Medrivende Patti Smith på Sentrum Scene

Med en blanding av klassiske sanger, og møysommelig gjennomtenkte hyllester til andre, vinner punkpoeten Patti Smith nok en gang hjertene til valkyriene og rockerne på Sentrum Scene i Oslo. Kraften, intensiteten og tilstedeværelsen er vanskelig å stå imot selv om det flere ganger innledningsvis er blitt tydelig at den gamle rockedama også begynner å bli sliten og distre med alderen.

Tekst:Jan-Olav Glette Foto: / Foto øverst: Per-Otto Oppi Christiansen (bilde fra Sentrum Scene 2029)

Hun starter det hele med å resitere Allen Ginsbergs «Footnote to Howl». Og ja, brøling og kraft skulle det bli. Diktet er det første av mange hyllester i løpet av de nesten to timene de holdt på.

Så er vi i gang med en av de «nyere» låtene i form av «Waiting Underground» fra «Peace and Noise»-albumet fra 1997. Litt sparsommelig og forsiktig, pianobasert. Deretter er det den britiske poeten William Blake i form av «My Blakean Years» fra «Trampin'» (2004).

Hun forteller at New York hadde en voldsom snøstorm den dagen Andy Warhol døde som dekket hele byen med hvit snø som kunstnerens hår. «Up There Down «here» fra flotte «Dream of Life» (1988) er sånn passe heftig.

Det tok ganske lang tid før bandet og Patti Smith hadde fått kjørt seg inn ordentlig. Med seg har hun sønnen Jackson på gitar, Tony Shanahan spiller piano og bass. Seb Rochford stod for trommespillingen. på enkelte låter griper Smith en akustiske gitaren. Ellers holder hun seg beskjeftiget med skrikingen og formidlingen av det politiske budskapet og å oppmuntre til aktivisme. Troen på menneskeheten har hun beholdt.

I starten lugget det litt. Hun drar introsnakket til låten «Break It Up» hvor hun kan fortelle at Tom Verlaine lærte henne å omsette poesi til melodi. I stedet for at vi får høre denne, kjører de plutselig i stedet Television-låten «Guiding Light» til den nylig avdøde gitaristens ære

«Because the Night» er et anthem og formodentlig hennes aller mest kjente låt skrevet i samarbeid med Bruce Springsteen. Det vil si at den  konsertaktuelle 73-åringen – som opptrer på Voldsløkka Idrettspark 30. juni og 2. juli, og Smith som opptrådte  i Foynhagen i Tønsberg 15. juni og på Svalbard i Lomgyearbyen Kulturhus 17. juni – skrev henoldsvis melodien og teksten. En tekst om hennes ektemake Fred Smith, forteller hun nå. Jeg må si jeg har hørt henne gjøre deb bedre før. Likefullt det er en låt som fenger og er heftig. Så hopper hun over det ene verset i «All Along the Watchtower».

Det er ganske lange pauser mellom låtene til tuning av instrumenter. Hun går bort og snakker med de andre musikerne for å finne ut hvilken låt de skal spille nå, litt sånn småforvirret. Pratsom og litt surrete kan hun være denne kvelden.  «Det kan fort bli en lang konsert om jeg skal fortsette sånn», mener Patricia Lee Smith. Etter hvert unnskylder og forklarer hun. Dere vet jeg kanaliserer bare energien der ute blant dere. Hun kommuniserer som en seer av våre tanker og energier

Patti Smith ble etter hvert passe medrivende også for de mer blaserte publikummerne- som undertegnede – på den andre av to utsolgte konserter på Sentrum Scene i Oslo foran et sittende publikum onsdag 21. juni.  Kanskje dras hun også litt i gang av den voldsomme responsen, begeistringen og forventningene som råder i salen? Ihvertfall så sitter det plutselig. Både den ivrig dansende frontfiguren og det hardt jammende bandet virker inspirerte og tilstede i nå-et.

«Beneath the Southern Cross» er en rørende hyllest til hennes avdøde mann Fred Sonic Smith ( først og fremst kjent fra MC5). Hun kommanderer og oppildner publikum med naturlig autoritet. Stemmen er mektig, hard og intenst, tøff og øm. (Om enn ørlite grann rusten). Bilder av beatniks, New Yorks bakgater, CBGBs, blues, punk og poesi tegner seg for våre netthinner.

Så får vi den andre Bob Dylan-tolkningen i form av «One Too Many Mornings». Hun forteller hvor dypt forelsket hun var når hun hørte denne låten hjemme på platespilleren som ungpike. Konseptet er kompromissløs poesi blandet med rå protopunk fundert på blues og klassisk rock.

76-åringen har en klangfull, umiskjennelig stemme som bærer godt ut i lokalet, men som må ha tapt seg noe i det siste? Ihvertfall låter hun i mine ører litt  nasal og som en kråke når hun virkelig tar i. Hun uttrykker takknemlighet og sier hun alltid har hatt det fint i Oslo; alltid har det bra her. Hun takker oss for det voldsomme oppmøtet på boksigneringen på Tronsmo tidligere på dagen.

Mottakelsen er spesiell. Mot slutten av kvelden reiser stemningen seg i taket. Folk begynner å skrike med og danse. Når hun kjører i gang «Dancing Barefoot» forlater mange stolene og løper mange frem foran scenen for å danse. «Pissing In  river» og «Gloria» fortsetter folkefesten.

De klappes inderlig tilbake. Og så fremføres endelig «Break It Up» likevel. Gromlåten fra det legendariske albumet «Horses» fra 1975.  Deretter er det tilbake til «Dream of Life» og flammende oppildning av folkemassene i form av «People Have the Power». Allsangen runger i lokalet. Folk går fornøyde hjem eller for en siste øl på bar.

 

 

Sjekk også:

Soundwalk Collective med Patti Smith feat. Anoushka Shankar – «Knowledge of the Self» (Ferske spor uke 33/2020).

Patti Smith Group – «Wave» (1979 – FØRTIÅRINGER MED STIL OG SUBSTANS).

Patti Smith, Øyafestivalen (Deichman: Årets album 2018, Stian Bjørnsson Hope).

Patti Smith – «Dream Of Life» (1988 – en hyllest til 80-tallet. Igjen!).

«Easter» – Patti Smith (Påskemusikk selvfølgelig).

Patti Smiths tapning av «Footnote to Howl» fra albumet «Land» var den første versjonen som nådde mine ører og som fortsatt gjelder  –  i sol og skygge. (Lyden av lyrikk / Opplesninger med musikk / Tonsatte dikt).

 

Patti Smiths «Because the night»(1 av favorittlåtene til Levi Henriksen, fra dette intervjuet).

En av utøverne Sklitakling inspireres av er Patti Smith, fra dette intervjuet.

‘På den tiden vi starta (nov. 2004) var det ikke så mange damer i Norge eller Europa som spilte i «all girl band». De vi visste om var jo gamle helter som Patti Smith, Courtney Love og Brody Dalle fra The Distillers, forteller Lucky Malice, fra dette intervjuet).

«Land» av Patti Smith (1 av låtene som har inspirert Matilda Grähs i Spader Kung, fra dette intervjuet).

Anita Kaasbøll, frontfigur, vokalist og keyboardist i Bladed, vokale forbilder er bl.a. Patti Smith, fra dette intervjuet.

Patti Smiths «People Have the Power» (1 av låtene som har inspirert Tove Bøygard som sanger, fra dette intervjuet).

Marlin Pettersen forteller oss hvorfor boka «Just Kids# av Patti Smith ble en god venn under nedstengingen, og overbeviste henne om å fortsette å satse på kunstnerkarrieren (Lytt til vår podkast ‘Utlånt til …’)

‘Jeg ble overtalt til å prøvesynge av en god venn, som overbeviste meg om at jeg var ment til å være vokalist i dette bandet. Auditionlåten var «Dancing Barefoot» av Patti Smith’ (5 plater som har inspirert Anne Marie Almedal).

«Just Kids» av Patti Smith er LULIs favorittbok (LULI – 5 om bøker og musikk).

Du vokste opp i New York med Jackson Smith, ingen ringere enn sønnen til Patti Smith. Møtte du Patti Smith noen gang? Og hva betyr hun for deg? (Les svaret til frontfigur i Sassy Kraimspri og leder for AKKS Stavanger Ida Collet Belle her).

«Just Kids» av Patti Smith (kathinka – 5 om bøker og musikk).

«Just Kids» av Patti Smith (Siril Malmedal Hauge i Fieldfare – 5 om bøker og musikk).

«M Train» av Patti Smith (Kari Harneshaug – 5 om bøker og musikk).

‘Enfant Terrible er et litterært begrep, og det var når jeg leste den boken til Patti Smith, [Just Kids, journ. anm.], når hun brukte det i en eller annen sammenheng, som gjorde at jeg fikk øynene opp for det begrepet igjen’, forteller Hedvig Mollestadi dette intervjuet.

«My old friend Patti Smith», der engang har sagt, at «rock n’ roll is supposed to liberate» (Refused på Øya 2012: “HA ALDRIG TRÅKIGT!”).

 

 

Sjekk også relaterte saker under.

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog