Muzzlewhite: Lavmælt noir rock med underliggende humor
– «Misery Square» uttrykker vel at elendigheten som dyrkes på albumet, ikke er komplett, men strukket litt for langt til å kunne tas 100% alvor. Ikke for at dette er noe tøyseband, det er det så visst ikke. Men en anelse tongue-in-cheek med alt det mørke: derav den tegneseriepregede, film noir-inspirerte artworken også, forteller Tore Aurstad, som på sett og vis utgjør albumamtuelle Muzzlewhite anno 2023m som har sluppet dobbeltalbumet «Misery Square» på vinyl i Norske albumklassikere-serien.
Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Carl Eek Torgersen
«Misery Square» av Muzzlewhite byr på melankolsk, lavmælt rock som både kan nikke til Steve Wynn og hans The Dream Syndicate og musikken til så forskjellige artister som Yo La Tengo, Low og Calexico. En cover av Warren Zevon har de også funnet plass til. Albumet har også underfundige, skarpe tekster med mørk humor og en passe dose tristess.
Her forteller Aurstad om hva som fikk ham til å lokke frem igjen bandet som var en radiofavoritt på 2000 tallet og få ut flere plater på Big Dipper Records.
Kan du først fortelle om hva som gjorde ut du ville gjenopplive Muzzlewhite og om forskjellen mellom dagens utgave av bandet og de tidligere?
Det begynte med at jeg hadde skrevet et knippe låter som jeg syntes var umiskjennelig «muzzlewhitske» i uttrykket, både tekstmessig og musikalt. Egentlig hadde jeg tenkt å gi ut prosjektet under et annet navn som jeg syntes hadde en kul klang og bokstavrim på Muzzlewhite, nemlig Milkweed, men så oppdaga jeg at det var opptatt. Og uansett hvordan jeg vred og vrengte på det, greide jeg ikke å komme på noe bedre navn. Så da fikk jeg ideen om å bruke Muzzlewhite-navnet igjen. Jeg spurte de andre gamle Muzzlewhite om lov, og det fikk jeg, noe jeg var veldig glad for. Jeg tror alle som hører disse låtene, oppfatter at de definitivt låter som Muzzlewhite. Den store forskjellen i forhold til tidligere er vel først og fremst at jeg gjør det meste sjøl, med hjelp fra Øivind på bass og Terje Bärnholdt (The Oxydants) på gitar her og der. Men jeg har hele tida hatt i tankene at dette skal låte som en fortsette av gamle Muzzlewhite – selv om det er tjue år siden sist.
Øyvind Thune her også med denne gangen. Hva er hans musikalske styrke og rolle?
Øivind er en knakende god bassist, og ikke minst oppfinnsom. Vi har kjent hverandre i alle år og spilt mye sammen. Han har god smak, vet å spille akkurat nok – ikke for mye, ikke for lite, men akkurat passe krydra. I tillegg har han øre for lyd og produksjon, og er en sparringspartner for meg med nye låter.
Øivind Thune om Tore Aurstad.
Selv om vi begge vokste opp i Aurskog så hadde vi ikke mye kontakt under oppveksten. Jeg gikk i klasse med Tores søster Elin og han var jevaldrene med min eldre søster. Da jeg gikk pa vidregaende møttes vi pa et nachspiel hjemme hos han, og en felles venn pa Bygdøy. Tore introduserte meg for Lou Reeds storhet, og et vennskap ble fodt.
Vi har siden egentlig alltid hatt et eller annet prosjekt gående, men de har sjelden matrialisert seg til noe mere. Hovedsaklig pga. at jeg de siste 25 årene har oppholdt meg mye i Honduras. Prosjektene har hatt mange forskjellige stilarter, og både med engelske og norske tekster, men uansett musikkstil, så har Tores tekster alltid stått i sentrum, og vår felles kjærlighet for «møkkete» rock er en fellesnevner.
Tore skriver strålende tekster, og har etter mening fått for lite «kred» for dette. Samtidig sa er Tores ofte dystre tekster, ofte preget av en underliggende tone av humor, noe som er befriende sett i lys av andre norske artisters ofte alt for selvhøytidelige tekster.
Tore er ogsa en rytmisk sterk gitarist, som har en forkjærlighet for det støyende, melodiske og monotone.Det er lett å finne inspirasjon fra Lou Reed og Slayer i hans spill, men også band som Low og Calexico er tydelige inspirasjonskilder. Tore er/var også en habil fingerspiller, selv om han selv hevder a ha kuttet neglene, og pensjonert fingrene. Jeg har alltid elsket å spille med Tore da vi har en felles forståelse av rytme, og musikk generelt.
Som en svoren Muzzlewhite-fan var det enkelt a si ja da Tore spurte om jeg ville bidra pa den nye plata. Bass ble lagt pa da jeg var hjemme på sommerferie, så fortsatte kontakten under mikseprossesen fra hver var side av Atlanteren. Da jeg og familen nå flytter hjem til gamlelandet, gleder jeg meg til å jobbe videre med Muzzlewhite, og kanskje gjøre noe pa norsk… noe vi begge har en forkjærlighet for.
Hva er bakgrunnen for bandnavnet og hva ville dere si med det?
Hm, det er så lenge siden at jeg husker omtrent ikke. Tror vi ville ha et egennavn som hørtes morsomt ut og som utover det egentlig ikke betydde stort. Vi kalte oss jo «Henry Muzzlewhite Orchestra» i begynnelsen og tenkte på denne Henry som en fiktiv bandleder. Det var sikkert derfor vi ga blaffen i navnelikheten med blueslegenden Charlie Muzzlewhite. Etter hvert ble det tungvint med så langt navn, så vi korta det ned.
Hvordan bestemmer du hvilke låter som skal til The Oxydants og hvilke som skal til Muzzlewhite?
De hardere låtene går til The Oxydants og de mer laidback til Muzzlewhite. Det er i alle fall hovedprinsippet – men alle regler er til for å brytes.
Men en låt benyttes av begge bandene. Hva blir da forskjellen i tilnærming og uttrykk?
Det er faktisk et par låter som spilles av begga banda. «Shards of Glass» spilte jeg først med The Oxydant, men oppfatta den som litt for nedpå til det bandet, så da lot jeg Muzzlewhite overta den. Omvendt spiller The Oxydants også den gamle Muzzlewhite-låta «That’s Why I Love You Darling», men den tenker jeg på mer som en coverlåt, der vi gir låta et helt annet og røffere uttrykk enn originalen.
Hva er det spesifikke som gjør dette til Muzzlewhite låter?
Tekstmessig og musikalsk er jo dette «dystre og melankolske» låter. Men Muzzlewhite har også alltid hatt med oss litt spøk, så jeg prøver å gjøre det litt over-the-top og lekent, likevel. Når sørgmodigheten og tungsinnet tar overhånd, synes jeg det blir mer parodisk enn om man gjør det med et lite glimt i øyet. Bob Dylan har skjønt dette – låtene hans er jo proppfulle av humor, ofte de som regnes som triste. Mange artister som omtales som «melankolske», for eksempel Madrugada og Midnight Choir, blir for gravalvorlige og svulstige etter min smak. Men hva vet vel jeg? Dette er jo veldig populære band, og nordmenn liker melankolsk musikk. Men for min del må det blandes med en liten dæsj humor for å fungere.
I tillegg til å være forfatter og oversetter så er du også veldig aktiv med The Oxydants som slapp albumet » Dog Star» I høst. Hvordan får du tid til alt dette?
Tja, skrivingen er jo dagjobben og inntektskilden, så det kommer jeg ikke utenom. Musikken kan på den måten ikke kalles noe annet enn et sideprosjekt – selv om jeg sikkert vier like mye tid til det som skrivingen. The Oxydants spiller noe live og øver regelmessig, så det tar jo litt tid. Men det er mange band som er mer aktive på livefronten, for å si det sånn. Jeg er A-menneske, og rockekonserter skal alltid begynne så fryktelig seint om kvelden! Nye Muzzlewhite spiller jo knapt konserter i det hele tatt, men har vært mer et studioprosjekt for meg. Så sånn sett tar det ikke så mye tid etter at låtskrivingen og innspillingen er gjort. Jeg er også i gang med nye Muzzlewhitelåter, men bruker den tida som trengs, så det er sikkert minst et par år til jeg har et nytt album klart.
Fortell om tilblivelsen til » Misery Square».
Jeg har i mange år etter at gamle Muzzlewhite trakk seg tilbake hatt lyst til å lage mer musikk i den stilen. Og jeg har skrevet låter gjennom flere år. Men det fortonte seg som så altfor stort prosjekt å samle musikere, arrangere låter, øve dem inn og bruke masse penger på et studio å spille dem inn, så derfor ble det liksom ikke noe av. Ikke før jeg tok meg bryet med å lære meg å bruke et innspillingsprogram som Logic Pro og gjøre jobben selv. Det vil si at jeg har tatt meg av innspilling og redigering selv i hjemmestudioet mitt i ro og mak og brukt så lang tid jeg har hatt behov for. Miksingen overlater jeg til fagfolk som kan jobben sin, men siden jeg tar meg av alt det andre selv, kan jeg bruke det meste av budsjettet der. Det er en arbeidsmetode som funker bra for meg.
Hva er bakgrunnen for valget av albumtittelen og hva vil du uttrykke med den?
Jeg synes den uttrykker nettopp det jeg nevnte med å blande melankolien med et hint av humor. «Misery Square» uttrykker vel at elendigheten som dyrkes på albumet, ikke er komplett, men strukket litt for langt til å kunne tas 100% alvor. Ikke for at dette er noe tøyseband, det er det så visst ikke. Men en anelse tongue-in-cheek med alt det mørke: derav den tegneseriepregede, film noir-inspirerte artworken også.
Albumet ble sluppet på vinyl i serien Norske albumklassikere som en av relativt få ferske album. Fortell om det valget og om erfaringene med en slik folke-/forhåndsinnsamling.
Det var for meg en stor glede! Jeg hadde trodd at dette skulle bli en ren digital utgivelse. Så da Christer Falck og gjengen i Norske albumklassikere ville gi denne litt drahjelp, ble jeg veldig glad og takknemlig. Og så fikk de folkefinansieringen i mål også! Det hadde jeg aldri trodd, så tusen takk for det!
Hvilket forhold har du ellers til denne serien? Har du kjøpt noen bøker, CD-er eller L?-er. Hva har du i så fall fått ut av de?
De gjør jo et kulturhistorisk viktig arbeid med både å få ut digitale utgivelser på vinyl og å digitalisere musikk som kun foreligger analogt. Et fantastisk prosjekt for å gjøre norsk musikkhistorie tilgjengelig. All honnør til både dem og alle som støtter prosjektet ved å kjøpe utgivelsene.
Fortell om det flotte albumcoveret.
Ja, det ble jammen lekkert! Heldigvis er det dobbeltalbum, så designeren har kunnet utfolde seg på innersleeves også. Artworken er lagd av Andreas Iversen, som også har jobbet med Blokk til blokk det siste året, både med albumdesign og bokutgivelser. Jeg er så heldig å ha fått lage et par grafiske skrekkromaner sammen med Andreas, der jeg skriver manus og han tegner, så det var ingen tvil om hvem jeg skulle gå til da jeg trengte artwork til utgivelsen. Andreas er utrolig flink! Heldigvis fortsetter samarbeidet, så det blir flere horrorbøker i tegneserieform framover. Og sikkert mer albumdesign også, hvis jeg klarer å lage et helt Muzzlewhite-album til.
Kan du til slutt velge fem/ ti favorittlåter fra 2022 og si hva du har likt ved dem?
Jeg pleier å få diller, og i 2022 er det ett band som har stukket seg ut for meg. The Mountain Goats har fått et slags comeback med den svært vitale utgivelsen «Bleed Out», som er det albumet jeg har spilt desidert mest i 2022. Musikalsk låter det sprekere enn på lenge, og John Darnielle har jo bestandig skrevet noen av rockens beste tekster. Han er jo også romanforfatter, nylig nominert til Edgar Award for den aparte krimfortellingen «Devil House», og tekstene er helt suverene, fulle av brutale historier og skjebner – men med den humoren og vidden og det glimtet i øyet jeg har etterlyst. Så alle 12 låtene på «Bleed Out» har for meg vært fjorårets viktigste. Jeg vil kanskje trekke fram «Incandescent Ruins» med den herlige strofen «Choking on the Blood of the Androids» – ikke noe man ofte hører i en akustisk indiefolk-setting. Herlig!
Jeg må erkjenne at Mountain Goats tidligere har gått litt under radaren for meg, så jeg har brukt det siste halve året på å sette meg inn i den rikholdige, omfattende og smått geniale katalogen. Selv de platene fra den perioden da bandet var litt glemt, låter i mine ører helt suverent. Det er en glede, men også litt bittersøtt når en artist og forfatter så til de grader får til det jeg selv prøver på, både musikalsk og tekstmessig, så jeg er full av beundring for Darnielle. Jeg synes jo også det er gøy at Darnielle i mange år var bandets eneste medlem.
Muzzlewhite – «Misery Square» (2022)
Sjekk også:
Muzzlewhite – Heartbreaking Things (Ferske spor uke 9/2022).
Sjekk også andre relaterte saker til Norske albumklassiker-serien under, klikk «Last inn mer», og du må muligens klikke «Last inn mer» flere ganger for å få med deg alle.
Vi har mange av Norske albumklassikere-godbitene du kan låne 
Her kan du ellers søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog
