Ikke Vekk Meg det er Trænafestival

– Trænafestivalen er jo som en drøm du ikke vil våkne fra. Det er en lang, fantastisk forelskelse som bare kan ende i heartbreak når båten legger fra kai søndag formiddag, og du ennå er litt brisen etter nattas dansing i midnattssola, sier Anita Overelv, som sammen med Martin Losvik har laget boken «Ikke Vekk Meg» på Utenfor Allfarvei Forlag i forbindelse med at Trænafestivalen fyller 20 år.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Alma Sandøy - samling. Arkiv i Nordland (bilder av Anita Overelv & Martin Losvik, bilde øverst), Anita Overelv og Erlend Mogard-Larsen Collage av Martin Losvik, Anders Beer Wilse (bilder fra boka). 

Boken «Ikke Vekk Meg» om Trænafestivalen gir oss en mangfoldig samling enkelt-historier om tilknytning til den spesielle Øya i havgapet og opplevelser med festivalen. Artister, lokalbefolkning, journalister og arrangører kommer med sine perspektiver og kjærlighetserklæringer til sted og festival. I dette intervjuet med Deichman musikk kan du også bli litt mer kjent med redaktør Anita Overelv.

Kan du først fortelle hvem du er og var i norsk musikk- og kulturliv for de som ikke kjenner deg?

Jeg er Anita Overelv, produsent på Hamsunsenteret og festivalsjef for Hamsundagene. En litteraturfestival som arrangeres annet hvert år på Hamarøy /Hamsunsenteret. Jeg har vært i kultur-hakket i flere tiår. Har blant annet vært daglig leder i AKKS Norge, festivalsjef for Trænafestivalen, lokal koordinator for by:Larm, prosjektleder Trikkestallen i Trondheim og jordmor for enebarnet Finsk Tango festival! Jeg er 50 år, 0 kids, 2 katter og en samboer; Erling. Vi bor og drifter på Hamarøy.

Når og hvordan oppdaget du musikk og hva fascinerte så voldsomt?

Jeg vil vel egentlig ikke si jeg er så fascinert av musikk, men jeg hadde den feteste kassettsamlingen i klassen da jeg gikk på ungdomsskolen. Jeg fikk mixtapes av de guttene som hadde nest best kassettsamling, også. Min kjærlighet til musikk er basert på hva vi mennesker kan bruke den til. Jeg bruker å si at «Alt er tekst» og jeg tenker at det også gjelder musikk. Jeg liker å lage ting med musikk, altså; festivaler og sånt. Som et insentiv, en forsterker, en unnskyldning for andre ting, alibi liksom. Skulle for øvrig ønske jeg kunne lage elektronisk musikk.

Har du selv spilt eller sunget i band noen gang?

Jepp! Det har stått over bilde av meg i Stavanger Aftenblad den gang jeg gikk på AKKS-kurs. Overskriften var «Verdens beste bassist! «Og jeg har spilt konsert på Checkpoint Charlie i samme by (på samspillkonsert etter endt AKKS-kurs..). På bass. 2 låter! Rock on!

Hvordan er ditt eget forhold til stedet Træna nå og i forkant?

Funny you should ask, for jeg er i skrivende stund på vei til Træna. Det er Vinterfestival der i helga og jeg skal dit og snakke om nettopp «Ikke vekk meg» sammen med Martin Losvik. Jeg har et godt forhold til stedet. Selv om vi med vemod solgte huset vårt «Kallastua» for 3 år siden, så er jeg der hvert år. Jeg har jo gode venner der ennå. Dessuten er jeg «DJ Hold kjæft, vet du ikke hvem jeg er» og har spilt på 3 offisielle Trænafestival-forspill… Veldig gøy!

Hva gjør det mulig å arrangere noe så pass stort på et relativt øde sted i havgapet?

Det er menneskelig overmot og en bedragersk virkelighetsoppfatning når det kommer til hva som er mulig å gjennomføre på en øy. Også trengs det folk. Masse folk som kan ting, som er euforisk positive, som alltid stiller opp, som sier ja. De gode folkene. Og litt flaks, særlig med været. Og selvsagt mye fandenivoldsk trass.

Hvordan har festivalen overlevd så mange år?

Trænafestivalen var lykke for øysamfunnet i mange år. Det var noe å glede seg til. Noe å snakke med hele Norge om. Det var et eget fellesskap. Også for de grupperingene som kommer utenfra. F.eks. folk som Roar Møst sin gjeng på FishyFishy og de i X Rockeklubb. De som kalte seg «Nesnagjengen». Folka på båten «Havdur» og partybåten med 2000 liter gratis øl, «Fisktrans». Også alle teamledere som fikk shitty betaling i penger, men minner for livet. Selvsagt de lokale da. De som står på år etter år. Men de får også mye annet enn en festivalopplevelse tilbake. Det ble etter hvert etablert et kulturfond av overskuddet i festivalen, på flere hundretusen som støttet lokale tiltak. Festivalen kjøper tjenester fra lag og foreninger. Det pusses opp ting og tang. Det dreneres grøfter, bygges, og lages flytebrygger, toaletter og mye annet både gøy og nyttig! Så da holder vi liv i festivalen. En høvelig bytteøkonomi: Festivalen får noen timer dugnad av deg, du får et klatrestativ til ungene av festivalen. Komplekst enkelt. Også publikums eierskap til festivalen, og word by mouth. Når alle snakker bra om en greie, og det til alt overmål er sant! Ja da blir det en greie. Så mye Trænafestivalen har betydd for Træna, Helgeland, Nordland og Nord-Norge og festival-Norge er vanskelig å estimere i kæsh. Men det er mye!

Hvor viktig er Erlend Mogard-Larsen i dette?

La meg si det slik: Det er ikke noen Trænafestival uten Erlend. Enkelt og greit. Træna uten han, men med festival, er noe annet enn Trænafestivalen. Erlend er festivalens ideolog og profet. Som jeg sier i beskrivelsen av han i boka; Trænafestivalens kyst-Jesus (!), og min gode venn og kollega.

Hva gjorde at du hadde lyst til å lage denne boken?

Trænafestivalen er det prosjektet som har hatt størst betydning i livet mitt. Det var et relativt stort sceneskifte å flytte fra Trondheim med katter og samboer, ut til Træna, den nøgne ø, langt te havs: Det å bli en av Havfolket på godt og vondt. Å være en del av så himla mange fine historier. Tanken på at vi måtte gjøre en bok om Trænafestivalen, tvang seg frem da festivalen nærma seg 20 år. Det måtte bli en bok av alt det fine og viktige som har skjedd. Alle disse møtene.

Fortell om bakgrunnen for boktittelen og hva dere ønsker å fortelle med den?

«Ikke vekk meg» kom vi på etter en workshop ute på Træna. Da så vi på gamle bilder, videoer, leste strålende artikler fra utlandet og hadde en god og dyp vandring tilbake i festivalens historie og mythos. Trænafestivalen er jo som en drøm du ikke vil våkne fra. Det er en lang, fantastisk forelskelse som bare kan ende i heartbreak når båten legger fra kai søndag formiddag, og du ennå er litt brisen etter nattas dansing i midnattssola. Vi vil at alle som åpner denne boka skal bli med inn i denne verdenen, drømmen, utopien, ideen, flukten. Det som er fett, er jo at denne Drømmefestivalen i aller høyeste grad eksisterer!

Du har valgt å hente inn mange ulike bidragsytere mens du selv er redaktør sammen med Martin Losvik. Hva er begrunnelsen for denne fortellerstilen og  hvordan har dere to samarbeidet?

Martin Losvik er både min og festivalens partner in crime gjennom mange år. Han er en brilliant kunstner, og har gjennom mange festivaler fortalt gode visuelle historier fra havgapet. Vi surra litt før vi fant formen og retningen på «Ikke vekk meg». Det som var klinkende klart fra starten av prosessen av, var at vi skulle ikke ville lage en «det var en gang et nachspill hvor vi satt noen stykker og ville lage festival» – bok. Vi ville ha unike fortellinger fra ulike folk som har hatt ulike «roller» i festivalen. Vi måtte finne et nærvær og et uttrykk som ikke er typisk musikkfestival, eller standard turistbrosjyre «vakre Helgeland med sine magiske fjell»-romantisering. Trænafestivalen har alltid vært på kanten av hva som er mulig og hva som er tillat i festivalverden (og kanskje verden for øvrig). Alt er lovlig, men er det smart og forsvarlig? Losvik begynte å leke seg med de gamle bildene til Alma Sandøy. Alma var ei dame som bodde på Træna i gammeldagene, og fikk tilsendt et fotografiapparat fra sin bror som hadde emigrert til Hawaii. Alma tok bilder av hverdagslivet på Træna, og sendte til broren slik at han kunne se hvordan det gikk heime. Denne fotosamlinga er unik. Å fusjonere Alma sine bilder med bilder fra nåtid, virket som det eneste riktige å gjøre. Vi vet at det provoserer noen få, men dette møtet mellom for- og nåtid er en viktig del av Trænafestivalens og Trænasamfunnets sjel. Hvis vi alltid skal være i komfort-landskapet, så blir det aldri noe fart i sakene! Træna er alltid i brytningen gammelt og nytt, urban og rural. Festivalen komprimerer dette ned til 3 dager, med mye patos og høy kvalitet. Det er hva vi gjennom denne boka prøver å fange.

Fortell om de ulike bidragsyterne, deres bidrag og tilknytning til Træna.

Oi. Okei. Jeg kan si hvilken rolle de har hatt sett fra mitt ståsted, for det er derfor de er invitert med som historieformidlere.

Wyndham Wallace. Engelskmann som bor i Berlin. Jeg ble kjent med han ved at Erlend Mogård-Larsen (festivalgründer, booking- og profilansvarlig samt ideolog bak Trænafestivalen) hadde oppdaget Wyndhams talenter som skribent og nettverker. Wyndham er forfatter, journalist og «den som kjenner alle». Og perfekt som vertskap for våre internasjonale gjester, særlig presse. Han har selv skrevet og solgt inn noen fabelaktige artikler om Trænafestivalen til utenlandsk presse. Også er han veldig smart og fin fyr. Litt sutrete når han ikke får nok (øl)bonger, men det går over.

Ingrid Olava. Hun er en av tidenes best ambassadører for Trænafestivalen. Tror det gikk så langt at hennes navn og Trænafestivalen var i samme setning i en av Anne B. Ragdes bøker? Ingrid har spilt på alle scenene i festivalen. OG hun har simultant vært i skrubben på festival-restauranten FishyFishy.

Mira Refsum. Var fra starten av med på Træna Pride. Forgrunnsfigur i selveste KUUK, og landsfeminist! Proppfull av energi og vesen, og fylte festivalen med lange, spraglete tog. Pride-og. En inspirasjon!

Erlend Øye. Den mannen som har spilt flest konserter på Trænafestivalen. Også en brilliant ambassadør. Var booking-assistent et par år. Fikk med seg sine venner til å komme å spille og lage fest i festen! Og det finnes noen legendariske bilder av Erlend Øye som stikker hodet ut av et smalt vindu på Petter Dass-kapellet og roper «har dere det bra eller?» til en 4 –500 publikummere som har stimla rundt kapellet for å få med seg intimkonserten med Øye. Viste seg det bare var plass til 24 inne i kapellet. Da satte Øye ut en høyttaler slik at alle i det minste kunne lytte. Og det gjorde de.

Erling Ramskjell. Også kjent som artisten Æ. «Hainn Æ» som de kaller han på Træna, de lokale. Erling spilte ca. annet hvert år på festivalen. Har ikke gjort Kirkehelleren (grotta på naboøya) i festivalen, ennå, men alt annet. Han er også min samboer. Men under festivalen gjorde vi det praktisk slutt: det vil si vi var ikke kjærester 1 måned før og under festivalen, da ble vi kolleger. Da var Erling en av mine produsenter, den beste selvsagt og viktigste, han var han som fiksa alt som ikke kunne fikses for musikere og artistverter. Også holdt han styr på alle som bodde i huste vårt… Genial mann å ha med på festival!

Britt Kramvik er professor på Universitetet i Tromsø, og siden hun er gift med festivalgründer-Erlend, har hun vært på alle festivalene siden 2003 og frem til i dag. Kramvik kan masse om Træna. Om Nord-Norge. Om kultur. Om etnisitet. Om innovasjon. Og hun har skjønt hva som er hjertet i Trænafestivalen. Hun har vært en viktig støttespiller for både Erlend og meg i utvikling av og jobbing med festivalen. Hennes tekst er fra æraen til Roar Møst som var vår matguru og bauta på matideologi og «historiefortelling fra kjøkkenet» til han tragisk gikk bort i 2014.

Ole Johnny og Gunn Olsen. Ole Johnny var en av de som var med fra starten, da festivalen bare var en idé. De har vært festivalsupportere i alle år, og drev Jokerbutikken på Træna i mange år før dattera Lie Kari overtok. Men de har bestandig vært, og er fremdeles høyt og lavt. Det har vært høyt energinivå, en del roping og kjeft å få, men mest av alt kjærlighet! Gunn og Ole Johnny har vært der som klipper i både mot- og medgang.

Juliette Tellier. Hun var med journalistpappane sin, (fra Le Monde) på «tjenestereise» da hun var 16 år. Og ble bergtatt. Året etter kom hun alene som frivillig. Juliette fikk seg etter hvert kjæreste fra Mo i Rana, Nordland, og har vært ofte på besøk i Nord… Jeg tror det var Træna som vekket hennes kulturfølelse og engasjement. Skal vi tro teksten hennes. Fint menneske og nesten som Nordlending å regne!

Michael Rosen. Jeg møtte Michael i Lyon, Frankrike på en svær festival hvor vi begge var invitert til å sitte i et panel å snakke om «remote festivals». Hans festival «Madeiradig» er en årlig internasjonal støy/ambient-festival på Madeira. Vel verdt et besøk uansett om du kjenner til sjangeren eller ikke. Utrolig fett. Michael og jeg ble venner i Lyon… Siden jeg ikke kunne (og fortsatt kan) lite om hans festival-sjanger, og at han egentlig hater pop/rock-festivaler (typ: Trænafestivalen), ble vi enige om å ha en kulturutveksling. Han var på Træna 3 år og kurraterte 3 gigs med støy, DJs og kontemporær tysk industrielektronika. Jeg, still learning om sjangeren på hans festival, har AAA på Madeiradig til jeg dør. Det hører med til vår historie at han elsker Træna, og har hatt et annerledes blikk på festivalen. Og vi deler fasinasjon av de veldig mørke sidene ved 2. verdenskrig.

Mari Boine. Mari spilte i Kirkehelleren 2006. Hun har en fantastisk gjengivelse av denne opplevelsen i sitt tekstlige bidrag. Både på samisk og norsk, selvsagt. Er det en artist fra Nordkalotten som definerer musikk, kultur og integritet så er det Mari Boine. Jeg var ikke på Træna det året Mari spilte der, men gjennom å lese hennes tekst, føler jeg at jeg var det. Ikke fordi den er magisk og poetisk, men fordi den er oppriktig og vakker. Akkurat som Trænafestivalen også skal være.

Arne Berg. Norges største Manu Chao-fan! I alle fall ikke langt unna. Jeg kjente Arne Berg gjennom å ha hørt på Jungeltelegrafen i mange år. Han spiller og har dyp kunnskap om musikk fra hele verden. Det er mye å hente og lære fra Arnes Jungeltelegraf. Og når du blir kjent med han er han en kunnskapsbank av de sjeldne. Det er som du får lyst å stikke en USB-brikke i skallen på han og kopiere all musikk og kulturviten som finnes der inne. Veldig glad for at Arne Berg digger Trænafestivalen, Erling og litt meg, for vi digger han maks!

Carl Fredrik Braastad. Dette er en mann jeg ikke kjenner så godt, men Carl Fredrik beskriver og representerer «den nye tida» i festivalens historie. Den som ikke er ferdig fortalt ennå. Og han utviser en stor innsikt i og forståelse for festivalen, Havfolket, Nord-Norge og hva som trengs for å lage legendariske, skjellsettende festivalminner og opplevelser, musikalsk. Jeg har trua på CF. Også har han kjæreste fra nord, det trekker også opp en søring.

Stefan Sundström. Men hva faen! Stefan kom inn i våre liv, Erling og mitt, allerede i Trondheim. Erling og Steffe (som vi kaller han) er som brothers from separat mothers. Og Stefan har sågar skrevet boka «Stefans stora Blå» fra Træna. Vært økologisk flyktning i asyl i øyriket. Han har spilt inn plate i Træna kirke. Og har blitt utnevn til «Månedens Trænværing» med offisiell utdeling av diplom og æresbevisning på Lindmo. The King of fucking vispop har spilt alle scenene utenom Kirkehelleren..

Sverre Hyttan. En av initiativtagerne, entusiastene samt mangeårig styreleder for Trænafestivalen. Til daglig er han fiskekjøper, og er generelt en fiskens mann. Han er jævlig kjapp i kjeften, og har flere ganger poengtert at han, til tross for at kjeften er stor, klarer å snakke seg ut av enhver «juling-situasjon» ved hjelp av ren argumentasjon. Det blir faen meg aldri stilt! Naturligvis skulle Sverres historie med i boka. Vi var på langt nær alltid enig, men det er jo et faktum at Trænafestivalen var på topp de årene Sverre og jeg var i ledelsen, så der fikk du den, Sverre. Vær så god!

Julius Disen og XRK Rockeklubb fra Bodø. Julius var leder for Den alternative Rockeklubben, da de fikk etablert sin egen «festival i festivalen» i 2009. Nå skal Bodø kommune rive eller selge, i alle fall utslette det viktigste «klekkeriet» for musikalsk kreativitet og innovasjon i Bodø by: ungdomshuset Gimle. Det var på Gimle de alternative kidsene fra XRK holdt til. Nesten ingen var fylt 18, men de hadde attitude, pågangsmot, skills og hardtslående musikkhjerter! De hadde et eget telt og egen scene hvor «alle artistene» spilte en minikonsert, i alle fall de fra Bodø og omegn. Og XRK var de eneste som solgte vegansk mat på Træna.

Anita Halmøy Wisløff. Navnesøster som har plassert et utall med band og artister på båter på vei til Træna. Stort sett med suksess for både festivalen og bandene. Ingeborg Oktober og Fay Wildhagen i Kirkehelleren blant annet. Men Anita var også mere enn bare agent. Hun var DJ og partygirl som spilte 5 – 6 år på rad. Hun og DJ-crewet var de første til å spille på Petter Dass-kapellet – «Dancing till the end of time» – eller hva det var vi kalte det da. Anita & Co trodde de skulle lage fest inne i kapellet. Et uvigsla kirkerom som har kapasitet på 24 stk., stående – men det kom flere hundre mennesker så da ble det ute da, i midtnattsola.

Floortje Zonneveldt fra Nederland kom til Træna ett av mine første år som festivalsjef. Hun sendte meg en relativt ubegripelig kunstprosjekt-beskrivelse, men jeg skjønte at hun hadde noe på gang. Siden den gang har hun kommet tilbake år etter år,med et nytt kunstprosjekt. Hun har alltid bodd i huset vårt (som ble omgjort til en mini-landsby med folk tytende i alle rom, telt og hengekøyer i bakgården). Elskverdige Floor ble min mors second daughter, og hun reiser fortsatt på besøk til mamma i Nord-Troms. Hun er ofte Artist in residence på Træna, stadig med prosjekter.

Kato Røsvoll, eller DJ Dritlang fra Mo i Rana mener seg nå for gammel til å lage «Hyperstate» på Trænafestivalens fellescamp. Og ja, kanskje skal den epoken forbli historie og et godt minne. De guttene laga virkelig i fest i festen! Med røykmaskin, decks og superkoole DJs. Det ble ofte annonsert av store artister fra hovedscena at «takk for oss, vi ses på Hyperstate». Navnet er for øvrig en hyllest til Erlend Mogård-Larsen som i sin tid på 90-tallet var en av gründerne som laga super ravepartys «Hyperstate» i Oslo Spektrum. Slike påfunn som det Kato og hans venner fant på er også en vesentlig og viktig del av festivalen.

Tove-Ruth Olsen og Anne Elise Eriksen. Søstrene på Træna Rorbuferie som holdt artist-fortet i alle år. Alle artister og festivalarbeidere har et forhold til disse damene. De ordna opp, sent og tidlig: Mat, sove og drikke for sarte artister som ikke helt hadde skjønt Træna – langt te havs – konseptet. Etter noen timer hos søstrene Tove-Ruth og Anne, var de good to go! De har den integriteten som skal til for å være vertskap for Norges (og verdens) største artister. Tipper de kunne fortalt både det ene og det annet, men de er tause som østers.

Sandra Anita Tønne, frekk, smart, oppriktig og talentfull, og som vokste opp med festivalen. Hun tok opp urettferdigheter og har aldri hatt munnkurv eller lampefeber. Her er det rett på. Sandra Anita er med i boka fordi hun var en god representant for kidsa på Træna og deres engasjement fra de var veldig unge. Alle ungene på Træna må innom å vaske toalettene under festivalen, for å tjene x-antall tusen kroner for å dra på Klassetur! Sandra Anita fikk dobla betalinga i sin tid som talsperson for sin klasse. Hun jobba også som «vanlig frivillig» og fikk ansvar etter hvert som hun ble konfirmert. Trænafestivalen hadde 15-års aldersgrense, noe Træna-kidsa syntes var helt greit!

Hva lærte du selv i arbeidet med denne boken?

At ingen tidsfrister holder, kanskje? Det jeg har erfart gjennom å invitere så mange ulike mennesker inn med sin unike historie, er at de henger sammen. Folkene som ble med på historieskrivinga viste ikke om hverandre da de skrev sin tekst. Ei heller hvordan vi skulle fremstille dette visuelt. De fikk bare vite at det skulle bli en «drømme-bok» om Trænafestivalens 20 første år. Mange av tekstene refererer likevel til hverandre. Kanskje ikke så rart da det er fra min referanse-historikk de fleste kommer med. Men det er spennende. For gjennom disse referansene til hverandre blir det ikke 22 ulike historier, men en sammenhengende bok med mange kapittel og vinkler. Og det visuelle oppfattes ulikt, gitt hvordan du leser boka. Den kan leses fra perm til perm, men du kan også velge å lese random og få like stort utbytte av den. Folk har vært rause med sine fortellinger, og vi har latt deres tekster være nesten uten vask og korrektur. Vi ville at stemmene skulle være ulike, ingen skyggeforfattere er involvert. Det er det som gjør hele boka så fin! Men det skal sies at vi har hatt proff hjelp og veiledning av forlaget Utenfor Allfarvei Forlag ved daglig leder Veronika Melå og hennes stab. Bravo! Også skal det sies at Erlend Mogård-Larsen har innledningen, og jeg avslutningen.

Hva kjennetegner en god musikkbok og en god historiefortelling ifølge deg?

«Ikke vekk meg» er en god musikkbok. Den gir et visuelt, riktig inntrykk. Historiene er varierte og språket den fortelles i levende. Når du ikke kan høre musikken, må du kunne føle den. Og det mener jeg «Ikke vekk meg» klarer å få deg til å gjøre! FØLE, MASSE!

Kan du til slutt velge fem favorittmusikkbøker og ti favorittsanger og si litt om hva du har likt ved disse?

Ehm…nei, altså jeg har ikke lest så mange musikkbøker. Faktisk ingen når jeg tenker meg godt om. Boken om A-ha fra tidlig 80-tall? Men regner ikke helt med den, da jeg var 12 år da den kom. Jeg har sett dokumentarer og filmatiseringer av artisters liv og virke, men ikke lest bøker om emnet. Jeg jobber jo med litteratur om dagen, og nå har jeg blitt litt ivrig på at jeg må få til en musikkbiografi-festival. Det er sånn jeg liker å lære nye ting! Skulle for eksempel svært gjerne hørt Christer Falck snakke om Prince!!

10 sanger jeg liker:

«La de gamle drømman dø» – Æ.

«Into my arms» – Nick Cave (mye av Nick Cave… Kanskje alt).

«Broken wings» – Mister Mister.

«Sometimes it snows in april» – Prince (kanskje alt av Prince også).

«Thriller» – Michael Jackson.

«Snowed in at wheeler street» – Kate Bush og Elton John.

«Masters of puppets» – Metallica (før den ble poppis på ST).

Også fikk jeg en gave av Erling her forleden; «Va du ikke her…» (finnes kun i 10 eks på 7-tommers vinylsingel).
«Ett fall och en lösning» – bob hund.

Dette er «favoritter» fordi de har vært sentrale for meg i ulike faser i livet. Akkurat nå er livet litt lavt på musikkfronten. Har bestilt ny platespiller og gleder meg til å dra frem vinylen igjen! Digg!

 

Sjekk også relaterte saker under, du må muligens klikke «Last inn mer» flere ganger for å få med deg alle.

 

Her kan du ellers søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog