Plateanmeldelse: Röyksopp – «Profound Mysteries Boxset»

Artist: Röyksopp

Album: «Profound Mysteries Boxset» (2022)

Plateselskap: Dog Triumph/ Warner Music

Tekst: Jan-Olav Glette

Altoppslukende og omfattende «Profound Mysteries» med duoen Röyksopp forelå endelig i sin fulle helhet i form av et bokssett og tre enkeltstående dobbeltalbum «I» (29. april), «II» (19. august) og «III» fredag 18. november. Det er en imponerende og solid helhet. Sterkt, karaktersterkt, fengende og fascinerende, men med et og annet mellomstrekk underveis. Likevel vil helheten stå frem som et høydepunkt i norsk elektronisk musikk i 2022.

Dette er et ambisiøst verk på så mange måter. Ikke bare strekker det seg utover tre CD-er eller tre doble vinylalbum. Dette er en multimedia-opplevelse hvor det har blitt laget videoer til alle sporene. Kunstneren Jonathan Zawada har laget unike visuelle kunstverk til alle låtene. Noe udefinerbart, men samtidig også nesten gjenkjennelig. Besnærende, vakkert, glitrende, lekent, mangfoldig, gjenkjennelig, helhetlig og uforutsigbart som musikken selv. Artefakter og visualisering som åpner opp står i kontrast til eller understreker musikken. Noe oppleves ganske fristilt, annet kommuniserer bedre. Storslagent og staselig. Filmskaperne Bacon har laget videoer av dette. Röyksopp kan stolt gå inn i sitt 25. år.

Også musikalsk er det modig og utforskende. Det tredje og ferskeste albumet er enda litt mer innadvendt enn de to forgjengerne. Nummer to er helt klart det som slår hardest fra seg og er mest utadvendt. Den første egner seg også godt til hodetelefonlytting og stjernehimmeltitting (eventuelt titting på de medfølgende videoene eller studering av det flotte kunstheftet som følger med). Likevel strekker også den seg fra flytende, behagelige atmosfærer, droning, synthpopballader, minimalistisk techno, Italo funk, disco, progrock, voksenpop til synthriff og discorytmer.

Alt i alt kan man nok si at det er et mer voksent Röyksopp som møter oss på disse tre skivene, som likevel også peker tilbake og oppsummerer mye av det som har vært duoens musikalske univers. Her er ekko fra «Junior» og «Senior», enda tidligere mer høytempo-melodier sammen med gjenkjennelige toner ‘a la de nyeste tingene vi har hørt fra tromsøværingene i Bergens-eksil, for eksempel i symbiose med Susanne Sundfør.

Det blir nesten som et prog-konseptalbum, som har like mye til felles med Giant Sky og Soup som andre norske elektronika-utøvere.

Referansene strekker seg fra Kraftwerk, Depeche Mode, Yazoo, Vangelis, Jean Michel Jarre, Tangerine Dream, Georgio Moroder, The Art of Noise, Brian Eno og Fleetwood Mac. Pianoklimpring, majestetiske strykere, elektriske gitarer, trommer og bass sammen med en haug ulike synther, Abeleton-live og ulike elektroniske duppeditter skaper et levende omskiftelig lyduttrykk, som gir plass til leken galskap og konsentrert håndverk. Det låter definitivt analogt og pulserende. Seigt og eterisk eller insisterende catchy. Klubbete og intenst er det tidvis også, men aller mest er dette nok musikk til å drømme seg bort i hjemme foran stereoen.

Forpakningen til vinyinnlegget er et aldri så lite kunstverk i seg selv. Et hefte med tekster og mer av kunstverkene som har fått illustrere låtene medfølger.

Hvorvidt de har lyktes vil det nok være noe delte meninger om, men at det er et helhetlig stykke musikk som samtidig er frodig og flersidig er ihvertfall sikkert.

Platene er også i høyeste grad en slags samarbeid der de drar inn vokalhjelp fra navn som Alison Goldfrapp, Susanne Sundfør, Astrid S, Jamie Irrepressible, Beki Mari (Nouvelle Vague), Pixx og Maurissa Rose. Noen er gjengangere på alle de tre skivene og har samarbeidet med Svein Berge og Torbjørn Brundtland før også, andre er ferske i denne konteksten.

Hvor godt du liker det kommer nok også an på hva du ønsker fra duoen. Leter du etter en ny «Eple», «Poor Leno» eller «The Girl And The Robot» vil du ikke finne det selv om her også er fengende øyeblikk egnet til dans. Er det derimot den utrolig vakre sammensmeltningen av Susanne Sundførs eteriske vokal og Röyksopps henførende melodier som drar deg hit, så kan du glede deg over flere flotte nye samarbeid. Både med henne og andre fremragende vokalister.

Röyksopp er, og har vært, en downbeat amalgamasjon av trip hop, house, ambient og elektropop. Mer avrundet og slipt lydbilde. Øyeblikkene med pulserende eufori er det lengre i mellom. Derimot karakteriseres platene av en sømløs flyt. Det er en slags tiltalende intuitiv kraft som gjennomsyrer det hele. Under den glatte overflaten skjuler det seg en sårbarhet og noe opprivende. Det er vart, forsiktig romslig, hypnotisk funderende, dramatisk, apokalyptisk og sørgmodig eller sprudlende, fremmedgjort eller gjennomborrende.

På sitt beste lykkes de med å forene bakovervendt elektronikk med melodisk kraft. Langstrakt og pulserende variert med det veldig tilbakelente og avslappende og det smektende forførende lydbildet deres. Mangesidig melodisk utvikling preger de tidvis ganske lange låtene, men her og der kan det bli litt langtekkelig eller mellomstrekk mellom de ordentlige høydepunktene.

Alison Goldfrapps robotiske vokal på «Impossible» på «I» er forlokkende og definitivt i sistnevnte kategori. James Irrepressibles nedslående stemme står i kontrast til de piskende synthtonene på «So Ambiguous» og tilfører noe annet til uendelig såre «Sorry» på «II». Gripende er vel riktig beskrivelse. «Speed King» er et klimaks med sin episke oppbygning og den aller beste på den tredje platen. Den svøpende melankolien med Susanne Sundfør på «If You Want Me» er fengslende og noe av det som virkelig stikker ut på «I».

Slik kunne vi ha fortsatt ganske lenge. Det er nemlig mye fint her, og kanskje vil også de låtene som foreløpig ikke helt engasjerer vokse med mer avspilling. Like fullt tror jeg vi kan oppsummerer at dette er god musikk, men ikke den ypperste klassikeren, og den skiva vi først vil finne frem i Röyksopp-katalogen, tross høye ambisjoner godt håndverk og mange øyeblikk av magi. «Melody A.M.» ruver fremdeles. Nok en bekreftelse på tiltrekningskraften, magien og at duoen er noe av det mest interessante i norsk elektronisk musikk, som også lett hevder seg i internasjonal målestokk, er det dog.

Sjekk også:

Röyksopp – Me&Youphoria (Ferske spor uke 46/2022).

Röyksopp – If You Want Me ft. Susanne Sundfør (Ferske spor uke 17/2022).

Röyksopp – This Time, This Place…. (Ferske spor uke 9/2022).

Röyksopp – Andromeda (Ferske spor uke 12/2020).

Röyksopp – The Fear (en av låtene som har inspirert Kohib, fra intervjuet: Kohib: Forheksende fjellklang).

Sjekk relaterte saker under, du må muligens klikke «Last inn mer» flere ganger for å få med deg alle. Vi kunne ha lagt til mange flere relaterte saker, men vil du lese mer, er det bare å søke i Deichman musikk.

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog