Frydefulle Phoenix vant Piknik i Parkens/Pipfest 2023. Warpaint og Allah-Las Leverte bra. Trivelig gjenhør med  Briskeby. Veronica Maggio laget god stemning.

Phoenix var det frydefulle høydepunktet under Piknik i Parkens andre dag, fredag 16. juni i Sofienbergparken i Oslo, også Warpaint og Allah-Las leverte bra til fansen, og vi fikk et trivelig gjenhør med  Briskeby.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Marius Dale (Inkludert bildet av Phoenix øverst), Jan-Olav Glette

Piknik i Parken utmerket seg nok en gang som en god kandidat til å være Oslos koseligste festival. Det er sol, god plass, vi fikk is på vei inn i festivalen, hele familien koser seg med fin musikk. Sjelden jovial og god stemning gjennomsyrer festivalen på alle måter, og det var også nok av trivelige musikalske godbiter. Selv om det ikke bare var derfor alle var kommet til Sofienbergparken. I tillegg kunne man delta på vinkurs, popquiz eller høre Zahid Ali og Abid Raja i samtale

Briskeby og Metteson på Piknik i Parken 2023. Foto: Marius Dale

Et passe artig gjenhør med Briskeby, for anledningen forsterket av Metteson på en låt, var noe av det vi kunne ta med oss hjem. Lise Karlsnes’ vokal er fortsatt besnærende, og gutta rocker synthpopen hardt og stødig. Men om noe synes jeg ikke absolutt alle låtene er like sterke, og kunne kanskje ønsket enda mer dynamikk utover i settet. Jaggu fikk jeg lyst til å høre debutalbumet «Jeans for Onassis», som nylig kom ut på Norske albumklassikere-LP-serien.

Veronica Maggio på Piknik i Parken 2023. Foto: Marius Dale

Veronica Maggio besørget også god stemning. Og det var ikke bare under «Jag Kommer» publikum ga seg ende over. For mange av de tilstedeværende var hun kanskje også det største navnet. Ihvertfall den som har vært mest å høre på norsk radio. Lars Lillo-Stenberg lot seg inspirere til «Nå er jeg inspirert av Veronica Maggio» når han så henne live i fjor. Treffsikre relasjonsskildringer er hennes domene. Det var  en tent og egget artist som hadde kommet for å spille et tidlig sett på hovedscenen Sophie. En stormfull kavalkade av slagere å synge med til. Vi er ikke helt der, tross at vi også kunne se åpenbare popkvaliteter og hadde det fint under trærne, men det var godt å se publikum kose seg.

Ekkstacy på Piknik i Parken 2023. Foto: Jan-Olav Glette.

Ekkstacy viste seg som en slags arvtakere til The Cure, og var langt fra uefne. Deprimerende, gloomy, og også rytmisk jagende post-punk. Men tross vilje, var det noe som manglet for å trenge ordentlig igjennom til tidlig ankomne festivalgjengere.

Franskmennene i Phoenix la inn storsjarmen fra første tone. Proppfulle av energi og vitalitet fyrte de i gang med «Lisztomania». Bombardementet fortsetter med «Entertainment». Kvartetten er glødende til stede. Her var det rett og slett ikke mulig å stå i mot.

Phoenix på Piknik i Parken 2023. Foto: Jan-Olav Glette

Og hitparaden bare fortsatte for de tidligere Norgesvennene. «Too Young» går rett over i «Girlfriend» på kløktig vis. Pariseren Thomas Mars, eller Croquet som han egentlig heter, er smått beskjemmet over at bandet har spilt flertallige ganger i Oslo, Bergen, Trondheim og Kristiansand, men ikke har lært seg mer enn høflighets frasen «Tusen takk» i løpet av alle disse visittene.

Vi får spenstige indiepophymner. Med en kjærlighet for softrock og cheesy electro slo de igjennom da Quartfestivalen var orienteringspunktet for unge musikkinteresserte i Norge. Det er en herlig kombo av lekker pop og mer rufsete rock. Opptredenen er karakterisert av en bøllete feststemningen som gjør dem til de perfekte avslutterne denne fredagskvelden. Den korte og kjappe strukturen til 1960-tallspopen satt sammen med en forkjærlighet for hip hop og beats.

Lekenheten er også til stede i mellomsnakket. «Jeg sier Petter, dere sier Stordalen». Så undres han hvorfor denne typen er berømt. En slags følsom mystikk karakteriserer det hele. På plate fortsetter de å finslipe lydbildet og låtene. Riktignok gikk det seneste albumet «Alpha Zulu» ganske ubemerket hen på salgslistene.

Likevel er det kanskje live de kommer aller best til sin rett. Nå som en digital opera med et fargerikt lysshow i bakgrunnen. Her gjenskapes palasset i Versailles. Samtidig benyttes også enklere effekter som gameboy-aktig bokstavflytting under «J-Boy». Understrekede bokstaver glider over skjermen. Effektfullt og kledelig.

Phoenix på Piknik i Parken 2023. Foto: Jan-Olav Glette

Det er først og fremst den uanstrengte lettheten, og den glade popen som bergtar. Liker du smarte, lekne melodier og å danse er det nok raketter til å fyre av en sommerfest av de sjeldne i Sofienbergparken. Og på tale. Eksploderende fyrverkeri får vi også under «Winter Solstic», litt teknisk surr gjør at den forkortes denne kvelden.

Live pleier de å være en sekstett, de var bare fem i Oslo. Enkeltmedlemmene hadde derfor måtte lære seg noen ekstra ting, og det var kuttet ned på synthlydene. Uansett var det en sann fryd å høre de tross at stemmen ikke holdt spensten hele veien. Laurent Brancowitz og Christian Mazzalais finstemte gitarspill er en viktig del av pakken. Fredric Moulin eler Deck D’Arcy spiller bass med så mye tyngde at han nesten overdøver vokalen i blant.

Derimot var det dynamitt hele veien i batteriet til Thomas Hedlund, som slår hardt, kokende hele veien. Ikke minst på «Rome». Avslutningsvis med en tyngde som forteller om bakgrunnen fra Plastic Pride, Cult of Luna og Khoma vel så mye som fra Deportees, The Perishers og Phoenix.

Phoenix på Piknik i Parken 2023. Foto: Jan-Olav Glette

«If I Ever Feel Better» glidende over i «Funky Squaredance» avslutter hovedsettet med en kappekledd Mozart-skikkelse som Mars synger til. Så klappes de inn til ekstranummer. Mars forteller at de skal spille en låt som de ikke har gjort på fem, nei ti år, og de visste at de måtte øve inn til neste besøk, når de ble booket hit for et halvt år siden. Han ber oss være overbærende med feil og mangler i fremføringen. Da er det vanskelig å ikke la seg sjarmere i senk av bandet, som skapte kaos da de besøkte Quartfestivalen og Caledonien Hall i 2004.

«Everything Is Everything» er et gøyalt gjenhør, låten som gjorde de virkelig store i Norge før de fikk sitt gjennombrudd mange andre steder – vi skjønner også hvorfor den har fått vike plass for andre nyere låter.» 1901″, som vi lenge tror kommer aller sist etter «Trying to be Cool», sammen med «Drakkar Noir» for eksempel. Hvilken fantastisk flott danselåt for indie eller popdiscotekene! Deretter kommer de overraskende nok tilbake nok en gang med «Identical» med frontfiguren surfende og løpende ute blant publikum.

Warpaint på Piknik i Parken 2023. Foto: Jan-Olav Glette

Warpaints underminerte groove er særdeles smittsomt. Måten de lar hvert enkelt bandmedlem skinne på er herlig og kler den musikalske varmen i lydbildet. Det er som hver enhet inngår i en større symbiose. Atmosfæriske, deilige grooves som brekkes opp mot glitrende cheerleader-aktige refreng. Detaljene er virkelig essensen. Raffinementet i samspillet mellom Stella Mozgawa på trommer og Jenny Lee Lindberg er forheksende. Emily Kokal og Theresa Waymans gitarspill er langt mer eksperimentelt, new wave-aktig. Vokalbyttene besørger herlig variasjon. Det intuitive, fine samspillet mellom de fire bandmedlemmene imponerer.

Det var fint å endelig få oppleve det live. Nå vil jeg gjerne se dem igjen på en klubbscene også. Spesielt er  den avsluttende trioen «I’m So Tired», «New Song» og «Disco//very» mat for far. Men i det hele tatt meget hyggelig ettermiddag i Los Angeles-kvartettens selskap.

Allah-Las på Piknik i Parken 2023. Foto: Jan-Olav Glette

Allah-Las kombinasjon av The Everly Brothers og et fint gyng gjorde at de vant hjertet til min The Doors-interesserte venninne. De er passe sløye, bakoverlente surferrockere. Gauze rock, drømmepop, vestkyst-psykedelikere, som ikke så lett lar seg rubrisere innenfor en kategori. Det er et eklektisk sammensurium av ulike referanser fra platesamlere. Vinkene til Morrison med venner og The Byrds er imidlertid aldri veldig langt unna.

Visjonært og bakoverlent sørger de for et fint, svalt lydteppe for festivalgjengere som vil slikke sol, nyte god mat og drikke, det er dog først og fremst de som kjenner bandet fra før som forblir stående foran Petrus-scenen hele settet deres; svaiende, dansende med. Allah-Las står for tight rytmisk, behersket samspill med overbevisende kraft. De lar musikken tale for seg, og vi som kjenner dem fra før, eller er svake for denne typen musikk, lar oss smigre. Hvorvidt de fikk så mange helt nye venner fra andre leirer er nok litt usikkert.

Her er flere bilder fra Piknik Parken 2023 av Phoenix, Allah-Las, Veronica Maggio, Briskeby, Wappaint og Ekkstacy.