Konsertanmeldelse: Goat: Suggererende riter, Rockefeller
Deichman musikk tok del i en helvill sjamanistisk rite da sju personer sterke Goat inntok Rockefeller i Oslo onsdag 25. januar. Et hektende groove, som var både høylytt og utfreaka, sørget for dans og glede blant publikum.
Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Jan-Olav Glette (inkludert bilde øverst), Per-Otto Oppi Christiansen
Etter en måned lang konsertpause var det deilig å igjen la seg lokke og fortrylle av livemusikk. Å gi seg hen til det eksperimentelle fusion-rockebandet Goat, som jeg ikke hadde sett siden de spilte i et stort telt i Middelalderparken under Øyafestivalen i 2012 , var en fin start på en ny hektisk konsertsesong hvor det er mye å glede seg til.
En slør av mystikk omgir det Göteborg-baserte bandet, som påberoper seg en opprinnelse i Korpilombolo i Nord-Sverige. Det skal angivelig være en liten voodoo-tilbedende landsby. De sju personene i kultbandet Goat benytter artistnavn, gjemmer seg bak masker og kostymer og har kun gjort et fåtall fysiske intervjuer. Hvem som er med har også endret seg underveis.
Med heseblesende innlevelse, energi og hardtslående rytmer fikk svenskene det til å koke reelt i Oslos konsert-storstue, denne midtuken, som allerede var godt varmet opp av hippie-kraut-hardrockerne MaidaVale. Det var så kraftfullt og intenst at våre indre festival-hippie ble vekket til live en stakket stund.
Goat har et særegent lydbilde, som ikke minner om så veldig mye annet og kan være litt vanskelig å sette fingeren på hva er. Det perkussive, rytmiske er i sentrum, og driver låtene allerede fra starten med «Queen of the Underground» fra «Headsoup».
Vestlig psych rock og jazz sammenflettes med afrobeats og tribale rytmer. Det er høyt, drivende, psykedelisk og veldig groovy. Psykedelisk afropunk, eller var det funk? Ikke godt å si, og vi hører også mer. Elementer av svensk folkemusikk og krautrock for eksempel. Anatolsk funk er det også. Psykedelisk groovy verdensmusikk i praksis.
Melodier dynket i fuzz gir tunge assosiasjoner til 1960-tallet. «Do the Dance», fra bandets siste album «Oh Death», får meg til å tenke på Tom Tom Club og Talking Heads.
Allerede under settet til oppvarmingsbandet MaidaVada trakk folk seg fremover i lokalet, og lot seg rive med til gyngende, utfreaka dans. Når Goat holdt på var det knapt en stillestående fot i lokalet. Deres motoriske driv får det virkelig til å svinge.
Publikum er en blanding av folk som kunne vært casta til den svenske skrekkfilmen «Midsommar», naturfargekledde hippies, bikere, hardrockere, musikere og konsertgjengangere. Alle lar seg rive med. Bandet lar det stå til, og gir seg inn i lange instrumentelle partier med gitarsoloer og rytmisk jamming. Et kaotisk, organisk svirr utfolder seg foran øynene våre. Hypnotisk og repeterende, men også lagdelt og detaljert. Euforisk, sprudlende og feberhet. Fantasien flyter og frir fritt i møte med den transeinduserende eventyrlystne musikken.
I front skriker de to kvinnelige frontfigurene unisont hva deres lunger kan tåle. Eventuelt chanter de besvergelser. Det koker på scenen og ute blant tilhørerne. Vi lar oss villig dra med inn i messen til kultrockerne. Vokalistene er i konstant bevegelse de fem kvarterene konserten varer. Da oppildner de publikum mens de beveger seg fra side til side. Under koker et rytmisk inferno som driver musikken som et lokomotiv.
Vi får låter fra store deler av bandets katalog. Når bandet sluttet med «Run to Your Mama» vandret vi fornøyd hjem i Oslonatten.
Flere bilder fra konserten:
Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog