Av: Victor Josefsen Anmeldelser 21. juni 2023

Konsertanmeldelse: Pulserende Built to Spill på Rockefeller

Det var mye smil og lutter allsang blant de altfor få ankomne da Built to Spill vartet opp med en slags, kjapp, poengtert karriere retrospektiv på Rockefeller tirsdag 20. juni. Douglas G. Martsch og hans nåværende krafttrio sammen med Teresa Esguerra og Melani Radford var en herlig midtsommers energiladning med sitt såre, lekne, nynnbare tonefølge.

Tekst:Jan-Olav Glette Foto: Ådne Evjen

Tilforlatelig og likefrem rusler trioen Built to Spill opp og kopler til egne instrumenter og utstyr, kjører en rask line check. Så er vi i gang. Det er også en mer direkte og poengtert utgave avt krafttrioen som i dag utgjør Boise, Idahos fremste bidrag til indierocken.

Bandets stifter og ledestjerne Doug Martsch kan forveksles med en slubbert eller en roadie. Han er alt annet enn glamorøst antrukket med en særdeles slitt T-skjorte. Han ser ut som den typisk middelaldrende mannen han faktisk også er, uten noe tilløp til jåleri. Det kan sikkert også fungere som en inngang og en tilnærming til musikken, som er mer sofistikert og emosjonelt ladet under overflaten av kjappe, fengende låter.

Built to Spillls stifter og ledestjerne Doug Martsch på Rockefeller tirsdag 20. juni. Foto: Ådne Evjen

Det skal vise seg at vi får rett på sak, direkte versjoner av bandets låter; fulle av sprut, kraft og tilstedeværelse, men mindre detaljrike enn det den opprinnelige line-upen med gitarist Brett Netson, bassist Brett Nelson og trommis Ralph Youtz etter hvert vartet opp med når de tekniske ferdighetene og uttrykksbehovet økte.

Det klinger rent, luftig og befriende fra unødvendige dikkedarier eller sidespor. I så måte utgjør de en skarp kontrast til oppvarmerne Oruã – med João Casaes og Lê Almeida, de to som utgjorde deler av besetningen forrige gang de var på besøk i byen – som er mer forvirrede og ufokuserte i sin fremtreden.

Rytmisk avanserte, fiffige og løse i stroppen, men samtidig ikke slitesterke nok til at jeg husker noen av låtene fra deres supportsett denne gangen heller (tross at de holdt på i en lang time). Men de ga et greit perspektiv til kveldens hovedakt, som altså tross en tilsynelatende noe improvisert settliste virket like beintfrem som Pixies i sitt øs og trillende melodier.

Built to Spillls bassist Melanie Radford på Rockefeller tirsdag 20. juni. Foto: Ådne Evjen

Den første timen eller så uten så mye som ett ord fra noen i trioen, som utover sjefen selv består av bassist Melanie Radford (også Blood Lemon og Marshall Poole) og trommis Teresa Esguerra (fra Prism Bitch). Mannen som er født i Twin Falls, Idaho og vokste opp i Boise i samme fylke kaster bare på seg noen smil når en særdeles høylytt publikum drar i gang allsang på ønskelåten «Car» under ekstranumrene, før han hysjer det hele ned og får vår konsentrasjon over på de sarte, fine melodistykkene.

Built to Spillls trommis Teresa Esguerra på Rockefeller tirsdag 20. juni. Foto: Ådne Evjen

Så takker den snart 54 år gamle frontmannen for at vi har kommet, og Oruã for innsatsen deres. Det publikum får oppleve er fingernemme, melodisterke soloer og «hjertetunge», reflekterende tekster. Trioen er samspilte, og har god scene-kjemi seg i mellom. Følelsesladet og blomstrende, men altså uten noe av rikdommen de hadde med to gitarister. Bandets første trommeslager var nok også viktig for lydbildet, som en ringrev i Oslos uteliv poengterer i etterkant av konserten.

Built to Spilll på Rockefeller tirsdag 20. juni. Foto: Ådne Evjen

Likefullt kan ingen av oss la være å smile. Dette var en reell opptur av en konsert preget av lutter allsang og en kanonade av mange av bandets aller fineste låter. Melodier som har befestet Built to Spills plass i toppsjiktet i den amerikanske indierockens kanon. Sammenligninger kan dras til mange, det er uansett tilstrekkelig egenart til at bandet står ut i mengden. Vi kan peke på sammenligninger til Dinosaur Jr. med fretarbeidet på gitaren, Neil Youngs bombastiske gitarkaskader, Pavements rene musikalske jag, Pixies høyt-lavt dynamikk, melodifølsomheten til The Smiths osv.

En reell opptur av en konsert. Built to Spilll på Rockefeller tirsdag 20. juni. Foto: Ådne Evjen

Noe av det som gjør bandets så inntagende er Martsch evne til å skrive episke, uforutsigbare og på samme tid intrikate gitarlinjer, og kombinere dette med hans sårbare, svevende tenorstemme, alltid på kanten av å briste. Vokalen er like mye en svakhet som den er en kvalitet. Ikke så pissetrengt og klynkende som J Mascis, og med svakere kraft, men med en inderlighet og emosjonell kvalitet som er svært smittende, og gjør oss sympatisk innstilt til den aldrende, skjeggete, nesten hårløse og lett korpulente mannen.

Måten hans avslappede og følsomme personlighet sammenstilles med hissige, rastløse gitartemaer er jubelverdig. Fortvilet, frustrert og finstemt, catchy. Jeg er ihvertfall solgt hver gang og lot meg villig lokke tilbake i folden, etter litt skepsis innledningsvis grunnet en ikke altfor overbevisende liveopptreden i 2019, da bandet slapp sitt seneste album «When the Wind Forgets Your Name» i fjor.

Fortvilet, frustrert og finstemt, catchy.

Følelsesladet og blomstrende. Built to Spilll på Rockefeller tirsdag 20. juni. Foto: Ådne Evjen.

Konserten var et enda større argument for å vie mye tid til Buil to Spill (og Tree People-samlingen) selv om jeg nok kunne savne en ekstra gitar og noen perkussive finurligheter her og der. Et herlig gjenhør med gamle helter som igjen har funnet formen og øser så godt fra seg live at vi må lete litt for å finne deres likemenn og/eller damer.