Konsertanmeldelse: Feist eksperimenterer med konsertformatet

I løpet av det drøyt to timer lange showet søndag 27. august eksperimenterte den canadiske sangerinnen Feist med våre forventninger om hva en konsert skal være, og skapte en slags forestilt intimitet med tilhørerne gjennom ulike grep. Først møter vi henne alene med kassegitar, senere i lekent samspill med fire andre musikere. Vi lot oss besnære. Den tilgjorte ærligheten er henrivende. Dette var en konsert vi vil huske.

Tekst: Jan-Olav Glette /Foto Julia Drummond (ikke fra Rockefeller, men fra Brooklyn Steel, NYC 5/14/23)

I samarbeid med Rob Sinclair, som tidligere har gjort sceneoppsetninger med blant andre Peter Gabriel og David Byrne, utfordrer Feist konsertformatet og eksperimenterer med våre forventninger.

Det er et usedvanlig sceneoppsett som møter oss når vi kommer på Rockefeller. En liten scene eller et platå har blitt bygget foran den vanlige hovedscenen som er dekket av et lerret.

Leslie Feist beveger seg fram til scene-appendikset gjennom folkemengden mens hun filmer det hele med mobiltelefon. Livevideoen kan  ses på en stor skjerm på det nevnte lerretet foran hovedscenen. Det er et av mange små enkle grep, som gjør mye av konserten til en installasjon eller et tankeeksperiment like mye som en tradisjonell opptreden.

Feist live på Brooklyn Steel, NYC 5/14/23. Foto: Julia Drummond. Fremførelsen i Oslo og NYC var ganske så lik.

Etter å ha beveget seg gjennom folkemengden finner 47-åringen plass på platået hvor hun er omgitt av publikum. Det hele startes solo-akustisk med låten «The Bad in Each Other» fra albumet «Metals» (2011).

Den kanadiske singer-songwriteren fra Amherst, Nova Scotia undrer etter et par låter om noen av publikum kan tenke seg å ta over filmingen. Ingen av folkene med innløst billett melder seg. I stedet kommer et iscenesatt valg av publikummer.

Aubrey fra Minnesota, i virkeligheten Colby Richardson, som er med i reisefølget, har denne oppgaven hver kveld. Han blir instruert om å filme ansikter og mennesker, og se om han kan skaffe seg noen venner etter å ha sagt at han er alene her og ikke kjenner noen av de andre, men velger likevel i stor grad å filme gulv, vegger og skilt – og er det andre personer er det gjerne skoene eller deler av klærne deres, ikke ansikter.

Det hele oppleves en smule anstrengt og voldsomt. Jeg tar meg i å tenke på  noe mer kontemplativt, eller å konsentrere meg om artisten med gitaren på platået, ikke disse hektiske mobilbildene som til enhver tid flyr over lerretet i bakgrunnen. Etter hvert konsentrerer han seg mest om å filme hovedpersonen fra mange ulike vinkler i blant loopet og/eller i mange bilder på en gang: Multitudes må vite.

Feist live på Brooklyn Steel, NYC 5/14/23. Foto: Julia Drummond. Fremførelsen i Oslo og NYC var ganske så lik.

Noen låter inn undrer Feist om vi kan hjelpe henne å huske hvilke låter hun skal spille. Ettersom det føles litt nært, inntrengende og/eller intimt på podiet, har hun bare notert første bokstaven til låtene på settlisten, forteller hun. Kan vi hjelpe henne med resten? Det utvikler det seg nesten til en gjettelek, noe hun også poengterer. Hun spøker med at arrangør har skrevet multidudes i stedet for multitudes. Ellers er hun full av takkbemlighet for all den gode maten og de behagelige sofaene backstage. Sånt er langt i fra vanlig i Nord-Amerika understreker hun

Det er slående hvor godt grep hun har om publikum, men det skal mye forestillingsevne til å gå med på illusjonene. Jo lengre utover vi kommer i konserten, jo mer åpenbart er det at det hele er en iscenesettelse som skal tematisere, og sette spørsmål rundt, avstanden og rollene til artist og publikum. En form for eksperimentering med det vante konsertformatet, med ønske om å gjøre det hele mer interessant. På sitt beste multipliseres hver bevegelse hun foretar til et uendelig surrealistisk bakteppe.

Stemmen og vokalkraften hennes er i seg selv nesten et verktøy eller instrument. På noen av de nyere låtene er det utbrudd og vokalakrobatikk ‘a la Sidsel Endresen og  Björk.

Etter den sjuende låten, «A Man Is Not His Song», fra fullengderen «Pleasure»  (2017), plukker hun opp en bok fra sin mann med mobiltelefonen – som han angivelig har plukket opp fra publikum.

Feist live på Brooklyn Steel, NYC 5/14/23. Foto: Julia Drummond. Fremførelsen i Oslo og NYC var ganske så lik.

Sangerinnen later som hun er veldig nysgjerrig, og begynner å kikke i boken og resitere dikt, som hun så fullfører med boken kastet fra seg. Så faller sceneteppet effektfullt, og de fire musikerne i bandet hennes åpenbarer seg. Hennes gamle bandkollega fra Broken Social Scene, Charles Spearin, som også var med og dannet Do Make Say Think, er en av dem.

«I Took All of My Rings Off» smeller i gang festen. Stemningen blir ikke mindre når den gamle favoritten «My Moon My Man» fremføres. Musikalsk er det frodig, og rent ut sagt imponerende, med god lyd og eksakt, presis musikalsk uttrykk. «Borrow Trouble» er en interessant låt, som kan forklare mye av den omskiftelige og mangesidige nye Feist.

Hva som i utgangspunktet starter som en akustisk forestilling om moral endrer form og utvikler seg til en ren lydsetting av problemet i seg selv. Leslie Feist kommenterer at vi alle må innse våre begrensninger, og at vi ikke er perfekte. Hun har lært seg hva hun kan og ikke kan. Hun utfordrer og eksperimenterer. Noen ganger faller jeg litt ut, men jeg fanges alltid inn igjen ganske fort.

Hele ti av de tolv låtene på hennes 2023-album «Multitudes» er med på programmet. Ellers formidles et fint tverrsnitt av de mest kjente eldre låtene. Utover de mange selvkomponerte låtene, er også den gamle, tradisjonelle afroamerikanske barneregla «Sea Lion Woman» – i tillegg popularisert av Nina Simone, The Easybeats, snart konsertaktuelle Xiu Xiu, Hothouse Flowers, Katie Melua, Yusef Lateef med flere – som Feist gjorde på albumet «The Reminder» i 2007.

Feist live på Brooklyn Steel, NYC 5/14/23. Foto: Julia Drummond. Fremførelsen i Oslo og NYC var ganske så lik.

På samme måte er den gamle regla «1234» dekonstruert, gjort mye lengre og langt mer eksperimentell i formen. Den nye versjonen benytter dessuten tilhørernes deltakelse i en slags call and response. En måte å gjøre låten interessant fremdeles, både for publikum og artis. I Oslo fungerer det.

Publikum – bl.a. Tuva Syvertsen fra Valkyrien Allstars, Thomas Dybdahl, Jørgen Hegstad fra NRK, lesende kvinner og en rekke gjengangere fra konserter i hovedstaden – synger med og har en flott stund i selskapet til dama, som først gjorde seg kjent som en del av Broken Social Scene og  backing vokal på Peaches‘ sceneshow og tidlige plater.

Så er det klart for to ekstranummer med Feist alene på podiet i forkant av scenen før musikerne, en etter en, får snike seg inn under lerretet, bli presentert så de sammen kan bukke seg av scenen. «Of Womankind» og aller sist «Love Who We Are Meant To» stenger det hele. Sistnevnte med tekstlinjene på teppet i bakgrunnen.

Well, maybe that you’re a real man
Is what is in the way
‘Cause the idea of the man I love
He’s always loved me in his lonely way
What I can feel from my ideal love
Is also love
In a lonely way

Feist live på Brooklyn Steel, NYC 5/14/23. Foto: Julia Drummond. Fremførelsen i Oslo og NYC var ganske så lik.

Det har vært en begivenhet, akkurat som bookeren av Trondheims viktigste populærkulturelle musikkfestival spådde i forkant. Deichman musikk jobber fremdeles med å bearbeide inntrykkene. Albumet «Multitudes» fra i år har krøpet inn under huden etter dette forestilte intime nærmøtet med artisten og ti låter derfra, og de gamle Feist-skivene er hentet frem igjen til hjemmestereoen. Man kan forstå hvorfor hun rangeres blant de ti beste liveartistene på ratingene (selv om hun kanskje ikke når helt der oppe på min personlige liste).

Dette var virkelig en spesiell opplevelse å ta med seg.

Sjekk også:

Chilly Gonzales (feat. Jarvis Cocker, Feist) – «Snow Is Falling in Manhattan» (Musikalske julespor 2022).

Beck – «Tarantula« (Feist på back up, Ferske spor uke 7/2019).

Feist, Øyafestivalen, en av årets konserter, Stian B. Hope (Deichman: Årets album 2017).

Feist. Kanadisk melankoli (Øya 2017 – «Partylus» og andre Øya-bøker. Del 2: Torsdag).

‘Vi hørte masse på «Metals»-albumet til Feist da vi budde sammen i kollektiv i Trondheim. (Henrik  Lødøen, fra Siril Malmedal Hauge: Lyrisk ode til de små øyeblikkene).

Björk og Feist, Kjersti Pyke-Lindtveit sin favoritter (Plateanmeldelse: Pyke – «Detox»).

«Metals» av Feist er et av  Kjersti Pyke-Lindtveit i Pyke sitt favorittalbum (Pyke – 5 om bøker og musikk).

Et av Pikekyss’ favorittalbum er «The Reminder» – Feist (Pikekyss – 5 om bøker og musikk).

Sjekk også relaterte saker under.

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog