Tom Roger Aadland: Skyfulll rock

– En ting som er veldig fascinerende med skyer, er jo at de forandrer seg hele tiden, av og til fort og voldsomt, andre ganger nesten umerkelig. Når jeg kommer til et nytt sted, ser jeg alltid opp på himmelen, og bruker det som en slags metode til å finne ut hvor jeg har havnet, forteller Tom Roger Aadland, som er aktuell med albumet «Skyer» på Embacle Records og konserter i bygd og by.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Thomas Mortveit

Haugalendingen Tom Roger Aadlands tiende album «Skyer»trekkes av flere kritikere frem som hans beste. Språklig tyngde, robuste tankerekker, nitidig musikalsk detaljrikdom og møysommelig gjennomtenkte tanker karakteriserer platen, som stemningsmessig veksler mellom det røffe og det mer stillferdige. Her forteller 59-åringen selv om bestillingsverket som først ble fremført på Høvleriet i Haugesund 10. september 2022.

Fortell om valget av albumtittelen «Skyer» og hva du ønsker å formidle med det.

Hele «Skyer»-albumet ble opprinnelig skrevet som et bestillingsverk med støtte fra Det norske komponistfond. Jeg ble oppfordret av NOPA til å sende inn en søknad, og hadde dårlig tid. Jeg trengte en verktittel, og «Skyer» var det første ordet som falt meg inn. Det er en tittel som kan oppfattes i flere retninger, både mot lys og mørke, og det er et ord jeg liker klangen av.

Hvilket forhold har du til himmelfenomenet skyer?

Jeg har alltid vært veldig glad i skyer. Jeg husker jeg leste om komponisten Fartein Valen, at han likte så godt å se på skyene, og da tenkte jeg at jeg forstod han. En ting som er veldig fascinerende med skyer, er jo at de forandrer seg hele tiden, av og til fort og voldsomt, andre ganger nesten umerkelig. Når jeg kommer til et nytt sted, ser jeg alltid opp på himmelen, og bruker det som en slags metode til å finne ut hvor jeg har havnet.

Hvilken innflytelse har lyrikk og poesi hatt på deg som tekstforfatter?

Egentlig ikke særlig stor, tror jeg. Jeg har alltid lest og likt mye poesi, men det er nok sangtekster og romaner som er de viktigste påvirkningene mine som tekstforfatter. Jeg liker romanforfattere som jeg opplever har en lyrisk dimensjon, som f.eks. J.M. Coetzee og Kazuo Ishiguro.

Fortell om forholdet ditt til språklige metaforer.

Språklige metaforer er ikke noe jeg oppsøker. Når jeg analyserer mine egne tekster, føler jeg ofte at jeg heller skriver innenfor en slags scenografi, som er diktert av det landskapet sangen befinner seg i. Jeg sitter ikke og prøver å finne på metaforer: «Hun kom seilende mot meg som en kinesisk papirdrage.» Jeg styres mer av at jeg uvegerlig får mange assosiasjoner til ord. Når jeg så gjennom sangene på «Skyer» etter at albumet var innspilt, fikk jeg en følelse av at mange av tekstene dreier seg om arketyper. Selv opplever jeg derfor albumet mitt både sterkt personlig og fullstendig mytisk. Da jeg slo opp «arketyper» på wikipedia, for å sjekke svaret mitt her, fant jeg følgende definisjon: «Arketypiske drømmebilder kan dreie seg om solen, slanger, konge, sirkel, gull, kors, vismenn m.fl.» På et tidspunkt hadde jeg tenkt å kalle albumet «Fire sirklar og ein kross». Say no more.

Kan du si noe om Bob Dylan som inspirator?

Det Dylan har inspirert meg aller mest med, er kvaliteten han opererer med. Det er både umiddelbart og dypt, det kan ofte lugge litt, men det er alltid sangbart og klanglig og rytmisk spennende. Alle disse momentene forsøker jeg å inkludere i det jeg selv skriver også. Jeg synes vel ikke selv at jeg skriver særlig likt Dylan i uttrykket, det er mer de håndverksmessige grepene jeg er inspirert av, for eksempel hans utrolige fantasirikdom i bruken av rim.

Du har med deg en rekke fornemme gjester på skiva. Hva er deres rolle og bidrag på «Skyer»?

David Wallumrød

David spilte keyboards på albumet mitt «Rapport frå eit grensehotell» (2015). Da gjorde han påleggene sine etter at bandet hadde spilt inn grunnkompet. Så denne gangen var jeg veldig fornøyd med å spille inn alle låtene med hele bandet samlet. David har en rik musikalsk fantasi. Han gjentar aldri seg selv, og jeg føler alltid at han leter etter noe genuint interessant når han spiller. Det var et privilegium å spille med han på denne plata. Jeg er blodfan av orgelspillet hans. Favorittsporet mitt med David: «Cecilie».

Bjørn Holm

Bjørn spilte med meg på «Rapport»-turnéen i 2015. Helt siden det, har jeg lett etter en anledning til å gå i studio med han. Han er egentlig den perfekte bassist, synes jeg. Han har trøkk og tyngde så det holder, men han spiller også veldig elegant og finslepent. Han kommer med små detaljer i basspillet som du kanskje ikke legger merke til før etter flere gjennomlyttinger. Favorittspor: «Du e den».

Karl Oluf Wennerberg

Karl Oluf har spilt live med meg i seks–sju år, og på de tre siste albumene mine. Han er en utrolig dyktig trommeslager, både teknisk og musikalsk, men det jeg setter aller mest pris på, er inderligheten, varmen og energien hans. Han er også en trommeslager som virkelig liker å spille låter, og det merker man når man er vokalist og låtskriver. Altfor mange trommeslagere vil aller helst spille Zappa eller jazz eller hva vet jeg, men man merker i det musikalske at de ønsker de var et annet sted. Med Karl Oluf føler du at han tenker han er på helt riktig sted, og det er en velsignelse i det. Favorittspor: «Normalia».

Kjetil Steensnæs

Kjetil er den musikeren jeg har lengst historie med. Jeg var faktisk gitarlæreren hans i fire år i Haugesund på nittitallet, fra Kjetil var femten til nitten. Så dro han vekk for å studere, og vi så ikke hverandre på flere år. Men en gang fikk jeg tilfeldigvis høre han spille slidegitar, og da visste jeg bare at jeg måtte spille sammen med han. Han har spilt på alle platene mine siden «Det du aldri sa» (2011). Han er en veldig allsidig gitarist, og jeg setter stor pris på at han både kan gi en poplåt akkurat det krydderet den trenger, samtidig som han kan spille skittent og rocka som hvem som helst når det trengs. Han har en tilstedeværelse i spillet sitt, som jeg husker han hadde også da han var ung og lovende. Favorittspor: «September».

Erland Dahlen

Erland spilte trommer og perkusjon på «Rapport frå eit grensehotell» og «Songfugl», og det var veldig fint å ha han tilbake i albumtroppen nå på «Skyer». Erland var med på de akustiske opptakene i Bjølsen misjonskirke, kanskje den aller beste innspillingsopplevelsen jeg har hatt. Når jeg spiller sammen med Erland, blir jeg påminnet om at musikk mest av alt skal være gøy. Det er en selvfølgelig sannhet, som det er vanskelig å holde fast ved etter hvert som alle kravene, fra deg selv og andre, setter inn. Favorittspor: «Alt ska komma fram».

Lise Sørensen Voldsdal

Lise har spilt på de fem siste albumene mine. Hun er en av de få strykerne jeg vet om som behersker både klassisk, pop og rock. Det er jo egentlig i det landskapet jeg selv kommer fra også, så jeg føler alltid det er lett å kommunisere med Lise. Det som var nytt på dette albumet, var at Lise bygde seg selv opp som strykeensemble gjennom å spille inn flere stemmer, flere ganger. Det er jo gjort før, men det er slett ikke lett å få det til å fungere. Både intonasjon, klangbehandling og frasering er av stor betydning. Favorittspor: «Skyer».

Kine Nesheim

Kine har jeg visst om i mange år. Hun var jo pop-prinsessen som hoppet av karusellen rett før debutalbumet skulle komme ut. Så jeg visste at hun kunne skrive og synge. Men jeg la merke til henne på ny da hun gjorde en nydelig versjon av min låt «Då eg såg deg sist» for et par år siden. Siden det, har jeg hatt henne i tankene. Nesten med det samme jeg begynte å skrive «September», visste jeg at det måtte bli en duett sammen med Kine. Det viste seg å være riktig valg. Flere har kommentert at stemmene våre passer uvanlig godt sammen, og det er jeg helt enig i. Jeg har definitivt lyst til å gjøre mer sammen med Kine.

Du har valgt å produsere albumet sammen med Kjetil Steensnæs. 

Kjetil har spilt på platene mine i tolv år nå. Jeg har lenge lagt merke til at han har en egen evne til å oppfatte helheten i lydbildet og uttrykket. Han er en midtbanestrateg, for å si det på fotballspråket. Så jeg inviterte han til å produsere «Skyer» sammen med meg, og gratulerer meg selv med det nå. Kjetil sine innspill har vært helt essensielle for hvordan «Skyer» har blitt. Det var f.eks. hans idé å gjøre noen av låtene helt akustisk (innspilt i Bjølsen misjonskirke) – et sjakktrekk som forløste albumet, synes jeg. Samarbeidet oss imellom har vært uanstrengt og lystbetont hele tida. Én ting jeg tror vi har gjort riktig med denne plata, er at vi ikke har hengt oss opp i noen store musikalske credoer; vi har forholdt oss til hver enkelt låt slik den fortonte seg i øyeblikket. Og så må jeg jo legge til at alle musikerne som har bidratt på denne plata, har sin store del av æren for hvordan resultatet har blitt.

Erik Valebrokk betegner musikken din som voksenrock, og Arvid Skancke-Knutsen med flere har den siste tiden fokusert på rollen til voksne musikere og låtskrivere i det norske musikklivet. Hva føler du selv om en slik kategorisering av musikken din? Og hvordan opplever du at du møtes av publikum og bransje som en middelaldrende musiker?

Erik Valebrokk mente nok at voksne folk trenger voksen rock, og det er jeg helt enig i. Så han bruker det som et hedersord. Men jeg frykter at mange assosierer begrepet med litt trygg og kjedelig musikk, og det synes jeg jo ikke at jeg lager. Hvis jeg ser på det amerikanske begrepet A.O.R. (adult oriented rock), føler jeg ikke fellesskap med så mange av de artistene og bandene som ligger under den paraplyen (Toto, Journey, Bryan Adams). Men jeg er jo voksen, jeg fyller seksti neste år, og jeg har hatt et liv. Flesteparten av lytterne mine er over førti. Men selv har jeg aldri følt at alder var et viktig moment når jeg har valgt meg forfattere, musikere eller andre kunstnere. Jeg tenkte aldri at Dylan skildret det å være ung, eller at Bjørneboe formidlet hvordan det var å være i femtiårene. De skrev om mye mer grunnleggende ting for meg: død, kjærlighet, sårbarhet, håp – slike ting.

Er det på noen måte belastende eller vanskeligere å være godt voksen i musikk-Norge? Eller spiller sånt ikke noen rolle?

For meg – en mann med gitar og en stemme, som skriver tekstbaserte låter, er ikke alderen belastende. Jeg tror jeg kan reise rundt og synge så lenge helsa holder. Om jeg skulle bli åttifem, vil det bare være krydder for noen. Men det ligger jo en urettferdighet i kjønnsrollene her, som så mange andre steder. Det later til at det er vanskeligere for kvinnelige artister å bli eldre og likevel beholde rollen sin. Jeg kunne for eksempel ønsket meg at Joni Mitchell hadde en fem år lang signingsferd med konserter, slik Cohen avsluttet sin karriere. (Men jeg vet jo at Mitchell har hatt helseutfordringer.)

Kan man snarere si at denne livserfaringen gir dere flere historier å fortelle og mer perspektiv?

Når jeg møter folk jeg kjente da jeg var i tjueårene, tenker jeg som regel at de har blitt veldig rause og kloke i forhold til hvordan jeg husker dem. Jeg tror jo det er noe som livet gjør med de fleste. Jeg har jo livserfaring og historier til å fylle flere titalls album, jeg trenger ikke engang finne på noe. Kan bare si det som det er, og få det til å rime, som John Lennon sa. Men jeg tror heller ikke man skal glorifisere det å bli voksen eller gammel, og tro at det automatisk gir visdom. Av og til tenker jeg at når menn begynner å få hvitt skjegg, tror de at de har fått livsvisdom, og det er skummelt. Jeg har et uoffisielt motto om at jeg aldri skal la frykt eller latskap stoppe meg, og frykt kan like gjerne oppstå som forsvinne. Man kan definitivt ha egenskaper når man er tjuefire, som man mister etter hvert.

Kan du til slutt velge noen favorittlåter fra 2023 og si hva du har liker ved dem?

Cezinando -«Sure druer»

Cezinando er den mest interessante tekstforfatteren i norsk populærmusikk akkurat nå, for meg. Jeg kjenner meg ikke igjen i alt han skriver om, men jeg fryder meg over fantasirikdommen og det kunstneriske grepet.

Kine Nesheim – flyte

Kine har evnen til å skrive gode melodier som fester seg, og tekster som får deg til å tenke. Når du legger til en unik stemme, på samme tid sterk og skjør, skjønner du hvorfor hun er en av de mest spilte artistene på norsk radio de siste årene.

Øyvind Staveland – «Lipper»

Vamp-sjefen gav nettopp ut sitt første soloalbum, i en alder av 63 år. Han har laget et raust, klokt og varmt album, som gjennom tekst og musikk undersøker hva det vil si å være menneske. Dette er musikk for nattevandrere og dagpendlere.

Nils Økland, Sigbjørn Apeland – «Skynd deg, skynd deg»

Disse to flotte musikerne spiller bare nydelig på sine respektive instrumenter. Resultatet blir rett og slett veldig vakkert. Hvis jeg skulle markedsført den nye plata til Nils og Sigbjørn, ville jeg kalt det Old-age music.

The Rolling Stones – «Angry»

God rock’n’roll er tidløs.

 

Tom Roger Aadland – «Skyer» (Album, 2023)

Se resten av diskografien på hjemmesiden til Tom Roger Aadland og Discogs.

 

 

Sjekk også:

Tom Roger Aadland – «Blondt i blondt» (Deichman: Årets album 2016, Bent Inge Hvitstein).

Tom Roger Aadland – «Blondt i blondt» (Musikalske sidespor – uke 38/2016).

 

Sjekk også relaterte saker under.

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog