Konsertanmeldelse: Alex G: Uortodoks og melodifølsom på Vulkan Arena

Sublimt, intimt, eksperimentelt og bekjennende med sin inderlige, snodige, vimsete, men melodisterke karakter fascinerte 30-åringen Alexander Ginnascoli – altså Alex G – og hans kvartett på Vulkan lørdag 3. juli med moderne indierock, og ga med det en verdig finale på Musikkfest Oslo, enten man nøyde seg med dette eller hadde vært byen rundt i parker og asfalterte gater.

Tekst og foto: Jan-Olav Glette

«S.D.O.S.» åpner det hele. Alex G sittende bak sitt Roland keyboard. «Naked in my innocence. Tangled in my innocence», synger han. Scenen er badet i rødt lys og det summer av forventning og gjenkjennelse der ute i salen. Soverromspop som har vokst seg stor og fullmoden. Her er det både unge folk som gjenopplever tiden da de gikk på videregående skole eller startet på Universitetet og middelaldrende musikkentusiaster i en underlig blanding ute blant publikum..

Og det er noe uskyldsrent og intimt også ved fremtoningen og låtene til Alex G. Smått outrert, gjør det selv-aktig, med stor melodisk følsomhet. Lo-fi-elementer knyttes sammen med mer svulstige, episke partier hentet fra college-rockens repertoar.

Frontfiguren født i Havertown, Pennsylvania reiser seg og plukker opp den akustiske gitaren. Så spilles singelen «Runner». Et tidlig høydepunkt av et feelgood-anthem – om å bli akseptert denne kvelden – fra amerikanerens nyeste album.

Alex G spilte hovedsakelig låter fra sitt seneste album «God Save the Animals» i grunnsettet. Selvsagt var også «Hope» og «Brick» med fra henholdsvis «House of Sugar» (2019) og «Rocket» (2017). Førstnevnte kommer allerede som tredjelåt, og publikum begynner å like seg veldig godt. Den mer, bråkete låta kommer et godt stykke ut i settet, og vekker like mye glede som forargelse med sine gitarutskeielser og lek med feedback.

Referansene til konsertaktuelle Built to Spill (kommer til Rockefeller 20. juni) er åpenbare i mye av gitararbeidet, låtoppbygging og lydbildet generelt. Ikke bare i disse Neil Youngske-gitareksessene.

College-rock, grunge, countryfolk, yacht rock eller indie. Alt er vrengt med innsiden ut og med en eksperimenterende tilnærming. Musikalsk strekker det seg på langs og på tvers, og låter såpass ulikt at man aldri kan forutsi hva slags låt som kommer. Låter som tilsynelatende kunne være plukket fra katalogen til Built to Spill, Modest Mouse, Nirvana eller Elliott Smith veves sammen med partier som mer minner om Drake, Frank Ocean som han har bidratt med gitar til eller klissete RnB.

Mye av musikken har sitt utgangspunkt i lyden av 1990-tallet og millenniet. Det blir likevel aldri en pastisj fordi han er altfor leken og eksperimenteringsvillig i tilnærmingen, og dessuten plukker han like mye fra sideslarket som sentrum av de musikalske strømningene.

Alex G er like avslappet i klesstilen som musikken utstråler, noe uanstrengt tross noe innbitt vokalfrasering. Han har en hvit langermet T-skjorte med en hodeskalle på baksiden (har han tatt den på bak frem?). Med sitt raggete, halvlange hår og overbitt kan han kanskje minne om en krysning av Keanu Reeves og Dave Grohl. Han trakterer keyboard; en Roland 700 eller elektrisk gitar, av og til en kassegitar.

Bandet består av en bassist John Heywood, en til gitarist Sam Acchione (også keyboards) og trommeslager Tom Kelly. Men vi savnet kjæresten Molly Germer og fiolinen hennes som du kan se her. Ofte snur de seg med ryggen mot publikum. Det er mye internt snakk mellom de to gitaristene. Underveis tar Alex G seg tid til en tur bak scenen for noen ord med sin turnéleder. 30-åringen er langt mer sparsommelig med kommunikasjonen med tilhørerne. Som regel lar han musikken tale for seg selv, men takker hyggelig for vår oppmerksomhet og Jimi Somewhere for oppvarmingen flere ganger.

Og musikken er et følsomt, sterkt og ærlig dokument i seg selv, som lokker og forundrer. Litt på samme vis som Elliot Smith eller Jeff Hanson. Musikalsk karakteriseres det av en endeløs rastløshet der hovedpersonen ofte skifter stemmeleie og vokalpitch, og tekstmessig personifiserer det lyriske jeg-et med en endeløs rekke karakterer til vår forlystelse. Låten «After All» leder mine tanker mot Sufjan Stevens. Lørdag ble den innledet med en fleipete parafrasering fra Green Days «Boulevard of Broken Dreams», som fikk frem mangelen på selvhøytidelighet.

Det er like mye intimt som det er gøyalt. Heftige huggende gitarer, rent ut sagt støy eller finstemte ballader man kan vugge godlynt fra side til side til. Alex G innbefatter alt dette. Noen ganger i en og samme låt. Det er så variert at det skal godt gjøres å kjede seg uansett hvor mye eller lite man kjenner musikken i forkant. Liker man indie er det her sukkertøy å kose seg med, så får man være overbærende med de partiene som ikke er ens personlige smaksyndling. De vare låtene på akustisk  gitar virker å gå spesielt godt hjem blant mange av de tilstedeværende.

«Vi skal bare en liten tur backstage så kommer vi tilbake og spiller et par nummer til», melder han. Så kjøres det musikk over anlegget. Mot slutten av denne låten kommer de tilbake, backer låten som så forsiktig fades og glir over i deres egen. Et helt nytt ekstra sett blir det.

Nå er alt mye mer uanstrengt, løssluppent. Sjarmerende, samt skjødesløst og ikke alltid helt der det skal være. Det er en veldig lang, tilsynelatende  tilfeldig og ufokusert rekke med ekstranumre, som samtidig også innbefattet mange av de mest populære låtene. Han spør innledningsvis hva publikum vil høre når han kommer tilbake, og er åpen for forslag.

Melodisk, vakkert, forvirrende og eksperimentelt er oppsummereringen. Er sikker på at mange av de tilstedeværende vil ta seg mer tid til å utforske den etter hvert omfattende diskografien, og være på plass neste gang Alex G  gjester byens konsertscener.

Sjekk også:

Alex G – «Runner» (Deichman: Årets album 2022, Jan-Olav Glette).

Alex G – «Runner» (Ferske spor uke 28/2022).

Alex G – Blessing (Ferske spor uke 23/2022).

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog</