Konsertanmeldelse: Fantastisk hyggelig gjenhør med Fireside
Med rungende gitarer, etsende trommer, heftig bass-riffing og tung, melodiøs hardcorepunk la kvartetten Fireside umiddelbart all tvil skeptikere måtte ha til side, og leverte et gjennomborende sett av samtidig- og gammel storhet da de headlinet festivalen Livets Oase på Kampen Bistro i Oslo torsdag 23. mars. Det var virkelig bra, eller fantastisk som venner på konserten uttrykte det etter at de trakk mot scenen, dansende og syngende med.
Tekst og foto: Jan-Olav Glette
Den flere måneder i forveien utsolgte musikkfestivalen Livets Oase bød på mye nostalgi for venner av hardcorepunk, først Stian Andersen, så hardcorepunk med den nye hypen i form av spretne og energifylte Hammok, fulgt av den eklektiske «supergruppen» Insomniac Bears – med medlemmer fra Rumble In Rhodos, Lukestar, Jet Set Nje, Team Me, Krokofant, Meta Forever, Bow to Each Other m.m. – med et særdeles variert oppkok av indie, dansepunk, yacht rock, puddelrock og God knows what og Rognans metalliske hardcorepunkere Dominic som spilte sin første konsert på åtte år.
Likevel var det vel utover det gode laget, og helheten, en primær grunn til at de fleste hadde funnet veien til bydelen Kampen og samfunnshuset denne vårnatta; Skandinavias fineste, Fireside, høyt aktet og adlet av hardcorepunks med sans for melodi og indierockere jevnt over.
De svenske emo/hardcorepunkerne Firesides tilbakekomst på skive, og nå livescener, har vært utrolig velkommen. Bandet har også vist seg tilliten mer enn verdige, og viser seg meget potent både på platetallerkenen og i konsertsalene. Det nye materialet på albumet «Bin Juice» er både relevant og fengende, og langt mer enn en nostalgitrip til tapt ungdom.
Storsalen nede på Kampen Bistro var fylt opp til randen av eldre menn og kvinner «som pusher femti», som oppkomlingene Hammok uttrykte det under sitt sett på scenen i andre etasje tidligere på kvelden, etter å ha spurt publikum hva som var snittalderen i kveld. Eventuelt «40+ -treff», som en kompis uttrykte det i sosiale medier på liveeventet. Og han hadde rett. Dette var virkelig «et nydelig opplegg».
Sjelden har jeg kunne treffe så mange kjente og bekjente. Mange av de tilstedeværende spiller, eller spilte i band, eller arrangerte konserter og var veldig aktive konsertgjengere for en 20-30 år siden. Noen av dem fremdeles, andre i noe mindre grad.
Konserten med bandet, med opprinnelse fra Luleå i Nord-Sverige, nå Stockholmsbaserte, var mer enn bare en visitt tilbake til egen ungdom. De låter på ingen måte daterte eller som en dårligere versjon av seg selv. De er fremdeles huggende, skarpe og konkurrerer lett med yngre kolleger om å sette standarden for hvordan følelsesladd hardcorepunk skal låte i 2023, tross at bandlederne Pelle Gunnerfeldt (blir 50 9. desember) gitar og Kristofer Åström (48, født 9. oktober 1974) også pusher 50. Med seg til comebacket har de fått Soviac-medlemmet Kate Breneider på bass og vokal og Jacob Douglas (Sonjagon) bak trommene i stedet for Frans Johansson (Les Big Byrd, Södra Sverige) og Per Nordmark (Kriget, Breach med mer). De nye medlemmene har tilført en ny friskhet og energi som kler bandet godt.
Nesten 20 år gikk fra bandet slapp albumet «Get Shot» i 2003 til de mot slutten av 2022 slapp «Bin Juice» som nå endelig er tilgjengelig på strømmetjenestene etter først å vært forbeholdt de av oss som investerte i fysisk musikkglede. De prinsippfaste og sta norrländingene nikker til fortiden, bringer inn noe nytt og er bevisste på å ikke bli en dårligere versjon av seg selv. Materialet på skiva er alt annet enn lettsmeltet. Det har kanter og tåler flere gjennomspillinger. Samme kompromissløshet får vi live fra scenen.
På scenen er de fremdeles i angrepsposisjon og banker godt fra seg den dag i dag med den nye besetningen. De smeller bokstavelig talt det hele i gang med åpningskuttet «Lex Tokyo» fra «Bin Juice». Lyden er rå og uvøren. Gitarene hugger skarpt. Her gis ingenting ved dørene. Vokalen er kanskje hes og nasal, samtidig den beste jeg kjenner til, spekket med emosjon og tilstedeværelse. Det finnes vel knapt noen som passer bedre til å synge denne formen for energisk, tung indierock.
Kristoffer Åström synger med sjelen og skjorten utenpå og gir et inntrykk av å mene hvert eneste ord. Og sjefs-gitaristen- og stjerneprodusenten Pelle Gunnerfeldt tillater ikke noen form for slakk. Her skal alt gjøres skikkelig. De fremstår gjennomførte – alle utenom frontmannen – i sin svarte søppelsekk-regnjakke med grønt for og det som ser ut som grønne malingsflekker (men kanskje er det skimmer fra lyskastere?). Kristoffer også kledd i sort. De utstråler også plenty attitude og sikkerhet. Det skal ikke være noe tvil om at denne gjengen vet hva de vil.
Så følger to av de mest tilgjengelige låtene fra samme album. Først «Blinds & Shades», så singelen «Jungle Knuckle». Glisene brer om seg i salen. Så er vi brått tilbake i 1997 – året oppvarmerne Insomniac Bears fremførte en egen låt om – i form av åpningssporet «Monsoon fra «Uomini D’onore». Nok et åpningskutt fra tiden bandet var på sitt mest populære følger da «Interlace» fra 1994s «Do Not Tailgate»- albumet, som også ble sluppet på Rick Rubins American Recordings i statene – vrenger ut i lokalet, fulgt av «Smokerboy» som på skiven. Mange fryder seg. Ikke alle har rukket å sette seg inn i det nye albumet må vite. Nå er vi inne i en tid hvor bandet var viktige og sentrale på den skandinaviske scenen.
Singlene «Sweatbead» og «Let Rasputin Do It» fra «»Uomini D’onore» gjør at stemningen stiger ennå noen hakk. Det enkeltstående kuttet og høydepunktet «Headacher» (nå også å finne på Firesides B-sider- og outakes-samling «Hello Kids», som endelig kom på vinyl i fjor) fra samleplaten «(Don’t Forget To) Breathe» på Crank Records og Ultra Magazines oppsummering av svensk punk og indie på «Kittenish 4» får mange til å synge ivrig med. Med «Styrofoam» går vi helt tilbake til bandets tidligste år med debutalbumet «Fantastic Four», som først kom på Skellefteå-labelen «A Westside Fabrication» (også The Bear Quartet, The Wannadies, Sahara Hotnights med flere).
Musikalske likheter med amerikanske samtidige som Quicksand, Jawbox, Jawbreaker er tydelige, svenskene ikke nødvendigvis noe dårligere. Hardtslående, intensiv musikk med svært smittende hooks. Kall det post-hardcore eller emocore. Besettende, deilig er det ihvertfall. «Easy Andy» og «Cocillana» fra «Bin Juice» holder koket i gang.
Så tar det helt av med «Throwstar» fra debuten. Pelle forteller at denne låten er det 29 år siden de slapp, og alle de tilstedeværende får anledning til å føle seg gamle, før de fylles av en ekstatisk lykkerus. Og ekstranumrene «Kilotin» og «Left Rustle» får taket til å løfte seg. Ikke et hjerte eller en eneste tilstedeværende sjel forlater lokalet uberørt. I så fall har de ikke sansen for catchy følelsesladet rock i skillet mellom indie og hardcore.
Vi storkoste oss. Dette var en hyggelig fin overraskelse på vårens konsertprogram som attpåtil levde opp til forventningene våre. Kan vi håpe på flere sjanser til å oppleve disse veteranene på en konsertscene?
Sjekk også:
Fireside – «Blinds & Shades» og Fireside om ökengig — Hemma hos Strage (Ferske spor uke 11/2023).
Fireside – «Bin Juice» (Deichman: Årets album 2022, Jan-Olav Glette).
Fireside – «Jungle Knuckle» (Ferske spor uke 46/2022).
Vi får gløtt av hvordan det var å jobbe sammen med Pelle Gunnerfeldt (Fra: Beezewax: Finslepen indierock med tagger).
Kristofer Åström – «Michelle» (Ferske spor uke 8/2021).
Kristofer Åström – «Another Love» (Ferske spor uke 36/2020).
Kristofer Åström – «Inbetweener» (Ferske spor uke 11/2020).
Dyr på platecoveret (Kristofer Åström – «Loupita» (2002).
Øya 2016 – Sweden (Kristofer Åström var en av gjestene).
14 låter fra 2014 – på video (med Easy October – «My Love Will Be There Still»).
13 låter fra 2013 (med Easy October – «Rocket Man»).
Sjekk også relaterte saker under, du må muligens klikke «Last inn mer» flere ganger for å få med deg alle.
Her kan du ellers søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog
