Av: Victor Josefsen Intervjuer 1. juni 2023

Jørund Vålandsmyr & Menigheten utforsker synther og pop

– En kompis spurte: «Hva skal du skrive om nå som du er lykkelig?». Jeg sa vel at det fortsatt låtmessig lå mye skygger på lager, hvor han sa: «Ja, den ulykkelige barndommen kan ingen ta fra oss». Med disse ordene trer vi inn i universet til Jørund Vålandsmyr som med Jørund Vålandsmyr & Menigheten slapp albumet «Mellom Eydehavn og Hedemora» i mars på plateselskapet TB Hurricane Records.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Raymond Mosken

Jørund Vålandsmyr & Menighetens album «Mellom Eydeshavn og Hedemora» utforsker synthesizerens kraft og muligheter, og prøver også seg på litt lysere musikalske farvann enn det vi ble kjent med på «Til Dere Som Er Lykkelige», som fikk Spellemannprisen i klassen country i 2019, og den bekmørke oppfølgeren «Hvite Dager, Mørke Kvelder» fra 2020. Men melankolien er aldri veldig langt unna denne gangen heller. I dette intervjuet med Deichman musikk snakker han om sin søken etter lykke og fokus på lyse tanker. Vi får også ta del i hans nye musikalske utforskningsobjekter; synthpop, svensk pop og synthesizeren.

Fortell om den musikalske utviklingen bandet har vært igjennom siden «Hvite Dager, Mørke Kvelder»?

Jeg har med overlegg lekt mer med synth denne gangen. Av flere grunner, men delvis fordi Ole (Øvstedal) improviserte med en ny synth han hadde kjøpt på en triojobb vi og Silje gjorde i bakgården på Revolver. Dette plantet noen frø og jeg gikk mer og mer inn i det landskapet. Det har også vært litt utskiftninger i bl.a. trommestolen, nedstengningen har preget denne skiva også, vi har ikke kunne samles like mye som vi ønsket. Jeg brukte mer tid hjemme på å flikke på demoer, og brukte derfor det jeg hadde tilgjengelig av softsynther og trommemaskiner.

Vi tok med mye av dette i studio og bygde på. Denne plata ble slik, men det er ikke en metode vi kommer til å fortsette med nå som pandemien ikke preger oss like mye. Jeg ønsket uansett å lage en liten motvekt til «hvite dager», jeg håper virkelig ikke jeg får et behov å lage en slik plate igjen. Halvveis i innspillingen ble Torstein Nystrøm med på synth, og jeg ønsket da å bruke han mest mulig siden han skulle bli med på veien videre. Samarbeidet mellom Torstein og Jørn er helt utrolig, jeg gleder meg til veien videre.

Den nye skiva er noe lysere i tonene enn før og mer i et poplandskap. Hvorfor det valget? Og hvilket forhold har du til svensk pop?

Den svenske popen har Bernhard (Vigen) mye av æren for å introdusere meg for. Jeg kan bli ganske hekta når jeg først hører noe jeg liker, så da utforsker jeg mest mulig. Svensk pop/vise/rock kan for meg føles litt som en egen sjanger, det blir vel for meg bare enda en ting å strekke meg mot.

Mørke skyer ligger likevel over mange av låtene og ihvertfall det tekstlige. Hvor kommer melankolien og selvkritikken fra?

En kompis spurte: «Hva skal du skrive om nå som du er lykkelig?». Jeg sa vel at det fortsatt låtmessig lå mye skygger på lager, hvor han sa: «Ja, den ulykkelige barndommen kan ingen ta fra oss»

Jørund Vålandsmyr & Menigheten. Foto: Raymond Mosken

Hvordan er forholdet ditt til sorg og lykke, mental helse?

Jeg prøver å fokusere mer på lykke enn sorg, det er ikke alltid like lett. Men jeg kan anbefale alle som sliter om å søke hjelp, det finnes ingen mirakelkur, men i mitt tilfelle har det hjulpet. Jeg er langt fra i mål, og det blir jeg kanskje aldri, men veien er litt hyggeligere å gå.

Hva med sprit og antabus?

For mye sprit gjør meg søvnig og dritings. Jeg er forsiktig med sprit. Antabus ble nevnt, tenkt og foreslått, kom vel frem til at det ikke stod fullt så ille til. Men jeg skrev en låt om det.

Hva er bakgrunnen for albumtittelen «Mellom Eydehavn og Hedemora» og hva vil dere formidle med den?

Eydehavn er et lite industrielt tettsted utenfor Arendal, jeg er først og fremst oppvokst der, men flyttet da jeg var 18. Men et hjemsted er uansett alltid hjemme. Min forlovede er fra Hedemora i Sverige. Vi landa på å bli boende i Oslo. Eydehavn var planen, en liten periode, heldigvis tok vi til fornuften. Oslo ligger ca. mitt i mellom, nesten. Kanskje heller Kongsberg, men her kommer den kunstneriske friheten inn. Tittelen gjenspeiler vel at jeg føler for første gang å ha «kommet hjem». Har vel innsett at jeg egentlig bare ønsker å være en streit A4 person med kone, hus og bil, og katt.

Vi er ikke bare i lokale farvann i det tekstlige universet. Vi skal også til «Strendene i Barmouth Wales». Fortell om forholdet til denne sjøbyen i Nordvest-Wales og Storbritannia.

Det var en nyhetssak om en far i Barmouth som reddet sine barn fra drukning, men ble selv tatt av strømmen og druknet. Men Wales står på listen min.

Mens forrige albumet ble produsert av Ole Øvstedal og Silje Huleboer er det denne gangen Ole og Jørund som står for produksjonen og Silje har miksen. Fortell om det valget og hva det har hatt å si for arbeidsmetodikk og sluttresultatet.

Siden jeg hadde jobbet såpass mye med dette materialet i ensomhet (isolasjon), og hadde en veldig klar tanke om hvor vi skulle gå lydmessig, var det naturlig at jeg tok litt mer ansvar for produksjonen. Men Ole skal definitivt ha den største av æren for produksjonen. Silje har en helt utrolig detaljert forståelse for låtene. Det er to ganger i løpet av skiva jeg har (nesten) kommet på gråten, gitaren til Jørn i «Rett på livet», og miksingen til Silje. Hun har gjort noen små ting som hever låtene og spesielt en detalj som rispet litt i tårekanalen min.

Fortell om kunstnerne som står for det grafiske designet og foto, og relasjonen mellom musikk og kunst.

Raymond Mosken

Jeg tok kontakt med Raymond for å gjøre coverbildet, det eneste jeg var klar på var at jeg ville ha det litt i «Metropolis-gata». Jeg er veldig fornøyd med det Raymond klarte å sette sammen!

Morten A. Pisani

Morten har gjort flere cover for meg, han har et veldig godt øye og sørger for at hver minste detalj er gjort med lupe.

Jeg syns dette coveret har blitt spesielt bra og det har mye med at Raymond og Morten er så hyggelige å samarbeide med!

Dere har denne gangen valgt å gi ut albumet selv på deres eget TB Hurricane Records. Fortell om selskapet.

TB er labelen til Tore Blestrud i Country Heroes, han sørger for at det slippes riktig ut digitalt. Resten tar jeg og Big Dipper meg av, sånn ca.

Tumblewine Films har laget video til låten «Rett på livet». Si litt om selskapet, videoen og den utvalgte låten.

Gunnar Knutsen har gjort flere videoer for meg tidligere. «Rett på livet» ble filmet i to takes en kveld hjemme hos meg. Dagen etterpå var det klart. Pga. et lite budsjett var det dette vi hadde råd til, men jeg ønsket ikke ha en helt vanlig «se inn i kamera og gjør deg til»-video. Låta handler jo om å se angsten i øynene, passet derfor å ikke se inn i kamera (nesten).

Kan du til slutt velge noen låter som har inspirert deg?

«Vapnet» – Thoméegränd

Nydelig svensk pop, trommemaskin over hele plata og det funker! Da Finn Håkon flyttet fra Oslo og måtte gi seg i Menigheten vurderte jeg lenge å erstatte han med en trommemaskin. Men heldigvis gikk vi for en fysisk heller.

«MC7» – Olle Ljungström

Svensk angst, hørte mye på dette albumet da jeg jobbet i Oslo kommune, en jobb som holdt på å ta knekken på meg. Sa heldigvis opp før det var for sent.

«Radioactivity» – Kraftwerk

Den vakreste Kraftwerk-melodien? Anbefales å spilles høyt på en Huldra 10 og et sett TL2520!

«Løgneren» – Silja Sol

Norsk pop som er så bra at svenskene burde bli svært misunnelige!

«Touch and Go» – John Foxx

Denne skiva («Metamatic») spilte John Foxx inn i leiligheten sin alene på slutten av 70-tallet med et par synther og en Rosland CF-78 trommemaskin. En meget inspirerende plate.

«Darkness» – The Human League

80 tallets beste popalbum? Det kan umulig være noen andre. Dette er kanskje den skjøreste.

«Alla färger» – Jonathan Johansson

Noe å strekke seg etter.

«Såmies beäjvvie» – Katarina Barruk

Noen ganger dukker det opp artister som griper litt ekstra om sjelen din, Katarina Barruk er en slik. Måten hun bruker stemmen på gjør at man blir som en liten kullbit ved siden av.

«1/1» – Brian Eno, «Music for Airports»