Øyafestivalen 2023: Blur, High Vis, Special Interest, Amyl and the Sniffers

Blur fylte oss med en salig tilfredshet, High Vis innfridde forventningene, Special Interest var rå og provoserende, Amyl and the Sniffers en herlig energiutladning og det var mer folksomt enn noen gang under Øyafestivalens andre dag i Tøyenparken i Oslo torsdag 10. august.

Tekst og foto: Jan-Olav Glette / Foto: Per-Otto Oppi Christiansen

Blurs tilbakekomst og nyeste album «The Ballad of Darren» har på alle måter vært en triumf og bevis for at de fremdeles er blant verdens aller beste band. Deres opptreden på Øyafestivalen føyde seg inn i rekken av triumfer den siste tiden.

Som på bandets ferskeste album, er det «The Ballad» som får åpne kvelden etter at bandet har entret scenen til Tony Hatch & His Orchestras  «Crossroads». Damon sittende på piano med en påmalt davidstjerne. Også bassist Alex James sitter noe henslengt og bedagelig.

De røffe gitarriffene fra «St. Charles Square» følger som nummer to, her også med taggete new wave, og gitarist Graham Coxon i en slags duckwalk. Utover kvelden skal vi få demonstrert hvilken skikkelig gitarist han er der han kombinerer det støyende og det melodiøse på lekkert vis.

Så beveger vi oss helt til starten av bandets karriere med fortsatt fengende «There’s No Other Way» fra «Leisure» (1991). Indie-dans av beste merke, som fører tankene 30 år tilbake i tid. Blur var mestrene av indie-popscenen og poengterer det med nettopp «Popscene»- en enkeltstående singel fra 1992, som aldri kom med på noe album.

Så tas det litt mer ned i tempo til det mer bedagelige etter denne lile antydningen av slagerparaden som også skal komme. Det fremføres lekre versjoner av «Beetlebum», «Goodbye Albert», «Trimm Trabb» og «Villa Rosie».

Hovedvokalen overtas av den rødhårede gitaristen for paradenummeret «Coffee & TV». Albarn spøker underveis om at Seriøs Vinbar er plassert like ved Presseteltet, og ber oss hilse på de der oppe slik han tidligere har vinket og sagt hei til folkene øverst på haugen. «Vi startet noe bedagelig», kommenterer vokalisten, og river av seg jakken. Britene varter opp med» Country House» og åpenbarer røttene i The Kinks.

Stemningen bandmedlemmene i mellom er  upåklagelig, godhjertet og varm. De ser ut til å kose seg sammen, og utstråler overskudd og glede. Coxon er spesielt energisk med spretthopp, snurring og viltre bevegelser. Pur energi. Med sin keitete, karisma kommuniserer Albarn godt  med publikum. Osteprodusent Alex James setter seg i en lenestol og tenner opp en  sigarett, og har en avslappet  utstråling konserten igjennom.  Rowntree er bunnsolid bak trommene.

Så er det «Parklife» til allmenn jubel og allsang – i Norge dessverre uten modhelten Phil Daniels, som var med i studio og da kvartetten opptrådte Wembley tidligere i sommer. Glitrende «To the End» og «Barbaric» står for tur før Albarn tar en tur bak scenen for å finne frem den kuleste, spraglende jakken sin og returnerer med «Girls and Boys».

Girls who are boys
Who like boys to be girls
Who do boys like they’re girls
Who do girls like they’re boys
Always should be someone you really love

Det bekymringsløse og hedonistiske livet til oss som var unge på tidlig 1990-tallet artikulert og ordlagt med god presisjon, i hvert fall for engelskmennenes del. «Advert» og «Song 2» er neste spor. Woo-hoo skrikes det entusiastisk ifra alle kanter rundt meg mens folk bykser opp og ned fra side til side.

De majestetiske balladene kommer avslutningsvis og hensetter oss i en øm og salig stemning på vei ut av den forbausende tørrlagte Tøyenparken i Oslo. «This is a Low», «Tender», «The Narcissist» og «The Universal». Melankolsk, rett ut sagt nydelig er det. Det føles som 55-åringen i front bretter ut følelsene der oppe på podiet, og vi lar oss mer enn villig forføre.

Det var en overlegen maktdemonstrasjon som viste bredden og dybden i bandets musikalske lyduttrykk. Repertoaret var pakket med klassikere av ny og gammel årgang. Det føles spesielt å ha fått være med på dette øyeblikket i bandets karriere. Denne feiringen av bandets fortid og aktualitet i nåtiden.

Her forenes gamlisene som hørte på bandet på 1990-tallet med nysgjerrige ungdommer, som må påminnes hvem disse middelaldrende mennene er i forkant av folkene som har fått billetter av jobben og vil være der det skjer i samstemt eufori . Dette tross at noen fra sistnevnte gruppe var i ferd med å bli utålmodige i den roligere perioden innledningsvis.

«Dette er låter som du kjenner og har hørt før», som den noen og femti år gamle mannen foran sier til sin mer engasjerte date når hitene begynner å rulle i gang. Før det har de flere ganger kikket febrilsk i programmet, men funnet Masego som headliner i teltscenen Sirkus for ukjent til å testes.

Om han plukker opp og handler inn bandets album eller en T-skjorte på vei ut er vel mer tvilsomt, men også han hopper opp og ned etter hvert når han ikke er for opptatt med å konversere med de to damene han er omgitt av eller flekse mobilen bare tredve meter fra scenen.

Blurs låter og repertoar er testet og prøvd. Det fungerer både for de dedikerte og mer tilfeldige konsertgjengere. Det vil ikke forbause meg om dette blir stående igjen som årets øyeblikk på Øyafestivalen når vi oppsummerer. Helt nydelig gjennomført, og bevegende var det ihvertfall.

Men torsdagen var mer enn bare Blur slik også onsdagen var lengt mer enn kun Devo, selv om noen eldre, lite åpensinnede konsertgjengere vil ha det annerledes. Som vanlig er programmet proppet med spennende musikk av mange typer og slag. Spørsmålet er snarere hvor mye man kan ta innover seg i løpet av en dag eller en festivaluke.

Klikken fra Oslo-hardcorepunkmiljøet var her for eksempel mest for å se London-kvintetten High Vis, og ble på ingen måte skuffet. Gjennom terapi har vokalisten Graham Sayle lært seg å leve med sine traumer og sin vanskelige oppvekst. Noe han kommer tilbake til stadig vekk under mellomsnakket mellom låtene, og virker takknemlig for det, han oppfordrer alle til å ta tak i sin mentale helse og snakke om det.

Vokalisten, opprinnelig fra Merseyside, har mange års erfaring fra punkscenen, og er smått overveldet over det store oppmøtet og at de nå spiller for store folkemengder «in a field in Norway with Boldy James», som han sier.

Inderligheten og ærligheten kommer også frem i tekstene om sinne, traumer og smerte. Musikalsk har de gjennomsyret hardcore punken med elementer fra Madchester, britpop, og er med det nesten en videreføring av arven fra britpopen. «The Stone Roses spilt av hardcore punks», som jeg sa i «innsalget» til en kompis i forkant.

Denne iørefallende og sårbarheten gjør musikken deres veldig appellerende, og er definitivt blant det jeg vil minnes lengst fra denne dagen, selv om det altså er vanskelig å konkurrere med veteranene på Amfiet senere på kvelden.

En annen form for direkte ærlighet sto fra New Orleans-trioen Special Interest for. Mindre ydmyk, mer konfronterende. Bandet spiller en angstfylt, støyende no wave, punkfunk, som både får deg til å tenke og danse.

De har også sitt utspring fra D.I.Y.-scenen, og inkluderer elementer av hardcore punk og kunstpunk med alternativ dansemusikk. Vokalisten Alli Logout er rå og direkte der hun byr på egen seksualitet, antikolonialisme og binær politikk.

«Sving på hoftene slik dere gjorde da dere hadde deres beste dager oppfordrer hun», og angriper oss stadig vekk for å være i stor grad aldrende, bortskjemte, bemidlede hvite menn med grått hår. Legg vekk den kolonialismen deres, gjentar hun og takker for at vi betaler husleien hennes.

Hun gir anerkjennelse og noen stikk og utfordringer til de binære som har funnet veien til deres opptreden. «Du med det svarte håret vil endre mening når du får erfare din første strap-on», kommenterer hun. Unnskylder seg for de transseksuelle. «Jeg kan bare ta meg av en mann i dag». «Jeg er binær for å passe inn», osv.

Hun drikker vin og krabber rundt på scenen når hun ikke rister på lårene og vil ha fest. «Ikke vær som svenskene eller tyskerne, bryt opp bli med», prøver hun flere ganger uten den helt store responsen. Det vil si noen innbitte fans synger med, andre gliser og kommenterer: «Den dama er rå».

Så kommer en låt om The Switch. Det hele mens funk, glam og disco går opp i en høyere enhet. Rytmene kommer i hovedsak fra knotter og en MacBook, Maria Elena står for gitar. Et band som tør å utfordre det trygge og safe på slike festivaler, og bidrar til mangfold. Men som kanskje ble litt repeterende, og kunne ha fått god hjelp av en live-trommis og -bass? Likevel, befriende og underholdende bidrag til helheten.

Amyl and the Sniffers‘ vokalist Amy Taylor spytter heller ikke i glasset, og er på ingen måte redd for å sette skapet på plass. Her handler det om mer hverdagslige, mindre politiske ting.

Første vers «Security»:

Security, will you let me in your pub?
I’m not looking for trouble, I’m looking for love
I’m not looking for harm, I’m looking for love
Will you let me in your hard heart? Let me in your pub

Med et bredt smil og en overdose pågangsmot går de i gang. Energien er smittsom. Humor, energi og trøkk i deilig kombinasjon og et tight hardt rockende band akkurat slik vi hadde forventet. Amyl og co lever opp til alle rockeklisjeene på en god måte.

Det er hurtig, fysisk og intenst, ubehøvlet og skikkelig gøy. Sex Pistols, Cosmic Psychos, AC/DC, garasjerock, 1970-talls hard rock i en deilig smørje.

 

Sjekk flere bilderfra konsertene: Bildebonanza fra Øyafestivalen 10. august 2023!

 

Sjekk også relaterte saker under.

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog