Av: Victor Josefsen Anmeldelser 21. mars 2023

Plateanmeldelse: Gorillaz – «Cracker Island»

Artist: Gorillaz

Album: «Cracker Island» (2023)

Plateselskap: Parlophone/Warner

Tekst: Jan-Olav Glette

Albumet «Cracker island» er ikke et kaotisk overflødighetshorn, som flere av deres tidligere plater, hvor en rekke løse tråder eller slagere har blitt smeltet sammen til et større hele. Her er det snarere et gjennomført og gjennomtenkt konsept som manifesterer status, men likevel tidvis oppleves som litt stivt og livløst. Glimrende produksjon og og noen delikate rytmiske detaljer redder imidlertid albumet fra å synke inn i anonymiteten. Men altså en plate jeg forholder meg noe ambivalent til, avhengig av dagshumør.

Tegneserie-supergruppen ledet av Damon Albarn, og med et alternerende personell av gjestesangere og musikere, sjonglerer britpop og hip-hop-rytmer. Greg Kurstin, fra The Bird and the Bee, og Remi Kabaka Jr utgjør denne gangen hovedstammen sammen med Blur-vokalisten. Jamie Hewlett – ellers mest kjent for Tank Girl-animasjonene – gjør som vanlig de flotte illustrasjonene.

På deres åttende album forestiller vi oss manga ape-kvartetten fra London på vei til å starte en kult i California. Bassisten Murdoc, trommis Russell og gitaristen Noodle oppfordrer sammen med Albarns 2-D følgerne sine til å følge rytmen i stedet for algoritmen. Et reelt konseptalbum altså.Tidligere har vi blitt invitert med til en plastisk strand. Nå er det kanskje ikke et like innbydende landskap, verken tekstlig eller musikalsk.

For all del, flott produksjon og en del lekre rytmiske detaljer, men man føler at det mangler det lille ekstra her og der, som kunne gjort albumet til essensiell lytting. Kanskje det at gjestene ikke får lov til å skinne i like stor stor grad som tidligere – de opptrer heller mye som backing-vokalister – må ta noe av skylden både for at det blir for likestrøms, og at det oppleves som en enhet hvor låtene henger godt sammen, tross at det veksler mellom reggaeton og bittersøte ballader.

Tittelkuttet, som åpner, er blant de mest vellykkede der sannheten har blitt autotunet over Thundercats spretne bass og chanting av «forever cult». Så følger et stykke synthpop eller popmaximalisme ‘a la Fleetwood Mac på 1980-tallet, med backing vokal av ingen ringere enn Stevie Nicks, den låten er ikke like fengende.

Cracker på engelsk kan bety mange ulike ting; galskap, tørre kjeks, en skrytepave eller løgner og fyrverkeri, i tillegg amerikansk slang for hvite mennesker. Eventuelt noe som knekker eller bryter sammen veldig lett. Helt uten politisk snert er det altså ikke. Den forestilte «Cracker Island», er som en drømmeøy for alt-right-bevegelsen med ekkokammer og det hele.

Musikalsk er det imidlertid ikke spesielt bråkete eller knekkende. Snarere ganske polert, og som nevnt likestrøms. Hvor Gorillaz tidligere har ligget i forkant både konseptuelt og musikalsk stadfester de nå mest posisjonen. «Baby Queen» om Albarns møte med Thailands tronarving er fornøyelig, og på siden av konseptet ellers. Bad Bunny tar mye plass på sitt gjestespor. Ellers er bruken gjerne mer subtil denne gangen, selv om det som vanlig er store dyktige navn som kommer inn og bidrar.

Hvor sømløst og fint stemmene til Albarn glir sammen med Stevie Nicks eller Adeleye Omotayo er fascinerende. Sistnevnte på «Silent Running» er et av høydepunktene på fullengderen. På mange måter er dette en konvensjonell og forutsigbar plate, og en ganske god en. Men noen ny «Feel Good Inc» eller «Clint Eastwood» finner du ikke her. Ei heller «Stylo», selv om tittelkuttet har mange likhetstrekk med nettopp «Stylo».

For det meste handler det om klar, skinnende og fargerik elektropop med en melankolsk undertone. Om du vil kalle det indie funk groove eller backpacker hip-hop får bli ditt valg. Det hele blir utført med løs, ledighet og fin humor. Sånn apropos lockdown og pandemi, kommenterer de «I’m on one per cent, but I’m there with you». Alt i alt en skive som neppe vinner bandet nye fans, og heller ikke jager unna gamle venner, og som trygt og godt kan spilles på radio. Det er da noe?