Konsertanmeldelse: Destroyer: Storslagen reservasjon, Parkteatret

Sjumannsbandet Destroyers nitti minutter lange opptreden på Parkteatret søndag 25. september var en besynderlig, teatralsk og samtidig introvert opplevelse som spente over et stort musikalsk spekter, gjerne i en og samme gang i en og samme sang. Der den nærmest karismaløse frontfiguren Dan Bejar går inn i seg selv, utagerer resten av bandet og tilfører musikalsk kompleksitet og dynamikk, og veier mer enn opp for hans mangel på kommunikasjon med publikum.

Tekst og foto: Jan-Olav Glette

Dette var aftenen for uortodokse vokalister. I Oslo Spektrum holdt Robert Allen Zimmermann alias Bob Dylan hoff og på Grünerløkka der vi hadde innfunnet oss denne kvelden var det en omtrent like gåtefull 50-årig canadier, som endelig var tilbake i Norge etter flere utsettelser på grunn av koronoapandemien. Dan Bejar fronter evig kamelonske og personell-skiftende Destroyer.

Det som kommer veldig tydelig frem når man ser det canadiske bandet Destroyer live, er hvor mye de er et band, og ikke på noen måte bare Daniel Bejars backingband selv om livebandet og studiobandet ikke er identiske. De seks andre er minst like involverte i det de fremfører. Og takk og lov for det. De utgjør nemlig mye av den bærende kraften. Det blir også åpenbart hvilken viktig rolle JC/DC; produsent- og bandmedlemmene John Collins (bass, gitar, synth, programmering i studio) og David Carswell (også livegitarist) har med tanke på arrangementer.

Alle skiller de seg ut på forskjellig sett og vis, men trompetisten John Paul Carter tar veldig mye plass og har utviklet seg til et signaturelement i bandets karakter og lydbilde. Han benytter seg av effekter og forvandler blåseinstrumentets lydbilde ganske mye. Samtidig kan han spille vakkert, og krydrer ofte og heftig. Noen ganger for mye, men stort sett er det et gode hva han tilfører. Bassen til Colin Cowan og rytmeseksjonen med trommis Joshua Wells, tidligere også fra våre favoritter Black Mountain og Lightning Dust samt Blood Meridian, er også prominente. Den mest anonyme på scenen er kanskje Bejar selv? Black Mountains Ted Bois spiller synth, vintage keyboards og MIDI. Nicolas Bragg bidrar også med gitar.

Bejar er lett gjenkjennelig om du skulle treffe på ham på gaten med sin store bustete mank av sorte krøller, men er likevel ikke en som ber om oppmerksomhet. Han er en noe merksnodig, reservert type, som i starten er like opptatt av å drikke øl som å synge eller riste tamburin. Samtidig kan man også se at han er helt inne i det, på sitt eget vis. Det tidligere The New Pornographers– og Swan Lake-medlemmet gjør veldig lite ut av seg som utøver utover å synge. Kanskje står han å lener seg på det lave mikrofonstativet på siden, slår litt tilfeldig på en tamburin eller krøker seg ned på gulvet for å ta seg en slurk øl eller kikke ut på publikum. Men han ser oss sjelden eller aldri ordentlig i øyet.

Innledningsvis undrer vi på om vokalen hans i det hele tatt er skrudd opp der han mumler frasene. Vi ser leppene bevege seg, men hører knapt stemmen.  Resten av bandet er langt mer utadvendte og tilstedeværende, men en svært broket forsamling. På mange måter ser de ut til å være plukket fra forskjellige band og ha blitt plassert sammen mer eller mindre tilfeldig. Mest ekstravagant er kanskje bassisten kledd opp med oransje skjerf, en lys blazer og sorte solbriller, som om han var en yacht-rocker eller anerkjent studiomusiker fra L.A. på 1980-tallet,  eventuelt en karakter hentet fra TV-serien «Exit». Han gjør rare ansiktsuttrykk og ser virkelig ut til å kose seg der han slapper i vei og «rocker» på for fullt.

Sånn er også lydbildet til Destroyers musikk. Her plukkes det i øst og vest fra ulike kilder. Det veksler mellom synth-eksperiment og 1970-talls rock inspirert av Roxy Music og David Bowie, hamrende Elton John-piano, Neutral Milk Hotel-euforisk indie, glam, minimalistisk folk, men har også ustemte gitarlyder og modifiserte blåsere, slicke popelementer, MIDI og jazza partier. Robert Wyatt– og Kevin Coyne-inspirasjon sniker seg inn sammen med Steely Dan og T. Rex i en musikalsk smeltedigel i evig transformasjon. Eksperiment og kaos, spoken word og dissonant riffing. Optimistisk og kynisk. Sarkastisk og litterær. Det hele spriker og blir nesten litt rotete, men også da på sett og vis fascinerende.

Materialet vi får servert er mest hentet fra de to siste albumene «Have We Met» (2020) og Labyrinthitis (2022) – henholdsvis deres tolvte og trettende), og innbefatter også en strålende versjon av «Streethawk I» fra «Streethawk: A Seduction» (2001). Når denne avspilles til slutt er stemningen i salen elektrisk, som på det første ekstranummeret «Hell» fra «Poison Season» (2015). Det begynner i nåtid med ferske «It’s In Your Heart Now» og «June». Ellers er naturlig nok de to låtene fra «Kaputt», som avslutter grunnsettet, karaktersterke låter mange kjenner. «Kaputt» gjøres med bravur. «Suicide Demo for Kara Walker», med sin lange innledende loopa trompetsolo, skiller seg veldig ut, og de fleste virker å sette pris på denne transcenderende musikalske sidestikkeren.

Vokalen er mitt viktigste ankepunkt og samtidig noe av det mest særegne. Den stikker veldig ut fra mengden. Best kan jeg like den når den er mest Bowie-maniert. Når han snakkesynger sliter jeg litt med å svelge den. Sjarmen, og det som tiltrekker, er en slags eksplosiv urkraft, som bryter igjennom her og der. Det kan være i form av et voldsomt intenst synthriff eller en trommesolo i det intrikate puslespillet som er en Destroyer-låt. Det er som om disse fysiske utbruddene gir en form for ømhet eller tilstedeværelse i noe som ellers kunne bli kjedelig i sin perfektsjonerte musikalitet.

Å se bandet live åpnet igjen opp musikken og lydbildet deres og ga visuelle bilder til det  vi kan høre på studioplatene, det kan fungere som en slags nøkler neste gang vi prøver oss på noen av dem. Så får vi se da om noen av de nyere utgivelsene etter hvert kan utfordre mine gamle favoritter «Kaputt» og «Destroyer’s Rubies».

Sjekk også relaterte saker under, husk forresten å klikke på «Last inn mer» for å sjekke flere, og du må klikke «Last inn mer» flere ganger for å få med deg alle.

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog