Gebhardt: Kamelonsk collagepop full av kjærlighet 

– Musikken på «Geb Heart» er et resultat av at det var gøy å spille elgitar igjen, vrenge på med masse fuzz, og teste ut elektronikk sammen med mer tradisjonelle instrumenter, sier Håkon Gebhardt, som er aktuell med albumet «Geb Heart» på Apollon Records.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Tommaso Martinoli

«Geb Heart» er et sant overflødighetshorn av en popskive, aldri redd for å rocke eller å ta en sidesving, samtidig med et slags melodisk fokus som holder det hele sammen, slik vi kan huske det fra 1990- og 1980-tallsskiver med artister som The World Party, XTC, Thelonius Monster, Jellyfish, The Auteurs uten egentlig å ligne på noen av disse eller noe annet heller, unntatt en og annen passasje hentet fra Tom Waits, Nick Cave eller Pixies, det nærmer seg likevel aldri plagiat; bare et kunstnerisk lån. Det er en tilsvarende eksentrisk stormannsgal, allsidig og fengende skive full av kjærlighet.

Når og hvordan oppdaget du musikk og hva gjorde deg så lidenskapelig opptatt av den?

Knutsen & Ludvigsen og Tramteatret var den første musikken jeg var fan av, og dette er musikk jeg fortsatt setter stor pris på, smått surrealistisk, gode låter, og tekster med budskap godt skjult der inne. Familien på faren min sin side var veldig musikalske, og jeg ble fascinert av å høre dem synge sammen. Faren min spilte litt gitar, litt piano, litt fiolin, og sang i kor, og han sang alltid harmonier når det var musikk på radioen, så jeg fikk inn harmonier og vrier på den måten, og det gjorde meg nysgjerrig på musikk når jeg kjente hvordan de forskjellige harmoniene virket på meg.

I 11-12-årsalderen oppdaget jeg punken og begynte å spille i band. «London Calling» med The Clash var første LP jeg kjøpte etter anbefaling av den kuleste gutten i gata, og jeg elsket den. Det kokte i Tromsø på den tiden med gateopptøyer og husokkupasjoner, det var spennende tider for oss i opprørsalderen. Det var konserter med Kjøtt, De Press, og Fandens Oldemor, Norgez Bank som øvde rett oppi gata der jeg bodde, Bols, og masse annet som jeg slukte rått, det trigget adrenalinet mitt, dette var noe jeg ville være en del av.

Det ble noen mimeband, trommesett med puter, og sponplate-gitarer for å få kjenne på scenefølelsen, før det ble ekte band hvor vi spilte selv, og skrev hissige samfunnskritiske punk-trudelutter. Jeg spilte gitar, og sleit nok ut bandkompisene, for jeg skrev og skrev riff og ideer uten stopp, alltid noe nytt vi måtte prøve ut når det var øving.

Da jeg så TNT på Fokus Kino i Tromsø på «Knights of the new Thunder»-turneen fikk jeg en ny åpenbaring, jeg ville jeg også spille trommer med doble basstrommer. Så ble det Venom og Slayer ispedd litt Finn Kalvik, Neil Young og Cat Stevens, men da jeg oppdaget The Residents i 18-19-årsalderen, falt jeg rett i gryta. The Residents lagde en slags antimusikk, og for meg er musikk noe veldig primitivt, noe som går rett inn i ursjela vår! Noe av dette hadde jeg mistet da stort sett alle rundt meg satt og øvde løp opp og ned gitarhalsen så flisene føyk.

Vi har inntrykk av at du kan spille de aller fleste instrumenter. Hvordan har veien dit vært? Og hva er viktigheten eller fordelen ved å være multiinstrumentalist?

Jeg startet med å spille meg til blods på min fars akustiske gitar, jeg ville skrive låter uten at jeg kunne spille, jeg tok gitaren inn på kjøkkenet og harvet i vei mens jeg spurte om modern om hun hadde noen tekstforslag. Gitaren gav meg låter når jeg plukka på den, så jeg startet straks å lage riff og sanger. Jeg har aldri lært meg coverlåter, for meg var det vrient å huske andres musikk, men jeg lagde min egen musikk, og den satt i fingrene.

Trommene startet jeg med da jeg hadde øvingslokale i kjelleren hjemme, og det ble stående et sett der som jeg kunne hamre løs på når bandet vårt ikke hadde øving. Jeg måtte ta litt pianotimer på musikkgymnaset, men jeg rotet bort timene på å få prøve å lære å spille sag og annet tull, pianolæreren gav meg nok opp til slutt. Det samme gjorde gitarlæreren min!

Jeg spiller på mye rart uten å kunne det! Det er ikke viktig for meg å være instrumentalist, jeg bruker instrumentene som verktøy for å uttrykke lydlandskaper jeg hører i hodet, og har ikke tålmodighet til å sitte å øve. Når jeg trenger ei linje, riff eller solo sitter jeg i studio til jeg har fått det slik jeg ønsker. Det kan ta tid siden jeg ikke er veldig skolert, men det meste går til slutt.

Men å kunne litt av mange instrumenter er veldig nyttig i jobben som produsent og musiker for andre artister, det gir meg rett og slett flere strenger å spille på!

Har du noe favorittinstrument; en favorittgitar, forsterker, pedal eller mikrofon. I så fall hvilke(n) og hvorfor?

Jeg er veldig lite utstyrs-orientert, min favorittgitar er en liten Bontempi barnegitar jeg fant på eBay for noen år siden. Det er jo ikke et profesjonelt instrument, ikke rein i båndene osv., men perfekt for å ta med ut i hagen å plukke frem noen nye strofer.

Og jeg har en Silvertone Amping Case (liten rørforsterker innebygd i gitarkasse) som jeg elsker å ta frem når jeg trenger en gitar som ikke skal ta mye plass i lydbildet, men allikevel trenge igjennom. Tandberg båndopptakere har jeg også noen av som jeg bruker som gitaramper, litt samme effekt fra dem.

Så har jeg en Boss Eq pedal jeg har hatt siden ungdommen, og den må jeg ha på pedalbrettet for å få frem litt «stygg» mellomtone når alt høres for straight ut, og den gjør jobben!

Har du hatt noen forbilder eller mentorer underveis og hva har du i så fall lært av dem?

Å se og høre Ulf Holand mixe var en forløsning for meg, se hvordan han søkte etter å finne pulsen i låta, skjønne hva hver enkelt musiker ville melde, for så å forsterke det. Dette er noe jeg har i bakhodet når jeg produserer, finne essensen i låta, få instrumentene til å flyte sammen, det er en helhet som skal gå opp, og når det skjer «danser» låta. Og skal låta funke når den mixes må selve arrangementet og produksjonen stemme, da kan man løfte det med enda et nivå i mixen. Men dersom arr. og instrumentering er feil kan du ikke redde det med en fet mix!

Men jeg lar meg inspirere av nesten alt jeg hører på en eller annen måte, blir gående å lure på hvordan de har klart å komme opp med «den løsningen», musikalsk, produksjonsmessig osv., så det er et utall forbilder der ute, men min mentor har nok vært meg selv.

Hvordan var tilblivelsen av soloalbumet «Geb Heart» og hvordan kom du i gang med den?

Denne plata er resultat av at jeg traff kona mi i 2014, og all musikken vi har felles, som jeg fikk lyst til å kaste meg uti igjen. Jeg hadde i mange år holdt på med country og barnemusikk, men var også klar for å bråke litt i studio igjen! Musikken på «Geb Heart» er et resultat av at det var gøy å spille elgitar igjen, vrenge på med masse fuzz, og teste ut elektronikk sammen med mer tradisjonelle instrumenter.

Vi begynte tidlig å skrive små ideer hjemme på kveldene, så gjorde jeg skisser i studio, jobbet videre med arrangementer, lydlandskap, og etter hvert begynte vårt univers å ta form. Ganske straight 90-talls melodisk rock, men også med en sonisk signatur, masse grums og støy, dette er veldig oss, så da var vi i gang.

Nesten alt på denne skiva er selvgjort. Det vil si din kone bidrar også. Hvorfor det valget? Og hvilke fordeler er det å holde det in house på den måten?

Ja, vi gjorde så godt som alle ting selv på denne plata. «Geb Heart» er et prosjekt vi har jobbet med når det var fritid mellom andre prosjekter i studio, Gebhardt-universet er vår lekegrind, der vil jeg rett og slett ikke ha andre inn, det var hele meningen med å gjøre denne plata. Et fristed hvor jeg ikke trenger å forholde meg til annet enn å være kreativ enten det er med musikk, tekst, cover eller videoer. Om det er feil for andre er ikke så nøye, her har det handlet om å tilfredsstille oss selv, ha det gøy i studio, noe som som regel er en ganske stressende opplevelse når man jobber for andre!

Fortell om studioet ditt Das Boot Studio i Firenze og om hvordan lokalene og atmosfæren der har satt sitt avtrykk på albumet.

Das Boot Studio er et hjemme-hos-oss-studio hvor vi også har mulighet til å gjøre bandinnspillinger. Lite og intimt med stor hage rett utenfor studiodøra, når kreativiteten går i stå, tar jeg meg en time med hagearbeid for å klarne tankene, og da kommer det fort noen nye ideer.

Studioet ligger i første etasje i huset vårt i en nydelig del av Firenze, Salviatino, rett under fjellsiden opp mot Fiesole. Studioet er fylt opp av alt jeg trenger av instrumenter for å jobbe, satt opp sånn at jeg har det meste innen rekkevidde når jeg sitter i mix-stolen. Akustiske paneler og innredning har jeg selv bygd ved bruk av bl.a. gamle dører og vinduer fra når vi pusset opp huset vårt. Så å spille inn i Das Boot Studio er som å jobbe hjemme i stua til Gebhardt, og det har klart satt et avtrykk på plata. Man kan fokusere, det er lettere stenge verden ute når man er hjemme hos seg selv!

Et artig sammentreff jeg oppdaget er at Arne Bendiksen hadde leilighet rett nedi gata her, det som nå er NOPA-leiligheten i Firenze, kanskje hans popteft har inspirert oss?

Under pandemien har jeg gjort en del fjernprodusering av innspillinger. Artister sendte meg filer, demoer, spor og ideer, som jeg har kunnet jobbe videre på, gjøre pålegg, mix og produsering, før jeg sender låta tilbake til oppdragsgiver. Dette har vært veldig spennende ettersom jeg fant en arbeidsro og konsentrasjon når jeg ikke kunne ha artister i studio. Jeg følte at jeg kom opp med ideer jeg vanligvis ikke ville hatt tid til å jobbe frem dersom jeg hadde fullt band hengende over nakken.

Så jeg vil oppfordre singer/songwritere, band og andre som spiller inn demoer hjemme eller har innspillinger fra et annet studio som trenger mix, om å sende meg filer. Jeg kommer opp med ideer i de fleste genre, så ikke vær redd for å ta kontakt: Das Boot Studio: gebhardtjobb@gmail.com

Kan du og kona fortelle om hverandres musikalske styrker og roller i dette prosjektet?

Håkon: Marì er lidenskapelig musikkelsker, hun har alltid musikk hun vil la meg høre, og med en veldig bred musikksmak har hun vært en viktig inspirasjon for musikken og lydverdenen vi ville utforske på denne plata. Hun gir meg konstant input på denne måten.

I tillegg er hun utrolig organisert og en typisk «cut the crap»-type, noe som er god hjelp for meg, for jeg flyter egentlig rundt i kaos hele tiden, masse ideer fulle av «crap», som trenger å destilleres ned til noe som også kommuniserer med andre.

Når jeg sitter å klimprer frem ideer hører jeg innimellom fra stua «Questo è belissimo» (dette er nydelig), da vet jeg at jeg er inne på noe og kjører på videre.

Marì: I have always been interested in words and their sounds. I was just a little child when I started coming up with funny sentences, slogans, or «payoffs» to describe the world around me, this was in a way natural for my brain, and soon I realized that I tended to remember what people had said, and their voices, more than the way they looked like. Growing up my passion for words became stronger, playing with them made me happy, it’s as simple as this. So, during the last year of University here in Firenze, I decided that I wanted to be a copywriter. I started in an advertising agency where I had the opportunity to learn a lot and to meet inspiring people, and after a few years I went on as a freelancer.

When I moved to Norway in 2014, working with words became of course impossible because of the language, and this was a big turning point in my life – not only from a professional point of view – because I had to put aside an important part of myself. But then, in the music we do together I found the chance to reinvent myself as a different kind of writer. Since the beginning, working on lyrics for the songs that Håkon was composing was very exciting, and challenging to me. Exciting because I am addicted to music, probably as much as I am to words, and challenging both because English is not my mother language (and then I have to pray to Saint Nicholas Edward Cave for the proper word to choose!..), and because Håkon can drown you with inputs and ideas! He is definitely the most creative/ explosive person I have ever met. So now I have even more fun playing with words and their sounds.

Utover å ha spilt i Motorpsycho, The International Tussler Society, HGH, Meg og kammeraten min og Dang!!!, er du etter hvert også en velrenommert produsent for andre. Hvilken påvirkning har det hatt på soloprosjektet?

Behovet for å ha Gebhardt som soloprosjekt/husorkester er et resultat av alle kompromissene jeg må inngå når jeg jobber for andre band/artister. Da handler det om få frem til deres visjoner, og da er det ikke naturlig å presse inn ideer jeg hører for meg som ikke vil funke for dem. Sånn hoper det seg opp med ideer jeg må få ut, for meg blir det litt som psykiateren som går til psykiateren for å lette litt på trykket. Men jeg lærer også mye i alle de forskjellige bandene jeg spiller og har spilt i som jeg legger inn i verktøykassa så det kan hentes frem når det trengs.

Du har også stått for album illustrasjonene. Fortell om det og forholdet til musikken på platen.

Jeg har alltid likt å jobbe visuelt, lage collager, tegne og male. Mora mi tok meg med på en del Friundervisningen-kurs hun gikk på da jeg var ung. Da fikk jeg prøvd meg med kullstifter, oljemaling og mange andre teknikker, og en del av disse har jeg tatt med meg videre. Da vi pønsket på hva vi ville med coveret foreslo Marì at jeg burde prøve å lage noen collager. Jeg ble gira på ideen, rota frem saks, lim, gamle aviser, kataloger, reklameplakater, og var i gang.

Plata er jo oss to, så da ble det naturlig å tenke portretter. Selvportrettet på forsiden kom av seg selv på noen timer, og vi følte begge at vi var på rett spor i forhold til uttrykket på plata. Portrettet av Marì , «Wife in the Morning», som pryder baksiden av coveret traff en nerve, det fikk noe Mona Lisa over seg. Det burde kanskje vært forsiden?

Vi har «Man with Guitar» inne i gatefolden, og det peker jo mot at denne plata har vært en stor lek med gitarer for meg denne gangen. Jeg har fått strukket strengene i mange, for meg spennende retninger.

Og collage er et bra stikkord for hvordan jeg også jobber med musikken, mange fragmenter, et kaos av ideer jeg ikke har peiling på hvordan jeg skal få til å funke. Men mens jeg sitter å plukker på instrumenter kommer løsningen fra et eller annet sted jeg ikke vet hvor er, på et tidspunkt bare skjer det, bitene faller på plass, kaoset får en mening.

Ikke nok med det, du/dere har også laget fine videoer. 

Vi har laget 4 videoer til denne plata. Da det ble pandemi og lockdown fikk vi plutselig mye tid til overs, så vi bestemte oss for å bruke tida kreativt.

March of the Tortoise

Dette er jo en musikalsk tribute til skilpaddene som lever fritt i hagen vår. Vi la oss ute i gresset of filmet skilpaddene som tuslet rundt noen dager, og med hjelp fra Mika Martinussen, som lastet ned og klippet sammen alle snuttene, ble det et absurd lite univers man blir dratt inn i.

That Day

Da det var litt lettere restriksjoner i forbindelse med pandemien fikk vi med oss Tommaso Martinoli en dag i studioet hvor vi bare filmet uten noen plan. Det er jo slik vi jobber vanligvis. Videoen gir en bra illustrasjon over hvordan det er å være flua på veggen når vi holder på å spiller inn.

Distant Stars

Denne låta ble skrevet for å fordøye all usikkerheten rundt hva som skjedde da pandemien slo inn over oss. Plutselig kunne vi ikke være nær hverandre lengre, og noe av denne distansen ville vi prøve å formidle med naturbildene, en slags utilgjengelighet. Dukkene i videoen var det moderen som laget da jeg var liten. Videoen er regissert av Francesco Piotti.

Breakup Breakdown

Da jeg hadde laget collagene til albumcoveret klarte jeg ikke å stoppe, så jeg rigget meg til i studio for å prøve å lage en «stop-motion»-video, kun med å flytte rundt på papir mens jeg avfotograferte hver bevegelse. Analogt hele veien, og ingen digitale animasjoner.

Det tok meg 4 måneder med prøving og feiling i samarbeid med Erik Todi som satt i Lisboa å monterte bildene på musikken. Resultatet ble noe helt unikt. Vi fikk frem den 1930-talls stumfilm-følelsen vi søkte etter ved at hvert enkelt av de 3500 bildene jeg tok ble bearbeidet på telefonen med lys og filtrering slik at alle bildene hadde litt forskjellig preg før de ble lagt inn i videoen. Et galskapens prosjekt jeg ikke vet om jeg tør prøve meg på igjen med det første.

Kan dere til slutt velge ti låter som på en eller annen måte har vært til inspirasjon under arbeidet med denne platen?

Forholdet vårt inneholder mye musikk, så vi gir deg en liste med de låtene som har vært på høyest rotasjon i huset her mens vi lagde «Geb Heart», så kan folk selv prøve å finne ut hvilke låter som har inspirert hvilke!

The Fall -«Blindness»

Nick Cave & the Bad Seeds – «Stagger Lee»

Nick Cave & the Bad Seeds – «More News from Nowhere»

The Residents – «Santa Dog 17»

Bluvertigo – «La crisi»

dEUS – «Suds & Soda»

Marc Ribot  – «Caravan»

C.S.I. – «Fuochi nella notte di San Giovanni»

Franco Battiato – «Bandiera Bianca»

Fabrizio De André – «Crêuza de mä»

(Denne lista var på svært mange låter, likevel klarte Nick Cave å snike seg inn 2 ganger da vi kutta ned til topp 10……, men lite vi får gjort med det nå…;)

 

Gebhardt – «Geb Heart» (2002)

 

 

Sjekk også:

Gebhardt – «Breakup Breakdown» (Ferske spor uke 39/2022).

Dang!!!: Mørk garasjerock innspilt på iPhone

Dang!!!  – Long Gone Misery & Manic Possessive (Ferske spor uke 37/2021).

Trygt i havn med Jenshus (Håkon Gebhardt er med og fremstår som en stødig gudfar ).

 

Motorpsycho – «Blissard» (Posterboys: 10 beste powerpopalbum).

Motorpsycho – «Blissard» (5 plater som har inspirert The Sideways).

Motorpsycho – «Let Them Eat Cake» (5 plater som har inspirert Colonel Roger).

Motorpsycho – «Sunchild» («Demon Box») (en av låtene som har inspirert Enok Moe, fra intervjuet Astmatisk Gapskratt: Melodiøs råskap og spilleglede).

Motorpsycho – «Wearing Yr Smell» (en av låtene Jan-Erik Hoel forbinder med Beezewax, fra intervjuet Beezewax: Finslepen indierock med tagger).

Motorpsycho – «Feed Time» (en av låtene som har inspirert Max Westen Aune i Murder Maids, fra intervjuet Murder Maids: Manisk Punk Rock).

Motorpsycho – «Timothys Monster» (et av favorittalbumene til Jon Bolstad i Knekklectric, fra Knekklectric – 5 om bøker og musikk).

Motorpsycho er en av tre inspirasjonskilder til Elecric Eye (Electric Eye på bassengkanten…).

«Blissard» av Motorpsycho eller «On the Beach» av Neil Young er  favorittalbumene til Tellef Raabe (Tellef Raabe – 5 om bøker og musikk).

«Et av mine favorittband gjennom over to tiår; Motorpsycho», fra Beaten To Death: Det hadde vært lettere om den nasjonale pressen hadde vært på ballen.

 

«Vi spurte faktisk Geb om å bli med som trommis i Soup en gang, men det ble aldri noe av. Han er kanskje verdens hyggeligste fyr, og vi skulle gjerne besøkt han og kona i Italia», fra intervjuet Soup: Visjonær avskjed?.

«Blant låtskrivere innenfor norsk populærmusikk av de mest kjente som jeg setter særlig høyt har vi mange som: Ryan/Gebhardt/Sæther, Ane Brun, Emilie Nicolas, Halvdan Sivertsen, Jan Eggum, Ola Bremnes, Jonas Alaska, Susanne Sundfør, Thomas Helland… jeg føler jeg glemmer massevis av fullstendig opplagte navn å nevne, men vi stopper der, tenker jeg», fra intervjuet Auden Prey: Nevrotisk og melodisk FM-pop.

«Motorpsycho var viktig for oss alle, særlig strekket fra «Demon Box» til og med «Angels and Daemons at Play»», fra intervjuet Sister Sonny: Ekspansiv indie nå også på vinyl.

«Bare det å henge på Kroa i Bø og bli eksponert for så mykje feit livemusikk har satt sine spor: Bob Hund, Otto Speedway Action Organ, Movietone, The Chairs, Red Harvest, Motorpsycho med mange fleire», fra intervjuet White Trash Blues Band: Svett garasjesoul fra Oslo-bygda.

«Da vi lagde musikken til «Earthbound» var vi gira på å ta ting i en litt tyngre retning og så mot band som Kyuss, Colour Haze og Motorpsycho», fra intervjuet: Kanaan: Snedig og massiv instrumentalrock.

«Motorpsycho er et viktig band i den norske rockehistorien. De har jo sprengt grenser opptil flere ganger, og sånn sett er de helt klart en inspirasjonskilde for oss i Draken», fra intervjuet Draken: Ru hardrock.

«På ungdomsskulen hadde eg ein svingom innom grungen før det stabiliserte seg meir med band som Motorpsycho og klassikarar som The Velvet Underground, Beach Boys og The Doors», fra intervjuet Frøkedal & Familien: Om tilhørighet i folk og folkemusikk.

«Norge är typ drömlandet. Fantastisk natur. Sjukt bra fiske. Sen har Norge både Beezewax och Motorpsycho som vi lyssnar mycket på», fra intervjuet, Statues: Engasjert indiepunk fra Norrland.

«Christian møtte vel Linn for første gang i Liverpool på et nachspiel for mange år siden hvor de snakket om Motorpsycho i flere seine timer», fra intervjuet Spielbergs: Støyende indierockere på vent.

«Vi har kanskje først og fremst hatt en indirekte tilknytning gjennom andre band som står oss nærere som åpenbart har en større tilknytning til King Crimson – f.eks. Motorpsycho og Krokofant, for å nevne et par», fra intervjuet I Like To Sleep: Instinktiv kraftjazz.

«Jeg husker også at jeg kjøpte Bettans «I Evighet» på CD-single i 1996, men det var kanskje mest fordi Morten Harket var programleder for hele Grand Prix det året. Jeg vet ikke. Hørte på samme tid mest på «Blissard» av Motorpsycho. Det er vanskelig å forklare» (Min platesamling: Sondre Lerche).

«Så blir vi introdusert til Motorpsycho, som er helt sinnsykt», fra Intervju: Bass & trommebandet Captain Kill.

 

PS Vi har anbefalt/anmeldt Motorpsycho mye mer enn det vi har med under «Sjekk også», her har vi bare tatt med Motorpsycho-perioden der Gebhardt var med eller om Motorspycho generelt. Klikk her så får du med deg resten.

 

Sjekk også relaterte saker under, klikk «Last inn mer» flere ganger for å få med deg alle.

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog