Av: Victor Josefsen Intervjuer 13. desember 2022

Wisløff/Angelskår: Intrikat pop

– Det var utfordrende, for Karl Joakim hadde ganske mettede komposisjoner, med mange akkorder og låter som stadig skiftet toneart. I tillegg var de nokså arra ut allerede, noe som gjorde at det ikke var så mye plass til tekst som det jeg er vant til, forteller Pål Angelskår, som sammen Karl Joakim er aktuell med albumet «Nothing Ages Quite Like Happiness» på Voices of Wonder.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Pressebilder

Karl-Joakim Wisløff og Pål Angelskår sitt album «Nothing Ages Quite Like Happiness» byr på finurlig, flersidig pop man må tygge litt på før man riktig får tak på alle nyanser, men når man kommer under huden på den sitter det og frister til gjenhør. Popmusikk for viderekomne?

I dette intervjuet forklarer de to artistene Deichman musikk om fremveksten og essensen i prosjektet.

Når og hvordan kom dette samarbeidet til?

Pål:

Karl-Joakim spilte bass og tangenter i bandet mitt da jeg ga ut soloplatene «Follow Me» og «The Cellar Door Was Open, I Could Never Stay Away». Da vi var ute på turné med sistnevnte, viste han meg noen låter han hadde liggende. Han tenkte nok på det som skisser, fordi han ikke hadde noen tekster til låtene og en låt er liksom ikke ferdig før du kan synge den. Da vi kom tilbake fra tur sendte han meg «skissene» og jeg begynte å jobbe med å lage tekster til dem. Det var utfordrende, for Karl Joakim hadde ganske mettede komposisjoner, med mange akkorder og låter som stadig skiftet toneart. I tillegg var de nokså arra ut allerede, noe som gjorde at det ikke var så mye plass til tekst som det jeg er vant til.

Fortell mer om hvordan samarbeidet pågått.

Karl-Joakim:

Jeg gav Pål en demoinnspilling av «Musical Chairs» og spurte hva han synes om den låta. Den var da uten tekst, men ellers ganske lik versjonen på plata. Jeg fikk veldig gode tilbakemeldinger av Pål på denne. Det gav meg inspirasjon og tro på meg selv til å lage flere låter. Jeg har egentlig alltid laget musikk, men denne gangen var det å lage låter fullt ut til en plate og ikke bare 80% ferdig som havner på en demotape i skuffen, noe jeg har veldig mye av fra før av. Jeg har sikkert en pose full med minidisk-opptak og noe på kassetter og en gammel Zip-drive liggende med halvferdige låter helt tilbake til jeg var 17/18 år. Etter å ha vist frem flere låter til Pål ville han veldig gjerne være med på å lage tekster til et helt album. Det var veldig kult for meg å få med en så flink vokalist, musiker og tekstforfatter på dette. Vi testet ut Pål på vokal på flere låter og det var utrolig gøy å høre hans store stemme på låtene.

Pål:

Det tok litt tid å få den første låten i mål («Musical Chairs»), men når den falt på plass ble vi nok ivrige begge to, og da begynte ting å gå fortere. «My Mama’s Radio» var for eksempel en tekst jeg hadde hatt liggende og som jeg slet med å sette musikk til, så jeg ba Karl-Joakim om å forsøke. En uke senere fikk jeg et forslag på mail. Vi møttes til en øving rundt kjøkkenbordet, hjemme hos meg, og ble enige om struktur og melodi. Vi startet innspillingen av låta i 2018, tror jeg, og den ble ikke endelig ferdig før i fjor, så vi har tatt oss god tid i studio. Plata «Nothing Ages Quite Like Happiness» startet som et slags hyggelig sideprosjekt som vi jobbet med når vi hadde tid, men etter hvert som plata begynte å ta form så ble vi mer ambisiøse og fokuserte. Og nå har vi så mange låter liggende at det behøver ikke ta så lang tid før det kommer en oppfølger.

Blir det mer i tiden fremover også?

Karl-Joakim og Pål:

Ja, det blir det.

Hva er forskjellen mellom dette prosjektet rent musikalsk i forhold til andre ting dere er og har vært aktive med som Orango, Ila Auto, Oddgeir Berg Trio, Minor Majority, Pål Angelskår, Reverend Lovejoy?

Karl-Joakim:

Dette er første platen for min del hvor jeg har laget og spilt det meste av musikken selv. I andre band jeg har spilt i har jeg vært mindre involvert i komponeringen og kun hatt andre roller som f.eks. å være med å arrangere, finne koringer, form på låter, produsere osv. Det har vært veldig befriende og fint å komponere låter og melodier for så spille dem inn her i Bonker relativt rask etterpå. Arr. og produksjon er gjort i samarbeid med Pål. Det at vi er bare er to, gjør at vi kan jobbe relativt raskt og ta avgjørelser hurtig i studio uten å måtte ta hensyn til alle i et større band. Når det kommer til tekst så er dette en av Pål sine mange styrker, så alle tekster på platen er naturlig nok skrevet av Pål.

Pål:

I Minor Majority er det i all hovedsak jeg som skriver låtene, både musikk og tekst, så arrangerer vi låtene i fellesskap. I dette prosjektet har jeg i all hovedsak vært sanger, tekstforfatter og arrangør. Men det er klart, ved å skrive tekstene og ved å synge dem, trekker jeg jo låtene i en retning både melodisk og tematisk som ikke nødvendigvis var der fra før.

Hva har dere tatt med fra de andre prosjektene hit?

Karl-Joakim:

Jeg føler jeg har tatt med noe av lekenheten og improvisasjonen fra Oddgeir Berg Trio. På avslutningen på «A Better World» har jeg egentlig bare improvisert slutten av låta på tangenter. Melodika-soloen på «Postlude» og gitarsoloen på «You should Have It all» har jeg også gjort veldig fort og improvisert.

Pål:

I all hovedsak har jeg tenkt mer på det melodiske aspektet ved tekstene denne gangen, at de skal være gode å synge og sitte godt i kompet. Med unntak av «My Mama’s Radio», er det færre lange, historiefortellende tekster og mer emosjonelle snapshots. Det har gitt litt mer rom for tøys, men bra tøys, tror jeg.

Hvilke sider av Pål som vokalist, tekstforfatter og musiker gir seg tilkjenne i møte med dine låter Karl-Joakim?

Karl-Joakim:

Pål løfter denne platen først og fremst med stemmen sin og med tekstene sine. Han har denne evnen til å formidle som kommer med mange års erfaring. Han har også en utrolig stødig, jevn og fin gitarstrømming som limer kompet og gitarene godt sammen. Også har han mange gode innspill til produksjonen.

Hva er det dere verdsetter med hverandre som musikere?

Karl-Joakim:

I tillegg til å være en dyktig vokalist og gitarist har Pål også et veldig godt øre for en god låtproduksjon og tar mange smarte valg i studio som er med på å løfte låtene.

Pål:

Først og fremst setter jeg pris på at han er så allsidig og leken. Mange låtskrivere kan låse seg litt til den opprinnelige ideen, Karl-Joakim er veldig åpen og villig til å prøve ut ting som ikke var til stede i låta i utgangspunktet.

Fortell om de andre musikerne som er med, og hvorfor dere ville ha nettopp dem og deres bidrag til skiva.

Thom Hell

Pål: Thomas har jeg jobbet med mange ganger tidligere og jeg kjenner kvalitetene hans godt. Når jeg står fast og ikke kommer videre med en låt eller et arr. så er det Thomas jeg tar kontakt med. Han har en egen evne til å få øye på akkurat det som kan gi en låt en tydelig retning eller identitet.

Erland Dahlen

Pål: Erland er en drøm å jobbe med. Han kommer godt forberedt, er full av ideer og er rett og slett en veldig god og musikalsk trommis.

Kan dere også fortelle om forholdet til følgende musikere og si hva de har hatt å si for denne platen?

John Lennon/The Beatles

Pål: Vi er begge store Beatles-fans. Men jeg tipper at vi har forskjellige favorittplater. Jeg er veldig glad i det dresskledde, glattbarberte Beatles tidlig på sekstitallet og har «Help» og «A Hard Days Night» som favoritter. Tipper Karl-Joakim skjeler mot «White Album» eller «Abbey Road». Både «Doubt», «A Better World» og «Musical Chairs» har mye Beatles i seg, men kanskje mer McCartney enn Lennon.

Al Stewart

Pål: De tre platene han gjorde med Alan Parsons som produsent på siste halvdel av syttitallet («Modern Times», «Year of the Cat» og «Time Passages») er helt fantastiske. Progpop av beste merke. Også er han en veldig god tekstforfatter! «My Mama’s Radio» sender et nikk til Stuarts «Love Chronicles».

The Zombies

Pål: Har hørt veldig mye på Zombies i formative år og «Oddesey and Oracle» står fortsatt for oss begge som en av tidenes beste popplater. Colin Blunstone er kanskje min all time favorite popvokalist. Han synger så uanstrengt, følsomt og lekkert at det virker som om det å synge Zombies-låter er verdens enkleste ting. Da vi jobbet med korarrangementet på «Doubt» var Zombies ledestjernen vi strakk oss etter.

XTC

Pål: Jeg oppdaget XTC med «Dear God»-12-tommeren og gikk videre til «Skylarking» og «Oranges & Lemons». «Dear God» er en nokså streit poplåt, så jeg husker at jeg ble overrasket over hvor eksperimentvillige de var når jeg begynte å høre på «Skylarking». Men de har likevel denne evnen til å få odde ting til å høres tilgjengelig og tilforlatelig ut og det kjennes aldri «villet» komplisert. Låtene går dit låtene skal på en måte. «Skylarking» er en veldig produsert plate, den er bygget frem over tid i studio, uten tanke for hvordan dette skal gjennomføres live. Akkurat det er «Nothing Ages Quite Like Hapiness» også.

Fortell om coverkunstner Eivind Stoud Platou, omslaget dere har valgt og hvordan det står i forhold til det musikalske innholdet.

Pål:

Jeg har jobbet med Eivind som designer helt siden den første Reverend Lovejoy-plata i 1998, så det er faktisk mitt lengstlevende samarbeid. Vanligvis får han helt frie tøyler, men på akkurat dette omslaget hadde Karl-Joakim plukket ut coverbildet på forhånd. Men det var Eivinds idé og trykke all info på omslag og label i stedet får å gjøre det på et inlay-ark. Han bretter innsida ut på en måte. Vi synes det ble annerledes og stilig.

Fortell videre om Bonker Studio og utstyret der.

Karl-Joakim:

Jeg bygget Bonker Studio i 2010 sammen med min gode venn og kollega Oddgeir Berg. Vi har bygget opp og forbedret studioet gradvis over tid. Det er gjort mange plateinnspillinger hos oss, alt fra enkle pålegg av koringer med Trygve Skaug til alle platene vi har gjort med OBT (Oddgeir Berg Trio). Det har også vært en rekke band som har leid seg inn hos oss. Siste platen som er gjort hos oss er Helge Hummervoll (The September When).

Når kan vi få høre dette materialet live og hvordan blir besetningen og oppsettet da?

Karl-Joakim:

Vi hadde en fantastisk morsom release konsert på Last Train i Oslo. Der hadde vi med oss Martin Nordahl Andersen på kor, elgitar og akustisk gitar. Pål på gitar og vokaler. Jeg på gitar, synth, basstromme/stompbox og en sampler som egentlig bare ble brukt som trommemaskin. Det er mulig vi tar med oss trommis neste gang, men det gikk fint uten også.

Wisløff/Angelskår – Nothing Ages Quite Like Happiness (2022, album)