Konsertanmeldelse: Michael Gira: Sort nedstrippet messe, Kulturkirken Jacob
Michael Gira gjennomtrengende intensitet og inderlig, genuine tilstedeværelse gjorde at solokonserten hans i Kulturkirken Jacob i regi av Blå tirsdag 15.november brant seg inn i netthinnen til tilhørerne. Også Kristof Hahn vartet opp med suggererende mørk sonisk kraft.
Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Lula de Luze
Etter først å ha plassert note/tekstark på et notestativ i front og stemt gitaren, kommer Michael Gira mykt og forsiktig ruslende inn på scenen hvor han setter seg ned på en stol og annonserer første låt.
68-åringen åpner med «The Parasite», som ellers på denne turneen på utradisjonelle venues.
Musikken er strippet ned til sin grunnleggende, essensielle kjerne med akustisk gitar og stemme. En capo er festet til gitarhalsen, og stemmekraften ruver og hjaller gjennom rommet. Et øyeblikk skriker han sogar av full fysisk kraft. Vokalen er det mest karakteristiske og imponerende i Giras uttrykk med sine rike teksturer. I dag er han småforkjølet, men når likevel ut som få andre.
En vennlig, veiledende, men samtidig nådeløs dysterhet råder over stemningen. En barsk godhjertethet, kan en kanskje si. Han er intenst og inderlig til stede i alt han gjør. Suggererende repetisjoner. Mesteparten av tiden synger han med lukkede øyne.
Han hyller den argentinske postmodernismen, Jorge Luis Borges, med «The Memorious». «Uniforming» er også ny. Mange låter er plukket fra en ferdig innspilt Swans-skive med navnet «The Beggar». Tittelkuttet er fjerde og siste i denne sekvensen.
Så er det fortid og fordums gleder på vei inn i øregangene våre. Gamle Swans-låter som «New Mind» fra favorittalbumet «Children of God», også utgitt på en selvstendig singel (1987), «When Will I Return?» fra «The Glowing Man» (2016) og Angels of Light-låten «Two Women» fra 2005-albumet «How I Loved You». Så kommer vakre og tragiske «Blind» fra soloalbumet «Drainland» (1995).
Mannen, som også hadde The World of Skin med den tidligere partneren Jarboe, og var med i både Pigface og Glen Branca Ensemble, avslutter med en låt om hans to livslange avhengigheter; alkohol og depresjon. «God Damn the Sun» – kommer etter «Blind» – fra 1989-albumet «The Burning World » – en underkjent klassiker i Swans-katalogen.
I kveld holder han seg unna alkoholen og drikker eplejuice mellom låtene. Dyp barytonstemm ‘a la Lee Hazlewood.
Ni låter spilles før Gira henter frem Angels of Light- og Swans- makkeren Kristof Hahn som kommer opp for å takke publikum av og annonsere signering av skiver og plakater om 15-20 minutter. Mange lar seg lokke.
Opptredenen til Hahn, som nylig slapp soloalbumet «Six Pieces», er også en besnærende opplevelse der han improviserer lekent og atmosfærisk på en lapsteel-gitar. Hahn utforsker mulighetene til instrumentet med droneaktige harmonier og sonisk støy. Albumet og musikken er som vekket til live av det som måtte finnes igjen av rester eller aske fra den siste Swans-besetningen. (Så får vi da se hva som blir den neste. Hahn er nok fremdeles med). Mye er svært minimalistisk. Noe han tilskriver 85 prosent av æren for til Roxy Music-saksofonist Andy Mackay og 50-års jubilerende «For Your Pleasure og 15 prosent til Michael Gira, som hele tiden oppmuntrer han til å ta i bruk dette instrumentet og eksperimentere.
«Han er en katt. Jeg gleder meg over hans stadig mer utviklede evne til improvisasjon», kommenterer Gira.
Sammen klarte de to aldrende herremennene med sin besettende musikk og karismatiske fremtredende å hensette oss i en dunkel transe. Det var knusk stille og andektig stemning i det fullsatte lokalet fylt med lyttende publikummere.
Kvelden står frem som et av høydepunktene denne konserthøsten og understreket hvorfor jeg helt tilbake til tenårene har hatt et spesielt kjærlighetsforhold til musikken til Michael Gira. Det tunge, smertefulle basselementet, nesten operatisk, har knapt noen like, og lydsporet er like gripende, nesten anstrengende med sin besluttsomme glød. Det gjelder like mye i denne mer nedstrippede, mer stillferdige varianten, som i de verste fullband-støyeksersisene. Gira gir ikke ved dørene. Han er manisk til stede i tekst og melodi. Det har besettende kraft, og vi går mer en villig med i hans mollstemte univers.
90 prosent øldrikkende menn, som Sten Ove Toft, oppsummerer om publikum-kjønnsfordelingen når vi noterer lange køer til herretoalettet og ingen til jentedoen.
Det skal bli fint med et nytt Swans album neste år; eller i 2025. «Hvem vet nå for tiden?», som Gira bemerker syrlig.
PS Michael Gira oppfordret til å ikke ta foto av konserten, så bildet øverst er av set up’en til Hahn.
Sjekk også:
Swans – God Damn the Sun (Ferske spor uke 46/2022).
Swans – Blind (Trond Fagernes, fra intervjuet: Mayflower Madame: Psych-noir med skimrende støy).
Swans – Sunfucker – (Annika Linn Verdal Homme, fra intervjuet: Daufødt: Kraftfullt autoritetsoppgjør).
Årabrots album «The World Must Be Destoyed» er produsert av Nernes og Karin Park. Musikere inkluderer Dana Schechter (Insect Ark / Swans), Andrew Liles (Current 93 / Nurse With Wound) og tubaisten Kristoffer Lo (Highasakite / Motorpsycho). Greg Norman spilte inn sangene på Steve Albinis Electrical Audio Studios i Chicago. (Ferske spor uke 4/2021).
Swans eller Darkthrone (les svaret til Trist Pike).
«Veldig glad i den litt gotiske vibben, også litt seinere band som Dead Can Dance, samt no wave-band som Swans, om man kan nevne de i sammenhengen… » (Jørgen Nordeng, fra intervjuet: Polardegos: – Vi snakker nesten festival!!!).
«Ellers må jeg nevne det enorme inntrykket Swans hadde på oss alle» (Pedro Carmona-Alvarez, fra intervjuet: Sister Sonny: Ekspansiv indie nå også på vinyl).
«Rundt den tiden ble jeg introdusert for artister som Einstürzende Neubauten, Swans, Nurse with Wound og Coil. Da hadde jeg en eureka-opplevelse hvor alt føltes forbundet» (James Welburn, fra intervjuet: James Welburn: Sleeper in the Void).
Hvordan har norsk black metal og kunstneren Linn Halvorsrød blitt påvirket av nedstengingen av samfunnet og Covid-19 reguleringene?
«Jeg ble snytt for å se Swans i Nidarosdomen, men det kan jeg leve med» (spørsmål og svar fra intervjuet: Linn Halvorsrød: Påskeaften 1996 – et stykke norsk musikkhistorie).
«Liker fortsatt Do Make Say Think, Three Silver Mt. Zion, Rache’s, June of 44, Fly Pan Am, Swans, Slint og Disco Inferno». (Benjamin Finger, fra intervjuet: Benjamin Finger: Melankolsk tonal utforskning).
Etter Cows startet Selberg bandet The Heorine Sheiks, sammen med blant andre Norman Westberg (Swans). Mye av kugalskapen var intakt; her er for eksempel et hederlig forsøk på å putte Swans’ «Filth», 70-talls sleazy funk og mindre sofistikert lyrikk i den musikalske gryta. (Cows – et av undergrunnsbandene som vokste fremst via Amphetamine Reptile Records).
Crippled Black Phoenix – Horrific Honorifics
Crippled Black Phoenix slapp nettopp et seks spors coveralbum der Justin Greaves & co går løs på gamle favoritter som «The Golden Boy That Was Swallowed by the Sea» (Swans, 1992) og «In Bad Dreams» (The God Machine, 1994). Litt vanskelig er det å bli glad i coveren av førstnevnte låt – min absolutte favoritt fra hele Swans’ diskografi – men det er en fin hyllest, for hva det er verdt. (Ferske spor uke 2/2018).
Thor & Friends – Mystery Train (Ferske spor uke 35/2020).
Sjekk også relaterte saker under, klikk «Last inn mer» for å få med deg alle.
Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog
