Konsertanmeldelse: Nick Lowe & Los Straitjackets: Mild sjarm og moden beherskelse, Rockefeller

Mild sjarm og moden beherskelse karakteriserte den gamle britiske pubrockeren- og new wave-veteranen Nick Lowe da han torsdag 22. september bød opp til dans i Oslos konsert-storstue Rockefeller Music Hall med sitt Nick Lowe’s Quality Rock & Roll Revue starring Los Straitjackets. Låtkatalogen var for anledningen modulert til twang-preget rock n roll med røtter i 1950-tallets rockabilly og surf.

Tekst og foto: Jan-Olav Glette

Med behersket kontroll ga Nick Lowe’s Quality Rock & Roll Revue starring Los Straitjackets oss omarrangerte versjoner av låter fra hans lange karriere, både solo og med Brinsley Schwarz og Rockpile og noen få utvalgte coverlåter. Det var et bra rockabilly-gyng, og surfinstrumental-bandet fikk også sjansen til å skinne med nettopp sine i surfinstrumentaler midtveis.

Hvithåret og elegant antrukket takker Nick Lowe oss for å ha fylt opp spillestedet på en vanlig hverdag, og viser konserten igjennom takknemlighet for vår oppmerksomhet samt unnskylder seg for at han ikke kommer til å si så veldig mye, men heller holde trøkket oppe: «Vi spiller korte låter, snakker vi for mye blir det oppstykket», argumenterer han. Lowe lover oss videre: «At least two or three proper hit songs, as well, as obscure songs for the more committed».

Rockefeller er såpass fylt opp at man har åpnet galleriet oppe, men siderommet til høyre er fremdeles stengt, så kapasiteten er noe større tross at oppmøtet er godt.

Nick Lowe spiller akustisk gitar, en lekker Gibson J-150, og synger med en ru, men varm stemme, en oktav lavere enn opprinnelig. I blant ser man at han riktig koser seg. Da kommer gliset frem. Los Straitjackets er musikalske håndverkere av beste merke, de tar repertoaret hans med letthet og leker seg i sin 2o minutter lange passasje på egenhånd midtveis.

De er ikledd mexicanske Lucha libre-brytermasker. Tidligere nevnte surfinstrumentaler er deres spesialitet og domene, men de er allsidige nok til å få frem signaturen til Lowe selv om jeg noen ganger synes de tar vel mye plass, og tenker at det kanskje hadde vært hyggelig å se Lowe solo ved neste anledning; eventuelt sammen med gamle kamerater som Billy Bremner. Andre mener at Los Straitjackets puster nytt liv i disse gamle favorittene.

Det vi får er surf rock og rockabilly og noe som kanskje kan karakteriseres som roots-pop, men fundamentet er den gamle pubrocken, new waven og powerpopen, som gjorde Nick Lowe kjent på 1970-tallet. Noen av låtene går saktere enn på plate og tidligere. Det gjør muligens  ikke veldig mye utover «I Knew the Bride (When She Used to Rock & Roll)», som hadde hatt godt av litt mer spenst og hugg.

Los Straitjackets tilfører en slags letthjertet humoristisk vri, og de får virkelig satt sitt preg på låtene til den gamle rockeren, selv om jeg, som sagt, noen ganger synes de tar vel mye plass. Det er tidvis nesten som de er et coverband som gjør Lowe-låter slik Los Straitjackets kunne tenkes å ha spilt dem. Noen av rytmene og arrangementene har endret seg litt. Melodiene og tekstene er beholdt.

Settlisten strekker seg over femti år fra Rockpiles «When I Write the Book»(1980) og Brinsley Schwarzs » (What’s So Funny ‘Bout) Peace Love And Understanding» (1974) via debut-solosingelen «So It Goes» fra 1976 til nyere låter fra album han har spilt inn med backingbandet Los Straitjackets. De går rett på med «So It Goes» (fra Lowes klassiske album «Jesus of Cool», 1978). Ren popmusikk til publikums forlystelse og jubel. Det var disse gamle låtene de fleste hadde kommet for å få høre.

De fremfører  mange gamle favoritter fra midten av 1970-tallet, «Heart of the City», «Cruel to Be Kind», 1980-talls låter og låter som «Shting-Shtang» fra 1990-albumet «Party of One». Her er også nyere godbiter, som «I Live on a Battlefield» fra 2010s «The Impossible Bird», og ikke minst «Rome Wasn’t Built in a Day» fra «At My Age» (2007). Etter den fin-fine enkeltstående singelen «Tokyo Bay» fra 2018-EP-en «Tokyo Bay  / Crying Inside» (finnes også på Nick Lowe and Los Straitjackets’ «Walkabout» fra 2020) ni låter inn, er det klart for at Lowe kan gå å vaske klær, som han sier.

Los Straitjackets overtar scenen og viser frem hva de står for uten hans selskap; synkroniserte gitarbevegelser og armer i været i sann mariachi- eller Lucha libre-style. En gummihøne anvendes humoristisk som plekter. Det fremføres med herlig overskudd og utmerket musikalitet. Assosiasjonene går til Link Wray, Dick Dale og dess like. Her rumler det godt, og tempoet er økt betraktelig i forhold til settet med briten. Mange smil og tramping av takt eller lettere dans rundt i lokalet. De fremfører deres egne «Kawanga» og «Itchy Chicken», og tolkning av Shocking Blues’ «Venus», en oppjaget versjon av Titanics «My heart Will Go On» og «Theme from the Magnificent Seven» av Elmer Bernstein.

Så er Lowe tilbake etter fem låter. «Half a Boy and Half a Man», med sitt herlige stakkato fra tiden med Nick Lowe and His Cowboy Outfit, er et høydepunkt som virkelig får i gang dansen. Også Deichmans presseansvarlig kaster seg med i dansen og ser ut til å kose seg storveis med gamle favoritter i ny kledning. Publikum består blant annet av en rekke representanter fra Oslos rockabillymiljø, en betydelig gjeng tilreisende fra Voss og andre fans av denne gentleman-låtskriveren. Også «Trombone» fra dette selvtitulerte albumet fra 1984 er inkludert i låtvalget. Måtehold og underdrivelse er Lowes musikalske og tekstlige språk. Mild sjarm skinner igjennom alt han gjør.

De gjør også en fin versjon av Bobby Vintons «Blue on Blue». Etter hvert går det over i en ren hitparade av gamle Lowe-låter før de avslutter grunnsettet med «I Knew the Bride (When She Used to Rock & Roll)».

Los Straitjackets får scenen for seg selv når de klappes frem til ekstranummer, og henter frem The Trashmens «Surfin’ Bird» inkludert vanngurgling fra trommis Chris Sprague til passe lystelig fornøyelse. Et åpenbart høydepunkt kommer så når de sammen spiller Rockpile-låten «When I Write the Book», her er det sjelden låtskriverkunst i sving, før Lowe  avslutter med en låt, Rockpiles «Heart,  alene på scenen,  mer i stil med slik låten gjøres på soloalbumet «Nick the Knife» fra 1982.

Vi tusler høvelig fornøyd ut i høstkvelden etter en kveld med raffinert pop i nye klær. Vi ser for øvrig også meget gjerne Los Straitjackets på egenhånd på en Oslo-scene. Det bør kunne være en aller tiders festaften.

Sjekk også relaterte saker under, husk forresten å klikke på «Last inn mer» for å sjekke flere, og du må klikke «Last inn mer» flere ganger for å få med deg alle.

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog