Av: Victor Josefsen Anmeldelser 14. oktober 2022

Konsertanmeldelse: The Cure: Uovertruffen The Cure-skjønnhet, Oslo Spektrum

The Cure viste seg fra sin aller beste side i Oslo Spektrum onsdag 12. oktober med sin «Songs of a Lost World Tour» foran valfartende nordmenn fra det ganske land. Vi koste oss storveis i de to timer og førti minuttene bandet holdt på med bemerkelsesverdig god vokal og en fin blanding av nytt uutgitt materiale, gamle slagere og deep cuts.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Per-Otto Oppi Christiansen

Robert Smith synger bedre enn noen gang og bandet fascinerer og fungerer bedre enn på lenge med sin tristesse. Konserten overgikk maktdemonstrasjon under Øyafestivalen i 2019. En av de første konsertene de gjorde etter pandemien siden oktober 2019. Tre år gikk før de igjen sto på en stadion i form av Arena Riga i Latvia 6. oktober.

Aller først var det støybetont folk eller industriell post-punk fra den etter hvert regulære oppvarmeren The Twilight Sad fra Kilsyth i Skottland, og det var ikke tvil om at de har blitt et dyktig og veltrent arenaband selv om låtene deres ikke når helt inn til denne anmelderen. En av låtene deres som stakk mest ut var deres cover av Frightened Rabbits «Keep Yourself Warm» med dens direkte tekstlinjer (hvil i fred Scott Hutchison).

Turneen byr også på en gjenforening med den 62-årige gitaristen og keyboardisten Perry Bamonte som var med i arenarock-epoken fra 1990 til 2005; blant annet på albumene » Wish», «Wild Mood Swings», «Bloodflowers» og » The Cure». Dette var hans første konsert med gutta siden 2004.

Besetningen per i dag består ellers av den 66-årige gitaristen Reeves Gabrels, fra Staten Island, New York, som har bakgrunn fra spilling med David Bowie i Tin Machine. Han har vært med i The Cure siden 2012 og derfor ikke medvirket på det siste albumet «4: 13» fra 2008.

Den 67-årige britiske keyboardisten Roger O’Donnel er her fremdeles og bak trommene er ungfolen med sine 55 år, Jason Cooper, som først ble kjent med My Life Story.

Bassen rocker fremdeles 62-årige Simon Gallup fra Duxhurst siden 1980 (utover en pause fra 1982 til 1984 da han krangla med sjefen), tross noen helseutfordringer for tre år siden, som nå virker å være borte.

På vokal, akustisk og elektrisk gitar er 63-årige Robert James Smith fra Blackpool, Lancashire, som var en av bandstifterne i 1976. Ja, og så må man heller ikke glemme hans innsats på fløyte i innledningen av «Burn» fra soundtracket til filmen «The Crow» – et av de mer forglemmelige øyeblikkene, selv om det er en låt man bare sjelden kan høre live.

Aller sterkest føltes nok hektende «Push», som leveres veldig inspirerende denne kvelden med et voldsomt driv, og Simon Gallup-paradenummeret «A Forest». Da kokte det i hele salen av ivrig klappende hender. Aller mest og veldig spontant under førstnevnte.

Selvfølgelig koste vi oss storveis når vi fikk barn- og ungdommen i revy, og jo flere ess bandet hentet frem fra katalogen jo bedre ble atmosfæren ute i salen. Da betyr det mindre at det er 30 år siden sist jeg fant det verdt å investere i et flunkende nytt The Cure-album med 30 års jubilerende «Wish». Og sekstetten delte generøst med oss av de gamle godbitene av ulik valør, fremtoning og farge.

Sinnsstemningen og lydbildet vekslet fra livsbejaende goth-pop, dyster, gloomy depressiv post-punk, seig melankoli over tapt kjærlighet til vital new wave og en psykedelisk rocker i form av «Shake Dog Shake» fra «The Top».

Også den hypermelodiøse, episke nye låten «And a Night to Remember», fra det kommende albumet «Songs of a Lost World», ble møtt med ovasjoner. Stemningsrik og atmosfærisk som den var fikk den store deler av publikum til å veive med lysende mobiler slik det ble gjort med lightere i gamle dager før mobilens herkomst. Mobile lommelykter ivrig svaiende fra side til side.

Bandet hentet frem en fin blanding av nye låter, publikumsfavoritter og «Deep cuts» før de gikk over i ekstranumrenes slagerparade.

Tilnærmingen er både egen og inderlig. Kanskje fortoner bandet seg noe statiske med unntak av bassisten Simon Gallup og sedvanlig vimsete Robert, Smith som også er noe reservert eller konsentrert innledningsvis. De begynte og avsluttet hovedsettet med nye låter fra det kommende dobbeltalbumet, som de har annonsert i flere år nå. Først basstunge, bittersøte «Alone», og sist dystre «End Song».

«Alone» er svevende og dramatisk, og egentlig ganske erketypisk for nyere tids The Cure både hva lydbilde og tematikk angår utover at det tar veldig lang tid før han setter i gang å synge.

«This is the end of every song that we sing. The fire burned out to ash. And the stars grown dim with tears»

Så dras tempoet og intensiteten opp noe. Rockebandet The Cure er i gang. Publikum sitere ivrig med til «Pictures of You», og slik fortsetter det utover kvelden.

Noe av det første som slår oss er hvor ren og klar vokalen låter. Robert Smith treffer tonene der han skal, og har samtidig tilstedeværelse og følsomhet. Lyden i Spektrum er også overraskende klar og god fra start til mål.

Kraften og poesien hans trer frem med tydelig presisjon og gjenklang hos de tilstedeværende. Trygge gode versjoner av «Kyoto Song» og fengslende «A Night Like This» fra «Head on the Door» (1985) og «Closedown» fra manges absolutte favorittalbum «Disintegration» (1989) får både band og tilhørere i gang uten at det tar helt av ennå. 27 låter ble det totalt før vi skiftet mørke musikklandskap med nattemørket i Oslo sentrum.

Sekstetten er på sitt aller strengeste med «Cold» fra «Pornography» (1982). Et album mange The Cure-fans og kritikere holder frem som deres beste, og det minst tilgjengelige. Enkelte menn og kvinner går i dyp andektig takknemlighet. Vi fryder oss over motet ved at de inkluderer også denne i settet, men er noe mindre begeistret under «Want» fra «Wild Mood Swings», tross Robert Smith iherdighet. Det er også fint å høre «From the Edge of the Deep Green Sea» og «Fascination Street».

«Hungry Ghost» fra bandets ferskeste album «4: 13» etterlater meg fremdeles likegyldig med sin noe blodfattige karakter.

De første fire planlagte ekstranumrene er herlige gjenhør med egen barndom; «At Night», «M», «Play for Today» og «A Forest» fra «Seventeen Seconds» (1980), som var bandets andre fullengder etter «Three Imaginary Boys» året før. Britenes bør berømmes for å gi noe tilbake til de mest innbitte fansene, og de som lyttet mest til dem på 1980-tallet, som nå nikoser seg. Da får det heller bare våge seg at dette partiet kanskje mer fortoner seg som en mellompassasje for mer nytilkomne fans. De fikk da ihvertfall i det minste bandets aller beste låt i form av «A Forest». Da skal man virkelig ikke klage!

Så går de av scenen igjen før de drar i gang «Lullaby». En jente noen seter foran går bort til trappa, hiver seg ivrig inn i dansen og blir i ekstase fremover. Også mange andre steder i salen begynner folk å reise seg opp og synge med. Om de da ikke allerede befinner seg på gulvet blant ståplassene.

Så følger hitene på rekke og rad «The Walk» fra EP- en med samme navn og samlingen «Japanese Whispers», «Friday I’m in Love» fra «Wish», som endelig reutgis om noen uker, «Close to Me», «In Between Days», og fabelaktige «Just Like Heaven» fra «Kiss Me Kiss Me Kiss Me»(1987) (den er faktisk enda bedre i Dinosaur Jr.s coverversjon) og så «Boys Don’t Cry».

Vi er tenåringer igjen for en stakket stund, og mange rundt oss virker å føle likedan. Enda flere reiser seg, klapper og synger ivrig med eller danser innbitt. Bandet spiller med engasjement.

«Boys Don’t Cry» avslutter det musikalske for aftenen før Smith takker endelig, definitivt og høflig for seg og sitt selskap. «Vi ses snart igjen, det håper jeg virkelig», melder han, og det håper vi også. Det ble absolutt den festaften som The Twilight Sad-vokalisten lovet når de avsluttet sitt sett.

De nye låtene antydet også at det faktisk kan være grunn til å glede seg til et nytt album med The Cure.