90-tallet, men også alle anekdoter og fortellinger jeg har fått servert de siste 30 årene. Til slutt så er jeg nysgjerrig. Jeg har alltid lurt på hva det var med So Much Hate og deres «X-Song», hvorfor Rectify kalte EP-en sin for «How We Feel» og ikke minst, hvorfor Onward og These Words Still Pray fortsatt opptar meg i så stor grad.

Når og hvordan oppdaget du musikklitteratur, fanziner og magasiner, og hva gjorde deg så lidenskapelig opptatt av det?

Det begynte vel med postordrelister fra Blitz Bokcafé, Resource Mailorder osv. Der kunne man gjerne bestille fanziner for 15-20 kr pr. stk. Det var en liten pris å betale når innholdet var relativt gode intervjuer med Arne Haabeth, André Bjørnsrud og Katja Osvold. Jeg tror ikke helt jeg visste hva en fanzine var før det dukket opp en bunke i postkassen min. Musikkavisene i Norge på 90-tallet var like dyptpløyende som fanzinene, de skrev om de mest marginale konsertene, demokassettene og bandene. Selvsagt ikke like kult som en fanzine, men spalten 0,001% i Musikkavisen Puls må trekkes frem. Den var spesielt viktig for oss i distriktene og jeg kan enda huske skuffelsen hvis det dukket opp et Puls på Narvesen uten den spalten ☹ Hvis man er opptatt av en motkultur som hardcore/punk så vil man bare tilegne seg all tilgjengelig informasjon. Det ble mye viktigere for meg hva Peter Amdam mente om Blitz-miljøet eller alkoholindustrien enn hva såkalte eksperter og fagfolk formidlet. Her var det nok også en hel del konstruksjon av identitet og jeg synes vel fortsatt at de som kjøpte og skrev fanziner, spilte inn plater og satte opp konserter var de aller mest «hardcore». Som jeg skriver i boken så var hardcore en kultur som oppfordret til aktiv deltakelse og ikke passivt konsum. Fanzinene var et sted der vi som ikke hadde noe musikalsk talent kunne få utfolde oss.

Når begynte du å skrive selv og hva får du ut av denne måten å uttrykke deg på?

Jeg begynte å pusle med mine første fanziner rundt 1994, de håper jeg ingen har tatt vare på, for det var ikke rare greiene. Etter hvert ble det vel en progresjon i det, og jeg opplevde at noen av fanzinene fikk en slags kvalitet eller var litt morsomme. Å skrive hjelper meg med å sortere og dokumentere tanker og følelser. Det er alltid noe mentalt godt med å sette ting i system, og dessuten en måte å konstruere noe man kan bygge videre på. Store deler av jobben med Onward-boken var jo en type arkivarbeid der jeg flettet mye som var skrevet tidligere i fanziner og musikkaviser sammen med intervjuer gjort i nåtid til en helhetlig fortelling. Jeg har fått tilbakemelding på at boken ikke oppleves som nostalgisk eller sentimental, og akkurat det ble jeg veldig stolt av å høre. Jeg ser at en del sakprosa i hardcore/punk-sjangeren ender opp i en selvbiografisk gjørme der forfatteren blir en hovedperson i fortellingen. Dette har jeg selv forsøkt å unngå. Her skal det sies at et kapittel i boken er selvbiografisk, men likevel er den mest sentrale fortellingen i dette kapittelet hvordan jeg endte opp på lanseringsfesten til platen som boken er viet til. Så det må da være innenfor? Redaktøren mente hvert fall det. Uansett, om noen bodøværinger hadde forventet å lese masse om det hardcore-miljøet i Bodø som jeg selv var en aktiv deltaker i, så vil de nok bli skuffet.

Boklansering 25.08.2022 på Torpedo Bokhandel. Fotograf: Ola Waagen

Hvorfor dokumentasjon og en biografi om musikere?

Det enkle svaret er at musikk (og kunst) berører meg som menneske. Jeg kan fortsatt sette på den «Who’s Joe?»-låten av New Order og lete etter noen nye figurer i Jacqueline de Jong-maleriet vi har over bokhyllen i stuen når alt annet i livet koker. Da kjenner jeg at temperaturen går ned og jeg finner en ro. Noen ganger er ikke musikken nok og man ønsker å vite litt mer om folkene som har laget musikken og hvilken kontekst et band og en plate oppsto i. Det var jo også inngangen til boken om These Words Still Pray. Jeg var mer nysgjerrig på den utgivelsen enn mye annet som sikkert også kunne opptatt meg.

Fortell om ditt forhold til hardcore punk og straight edge-kultur. Hva er hardcorepunk for deg?

Det akademiske svaret får bli at det var en kultur og et miljø som traff meg i en formativ fase av livet. Hardcore/punk presenterte et sett med verdier i kombinasjon med et veldig umiddelbart musikalsk uttrykk og en «attitude». Det hele var litt hemmelig, og i tillegg så det bra ut. Det utviklet seg til å bli en identitetskonstruksjon og en gruppetilhørighet som jeg iscenesatte gjennom mange år. Jeg kan huske at når jeg begynte på familieterapiutdanningen og ble skolert i sosialkonstruksjonisme at det rev ganske godt i meg da jeg i voksen alder skulle komme til å erkjenne og forstå hardcore/punk som noe iscenesatt og «uekte». Dette er jo et miljø som gjerne forfekter «One Truth» (Strife) og at «The real revolution starts within» (Refused). Det peker i retning av noen absolutte sannheter og der det å være autentisk og ekte var det aller viktigste. I boken så presenterer jeg et kontrasterende perspektiv der bandene Onward (og Sportswear) leverer et motsvar til denne forståelsen og dette «ekthetsidealet». Et ganske spennende nybrottsarbeid vil jeg påstå.

Hva har du selv fått tilbake fra hardcorepunk- og D.I.Y-scenen på et personlig plan?

På et mer overordnet plan så representerer hardcore/punk en motkultur som stiller kritiske spørsmål ved de rådene samfunnsnormene. Hvordan har egentlig dyrene det i slakteriene? Hvor stammer skjønnhetsidealene våre fra? Hvilken funksjon har alkohol i livene våre? Et slags korrektiv til den verden vi ofte tar for gitt. Jeg har dessuten fått noen livslange vennskap, et sett med verdier (vegetarianisme, gjør-det-selv, anti-fascisme osv.) og en plattform til å realisere en del spennende prosjekter. Jeg vil også si at i miljøet så var det noen «storebrødre- og søstre». De representerte en gjeng med rollemodeller som jeg har tatt med meg inn i voksenlivet. Jeg er jo opptatt av disse folkene og hva de driver med. Det finnes et bånd der som holder oss sammen, selv om man ikke ser hverandre så ofte som man gjorde tidligere.

Onward – live natt til første mai 1998 på Victoria Kulturhus i Drammen. Dette skulle bli deres siste konsert. Dette bildet og det øverste er tidligere upubliserte og eksklusive for Deichman musikk-intervjuet. Foto: Even Skår

Hvorfor har du valgt å skrive om akkurat Onward og denne mini-LP-en? Hva er det som fascinerte med These Words Still Pray?

Da må vi igjen tilbake tilbake til dette masterstudiet mitt i familieterapi. Når jeg begynte på utdanningen der i 2013 så var sosialkonstruksjonisme og språkfilosofi kjempeviktig. Jeg har alltid visst at Onward var opptatt av dette, så det ble et trygt sted å søke seg til i et studium som var ganske krevende. These Words Still Pray har alltid vært en viktig utgivelse for meg, men da jeg gikk tilbake til den en gang til og begynte å nærlese den, da så jeg plutselig ting jeg ikke hadde sett som 20-åring. Jeg oppdaget utgivelsen på nytt og hadde vel et behov for å dele denne oppdagelsen med andre. Denne blandingen av poststrukturalistisk filosofi og straight edge hardcore syntes jeg var kjempe-fascinerende og jeg har problemer med å finne andre band som har gjort nøyaktig det samme. Disse bandene finnes muligens, men det er noe med måten Peter Amdam og Onward pakker det hele inn på som treffer meg i hjertet.

Hvilken innvirkning og/eller påvirkning hadde Onward på den norske (og internasjonale) punk-scenen og hva er arven deres i dag?

Jeg argumenterer jo i boken for at denne sammensmeltningen av straight edge og denne typen filosofi er en viktig komponent av arven deres i dag. Men det ble kanskje også deres bane? Jeg tror norsk straight edge alltid har hatt en høy status hos folk i utlandet. De norske bandene var hakket mer dyptpløyende enn mange europeiske, men også amerikanske band. Dette tror jeg gjorde at de raskt fikk en del positiv oppmerksomhet.

Du har valgt å gjøre en mer generell tilnærming til straight edge-kulturen, den norske scenen og Onward utover et nærstudie av albumet. Hvorfor det valget?

Det er umulig å forstå mer av et fenomen uten å utforske noe av konteksten det oppstår i, derfor er det ikke bare en del om straight edge-kulturen, men også om Blitz-miljøet som også var sentralt for norsk straight edge. Så ja, svaret er at kontekst er viktig. I tillegg så har jo norsk straight edge blitt grovt oversett i alle de forsøk som har vært gjort på å dokumentere norsk punk og rock. Det er et spennende tema for historieskriving og sånn sett en gave for meg at ingen har tatt tak i det tidligere.

Boklansering 25.08.2022 på Torpedo Bokhandel. Fotograf: Ola Waagen

Hva lærte du selv mens du jobbet med denne dokumentarboken?

Jeg tror jeg lærte noe nytt fra alle de personene jeg intervjuet til boken. Intervjuobjektene tilfører boken noe som gjør den mer levende og situerer den i nåtid. Det aller viktigste jeg lærte var vel at det å skrive en bok er et overkommelig prosjekt som har gitt mer energi enn det har tatt. Boken har dessuten ført til et betydningsfullt samarbeid med Peter Amdams mor Irene Sævik som laget åtte kunstverk til bokens lanseringsfest. Det ble veldig rørende for meg at hun ønsket å skape en sånn ramme for boken. Bildene hennes har lært meg en hel del om både livet og døden.

Hva er en god musikkbiografi etter din mening?

En bok som har en «urgency» for å bruke et av Peter Amdam sine favorittbegreper. Det må være en bok som er fulladet med en energi og en trang hos forfatteren til å formidle akkurat denne fortellingen. Jeg er jo også opptatt av disse små, marginale og lokale fortellingene, så en bok som ikke setter seg mål å skulle fortelle «den fulle og hele» historien «en gang for alle» gjør meg interessert.

Hvordan har din bakgrunn som familieterapeut preget tilnærmingen til denne boka?

Familiemetaforen har jo vært en greie innenfor straight edge hardcore. Youth Of Today-låten «One Family» er et eksempel jeg kommer på i farta. Så her er jo en bakgrunn som familieterapeut helt avgjørende. Haha. Nei da, det er bare tull. Jeg tror det viktigste familieterapien har tilført boken er et teoretisk rammeverk som har hjulpet meg med å nærlese These Words Still Pray og videre bidratt til en ryddig struktur for innholdet.

Har du hatt noen veiledere eller rollemodeller som har vært viktig for din utvikling som forfatter og kanskje også for denne boken spesielt? I så fall hvem og hva plukket du opp fra dem?

Man plukker jo opp litt her og der, jeg har jo mest lest faglitteratur de siste 10 årene, herunder mye innenfor kunstfeltet. Jeg hadde en svært dyktig veileder på masteroppgaven min som heter Anne Kyong Sook Øfsti, hun har lært meg mye og jeg beundrer måten hun uttrykker seg på. Førstelektor ved Universitet i Oslo Louisa Olufsen Layne har også tilført en energi inn i det siste kapittelet i boken. Jeg liker dessuten veldig godt måten Peter Amdam skrev på. Det essayet han skrev om britiske The Style Council for Vinduet #2 (2010) er jo noe av det beste som har vært skrevet innenfor norsk musikkjournalistikk. Så Peter Amdam vil jeg si gjennomsyrer boken på flere ulike måter.

Boken Onward: These Words Still Pray i Norske albumklassikere – bokserien. Foto: Silje Mundal

Fortell om ditt forhold til Norske albumklassikere-serien generelt og bokserien spesielt? Har du lest noen av de andre bøkene og hva har du fått ut av de?

Jeg synes Norske albumklassikere er et veldig spennende initiativ. Når det er sagt så har jeg ikke engasjert meg så mye i de plateutgivelsene som har blitt folkefinansiert, men om de vurderer å få bodøbandet Cakewalk sin kassettutgivelse fra 1986 ut på CD eller LP så skal jeg være rask på labben for å støtte opp. Bøkene har jeg derimot vært svært interessert i. Jeg har lest Torgny Amdams bok om Life… But How To Live It? og Kjell & Jørgen Nordeng sin bok om Irie Darlings. Begge de bøkene er litt annerledes enn min, men jeg fikk noe ut av begge to. Det er spennende hvordan ulike forfattere løser en slik oppgave. Totalt sett blir jo denne bokserien en helt unik dokumentasjon av norsk musikk. Jeg tenker at vi som leser norsk er kjempeheldige som får dette i hendene. Bibliotekene sin innkjøpsordning bør kjenne sin besøkelsestid, før det er for seint.

Hva skjer nå da? Blir det enda en biografi i denne serien? I så fall om hvilket album?

Haha, godt spørsmål. Jeg er jo glad i disse «underdog»-utgivelsene, gjerne «de vanskelige andre-albumene»; «comebackene». Noen ville kanskje sagt at det mest opplagte var å skrive om Onward sin fullengder «In A Different Place» for en serie som denne. Men jeg har alltid hatt en kjærlighet for det som kom etterpå, som The Stones Roses – Second Coming og Uniform Choice – Staring Into The Sun. Det er jo norsk hardcore som er mitt mandat, så det måtte kanskje blitt en bok om So Much Hate sitt Lies-album eller Contention LP-en som aldri kom. Det siste er jo faktisk en gave av en prosjektskisse, tenk så spennende å skrive en bok om en Norsk albumklassiker som aldri ble utgitt! Jeg sender isteden stafettpinnen videre til andre skrivelystne hardcore-kids!

Sjekk også relaterte saker under, husk forresten å klikke på «Last inn mer» for å sjekke flere, og du må klikke «Last inn mer» flere ganger for å få med deg alle.

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog