40 år med Mission of Burma

Mission of Burma – «Vs.»

Vokalist og gitarist Roger Miller spilte i band allerede som fjortenåring, og dannet omsider bandet Sproton Layer i 1969 med brødrene sine, et rockeband med touch av psykedelia, hvor Roger sang og spilte bass. Det var et kortlevd band som ga seg etter ett års tid. Miller gikk deretter videre til å studere komposisjon, piano og valthorn. I 1978 flyttet han til Boston hvor han traff bassist Clint Conley i bandet Moving Parts, og året etter dannet de Mission of Burma sammen med trommis Peter Prescott. Eventyret kunne begynne.

MOB er tydelig inspirert av Pere Ubu, Wire og Gang of Four, som de også hadde med seg på turné flere ganger. Det er imidlertid ingen tvil om at de fant sin egenart mye takket være Millers studier av John Cage og Karlheinz Stockhausen, pluss hans erfaring med preppa piano og utforskning av frijazz på bl.a. valthorn og trompet. Ellers hadde man jo Clint Conleys teft for gode melodier, mens Peter Prescott utviste en råhet og slagkraftighet på trommer. I tillegg hadde de et hemmelig våpen i Martin Swope, som manipulerte lyden gjennom miksebordet ved å loope ulike elementer. Kombinasjonen av alt dette kom til utrykk på debutalbumet «Vs.», hvor de tok et kvantesteg opp fra EP’en «Signals, Calls and Marches» (1981) i forhold til oppfinnsomhet og avantgardistiske innfall.

«Vs.» kom ut i 1982 og feirer altså 40 års jubileum i år. Det er et dynamisk, hardtslående og kompromissløst album, og rimelig unikt i forhold til hva annet som ble gitt ut på den tiden i USA. Dead Kennedys og Black Flag var beinhard hardcore punk, Minutemen var en blanding av punk, funk og rock, Bad Brains fusjonerte punk og reggae, mens Hüsker Dü lå i startgruppa med et par Ep’er før de etter hvert perfeksjonerte hardcore punk med anslag  av popmusikk på dobbeltalbumet «Zen Arcade» (1984). Mission of Burma la derimot grunnlaget for post-punken og satte standarden alle andre band i kjølvannet måtte måle seg etter.

Det er et hav av gode låter på «Vs.», «Train», «Trem Two», «New Nails», «Dead Pool», «Mica», ja, egentlig er det ikke et eneste svakt spor. De åpner friskt med «Secrets» en rufsete punka låt som holder på å ramle sammen flere ganger, og hvor det går over to minutter før Roger Miller kommer inn på vokal. Etter hvert hører vi Conley kore, Prescott brøler infernalsk, mens Swope fyller på med tape loops. De går rett i strupen på deg, det er akkurat som de utfordrer deg og spør: «Greier du å henge med her eller?» Conley tar så føringen og synger i neste låt, «Train», ikke like rufsete som åpningssporet, i allefall ikke i begynnelsen, men så tar det av og Conely presser vokalen til det ytterste. Det er ikke akkurat vakkert, men helt perfekt i denne settingen. På «Trem Two» overrumpler de deg totalt, den åpner i et rolig tempo med tremolo som Miller tryller frem på gitaren, et par år før Johnny Marr benyttet seg av samme effekt på «How Soon Is Now?», bare for å ha sagt det.

«Learn How» er en illsint liten rakker som Peter Prescott lagde, den eneste faktisk, hvor han tar ut sin indre hardcorepunker og lar alt eksplodere i kaskader av skriking og gitarøs. Deretter  kommer «Mica» som sømløst glir over i en annen favoritt, «Weatherbox», som har et utrolig fett huggende gitarriff kombinert med et herlig rullende basspill før Miller og Conely dropper inn på vokal i kor. De spisser det til midt i låten hvor Miller eksperimenterer med fuzzboksen mens han sakte veiver gitaren frem og tilbake foran forsterkeren. Et godt eksempel på hvor lekne de var og at de gjorde akkurat hva som falt dem inn. Det var sånne originale innfall som gjorde at de skilte seg ut fra resten.

De roer det hele ned på nest siste spor, «Einstein’s Day», en låt som egentlig stammer fra Moving Parts-dagene men som det aldri ble noe av. Det er nok en overraskende vending på albumet, en ganske vakker låt hvor Miller lirer av seg en nydelig gitarsolo. «That’s How I Escaped My Certain Fate» ligger tett opptil «That’s When I Reach For My Revolver», kanskje deres mest kjente låt, hentet fra EP’en «Signals, Calls and Marches» (1981). Som for øvrig var den første låten jeg hørte av dem, på den fantastisk flotte samleboksen «Left of the Dial: Dispatches from the ’80s Underground» (2004). «That’s How I Escaped My Certain Fate» er ikke like antemisk og allsangvennlig som «…Revolver», men likevel et verdig punktum på albumet.

Mission of Burma måtte dessverre gi seg i 1983 pga. Roger Millers økende tinnitusproblemer. Han spilte med hørselvern på den siste på avskjedsturneen, som for øvrig er dokumentert på livealbumet «The Horrible Truth About Burma», som omsider kom ut i 1985. Ellers kom jo Mission of Burma overraskende sterkt tilbake i 2004 med «ONoffON» og det som i utgangspunktet begynte med et par liveshow ble til toalt fire album, med «Unsound» i 2012 som det aller siste. Jeg var så heldig å se dem på turné samme år i London, Bob Weston (Shellac) hadde tatt over for Martin Swope, Miller hadde fått mer avansert hørselvern og Prescott spilte trommer bak plexiglass. Det var ikke mer enn 100-150 stk. i salen, men Mission of Burma blåste seg gjennom et heroisk sett bestående av den ene gullåten etter den andre. Husker jeg gikk helt fjetret av glede ut derfra, overbevist om at Mission of Burma endelig skulle slå igjennom og få den oppmerksomheten de fortjente. Vel, det skjedde aldri, i 2020 kom jeg tilfeldigvis over en notis hvor det sto at bandet hadde lagt opp i 2016. Ingen pressemelding, ingen avskjedsturné, ingen siste ord, bare en stille avrunding av en perfekt karriere. Eventyret var omsider slutt.

Anbefaler ellers podcasten «Life of the record» hvor alle originalmedlemmene snakker om innspillingen av albumet, og boken «Our Band Could Be Your Life – scenes from the American indie underground 1981-1991» av Michael Azerrad, samt dokumentarfilmen «Not a photograph – the Mission of Burma story» (2006).

Sjekk også:

Mission of Burma – Unsound (Deichman: Årets album 2012, Stian).

Ånon Sørnæs Bakkjen i Hayeminol forteller til oss i dag 18. november: «En av mine absolutte favorittplater (Mission of Burma – «Vs.», red.anm.). Et mesterverk som snudde låtskrivningsprosessen min på hodet. Sammen med «Pink Flag» av Wire selvsagt».

Mission of Burma – Mica (en av låtene som har inspirert Hayeminol, fra intervjuet: Hayeminol: Tempo, energi og riff).

Mission of Burma – That’s How I Escaped My Certain Fate (en av låtene som har inspirert Statues, fra intervjuet: Statues: Engasjert indiepunk fra Norrland).

Sjekk flere relaterte saker under, du må muligens klikke «Last inn mer» flere ganger for å få med deg alle.

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog