5 plater som har inspirert Palace of Pleasure

Palace of Pleasure debuterte i 1996, fikk Spellemannspris for beste elektroniske album i 1997 og 1999, og har med «Undarkness» gitt ut sitt sjuende album, som bl.a. har fått strålende mottakelse i Klassekampen Musikkmagasinen, en låt fra albumet har gjestet Ferske spor også. Her forteller P.o.P. hvilke plater som har inspirert dem. Inspirerende lesning. Vi går rett på sak og overlater ordet til de erfarne elektronika-makerne og skriveføre herrene.

Av: Victor Josefsen / Foto: Keith McKinlay (inkludert frontbilde), Justin Newall, Birgit Fostervold

Besetning
Justin Newall: bass, gitar
Stian Torstenson: gitar, keyboards
Sigmund Floyd: keyboards
Jørund Skaug: keyboards, bass

Foto: Keith McKinlay

Lett obskure fakta om Palace of Pleasure

♦ Bandet har 30-årsjubileum i år.
♦ Palace of Pleasure har et horn i siden til Elton John. Hyllestsingelen til den døde
Diana, «Candle in the Wind», tok opp all kapasitet på CD-presseriet, og dermed nådde
ikke albumet «Emperor Norton» fram til releasepartyet på John Dee i 1997. Bandet
kvapp derfor til når Dronning Elizabeth døde dagen før releasen på det nye albumet
«Undarkness»!
♦ Den engelske kongefamilien frykter derfor at det nye albumet «Undarkness»
muligens vil utgis i fysisk format.

♦ Palace of Pleasure og kompisene Perculator og Sternklang forsøkte på nittitallet å
kapitalisere på den såkalte hiphop-krigen ved å erklære en «triphop-krig» i Oslo. Det
ble nesten alvor når en avisartikkel omtalte Perculator og Sternklang som «kretsen
rundt Palace».

♦ Palace of Pleasure har servert trøndersk kvalitetsheimert til Leftfield, delt
festivalscene med Luxus Leverpostei, remikset A-ha, laget hørespillet «Dødsdronen» for Lørdagsbarnetimen, og hatt gleden av å ha sigarettmerket Camels litt lurvete reklame-kamel som nabo backstage på Roskildefestivalen.

♦ Videoen til «Ville Hester» (2005) er en remake av Talking Heads’ klassiske konsertfilm «Stop Making Sense».

♦ De fleste medlemmene jobbet på et tidspunkt i enten radiOrakel eller Radio Nova, på såkalte Kaja-stillinger, et framifrå arbeidsmarkedstiltak før begrepet «Naver» fantes.

Foto: Justin Newall

♦ Siden vi er en kvartett, har vi på demokratisk vis valgt et album hver som har vært til inspirasjon mens vi har jobbet med «Undarkness», og valgt oss et felles album som var en skive som var ekstremt viktig for flere av oss i formative år:

Felles formativ plate: My Bloody Valentine – Loveless

Jørund: denne skiva ble jeg kjent med på walkman på interrail. Jeg trodde det var noe galt med opptakskassetten, siden det låt helt pussig. Etter noen gjennomlyttinger satt den, for å si det forsiktig. Ble introdusert for trommeslager Colm Ó Cíosóig en gang i Oslo, og oppførte meg som en lallende fanboy.
Sigmund: Min kjærlighet for «Loveless» dør aldri.
Stian: En skive som jeg stadig vekk vender tilbake til. Å få med seg My Bloody Valentines’ gjenforeningskonsert i Manchester i 2008 var mektig.
Justin: Dette var skiva alle de andre i studentkollektivet mitt hørte på mens jeg plaget dem med band som Led Zeppelin og Love/Hate. Siden 2005 har jeg gjort det samme med bandkameratene i Palace of Pleasure!

Low: HEY WHAT

Stian: Low hadde jeg et helt OK forhold til fra 90-tallet og deromkring, men jeg var ikke oppmerksom på før i fjor at de hadde begitt seg ut i en eksperimentell fase, som låter steinbra. «HEY WHAT» kombinerer de deilige vokalharmoniene som Low er kjent for, med en vegg av elektronisk støy og litt keyboards. Det lille som finnes av gitarer er prosessert, og trommer er det null og niks av. Et album som låter som et parallelt univers til My Bloody Valentines’ «Loveless».

Miles Davis – Bitches Brew

Jørund: «Kind of Blue» var mine gateway drug til Miles Davis, men for et par år siden bestemte jeg meg for å bli bedre kjent med den elektriske perioden til Miles. Og da er det jo dette deilige beistet som særlig peker seg ut, og som har dyttet meg i retning av «Live Evil», «On the Corner» osv. «Bitches Brew» er et vanvittig lag av musikere som sprenger grensene for jazz og rock, og resultatet er en tidløs überklassiker. Men det er jo ikke som om de jobber etter noen bestemt plan, oppdraget deres er vel å følge ideene til Miles, og de ideene er som oftest ganske abstrakte. Flere av musikerne var pottesure etter innspillingen, og tenkte at dette ble skrale greier. Joe Zawinul (venstre elpiano) var noen måneder senere innom kontoret til CBS, og fikk høre noe ny musikk som gjorde ham gira. Han spurte staben hva som ble spilt på kontoret? «Hva mener du, det er jo deg og gjengen som spiller på den nye til Miles, Bitches Brew!» Hjernen til Zawinul smeltet på stedet. I tillegg til at Miles er kreditert med «directions in music», hadde han en dyktig produsent i Teo Macero. Macero var en kløpper både på miksing og å finne de riktige bitene av innspillingen, og klippe dem sammen. Ganske tilsvarende hvordan Holger Czukay drev på i Can omtrent på samme tid. Vårt album «Emperor Norton» fra 1997 ble klippet sammen digitalt av ulike innspillinger med hjelp av daværende bandmedlem John Birger Wormdahl (Salvatore, Masselys) som jobbet på masteringstudoet Strype audio, og hadde tilgang på en kraftig datamaskin. Den gangen hadde jeg ingen peiling på at folk jobbet kreativt på denne måten flere tiår tidligere, men da med saks og teip! «Bitches Brew» er etter hvert utgitt ørten ganger på 180 grams vinyl og dertil ørten timer outtakes, men jeg foretrekker den knitrete 60-tallsvinylen jeg stjal i platesamlinga til far min (RIP). Og for et platecover. Spørs om tittelen ville funka så bra i dag.

Ween: Shinola (Vol. 1)

Justin: Denne skiva hørte jeg masse på mens vi jobbet med «Undarkness» (bortsett fra en periode med abstinens da den forsvant fra Spotify). Jeg hadde lyttet til omtrent alt annet av Ween og trodde ikke jeg ville få noe nytt fra dem, siden bandet var oppløst på den tiden. Denne skiva er en samling av låter som ble valgt bort fra andre plater, så jeg hadde ikke så høye forventninger. Det viste seg å være en av bandets beste. Ween minner meg om at det absolutt er plass til humor i musikken, uten at musikken trenger
å være mindre seriøs av den grunn. Hver gang noen i P.o.P. kom med en kul og rar lydeffekt som minnet meg om en eller annen Ween-låt insisterte jeg at den måtte være med! Jeg blir stadig imponert over og inspirert av den bunnløse fantasien som Ween drar frem på låt etter låt, med en hårfin balansegang mellom hyllest og parodi. Det er åpenbart at dette bandet elsker musikk i alle sjangere. Her finnes det klassisk ‘brown’ Ween (som bandet beskriver sine “drøyere serveringer”), og en rekke spor som kunne blitt spilt inn av Paul McCartney, Motorpsycho, Jethro Tull, Butthole Surfers, Prince eller The Muppets, samt en sang som er mer Thin Lizzy enn Thin Lizzy (som Frank Znort Quartet spilte en versjon av i flere år). Hvis du ikke klarer å finne noe inspirasjon noe sted i denne skiva, «you don’t know shit from Shinola!»

Wire: 154

Sigmund: En gammel klassiker jeg plukker fram titt og ofte. I sin tid ble jeg tipset om denne på min lokale og fantastiske platesjappe, Roxy platebar i Bø, som sammen med broren min, foret meg med fabelaktig  musikk fra jeg var 14. Det meste handlet om The Cure, Siouxsie & the Banshees, Joy Division og New Order for meg og vennene mine, jeg kunne ikke få nok post-punk i livet mitt. Wire er et band som på null tid gikk fra å spille perfekt punk til post-punk pop til storslagen, genial monumental rock. Jeg er særlig svak for de korte, perfekte poplåtene, men elsker også de lengre, dronete og repetitive låtene, som på mystisk vis også har popnerve tvers gjennom. Noen og førti år etter at «154» kom ut, høres albumet like viktig ut.

Coverfotografiet til Palace of Pleasures nye album «Undarkness» viser interiør og utsikt fra pensjonatet Grepan på Tjøme, et pensjonat som nok har sett bedre dager. Noen i orkesteret pleide faktisk å feriere der. Foto: Birgit Fostervold

Palace of Pleasure – Nighttime Without Darkness, Daytime Without Light (Ferske spor uke 28/2022)

Sjekk flere relaterte saker under, du må muligens klikke «Last inn mer» flere ganger for å få med deg alle. Vi kunne ha lagt til mange flere relaterte saker, men vil du lese om flere utøvere P.o.P. nevner, er det bare å søke i Deichman musikk.

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog