Konsertanmeldelse: Arctic Monkeys: De beste arenarockerne anno 2023

Med schwung, kulhet, eleganse og ypperlige låter beviste Sheffield-septetten Arctic Monkeys hvorfor de er et av de beste stadionrockbandene, og trolig det aller beste i 2023, i Oslo Spektrum 30. april og natt til 1. mai på den femte spillejobben på bandets «European Tour 2023» i forbindelse med fjorårets album «The Car».

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Pressebilde av Zackery Michael

Arenarock anno 2003 blir ikke særlig bedre enn dette. Nå må lyden ha vært i beste fall funksjonell i lokalet deler av denne kvelden, men det brydde vi oss stadig mindre om jo flere godlåter Sheffields fineste tryllet frem. Og det er fullt og helt Alex Turners show fra start til mål. Fra de entrer scenen til de bukker seg av en time og femti minutter senere er han i fokus, det naturlige midtpunktet og den ledende kraften i det som  har blitt et sjumanns sterkt band.

Britene blander sammen de rolige, trykkende lumre nye låtene med utsnitt fra hele diskografien. Settlisten er overraskende omfattende og inkluderer faktisk en mer låt fra bandets store kommersielle suksess «AM» (2013) enn fra «The Car» (2022). Noen mener at de gjør lurt i dette ettersom «The Car» tross sin åpenbare eleganse og distingverte finesss kan fremstå noe sedat satt side om side med de kvikke poplåtene.

Ihvertfall kunne man ønske seg strykere for å virkelig gjøre disse låtene rett, tenker jeg, samtidig synes jeg at de fungerer greit uten i denne settingen, og ønsket  mer enn de fire de spilte derfra. Likevel hørtes  mye av en hitparade og høydepunkt på høydepunkt fra bandets etter hvert 18 år lange karriere. Og mye holder en halsbrekkende fart som gjør det åpenbart at de fremdeles er livlige og ikke har planer om å bli sedate croonere med det aller første.

Bandet var i toppform, med trommeslager Matt Helders’ stammende, stakkato trommeslag som danset farlig mot bassist Nick O’Malleys glitrende basslinjer. Frilynt, bråkete, kult og cocky. Jamie Cook står for de spenstige gitarriffene og backes stort sett av Alex Turner på rytmegitar. I tillegg er det to mann på piano/keyboards og en perkusjonist som får frem dynamikk og øker trykket i liveversjonene av låtene.

Der gruppen i starten fremsto som et moderne gitarband med vink til sine samtidige, har Arctic Monkeys etter hvert omfavnet 60- og 70-talls rock. Blitt smidigere, glattere og mer jazza, eller man kan si barokkpop, på det  siste albumet. Hele tiden i utvikling, og i ferd med å raffinere uttrykket og bevege seg videre. Hvor referansene i starten gikk til The Strokes, Franz Ferdinand og Pulp, og innflytelsen til Queens of the Stoneage meldte seg midtveis, er det nå lettere å tenke på David Bowie, Scott Walker og Burt Bacharach. Eventuelt også Alex Turners eget sideprosjekt The Last Shadow Puppets. På scenen legemliggjør Alex Turner rock’n’roll-klisjeene uten så mye som å blunke – på en gang melodramatisk, humørfylt, skarpt og forundret. Men det er ikke gammeldags eller gammelmodig. Snarere en slags retrofuturisme.

Det åpner illevarslende og dvelende med åpningssporet «Sculptures of Anything Goes» fra bandets ferskeste album «The Car», og slippes så ned i de dundrende trommene til «Brianstorm» fra «Favourite Worst Nightmare» (2007), deretter den fengende pulserende «Snap Out of It» fra hardtrockende «AM». Flere harde rockere følger: «Crying Lightning» og «Teddy Picker». Tilhørerne virker å digge det de blir servert. Det gynges i stoler og danses på gulvet foran scenen.

Så kommer et par personlige favoritter. Humørsyke «Don’t Sit down ‘Cause I’ve Moved Your Chair» fra «Suck It and See» (2011) og «Why’d You Only Call Me When You’re High?». Stemningen under sistnevnte – resitert ord for ord av publikum – er til å ta og føle på. Dette liker de fleste i salen storveis. Publikum bidrar til å dra bandet opp enda ett hakk. Massepsykose kan være en deilig opplevelse. «Four Out of Five» og «Arabella» drar publikum enda lenger inn i folden. Versjonen av sistnevnte er ypperlig.
Denne plukk og bland litt herfra og litt derfra-tilnærmingen fortsetter helt frem til ekstranumrene, som starter med «Big Ideas» – en av de aller beste låtene fra «The Car».

Før vi kommer så langt er det altså en reell godtepose av fengende rock på repertoaret å glede seg over. Jo lengre septetten fortsetter sin hitparade , jo mer euforisk blir stemningen i arenaen. Variasjonen er stor og sammensetningen fungerer bra tross at de nyere låtene stikker litt ut om man ikke bare tar det for det det er: «Fine låter» av ulik valør. «There’d Better Be a Mirrorball», er for eksempel en veldig rik ballade,  som om den ble laget for en James Bond-film. Gitarlåten «505» ble nylig ble en hit på TikTok.

De har valgt å fremføre de nye låtene uten strykere. Noe som gjør dem litt mindre storslagne og vitale. «Body Paint», det mest fremtredende sporet og den første singelen på «The Car», er det morsomste, og er et unntak, pianotonene er rasende stukket ut og strålende isolert. En kombinasjon/mellomting av gammelt og nytt i en og samme låt som  avslutter grunnsettet.

Hele bandet, utvidet til syv medlemmer på scenen, er så polert at det er lett å nyte låtmaterialet uten å dvele for mye ved sjangerskiftene. Under noen av de mer elegiske crooningene dabber atmosfæren ørlite. Men når hver tone høres så spot on, hvem bryr seg egentlig? Turner trenger ikke lenger å satse på «I Bet You Look Good on the Dancefloor». Nå har han fridd til oss alle for en langsom dans.  De spiller også denne som andre ekstranummer. Noen overraskelser er det her, som «Suck It and See» og en veldig fin versjon av «Fluorescent Adolescent». En cover av poeten John Cooper Clarkes «I Wanna Be Yours» sitter fint blant eget materiale.

Den bærende kraften er hele tiden de gode låtene. Om Alex Turner går på autopilot eller er til stede i øyeblikket der og da betyr mindre med den sterke låtkatalogen. Ikledd solbriller og en suite har han publikum i sin makt. Tilsynelatende ganske uanstrengt går han inn i rockestjernerollen. Hvert knips med håndleddene, de mange djevelske hoftestøtene og elegante høye spark i luften når han oppnår en spesielt engstelig lyd på gitaren. Han er glad i en campy hoftesving, og stirrer på en måte som får kvinnelige publikum til å skrike henført..

Han sier lite og ingenting i løpet av de to timene i vårt selskap. Takker høflig for oppmerksomheten og viser at han har registrert i hvilken by de spiller i, men ikke så mye mer enn det. Til gjennombruddshiten «I Bet You Look Good on the Dance Floor» slankes de ned til den opprinnelige kvartetten. Noe av stinget er nok gått tapt, det duger likevel godt nok til å få i gang dans og allsang rundt i store deler av lokalet.  «R U Mine» er aller sist er en enda større publikumsvinner.

Alt i alt har det vært en strålende aften fullt av gode låter og med euforisk stemning.

Sjekk også:

Arctic Monkey – «R U Mine?» (Ferske spor uke 11/2023).

Arctic Monkeys – «Sculptures of Anything Goes» (Ferske spor uke 46/2022).

Arctic Monkeys – There’d Better Be a Mirrorball (Ferske spor uke 39/2022).

Arctic Monkeys – American Sports (Ferske spor uke 22/2018).

Arctic Monkeys – Tranquility Base Hotel + Casino (Deichman: Årets album 2018, Stian Bjørnsson Hope).

Arctic Monkeys – AM (Deichman: Årets album 2013, Victor Josefsen).

Arctic Monkeys – Mardy Bum (en av låtene som har påvirket Divest, fra intervjuet Divest: Catchy indiepop med attityde).

Sjekk relaterte saker under.

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog