Konsertanmeldelse: Widowspeak: Dvelende, nattlig drømmepop, John Dee
Widowspeak lullet publikum inn i en disig, dvelende atmosfære på John Dee søndag 4. desember. Deres lagdelte drømmepop med twang og jangle var fem kvarters fin motvekt til julestria.
Tekst og foto: Jan-Olav Glette
Kvintetten Widowspeak fremkaller nattlige stemninger, og befinner seg musikalsk nærmere den store amerikanske sangboken med artister som Harry Nilsson og Randy Newman enn de gjør med de fleste andre samtidig artister.
Vokalist og rytmegitarist Molly Hamilton burrende, glidende stemme og mumlende, humørsyke refleksjoner er delikat og myk, øm og hviskende. Den kan tidvis minne om Hope Sandoval.
Musikken kan minne om Cowboy Junkies, eventuelt Yo La Tengo på sitt mest stemningsfulle.
Lead gitarist og låtskriverpartneren Robert Earl Thomas spiller lagdelt og drømsk og skaper mørk, suggererende musikk – varm, lengtende og klangfull og bitvis rock n roll.
De to får hjelp fra Willy Muse på bass og James Jano på trommer (ifølge Rockefellers arrangementstekst). I tillegg er en navnløs herre med på tangenter.
De åpner ballet med tittelkuttet fra bandets 2022-album «The Jacket», den var ifølge Hamilton ferdig i 2019, men kunne først slippes nå ettersom de har turneer for å backe platen. Låten skifter forsiktig akkorder etter som den skrider frem, og demonstrerer med det mye av karakteren og dragningskraften i Brooklyn-bandets musikk.
Det dreier seg om lakoniske, fengslende låter av en karakter som ofte blir betegnet som røykfylte og får folk til å tenke på lydsporet til David Lynchs filmer. Et lydbilde med mange nivåer og fine detaljer. Elementer av country twang og janglepop røres inn med drømmepopen. Det er sart og forsiktig, samtidig dvelende og insisterende.
Vakkert balanserte låter virker med hypnotisk kraft på lytterne. Psykedeliske vuggeviser. Skjøre og melankolske og uttrykksfulle. Jordnære og utenomjordiske på en og samme tid.
Det er sparsommelig oppmøte på John Dee denne kvelden, så det var ikke for mange som tok seg tid til denne konserten, bandets tidligere besøk på Revolver 13. desember 2011 og 3. november 2017 til tross. Køen til Lindmo & co i nabolokalet Rockefeller var kjempelang.
At singer/songwriteren Christer Knudsen, dagen etter å ha fylt opp Oslo Spektrum to dager på rad med Madrugada, er blant de tilstedeværende er neppe tilfeldig.
Widowspeak er for de som verdsetter sublim, atmosfærisk tradisjonsmusikk. «Unwind» drar assosiasjoner til softrocken på 1990-tallet og Fleetwood Mac med litt tillagt psykedelisk krydder. «The Drive» sin herlige elegante gitarsolo gjør at låten står frem.
Tekstmessig holder Widowspeak et høyt nivå. Måten de skildrer kompleks kjærlighet i «Everything is Simple» er et godt eksempel på det.
I’m no better and I’m no worse
And sing your praise, because you would
Sing it yourself because you could What do I expect, it serves you well To edit anything that’s fit to tellMye av repertoaret er hentet fra bandets sjette album «The Jacket», underveis skjøter de på med gamle favoritter ‘a la «Gun Shy» og «Dog». «Harsh Realms» fra debutplaten er et annet høydepunkt med sitt Yo La Tengo-aktige snurrende groove.
Når Widowspeak avslutter sitt litt i overkant en times lange sett med fine «Money», er det bare Hamilton som kommer tilbake (se bildet øverst. red.anm.). «Gutta er litt humørsyke og vil bare drikke øl, kommenterer hun og fremfører «Coke Bottle Green», en siste avskjed fem år etter forrige Oslo-besøk.
Bussturen hjem frembragte varme følelser i hjertet. Håper det ikke tar like lang tid før neste visitt fra kvinnen, med røtter i Tacoma, Washington, og hennes gjeng.
Sjekk også:
Widowspeak – Money (Hymn) (Ferske spor uke 4/2021).
Widowspeak – Money (Ferske spor uke 27/2020).
Widowspeak – Album: Expect the Best (Musikalske sidespor – uke 35/2017).
Sjekk også relaterte saker under, du må muligens klikke på «Last inn mer» for å sjekke flere.
Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog