Plateanmeldelse: Arctic Monkeys – «The Car»
Artist: Arctic Monkeys
Album: «The Car» (2022)
Plateselskap: Domino/Playground
Tekst: Jan-Olav Glette
Arctic Monkeys sjuende fullengder «The Car» viser et band som fortsetter å utvikles og aldres med verdighet og stil. Loungepopen fra den ikke helt vellykkede forgjengeren «Tranquiliy Base Hotel + Casino» har blitt forfinet gjennom mer involvering av hele Sheffield-bandet med vokalist og frontfigur Alex Turners låter, og ved både å tilføre noe 1970- tallsfunk ‘a la Isaac Hayes og senke tempoet ytterligere noen steder.
På mange måter var det passende at platebutikken Big Dipper i Oslo sto som vertskap for forhåndslytting torsdag kveld med en del av sitt aller raffeste utstyr fra HiFi-avdelingen.
«The Car» har mye detaljrikdom og finesser, som virkelig trer frem på et godt anlegg. Gitarist Jamie Cooke sies å være bandets bandets musikalske gatekeeper, og den med mest ansvar for arrangement og musikalsk stil. Her får han for det meste ty til andre verktøy enn hovedinstrument. Vrengt gitarlyd er det imidlertid også blitt funnet plass til.
The Hives som skal på turné med Arctic Monkeys sier dette:
Way back in history a bunch of young kids saw The Hives in their hometown, Sheffield. They then formed a band called the Arctic Monkeys, currently the only good European stadium size rock band in existence.
Arctic Monkeys kommunisere likevel med de store massene på et mer sublimt, saktebrennende vis der den noe dekadente, glatte overflaten også gjør Turner og kompanjongene til en slags etterstrebare forbilder med et slags fancy rikmannsliv (riktignok med mange antydninger til mørke).
De som forventer låter som kan dra i gang en moshpit på festivaler og stadion-arenaer eller fylle dansegulv vil bli skuffet. Den typen låter vil du ikke finne her. I stedet får vi et større musikalsk spenn og mer forfinet eleganse.
Albumet er på mange måter en fortsettelse og fordypning av forgjengeren fra 2018, som i sin tur hadde mer til felles med Alex Turners sideprosjekt The Last Shadow Puppets.
Strykeinstrumenter har tatt mye av plassen som tidligere var forbeholdt gitarer. Det er varmt og sofistikert, og fremført med bravur og pondus. Keyboardene tar også mye plass i lydbildet. Matt Helders tromming er myk og sofistikert snarere enn hamrende slik den var i innledningen av karrieren, men på ingen måte fraværende.
En slags bittersøt nostalgi til gamle soundtrack og sval lounge musikk gjennomsyrer platen. Låtene kjennetegnes av en bedagelig rytme, og brenner seg sakte inn i sjelen vår.
Turner benytter ofte det lysere registeret av stemmen.
De musikalske linjene kan dras til Richard Hawley, Scott Walker, Andrew Loog Oldham, Father John Misty og Burt Bacharach. Kanskje til og med John Barry?
Orkestral storslagenhet preger platen fra første stund, der de åpner med den andre singelen «There’d Better Be a Mirrorball». En låt som tar seg god tid på å finne sin form og rytme, men som samtidig utstråler bandets etter hvert så typiske selvsikkerhet. Vakkert og estetiske om hjertesmerte.
Tekstene er smått surrealistiske eller i det minste dels selvmotsigende eller polyfone. Samtidig er det små innblikk i en virkelighet som lett kan forveksles med Turners egen med tekstlinjer som:
Performing in Spanish on Italian TV
Sometime in the future
Put your heavy metal to the test
Might be half a love song in it all for you
Richard of York: The Executive Branch
Having some fun with the warm-up act
Det nærmeste er muligens låten «Sculptures of Anything Goes», som har en ganske smittende basslinje fra Nick O’Malley – han overtok bassen etter Andy Nicholson utover eksperimentering med Moog og trommemaskin.
Det tetteste vi kommer inn på noe gitardrevet er jammingen på den tredje singelen «I Ain’t Quite Where I Think I Am». Her kan vi lytte til en form for jazzfunk ‘a la tidligere nevnte Isaac Hayes.
Skal jeg være helt ærlig, og det må man vel, er jeg fremdeles mest begeistret for de tidlige, kjappere, catchy låtene Arctic Monkeys slo igjennom med. Likevel er det aldri noen tvil om at det er solide saker vi har foran oss her.
Det foregår stort sett i et bedagelig rusletempo. Under de aller første lyttingene kan utrykket muligens fremstå som litt kjedelig, men ved gjentatte lyttinger åpner nyansene i tekst og melodier seg mer. Og du får lyst til å høre det igjen. Vår viktigste innvending er generelt at låtene savner mer dynamikk. Genremessig er variasjonen stor nok, det innbefatter psykedelia i form av «Hello You ‘ og eller strekker seg til soul, funk, orkestrert pop, lounge og noe mer humørsvingning-greier som «Jet Skis on the Moat».
Albumet føles genuint og eventyrlysten, og vil nok fortsette å vokse inn på oss.
30. april neste år spiller Arctic Monkey i Oslo Spektrum.
Sjekk også:
Arctic Monkeys – There’d Better Be a Mirrorball (Ferske spor uke 39/2022)
Arctic Monkeys – American Sports (Ferske spor uke 22/2018).
Arctic Monkeys – Tranquility Base Hotel + Casino (Deichman: Årets album 2018, Stian)
Arctic Monkeys – AM (Deichman: Årets album 2013, Victor Josefsen)
Arctic Monkeys – Mardy Bum (en av låtene som har påvirket Divest, fra intervjuet Divest: Catchy indiepop med attityde)
Øya 2016 – The Last Shadow Puppets.
Sjekk relaterte saker under, du må muligens klikke «Last inn mer» flere ganger for å få med deg alle. Vi kunne ha lagt til mange flere relaterte saker, men vil du lese mer, er det bare å søke i Deichman musikk.
Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog
