Konsertanmeldelse: A.A. Williams: Katartisk Goth Noir, Blå
Altomfattende, dramatisk, ufattelig vakkert og kraftfull er adjektiv som springer til hjernen etter at forhenget dras til side og det massive trøkket fra A.A. Williams og bandet hennes traff publikum på Blå i Oslo mandag 5. desember.
Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Per-Otto Oppi Christiansen (inkludert bilde øverst), Jan-Olav Glette
Karin Parks grasiøse oppdatering av egen katalog og eksperimentelle og dansbare synthpop startet noe forsinket halv titiden etter at hovedakten hadde et ublidt møte med norske veikontroller på veien fra konserten på Landmark i Bergen dagen før. Det tok sin tid å skaffe en ekstra bil å lesse overvekten over i Vanen.
Karin Park på Blå. Foto: Per-Otto Oppi Christiansen
Sangerinnen fra Djura i Sverige, som mange også kjenner fra EP- aktuelle Årabrot, fascinerte både med musikalsk lekenhet og variasjon og det spenstige sceneoppsettet av synther midt ute blant publikum.
Så gikk drapperiet opp for kveldens hovednavn. A.A. Williams, som senest besøkte Oslo så nylig som 22. august sammen med de japanske post-rockerne Mono. A.A. Williams har polert og finslipt musikken siden vi hørte henne på den selvtitulerte EP-en i 2018 og så henne solo som support for The Sisters of Mercy på Rockefeller 28. september i 2019. «Hollow Hearts» fra det relativt ferske dobbeltalbumet «As the Moon Rests» setter fort stemningen og atmosfæren med masse røyk og duse mørke farger som lyssetting.
Hun byr på vakker melankoli og sødme, men er på sett og vis også oppløftende og rensende med sine mange minor chords. Trist og varmt. Majestetisk og filmatisk, svøpende langstrakt er lyden hun henter fram i selskap med Thomas Williams, Wayne Proctor og Matthew de Burgh Daly. I det ene øyeblikket dypt og gjennomtrengende. Rumlende støy. I det neste er det som misæren er borte for en stakket stund. Det er også fuzzdrevne gitarer og tyngde.
A.A. Williams på Blå. Foto: Jan-Olav Glette
Musikerne sørger for mer dybde og variasjon i uttrykket, som sveiper innom det mørke gotiske, post-klassisk, metal, folk, gospel, americana og post-rock. Mono, som hun slapp splitt-EP med, Cult of Luna, The Rachels, også Chelsea Wolfe, Swans, Deftones, PJ Harvey og The Cure rinner i hu. Bassisten spiller med massiv tyngde og fuzz. Batteristen slår dynamisk og hardt. Multiinstrumentalisten Daly sørger for fyll og variasjon.
Det er delikat og fullt av nerve. Samtidig vel ornatert og spekket med detaljer. Den klassisk utdannede cellisten har virkelig gjort seg flid med arrangementene, og med et band til å backe seg bød det på mer volum og finesser. Musikken har besettende kraft. Det er også torden og rock så det holder i perioder. Tilhørerne svaier ivrig med til de mektige, majestetisk, svøpende riffene.
Etter at de har holdt på i fem kvarter og klokken nærmer seg midnatt hopper en ivrig medarbeider fra venuen opp på scenen og drar for gardinene før hun stoppes av en lattermild Williams, som forklarer at de håpet å få spille en låt til. Noe de også får, men når «Melt» toner ut går musikken raskt i gang på anlegget, og publikum haster hjem med bussen i håp om noen timers søvn før morgendagens plikter.
A.A. Williams på Blå. Foto: Jan-Olav Glette
Det var et fint gjenhør med en artist vi har hørt mye på platetallerkenen de siste årene i form av debutalbumet «Forever Blue» (2020) og den selvtitulerte EP-en. Anskaffelse av det ferske albumet har høy prioritet.
Sjekk også:
A.A. Williams – Into My Arms (Ferske spor uke 11/2021).
Deichman: Årets album 2020 (A.A. Williams: Forever Blue, Jan-Olav).
A.A. Williams – All I Asked For (Was To End It All) (Ferske spor uke 18/2020).
Sjekk også relaterte saker under, du må muligens klikke på «Last inn mer» for å sjekke flere.
Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog
