Av: Victor Josefsen Intervjuer 8. februar 2023

Tuvaband går solo

– Om ting skal kunne endres og gjøres annerledes, så trenger vi helt nye måter å styre på. Og tenke på. Jeg følte at vi kanskje kom et steg nærmere under pandemien. Plutselig gikk menneskelige behov foran kapitalisme. Da tenkte jeg at det fantes håp, forteller Tuva Hellum Marschhäuser, som utgjør Tuvaband og har sluppet albumet «New Orders» til kritikernes jubel.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Daniel Almås (inkludert bilde øverst)

«Tuvabands album «New Orders» er nydelig uttrykksfylt og atmosfærisk, men også rått og kantete på et vis der drømmepop smelter sammen med shoegaze og mer konvensjonell pop. Den engleaktige eteriske vokalen fascinerer. Her forteller enkvinnebandet selv om tilblivelsen til den spennende platen og standhaftig eksperimentlyst.

Tuvaband. Foto. Daniel Almås

Du har denne gangen valgt å gjøre nesten alt selv. Produksjon, opptak, miksing og de aller fleste instrumenter og vokal. Hva er bakgrunnen for dette valget og hvilke konsekvenser gir det for lydbildet og arrangementer?

– Det har jo gjort at jeg sitter med et album som høres ut akkurat sånn som jeg vil. Dette ga meg også muligheten til å beholde opptak fra skissefasen, som jeg syntes er litt fint. Jeg opplevde også ved forrige album, når jeg skulle få noen til å spille mine arrangementer, at jeg følte meg litt kjip når jeg måtte be han ene om å «holde seg» til det som var bestemt. For det er jo ikke det at andre kommer med dårlige forslag, men en låt kan bli noe helt annet. Et arrangement kan endre mye i en låt og bli noe annet enn jeg ønsker.

– Jeg er fullt klar over at albumet teknisk sett kunne hørtes mye proffere ut; at mye kunne vært proffere spilt og mikset om jeg hadde invitert flere. Samtidig tenker jeg at det er noe alle kan oppnå, og det er nok av flink musikk der ute for de som vil høre på det. Jeg syntes det er gøy å prøve nye ting, og føle mestring, så jeg ville gjerne gi meg selv den gleden på en måte. Det er jo viktigere for meg at jeg koser meg når jeg lager et album, heller enn å lage det beste albumet.

Tuvaband. Foto. Daniel Almås

Kan du fortelle om de to musikalske hjelperne du har benyttet og hva de har bidratt med?

Kenneth Ishak

– Kenneth har det føltes trygt å jobbe med siden første gang vi gjorde noe sammen. Jeg har alltid opplevd at han har respekt for retningen jeg vil i, og at han ikke prøver å dytte meg i sin retning. Han er også utrolig hyggelig og ålreit, så vi har jo på en måte også blitt venner. I tillegg til å spille trommer, så spurte jeg han om tips når jeg satt fast i miksingen. Jeg leide lageret hans som studio i den tiden jeg mikset, så han kom innom flere ganger i uka for å hente utstyr. Det var også bygd som et studio altså. Han lot meg få sende trommene på flere av låtene i gjennom hans hard ware. Da lærte han meg opp i hvordan ting funket og lot meg få styre spakene selv. Det var veldig snilt.

Andreas Rotevatn

– Før jeg flyttet inn på lageret til Kenneth, så holdt jeg i en periode til på det folkefulle Olyp. Det var litt intenst å gå i gjennom fellesarealene til do og til kaffetrakteren, når jeg hadde sittet foran en skjerm i timesvis. Det var derimot ikke noe skummelt å møte Andreas. Jeg ble litt kjent med han, og det viste seg at han spilte trombone. Han ville gjerne spille på albumet, sammen med trombonen fra DX7 synthen. Jeg hadde også en låt med en syntetisk saksofon, men den fjernet jeg etter at han spilte trombone på den.

– Etter at albumet var ferdig, så fikk jeg også faktisk litt timer i miksing av Andreas. Da lærte jeg masse nytt. Han lærte meg faktisk å rydde opp i musikkprosjekter og mappesystemer også. Han sa at det var ekstra viktig at ting var enkelt å forstå også for andre, i tilfelle en har lagd et album og plutselig skulle dø.

Tuvaband. Foto. Daniel Almås

Hva vil du formidle med albumtittelen «New Orders»?

Hvordan er forholdet til Kate Bush og Utah Saints og det intertekstuelle/intermusikalske samspillet på «Something Good»?

– Jeg startet litt sent med å høre ordentlig på Kate Bush. Og det var litt spennende å høre hvor fri og eksperimentell hun var når det kom til vokal. Jeg har nok ikke tatt det med meg til hovedvokalen min på albumet, men jeg tror jeg var veldig inspirert når jeg lagde backing vokalen til noen av låtene. Også synger jo Kate Bush «I just know that something good is gonna happen» i sin låt «Cloudbusting». Jeg ville høre mer av det, så jeg ble nødt til å lage min egen låt.

– Jeg har hørt navnet Utah Saints, men måtte sjekke ut på Spotify hva det var nå. Og joda, de har en slags remix av «Cloudbusting» som heter «Something Good». Det visste jeg ikke. De tenkte tydeligvis mest sannsynlig det samme som meg. Men jeg tror ikke det gjør noe?

Mathias Mathisrud står for albumets artwork. Fortell om hans illustrasjoner og forholdet mellom kunst og musikk.

– Marius er egentlig en kunstner (skulptur, installasjoner og kunstfilm), men før han ble det så var han er grafisk designer, som blant annet lagde artwork. Så det er kanskje kombinasjonen som gjør at han lager så kule ting. Han har lagd alle coverne og musikkvideoene mine, helt siden jeg ga ut min første singel. Vi har aldri lagd en grafisk profil for Tuvaband som skal følge visse rammer. Altså kan jeg gi ut fire singler til et album, hvor ingen av coverne veldig tydelig har noe med hverandre å gjøre. Dette kan jo også gjenspeiles i musikken: jeg kan jo gi ut alt fra en folkpop-låt til en rockelåt.

– Han kjenner meg også godt, og vet hva jeg ønsker å formidle, og da er det veldig trygt at det er han som lager artwork. Han er jo også en av få som får høre skissene mine, og den eneste jeg virkelig stoler på når det kommer til feedback på musikken.

Kan du til slutt velge fem/ti favorittlåter fra 2022 og si hva du har likt ved de?

N’SUFFICIENT FUNDS (THIS SONG SOUNDS LIKE MY WINTER) – Saya Gray

Saya Gray hadde egentlig en låt ute som jeg syntes var 2021s eller 2022s beste låt. Plutselig forsvant den fra alle steder en kan høre på musikk. Når hun ga ut album i 2022 så lå den under tittelen over, bare nyinnspilt og mye kortere. Jeg kunne ønske jeg kunne presentere den lengre versjonen.

Peach Plum Pear – The McTague Twins

Overraskende den låta jeg har spilt mest i 2022. Jeg vet ikke hvorfor jeg har fått sånn hang-up på den. Jeg hører ikke på mer musikk fra de.

Love No More – The Durutti Column

Denne låta kommer fra et album jeg hørte veldig mye på i 2022. Jeg ble litt usikker på hvilken låt jeg skulle trekke ut. Dette er ikke typisk musikk jeg pleier å høre på, men jeg falt veldig for dette albumet.

Roman Holiday – Fontaines D.C.

Her ble jeg også litt usikker på hvilken låt fra albumet jeg skulle trekke frem. Men i 2022 begynte jeg i hvert fall å høre en del på dette bandet, og selve plata som denne låta er fra.

Best Love – Kurt Vile

Kurt Vile har veldig mange album, og siden jeg har hengt meg mest opp i «Childish Prodegy» og flere andre album, har jeg liksom ikke fått satt meg inn i «Constant Hitmaker» før i 2022. Plutselig fikk jeg opp ørene for denne skjulte perlen av en låt.

Empty Beach – Coco OG I Need Nothing From You – Sega Bodega

Disse kan like gjerne bli nevnt i samme slengen da jeg føler det samme for de begge. Disse to låtene ville jeg før i tiden ha kalt «guilty pleasures» fordi de er så klissete og fengende. Men jeg har sluttet å føle meg skyldig når jeg hører på klissete popmusikk. De er ikke så ekstreme at de hadde fått P3 spillelisting, men de er noe av det mer ekstreme jeg selv hører på. Og hadde jeg forresten hørt på noe fra A-lista til P3, så hadde jeg nok måtte kalle det en «guilty pleasure». Heldigvis hører jeg ikke på noe så ekstremt kommersielt foreløpig.