Konsertanmeldelse: The Waterboys: Keltisk folk og Big Music nostalgi
The Waterboys gjorde på ingen måte skam på ettermælet i løpet av den to timer og tjue minutter lange konserten på Sentrum Scene mandag 17. april fordelt på to sett pluss to ekstranummer. Tross en noe treg start klang og rev både countryrocken, den keltiske folken og de ordentlige rockelåtene veldig godt fra seg.
Tekst og Foto:Jan-Olav Glette
Det hele starter lovlig slapt med «Where the Action Is» fra albumet med samme navn fra 2019. Hvor låten med samme navn med The Ventures, Paul Revere & the Raiders opprinnelig en cover av The Knickerbockers’ «Lies» (også gjort av Nancy Sinatra, Linda Ronstadt,The Black Belles, The Delmonas mfl.) – med flere er en ordentlig klassiker, er The Waterboys‘ mest en slappere rock-soul-låt à la Primal Scream, men daffere.
Men sånn skal det ikke fortsette. Neste låt har jeg et bedre forhold til. «Glastonbury Song» fra «Dream Harder» (1993) var den siste CD-en jeg kjøpte med bandet med opprinnelse i Edinburgh i Skottland. «How Long Will I Love You?» fra «Room to Roam» (1990) følger. Sakte, men sikkert dras vi inn i musikken og bandet blir mer varm i trøya.
Skotten i sentrum forteller om et par uker turné-fri og en Japantur med datteren med påfølgende jetlag. – Derfor er jeg ikke så skravlet og full av historier som vanlig. Det kommer bare ikke like lett som vanlig, men rocke kan jeg og spille musikken. Det liker dere, poengterer han.
Det er et personellmessig slankere The Waterboys på scenen. Denne gangen er det bare fem. Det var likefullt et svært virtuost ensemble Mike Scott hadde med seg selv om besetningen var noe slank. Amerikaneren Brother Paul Brown er en ekstravagant keyboardist som gjør mye vesen av seg i sitt Rick Wakeman-kostyme. Flagrende bukser og sølvfarget, langt, tynt hår, som han svinger heftig i alle retninger, og mye showboating over tastene på Hammondorgelet. Han løper også mye rundt med en keytar, og truer stadig vekk med å ta bort fokus fra frontfiguren.
Det er også en keyboardist som overtar gitaren på avslutningslåten, og bass og trommer. Mike Scott veksler mellom akustisk og elektrisk gitar, men setter seg også bak det ene keyboardet på noen av de mest stemningsfulle låtene. Jeg savnet iblant fela til Steve Wickham og saksofon på noe av den store musikken.
På sitt beste er musikken svøpende, sjelfull – nesten spirituell – og formålstjenlig. Tekstene har litterære kvaliteter. Rock N Roll med dype røtter i folkemusikken og folktradisjonene på de britiske øyer.
«A Girl Called Johnny» fra den selvtitulerte debutplaten fra 1983 er et veldig hyggelig gjenhør, tross savnet av saksofon i denne liveversjonen, og noe av en signaturlåt fra den tidlige fasen. Rullende honky-tonk piano er på plass, slik det skal være. Låten er inspirert fra en tekstlinje i Patti Smiths «Redondo Beach» på klassikeren «Horses» fra 1975, og farget av hennes lydbilde.
The Waterboys på Sentrum Scene mandag 17. april. Foto: Jan-Olav Glette
En lang, dynamisk versjon av «This Is the Sea» er neste på programmet, og gir musikerne mulighet til å briljere. Så faller jeg litt ut igjen når de gyver løs på et par tolkninger av andres låter og tekster. Den irske poeten William Butler Yeats‘ «The Lake Isle of Innisfree» og Leon Paynes «Lost Highway» (hør for Guds skyld hans låt «Psycho» og gjerne i versjonen til Beasts of Bourbon og/eller Elvis Costello).
De forteller noe om bandets røtter i blues og irsk/keltisk poesi. Det er på ingen måte tilfeldig at bandlederen Mike Scott i mange år har vært bosatt i Irland. Noe som understrekes med neste på repertoaret. «When Ye Go Away» fra det første albumet som var tungt inspirert av irsk folkemusikk, «Fisherman’s Blues» (1988). De varme følelsene strømmer frem igjen. Jeg forstår hvorfor jeg har hørt så mye på låtene til Mike Scott.
«She Tried to Hold Me» fra «Book of Lightning» er mer forglemmelig og tilforlatelig. Sololåten «Edinburgh Castle» fra «Bring ‘Em All In» er tydeligere bekreftelse på Scotts unike låtskriverevner. Mer Patti Smith får vi når kvintetten regelrett covrer «Because the Night» – skrevet av Patti Smith og Bruce Springsteen – som innledning og avslutning av deres egen rungende «The Pan Within» fra det strålende albumet «This Is the Sea» (1985) som siste låt i det noe roligere første settet.
– Heldigvis var «soulen» borte denne gangen, poengterer sidemannen, og sikter til at bandet ved forrige besøk prøvde seg med omarrangerte versjoner av låtene. Vår venn forteller om da bandet i begynnelsen av juni, 2., 3. og 4., i 1986 spilte tre dager på rad på klubben Sardines i Oslo i den virkelige storhetsperioden da de sammen med navn som Simple Minds, Big Country, U2 med flere stod for «Big Music», og var de aller ypperste blant dem.
Etter tjuefem minutters øl og tissepause er de tilbake klare til å rocke hardere og mer storslagent. «My Wanderings in the Weary Land» fra «Good Luck, Seeker» skyter ting i gang igjen. Så følger karriere-høydepunkter, som «Strange Boat», hvor han leker med ordet merkelig (strange) og selveste «Fisherman’s Blues». Begge fra det flotte musikalske vendepunktalbumet med samme navn. Det er mer driv og trøkk i dette andre settet.
Mike Scott i The Waterboys på Sentrum Scene mandag 17. april. Foto: Jan-Olav Glette
Mike Scott passer på å berømme nordmenn og Norge for å ha det gode countryrockbandet Sugarfoot og The International Tussler Society i særdeleshet. Men etter denne kjærlighetserklæringen gjør han det klart og tydelig at han også liker rock ‘n’ roll.
De kliner til med en høypotent «Rosalind (You Married the Wrong Guy» fra albumet «Modern Blues» (2014), som gir meg assosiasjoner til The Pretty Things. Låten føles som en klassisk gammel rhythm & blues-rockelåt fra sent 1960-tall/tidlig 1970-tall. Så hyller de Dennis Hopper med «Easy Rider», men temperaturen blir lavere. «Medicine Bow» sitter bedre. Coveren av Jimmy Reeds «Bright Lights, Big City» føles ikke nødvendig, «Be My Enemy» elektrisk høypotent.
De siste låtene i det andre settet oppleves mer anonyme. Ekstranumrene er en fest av dimensjoner og grunnen til at vi er her denne kvelden. «And a Bang on the Ear» og «The Whole of the Moon». Så var kvelden over og de kunne gå frem og bukke seg av scenen for andre gang. Tross en noe treg start klang og rev både countryrocken, den keltiske folken og de ordentlige rockelåtene veldig godt fra seg. For så vidt hadde jeg også gjerne hørt låter som «Old England», «Red Army Blues», «Big Music», «All the Things She Gave Me». Dog, her var så mye annet godt at jeg klager ikke.
Publikum var glade for endelig å oppleve The Waterboys i levende live og ikke bare hjemme foran platespilleren. Noen av disse låtene har nemlig varige kvaliteter. Hvorvidt jeg investerer i nyere materiale fra bandkatalogen er dog mer tvilsomt. Det var uansett vel verdt å høre flotte musikere gjøre solide fremføringer av viktige plater fra 1980-tallet og tidlig 1990-tall.
Her kan du ellers søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog
