Erik Valebrokk om The Colors Turned Red: Paradoksal fortelling om suksess og motgang

– At et band som fikk så ekstremt god mottagelse og ble spådd slik en lysende fremtid ble oppløst bare åtte måneder etter debutplaten har i alle år vært en gåte, og endelig får vi vite hvorfor, forteller musikkjournalist Erik Valebrokk, som er aktuell med boken om det selvtitulerte debutalbumet til Haugesunds musikkstoltheter The Colors Turned Red i Norske albumklassikere-bokserien.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Helle Øder Valebrokk (inkludert bilde øverst), Harald Nordbakken, Paul Audestad, Bjørg Fossli, Grethe Nygaard, Steinar Liadal/Vangen Pling-Plong, Erik Valebrokk

Endelig får musikk-Norge vite om hvorfor kritikeryndlingene i The Colors Turned Red ga seg mens viraken var på sitt høyeste, hvordan bandet ble til, hva som fikk dem sammen igjen mange år senere og hvor de står i dag. En historie om fem veldig ulike personligheter i en helt annen tidsalder for musikk-Norge både hva gjaldt forventninger og profesjonalitet.

Deichman musikk har snakket med bandets tilhenger og venn Erik Valebrokk, som står bak historiefortellingen om musikkinteresse og yndlinger, og hva som gjorde bandet så spesielt appellerende da og nå.

Kan du først fortelle de som ikke kjenner deg fra før hvem og hva du er og var i norsk musikkliv?

Mine aller første skriveoppdrag var under signaturen «Valley» i fanzinen Absolute Musique vinteren 1984/85, der blant annet også Johnny Hazard fra Im Nebel/The Colors Turned Red var involvert. Redaktør var Jan Harry «Kalle» Kallevik, som mange år senere skrev erindringsboken «Xtrem – krig i Oslos gater». Høsten 1985 startet min «profesjonelle» journalistkarriere i bladet Pop, og i 1988 begynte jeg som frilanser i Beat. Senere har jeg skrevet om musikk og kultur, reise, mat og drikke og alt som kan sortere under betegnelsen «livsstil» for blant annet Osloavisen, Dagens Næringsliv, Arbeiderbladet/Dagsavisen, Dagbladet, Avis 1, Aftenposten, Kapital/Finansavisen og flere andre, og jeg var reisereporter uten kjendiser på slep i Se og Hør mellom 2005 og 2016. Jeg har også jobbet for en rekke magasiner og skriver på mer eller mindre fast basis portrettintervjuer for Tara med noen av Norges største artister, som for eksempel Hanne Krogh, Anita Skorgan, Sissel Kyrkjebø, Bertine Zetlitz og Inger Lise Rypdal. Dessuten driver jeg bloggen Mitt liv som Erik der jeg mekker spillelister og anmelder noen plater i ny og ne. Det er et koselig overskuddsprosjekt, men siden det også er ubetalt arbeid er det grenser for hvor mye tid jeg kan bruke på det.

Har du selv spilt eller sunget i band noen gang?

Å, ja da, men takk og pris hadde jeg selvinnsikt nok til å gi meg i god tid før særlig mange fikk høre hva jeg var «god» for. Spøk til side, jeg begynte å spille i band på Smestad skole da jeg gikk i åttende, og bandet vårt, Abstrakte bølger, var lokale helter i et kvarters tid. Den ene sangen vi skrev selv het også «Abstrakte bølger», og den fikk vi spille for hele skolen under avslutningen i niende klasse. Jeg spilte gitar, ikke særlig godt, men det var gøy. Da jeg gikk på videregående spilte jeg i et par-tre forskjellige konstellasjoner, men vi kom oss aldri ut av øvingslokalet, og da jeg var på forsiktig vei inn i et slags voksenliv og vi øvde i en råtten kjeller i Øvre Slottsgate slo det meg at jeg måtte legge inn mye mer tid på øving enn jeg var villig til å gi om jeg skulle bli god og for at det skulle være noen vits i å fortsette. Jeg skrev noen låter, men neppe noe som hadde egnet seg for ettertiden, med mulig unntak av én sang som jeg kalte «Green on Green». Det var noen postpunkaktige greier med en litt forvirret og liksomsinna miljøverntekst som jeg spilte inn på portastudioet til min venn Alto (Braveboy, Slow Hard End, G.S.F) i en kjeller på Majorstua. Heldigvis var det Alto og ikke meg som sang, og jeg tror faktisk ikke det låt så aller verst. Det var da også han som spilte bass og trommer, mens jeg begrenset meg til å spille gitar og skrive.

Hva er det som gjør deg spesielt egnet til å fortelle denne historien?

Jeg ble kjent med medlemmene i The Colors Turned Red i 1984 da de ennå kalte seg Im Nebel og var et postpunkband tungt inspirert av Joy Division/New Order, The Cure og Echo & the Bunnymen. Dette redegjør jeg i og for seg for i bokens forord, men et gammelt vennskap er jo ikke automatisk nok til å skrive en bok om et band. Det hjelper nok at jeg har skrevet om musikk i snart 40 år og har en viss forstand på hva det dreier seg om.

Når og hvordan oppdaget du musikklitteratur, fanziner og magaziner? Og hva fascinerte så voldsomt med det?

Jeg husker veldig godt første gang jeg kjøpte en musikkavis. Det var Puls nummer 1, 1980 med Bruce Springsteen på coveret, men jeg hadde allerede i noen år lest Det Nye der Yan Friis hadde fire sider musikk i uka. Jeg lærte mye av ham, og da jeg begynte å lese Puls – og noe senere Nye Takter og selvsagt de engelske musikkavisene NME, Melody Maker og Sounds – lærte jeg enda mer. Jeg opplevde ingen spesiell fascinasjon for musikkpressen generelt, det var musikken som fascinerte – og fremdeles er det slik. Når det er sagt var musikkpressen veien til kunnskap, og for en som var glad i å skrive var jeg noen år senere våken nok til å forstå regnestykket Skriveglede + Musikkentusiasme = Musikkjournalist som i sin tur ville føre til gratis plater og adgang til konserter. Og av og til lønn, ha-ha.

Når begynte du selv å skrive og hva får du ut av det?

Som nevnt begynte jeg å skrive i 1985, og jeg gjør det fortsatt. Lønna for musikkjournalistikk – iallfall den delen som går på å anmelde musikk – er ganske nøyaktig den samme som da, praktisk talt ikke-eksisterende. Nesten ingen av de tradisjonelle mediene publiserer anmeldelser lenger, og blant de få som gjør det er det forståelig nok ingen som etterspør mine tjenester. Budsjettene er knøttsmå, og de fleste har de anmelderne de trenger og vel så det. Men hva får jeg ut av å skrive om musikk? Utover lønna, som altså ikke er der, gir det meg utløp for både skriveglede og musikkglede, og jeg får stilnet mitt betydelige formidlingsbehov en smule. En og annen gratis plate vanker det også på meg, og det er hyggelig, men det er da også
svært mye som ikke gis ut fysisk om dagen, og det gjør meg litt trist.

Fortell om ditt eget forhold til new wave og den alternative norske musikken på 1980-tallet.

For meg begynte det da jeg første gang gikk inn i lokalene til platebutikken Electric Circus som hadde åpnet i Nedre Slottsgate vis-à-vis Steen & Strøm etter at den gamle butikken som lå der Arkaden er i dag brant ned. Det var i 1980, og der solgte de vel så å si alt som ble utgitt av selvfinansierte norske punk- og new wave-singler av vekslende kvalitet. Jeg var bare 13-14 år gammel på det tidspunktet, men jeg husker særlig sjutommers-EPen til Kjøtt som jeg kjøpte med stor glede. Den inneholdt blant annet «Nei nei nei» med den legendariske tekstlinjen «Fins det noe styggere enn kongebarna? Nei, nei, nei!» Moro for oss som gikk sammen med dem på Smestad, ha-ha. Da kassettbevegelsen kom i gang et par år senere – blant annet med Im Nebel – var den også svært spennende å følge med på.

Kan du også fortelle om ditt eget forhold til Haugesund og musikken fra Haugalandet?

Da jeg første gang kom til Haugesund i 1984 var det ikke mye å mase med. Da var det Im Nebel som gjaldt, og til dels Mausoleum som de hadde gitt ut splittkassetten «Ut av tåkeheimen» sammen med, hvis ikke det bandet alt var historie. Det tror jeg vel faktisk. Senere er det jo kommet mye fint fra Haugesund – blant annet The Low Frequency in Stereo, Wunderkammer, Undergrünnen, Wholy Martin og nå senest det
fantastisk lovende bandet Longfield & Super Skeleton. Likevel er det ett band som står mitt hjerte aller nærmest, og det vanker ikke et eneste poeng for å gjette hvilket.

Hvorfor The Colors Turned Red?

Colors har alltid vært på vei et sted. Den voldsomme musikkinteressen enkelte av bandets medlemmer er i besittelse av har bidratt til at de aldri har stått på stedet hvil. I den korte tiden de har eksistert mellom de nesten endeløse pausene vel å merke. Meg bekjent er Haakon Larsen, som skriver de aller fleste låtene, stadig brukbart orientert om mye av det som skjer rundt oss, og Johnny Liadal hører mer musikk enn noe annet menneske jeg kjenner, med mulig unntak av min venn Jon Vidar Bergan.

All denne lyttingen gir Colors en utrolig referansebase og er en evig kilde til inspirasjon. Nå er ikke det i seg selv nødvendigvis en fordel da det i feil hender kan føre til et visst fravær av egenart, men Haakon klarer å kanalisere all inspirasjonen inn i sin egen låtskriving på måter som både er elegante og smarte, og som vokalist har Johnny stadig mer å gå på som formidler.

Hvilken posisjon har bandet i norsk musikkliv i dag og hvilket ettermæle har debutalbumet?

Under arbeidet med boken har jeg dessverre fått inntrykk av at Colors kun er husket av de få, men at disse få til gjengjeld er veldig glad i bandet. Debutalbumet har heldigvis tålt tidens tann temmelig godt, så for meg og andre som er fans, vil jeg si at ettermælet er helt utmerket. Men jeg er glad for at bandet i høst ga ut sin tredje plate på «bare» 34 år og har gjennomført to etter sigende svært vellykkede konserter i romjulen. Det vitner jo om at det er liv i liket, og mye tyder på at vi skal få oppleve dem live her i Oslo i 2023. Det gleder jeg meg voldsomt til.

Hva var det som gjorde at du ville skrive om nettopp dette selvtitulerte albumet?

For det første ble jeg foreslått som forfatter av den årsak at noen mente jeg var rett mann for jobben. For det andre slo det meg som en morsom oppgave. Jeg hadde ikke skrevet noen bok før, og selv om en 140-150 siders flis om et band ingen husker er nokså langt unna den store norske romanen den 25 år gamle meg drømte om å skrive, er jeg godt fornøyd.

Foretrekker du den opprinnelige versjon på Mega eller nyopptrykket som kom på Made in Haugesund i 2013? 

Der har jeg ingen kvalifisert mening. Jeg har aldri hatt forstand på eller vært interessert i lyd. Hvis noen spiller de to utgavene for meg side om side vil det sannsynligvis slå meg at 2013-utgaven låter renere, og derfor vil jeg velge den. Men jeg har altså null peiling på dette. For meg har musikk bestandig handlet om nettopp musikk, ikke lyd.

Hva synes du om det nye albumet «As If We Owned The World»?

Det er knallbra! Haakon skriver minst like gode låter i dag som han gjorde på 80-tallet, og jeg er i tillegg veldig begeistret for sangen «Hey, Lonesome Swallow» som tangentmann Bengt Hansen har skrevet. Så vidt jeg vet er det første gang han har
fått innspilt noe han har komponert, og det er en nydelig liten beatlesk popsymfoni der han til alt overmål synger noen partier. Det er en av de aller sterkeste sangene på en allerede veldig sterk plate, så det jeg trygt kan si er at jeg vil høre flere låter
skrevet av Bengt. Jeg må legge til at det gikk hele 18 år mellom de to siste Colors-platene så de må gjerne få opp farta litt nå. Rigor mortis er ikke SÅ langt unna, gutter!

Boken er nærmest en historisk gjennomgang fra bandmedlemmene startet og frem til utgivelsestidspunktet. Hva er bakgrunnen for det valget og hva gir denne historiske kontekstualiseringen?

For meg ville det ikke gi mening å skrive en bok utelukkende om albumet «The Colors Turned Red» selv om det strengt tatt var oppgaven. Jeg synes det trengs perspektiv, og for å få perspektiv valgte jeg å fortelle om veien frem til det som gjorde dem i stand til å spille inn plate, like mye eller mer enn jeg har skrevet om selve platen, om innspillingen og om etterspillet. Det vil altså si at det er blitt en bandbiografi mer enn en bok om en plate. Forsøksvis har jeg også villet få frem noe av tidsånden fra 80-
tallet og si noe om den generelle tilstanden for musikklivet her i landet på den tiden som ikke var mye å skryte av.

Hvordan har din bakgrunn som musikkjournalist preget tilnærmingen til materialet?

Det gjør at jeg ikke føler meg som en førstereisgutt selv om jeg aldri har skrevet en bok før nå. Jeg har hele tiden visst hva jeg har holdt på med, forstått det som er blitt meg fortalt – kanskje med unntak av enkelte sider ved det rent innspillingstekniske
der jeg fikk litt mer å bryne meg på. Arbeidet med boken har først og fremst vært journalistisk. Jeg har brukt liten plass på min egen person og egne meninger og latt de fem bandmedlemmene føre ordet mesteparten av veien. På den måten kan man si boken er en veldig lang reportasje.

Utover historien gir du også plass til en ny gjennomgang av låtene med Haakon og Johnny. Hva gir denne oppsummeringen og hvorfor er det Haakon og
Johnnys synspunkter som prioriteres her?

Jeg puslet en del med spørsmålet om hvordan jeg skulle skrive noe fornuftig om de forskjellige låtene, og valgte til slutt ikke å gjøre det, med unntak av korte introduksjoner til hver av dem i denne gjennomgangen som du refererer til. Ved å la Johnny og Haakon føre ordet lar jeg dem på en måte få ta låtene litt tilbake, etter at de er blitt anmeldt og analysert av andre. Jeg synes det var veldig moro å høre dem fortelle om alle referansene, og denne lille seansen viste dem også fra en mer uhøytidelig side. Det ble nesten som en liten tidsreise der vi tre satt på terrassen til Haakon en varm sommerdag og de to fikk nerde i vei som om det fremdeles var 1988. Den formiddagen har allerede rukket å bli et veldig godt minne, og de hadde litt guarden nede også overfor hverandre. Colors har hatt sin skjerv av konflikter i årenes løp, men de timene vi satt og sludret om de gamle låtene ble veldig hyggelige. Jeg kunne latt de andre få uttale seg om låtene også, og Bengt prøvde seg, men jeg spurte ham pent om jeg kunne få lov til å legge inn noen av tingene han sa som var rettelser på ting Haakon og Johnny husket feil, og det fikk jeg heldigvis lov til. Dermed synes jeg at vi klarte å bevare den samtalen som et hyggelig etterspill til alt det adskillig mindre hyggelige som avsluttet Colors-året 1988.

Hvor involvert var de andre i låtskrivingen og arrangementene?

Det er jeg usikker på. Jeg vil tro Haakon var temmelig egenrådig hva angår selve låtskrivingen. Alle låtene er kreditert ham, med unntak av sangen «The Colors Turned Red» som er skrevet av Johnny. Det er klart noen andre har skrevet et og annet parti, men da er det i større grad snakk om et pianotema her eller en bassgang der, og da er vi til en viss grad over på det arrangementsmessige. På den fronten er mitt inntrykk at alle hadde mer å si, men jeg vet ikke i hvilken grad.

Hva lærte du selv under arbeidet med boken?

Først og fremst hva som førte til fallet og hvordan det skjedde. At et band som fikk så ekstremt god mottagelse og ble spådd slik en lysende fremtid ble oppløst bare åtte måneder etter debutplaten har i alle år vært en gåte, og endelig får vi vite hvorfor. En annen ting jeg lærte under arbeidet er at det ikke er gjort i en fei å skrive en bok, om det er en bandbiografi eller hva det nå skal være.

Hva er en god musikkbiografi?

En god musikkbiografi kan være så mangt. Jeg tror det avhenger av band eller artist. For å være ærlig har jeg lest svært få selv, men en jeg satte stor pris på var «The Dirt» om Mötley Crüe. Den er hysterisk morsom.

Hva slags forhold har du til Norske albumklassikere-serien generelt og bokserien spesielt?

Jeg er stor tilhenger av hele prosjektet og mener Christer Falck er den største velgjøreren norsk populærmusikk noen gang har vært velsignet med. Altfor få synes å være klar over hvilken fantastisk innsats han gjør, eller hvilket arbeid han legger
ned i dette.

Har du lest noen av de andre bøkene og hva har du fått ut av det?

Foreløpig har jeg bare lest to, Anders Giævers bok om Jokke & Valentinernes «Frelst!» og Geir Rakvaags bok om deLillos’ «Hjernen er alene». Det er rart med det, men de platene ble jo gitt ut på omtrent samme tid som The Colors Turned Red. Jeg vil også gjerne lese Torgny Amdams bok om Life… But How To Live It?s selvtitulerte debut, Levi Henriksens bok om Onkel Tukas «Geriljagress» og Tom Stalsbergs kommende bok om Farmers Markets «Speed/Balkan/Boogie».

Hva skjer nå da? Blir det enda en biografi i serien og i så fall om hvilket album?

Ikke uten at jeg blir spurt veldig pent. Er det noen plater jeg kunne tenke meg spesielt å skrive om? Sikkert, men ikke som jeg kommer på i farta.

Kan du til slutt velge dine fem/ti favorittlåter og fem/ ti favorittmusikkbøker og si hva som fascinerte med disse?

Begge deler er vanskelig. For å ta det siste først, er jeg som jeg nevnte tidligere ganske dårlig på musikkbiografier og følgelig også musikkbøker generelt, men jeg har ei lita liste som kan se slik ut, uten begrunnelser:

Tracey Thorn: Bedsit Disco Queen
Bob Stanley: Yeah! Yeah! Yeah! – The Story of Modern Pop
Chuck Klosterman: Fargo Rock City
John Powell: Why We Love Music
Rob Sheffield: Love Is a Mixtape
M.C. Strong: The Great Indie Discography (oppslagsverk)
Thomas Cobb: Crazy Heart (roman)
Caitlin Moran: How to Build a Girl (roman)
Nick Hornby: High Fidelity (roman)
Roddy Doyle: The Commitments (roman)

Favorittlåter? Det er vanskelig, for ikke å si umulig, bare å plukke fem eller ti, men her er ti utvalgte klassikere, hentet fra den temmelig omfangsrike «øverste hylle»:

Bruce Springsteen: «Thunder Road»

Verdens beste låt, ferdig snakka. Jeg er spesielt svak for liveversjonen fra første gang Bruce Springsteen og E Street Band spilte i London, på Hammersmith Odeon i 1975, som ble utgitt som del av Deluxe-versjonen av «Born to Run» i forbindelse med 30-årsjubileet i 2005. Den er helt nedstrippet og naken, og når vår mann hvisker frem tekstlinjen «there were ghosts in the eyes of all the boys you sent away» reiser hårene seg i nakken, så flott er det.

Nanci Griffith: «Love at the Five and Dime»

Den nydeligste kjærlighetsroman komprimert ned til en fire og et halvt minutt lang folksang og Nanci Griffiths store mesterverk som låtskriver.

Lyle Lovett: «This Old Porch»

En annen folkklassiker og mer et stemningsbilde enn historiefortelling, proppfull av bilder fra et fordums småby-Texas skrevet av Lyle sammen med kameraten Robert Earl Keen Jr.

Signe Marie Rustad: «Die With Your Boots On»

En av to sanger jeg bruker som epigraf i boken. Denne sier veldig mye om musikkens kraft, og er en av mine virkelige favoritter fra 2010-tallet. Jeg mistenker at Signe var gjenstand for en guddommelig inngripen da hun skrev sangen, men det kan også tenkes at hun bare er en usedvanlig dyktig låtskriver. Sannsynligheten for at den siste teorien har best hold, er absolutt til stede.

Prince: «If I Was Your Girlfriend»

Prince’ mest sexy låt noensinne, og det sier ikke så lite.

Wilco: «Impossible Germany»

Episk, vakkert og melankolsk, toppet av Jeff Tweedy og Nels Clines tvillinggitarer.

Prefab Sprout: «When Love Breaks Down»

Hvis jeg bare skal velge én Prefab-låt blir det denne. Hver gang.

Everything But The Girl: «Each and Every One»

Det er omtrent like vanskelig for meg å velge en EBTG-favoritt, men jeg har det med å vende tilbake til «Each and Every One», deres andre single og første som de hadde komponert selv, et nydelig stykke britisk bossa nova.

Pet Shop Boys: «Requiem in Denim and Leopardskin»

Jeg har alltid vært stor fan av Pet Shop Boys! Neil Tennant og Chris Lowe har skrevet så mange flotte sanger at jeg blir svimmel av tanken, men denne referansetunge og supermelankolske perlen som ikke er så godt kjent, er nok favoritten min.

The Colors Turned Red: «Too Proud to Tell» 

Dette er og blir min evige Colors-favoritt, en tilsynelatende lettbent hyllest til 50-tallets popmusikk og 60-tallets Motown-soul med bababa-koring og modulering og saksofonsolo og gode greier. «Too Proud to Tell» koker av overskudd og godt humør og er, i mangel av et bedre uttrykk, en ekte gladlåt.

 

Sjekk mer om The Colors Turned Red:

The Colors Turned Red – As If We Owned the World (Deichman: Årets album 2022, Victor Josefsen, Jan-Olav Glette).

The Colors Turned Red – Hey, Lonesome Swallow og History on Your Side (Ferske spor uke 46/2022).

The Colors Turned Red – As If We Owned the World (Ferske spor uke 39/2022).

The Colors Turned Red – Let It Happen (Ferske spor uke 21/2022).

The Colors Turned Red – As If We Owned the World (Ferske spor uke 27/2019).

Back by Christmas – The Colors Turned Red (Alternativ juleplayliste)

 

Se også intervjuet «Smakfull pop med masse vokalharmonier» og «5 plater som har inspirert The Colors Turned Red» under relatert saker eller klikk på lenkene.

 

Sjekk også relaterte saker til Norske albumklassiker-serien under, klikk «Last inn mer», og du må muligens klikke «Last inn mer» flere ganger for å få med deg alle.

 

Vi har mange av Norske albumklassikere-godbitene du kan låne 

Sjekk her og her.

Her kan du ellers søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog