Konsertanmeldelse: Kaitlyn Aurelia Smith: Imponerende mangfoldig eksperimentell elektronisk musikk
Kaitlyn Aurelia Smith demonstrerte sitt unike talent med å omforme og berike lydbilder da hun opptrådte i Festsalen på Munchmuseet under et arrangement i samarbeid med Øyafestivalen torsdag 13. april. Eksperimentell, men også tilgjengelig elektronisk musikk som besnærer hjerne og hjerte mens kroppen fanger opp ikke hørbare lydsignaler. Tidvis med sublim kraft berørte 36-åringen på et dypere plan, der Beatrice Dillon, som spilte først, mest var interessant og dyktig.
Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Per-Otto Oppi Christiansen, Helge Brekke
Det nye Munchmuseet i Bjørvika har allerede markert seg med flere spenstige konserter; gjerne banebrytende og avantgardistisk innrettet rent musikalsk. Når Jonas Vebner og gjengen hadde slått seg sammen med Birgitte Mandelid og resten av gjengen fra Øyafestivalen var det duket for en ordentlig godbit for musikalske feinschmeckere i form av den amerikanske komponisten Kaitlyn Aurelia Smith fra Orcas Island, Nordvest-Washington, i dag basert i Los Angeles.
Glinsende, flytende elektronisk musikk var det som ble presentert etter at Beatrice Dillon først hadde gitt oss en halv time med programmert elektronisk musikk av polyrytmisk karakter, ofte ganske ambient, i totalt mørke utover lyssjatteringene like mye i rommet og på vegger som på artisten selv. Noen ganger nærmer kanskje Smith seg det kitchy, likestrømspoppen og Disney-lydsporene.
Når Kaitlyn Aurelia Smith entrer scenen i langt mer visuelt prangende selvlysende genser stiller Dillon seg på første rad blant publikum for å få med seg performancen. Komponisten med bakgrunn fra Berklee College of Music berører på et dypere emosjonelt plan. Hun er konstant opptatt med å betjene patcher, dials, keys og knotter mens hun synger gjennom en headset-mikrofon festet på hodet. Denne kvelden setter hun også i gang de visuelle bakgrunnseffektene.
Det er sjeldent begavet knotteskruing. Hyperaktive rytmer som krysser new age, ambient pop, tekno, synthpop og mye annet utført på en gammel modulær synthesizer fra 1970-tallet. En Buchla Music Easel. Lydbildet er hypermoderne og peker fremover og utfordrer sansene slik også det multimediale showet gjør det.
Lyduniverset er komplekst og fargerikt, fortettet og uforutsigbart. Musikken er i konstant bevegelse og flyt/omskiftning. Strukturene går i oppløsning, blir omformet og preges av abrupte temposkifter. Albumet «Let’s Turn It Into Sound» fremføres i sin helhet. Vokalen er tungt bearbeidet, pitch-endret og multiplisert. Glir sømløst inn i pulsen og rytmen til musikken. Det er pipende, kvitrende elektronikk. Hypnotisk, eterisk eller drømmende vokal.
Det visuelle er laget av ektemaken Sean Hellfritsch fra film- og animasjonsstudioet Encyclopedia Picturai i rokokkostil. Svungne, assymetriske former i bevegelse. Animasjonene i bakgrunnen, eller skal vi si forgrunnen?, kombinerer skulpturkunst, geometri, dans og butoh, mens lyder fra spillarkader, maskiner, TV-reklamer, støy og disco omformes i postmodernistisk ånd til noe nytt og annerledes.
Med kraft og rikdom får hun frem musikkens mange muligheter og potensial. Fysisk kjennes og føles energien og pulsen når hun drar det inn i frekvenser som får gulvet til å skjelve. Hun benytter frekvenser øret ikke kan høre. men som vi kan føle med kroppshårene. Psykosomatisk. Da blir det en konkret kroppslig bevegelse. Ellers forholder vi oss som tilskuere konsentrert beskuende utover en del hodenikking til rytmene. Ingen kan ses dansende.
Publikum er et finplukk av musikere og musikkkuratorer og særdeles musikkinteresserte. Mange med abonnement/et godt øye til tidsskriftet The Wire. Intellektuelle, åpne og søkende, kritisk tenkende mennesker. Musikken er aldri heller mer enn semidansbar. Grenseløs, eventyrlysten derimot.
Det er fritt og lekent i sin tilnærming og karakter. Det er langt mer tilgjengelig enn oppvarmingen til Beatrice Dillon som holdt det mer ambient og mørkt. Dillon er musikalsk stilskapende og lager nybrottsarbeid som krever konsentrert persepsjon. Kaitlyn Aurelia Smith drar dissonant motpoler sammen mot et relativt harmonisk senter. Det lander romlig og fredfullt med «Give to the Water» før hun gjentatte ganger takker for oppmerksomheten.
Vi håper Munchmuseet og Øyafestivalen fortsetter samarbeidet og opprettholder ønsket om å fremme grensesprengende musikk. Denne aftenen ga oss lyst til å utforske begge artistene i dybden. Kanskje aller mest Smith som også hadde en masse appell.
Flere bilder av Kaitlyn Aurelia Smith i Festsalen på Munchmuseet torsdag 13. april.
Bilder av Beatrice Dillon i Festsalenpå Munchmuseet torsdag 13. april.
Flere bilder av Kaitlyn Aurelia Smith i Festsalen på Munchmuseet torsdag 13. april.
Flere bilder av Beatrice Dillon i Festsalen på Munchmuseet torsdag 13. april.
Sjekk også:
Kaitlyn Aurelia Smith – «Let’s Turn It Into Sound» Deichman: Årets album 2022, Zeljko Cirikovacki).
Kaitlyn Aurelia Smith – «Expanding electricity» (Ferske spor uke 12/2020).
Kaitlyn Aurelia Smith – «Riparian» (Øya 2017 – «Balladen om en lovlydig sofistikert» og andre Øya-bøker. Del 3: Fredag).
«Ears»/ Kaitlyn Aurelia Smith (Deichman: Årets album 2016, Geir Qviller).
Beatrice Dillon – «Workaround» (Deichman: Årets album 2020, Geir Qviller).
Beatrice Dillon – «Square fifths» (Ferske spor uke 6/2020).
Sjekk også relaterte saker under, klikk «Last inn mer» for å få med deg flere, og du må sikkert klikke «Last inn mer» flere ganger for å få med deg alle.
Her kan du ellers søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog