Levi Henriksen & Babylon Badlands om kjærlighet, liv og død

– Denne tittelen kom jeg over da jeg for en gangs skyld hørte på en podkast. Jeg husker ikke hva den het, men det var om «udda» historiske hendelser. Der fikk jeg vite at blir man utsatt for 190 desibel, da dør man. Jeg tenkte at det var en passende tittel, og at den sa noe om vår livslange dedikasjon til rockemusikken, og at dette faktisk er en plate som mest av alt handler om kjærlighet, selv om vi plutselig mangler mange mennesker i livene våre, forteller Levi Henriksen, som sammen med Babylon Badlands er aktuell med platen «190 desibel kjærlighet» på Snaxville Recordings.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Jørn Magnar Kristensen (bilde øverst), Nils Johansen, Christina Ommestad

Levi Henriksen & Babylon Badlands sitt album «190 desibel kjærlighet» kombinerer eksistensielle tekster med tradisjonsrik rock på finslepent vis. Fullvoksent, ektefølt og engasjert. Norsk Heartland rock kan man kanskje beskrive det som. Håndverket sitter godt både lyrisk og musikalsk. Flere har med rette hevdet at dette kan være bandets sterkeste utgivelse. Deichman musikk ville høre med opphavsmannen selv om bandet og skiva.

Hva er bakgrunnen for bandnavnet Babylon Badlands?

– Det forrige bandet trommeslager Finn Lilleseth, bassist Morten Andreassen og jeg hadde sammen med Thomas Mårud, het Bra Landsens Folk. Det bandet var oppkalt etter Flannery O’Connors kanskje beste novelle. Da Thomas forsvant ut og vi bestemte for å kjøre på i en ny retning, prøvde jeg alle mulige navn. Levi Henriksen & Kongsvinger Elektriske, Levi Henriksen & Lilleseth Kjetting, Levi Henriksen & Glomdal Elektro, alt låt like usexy som Ila Auto. Så det var faktisk Amund Maarud, som produserte vårt første album, som sa; hvorfor kan dere ikke bare hete Levi Henriksen & Babylon Badlands, og jeg svarte: ja, hvorfor ikke? Som enkelte vet er dette min andre roman, og det føltes veldig logisk å bruke det som et bandnavn. Jeg er veldig stolt av den romanen (selv om Aftenposten kåret den til en av de tre dårligste norske romanene det året den kom), og hvis jeg skal si det selv, er det en ganske genial tittel.

Hvilket forhold har dere til Nick Cave & the Bad Seeds?

– Vi er et band som musikalsk skjeler i alle mulige retninger, men Nick Cave er en fellesnevner. Som låtskriver føler jeg meg inspirert av ham, og som tekstforfatter er vi vel begge mer opptatt av den gode boka enn veldig mange av våre kolleger i rockeverdenen. Jeg føler også stor respekt for den nærheten (og den kjærlighet) han har til sitt publikum, og hvordan han har brukt sorgen etter sønnens bortgang som egenterapi, men også terapi for sine lyttere. Nick Cave har – som få andre – forstått at god rockemusikk henvender seg like mye til hjertet og hjernen som hoftene.

Hva med den akkadiske bystaten Babylon eller det symbolske Babylon innenfor kristendommen? 

– Jeg har vokst opp i en fundamentalistisk pinsevennmenighet, og det er jeg glad for som forfatter og musiker. I hjertet mitt er jeg fortsatt pinsevenn. Jesus er veldig viktig for meg. Da jeg gikk på søndagsskolen var historien om tårnet i Babel noe av det som fascinerte meg mest, og et sted – langt bak i hjernen – lå dette til grunne da jeg kom opp med tittelen til min andre roman, og altså det som ble navnet på bandet. Da folk i Babylon bygget Babels tårn – opp mot himmelen for å se Gud – gjorde han det tjuvtrikset at han fikk alle til å snakke forskjellige språk, og dermed kunne de ikke kommunisere med hverandre lenger. Levi Henriksen & Babylon Badlands derimot er opptatt å få alle til å snakke samme språk. «Bibel» er dessuten min favorittsang med Imperiet, og der synger de både om å slå på tromme og falle ned på kne for Babylon.

Fortell om hverandres musikalske styrke og rolle i Babylon Badlands.

– Gitarist Anders Bøhnsdalen og jeg begynte å spille sammen da vi var henholdvis 17 og 19, så vi forsøkte å bli menn i en tid vi stadig bare var gutter. Trommeslager Finn Lilleseth, bassist Morten Andreassen og jeg har spilt med hverandre sammenhengende i 14 år, så vi kjenner hverandre veldig godt. Styrken vår – tror jeg er – at jeg skriver gode sanger og tekster som treffer folk – samtidig som det låter ganske annerledes enn de fleste samtidige norske band. Anders er en svært særegen gitarist med en usedvanlig melodisk teft, og jeg synes han ikke spiller som noen andre. Bassist og trommeslager er et rocknroll-lokomotiv, samtidig som lange musikalske liv har gitt dem en helt særegen dynamikk. Live har vi også med oss Kenneth Bjørdal på keyboards som kompletterer lydbildet vårt, og noen ganger tenker jeg at vi låter som Tom Petty & the Heartbreakers, noen ganger som The Band og andre ganger som Nick Cave, men dette er en flyktig fornemmelse, for vi låter som Levi Henriksen & Babylon Badlands, og vi er ikke noe americanaband! Våre inspirasjonskilder kommer like mye fra de britiske øyer og Sverige, som de kommer fra Amerika.

Hvorfor valget av albumtittelrn «190 desibel kjærlighet» og hva vil du artikulere med det?

– Alle de tidligere albumene våre har vært oppkalt etter en av sangene på plata. Jeg ønsket å gjøre det annerledes nå. Denne tittelen kom jeg over da jeg for en gangs skyld hørte på en podcast. Jeg husker ikke hva den het, men det var om «udda» historiske hendelser. Der fikk jeg vite at blir man utsatt for 190 desibel, da dør man. Jeg tenkte at det var en passende tittel, og at den sa noe om vår livslange dedikasjon til rockemusikken, og at dette faktisk er en plate som mest av alt handler om kjærlighet, selv om vi plutselig mangler mange mennesker i livene våre.

Dere har også med noen dyktige bidragsytere på albumet. Hva har de har gjort for skiva og det musikalske uttrykket?

– Vi sleit som ville hunder innestengt i en slakterbutikk med å få dreis på «Halleluja og amen». Jeg tenkte opprinnelig på denne låta som veldig Jeff Lynne-aktig (enda jeg langt fra er noen fan av ham hverken med ELO eller solo), men vi fikk den bare ikke til. Vi prøvde alle mulige variasjoner, og det var vel Lasse Hafreager som noe tørt bemerket at det ikke hang helt sammen. Amund Maarud ble derfor limet vi trengte, for å få den låta til å fungere. Det er ganske greit at storebroren til produsent Henrik Maarud er en av landets beste gitarister. På «Så lenge sola står opp over festningen» ønsket vi et folkrockaktig preg med fele, og da kastet Henrik seg på telefonen til Freddy Holm. Den mannen er et unikum, og han var med på å løfte sangen opp til å bli en liten hit rundt på flere av landets nærradiostasjoner. Han er også med på steel og mandolin, og strør stjernestøvet sitt over «Baklengselvas blues». Lasse Hafreager har spilt på våre tre siste plater, og han er en Richard Manuel/Garth Hudson-filial bestående av bare et menneske. Han imponerer meg dypt, og har vært med på å løfte samtlige av de sangene våre som han spiller på. Denne gang ønsket vi også å ha med strykere. Henrik har skrevet arrangementene mens Tora Terese Waaler Wærvågen og Einar Halle spiller. Strykere er noe vi kommer til å benytte oss mer av fremover, og etter at plata kom ut har vi faktisk spilt to konserter i regi av Musikk i Innlandet, der vi har hatt et 25 musikere stort kammerorkester i ryggen. Det har vært en fantastisk opplevelse.

«Baklengselva blues» er skrevet av Henning Kvitnes. Hvordan kom samarbeidet til? Og hvilket forhold har du til Kvitnes, Little Eden, The Young Lords, Saturday Cowboys, Ice CREAM Band osv.?

– Henning Kvitnes er en av hovedgrunnene til at jeg begynte med rockemusikk, og fortsatt driver med det. Da jeg så ham fronte Young Lords i byparken i Kongsvinger i 1980 tenkte jeg at dette vil jeg drive med også. Hans oversettelse av Steve Earls «Pilgrim», som heter «Guttær», ble urframført i min 40-årsdag og var hans presang til meg. Vi har blitt gode venner, og teksta til «Baklengselvas blues» (tror jeg) han skrev da han kjedet seg. Jeg syntes den var morsom, og det gikk veldig raskt å lage en passende melodi. Jeg kunne aldri ha skrevet en tekst om meg selv på samme måten.

«(Jeg vil bli som) Emilie Flygare-Carlén» fikk tekst av Harry Steen. Hvem er han og hvordan kom det samarbeidet til?

– Harry Steen er vår sjåfør og «roadmangler», vår altumuligmann. Han sendte meg plutselig noen tekster og jeg falt veldig for denne. Den manglet imidlertid refreng, men så begynte han å snakke om at han hadde funnet en bok av Emilie Flygare-Carlén i vedskjulet på hytta han leier. Da falt bare refrenget ned i hodet mitt, og jeg må innrømme at jeg nok var litt påvirket av Warren Zevon og «Splendid isolation»… I wanna lieve alone in the desert, I wanna be like Georiga O’Keeffe. «(Jeg vil bli som) Emilie Flygare-Carlén» er kanskje den «svenskeste» låta på plata, og jeg digger den.

Hvilket forhold har du til døden?

– Som før nevnt, jeg har vokst opp i et pinsevennhjem og i vår måte å tro på har alltid døden vært en naturlig del av det å leve. Når det er sagt, ønsket jeg denne gang å lage en plate med lyse sanger. Flannery O’Connor sier riktignok at det er umulig å skrive uten død, eller i hvert fall forutanelsen av død, men jeg var litt lei det som tema. Men så døde flere mennesker i vår nærmeste omgangskretsen, en haug av forbilder gikk bort og kona til trommeslageren fikk kreft og gikk ut av tiden før plata var ferdig. Dette kom til å prege det ferdige resultatet på en måte jeg ikke hadde sett for meg. Når det er sagt er dette en plate som forholder seg like mye, om ikke mer, til det å leve, samtidig som den står i en dyp takknemlighet til de som ikke lenger er her.

Fortell om forholdet til Tom Verlaine og Television.

– Som Nick Cave er Tom Verlaine en fellesnevner for Levi Henriksen & Babylon Badlands. Når det gjelder Television er jeg personlig mer fan av «Adventure» enn «Marque Moon», og Verlaines låt «Words from the front», fra albumet med samme navn, er en av mine favorittsanger og jeg må innrømme at jeg stjal litt fra den i novellen «80 skritt i minuttet». Vi gjorde det siste gitarpålegget på «190 desibel kjærlighet» to dager etter at Tom Verlaine døde, og det var Anders Bøhnsdalens fingre jeg så bevege seg, men det var Tom Verlaine som spilte. Jeg er helt sikker, hvis ikke er dette den beste Tom Verlaine-soloen som han ikke spiller selv. Det ble uansett en perfekt abstrakt gitarsolo på «Halleluja & amen».

Hvilken rolle spiller melankoli på denne skiva og i livene deres?

– Personlig er jeg meget romantisk og ganske melankolsk, det tror jeg at lyttere/lesere kjenner igjen i alt jeg skriver.

Erik Valebrokk betegner musikken deres som voksenrock, og Arvid Skancke-Knutsen med flere har den siste tiden fokusert på rollen til voksne musikere og låtskrivere i det norske musikklivet. Hva føler dere selv om en slik kategorisering av musikken deres, og hvordan opplever dere at dere møtes av publikum og bransje som middelaldrende musikere?

– Vi er middelaldrende musikere, og som Bruce Springsteen & co – i motsetning til Mick Jagger – ser vi ikke noen poeng i å late som vi er yngre enn det vi er. Tvert imot er jeg opptatt av at vi på bilder skal se ut som en blanding av Norges eldste boyband og rockens svar på Mount Rushmore. At vi er pluss/minus seksti vil du ikke tenke over når du hører oss live. Musikken gir oss energi, og vi har dybde og ballast som gjør at vi konkurrerer jevnt, og mange ganger suverent «vinner» over langt yngre kolleger. Når det er sagt så skal yngre folk – i hvert fall i tjue årene – se på oss som boring old farts, det er til en viss grad hva rockemusikk handler om, og slik tenkte jeg selv da jeg var yngre. Samtidig kan også jeg nå se lett nedlatende på hva yngre folk driver med, de aller fleste ser ut som en flokk BI-studenter, det er ikke mye «sparke folk i balla» blant de populære artistene i dag. Som «voksenrocker» har jeg aldri følt meg mer fri, eller vært mer lykkelig som musiker.

Er det på noen måte belastende eller vanskeligere å være godt voksen i musikk-Norge eller spiller sånt ikke noen rolle?

– Utover det at vi ikke blir spilt på radio på de største kanalene, ikke opptrer på TV og avisene ikke vil ta i oss med ildtang, mener du? Det er som det er, og stort sett: I couldn’t care less! Dog skulle jeg ønske vi kunne bli spilt mer på radio, det har vi fortjent, og det er et mysterium at for eksempel P1 spiller musikk for folk som ikke hører på P1. Men uansett om det gjelder bøkene mine eller platene våre, så er jeg opptatt av en ting. Å bevege folk. At de skal nikke gjenkjennende på hodet, og at de skal føle seg litt mer oppløftet etter å ha lest en bok, hørt en plate eller ha vært på en konsert, enn det de var før.

Kan man snarere si at denne livserfaringen gir dere flere historier å fortelle og mer perspektiv?

– Selvfølgelig, men samtidig ikke nødvendigvis. Bob Dylan var 24 da «Highway 61 revisited» kom ut, 25 da han ga ut kanskje mitt favorittalbum «Blonde on blonde». Så det blir både rart og ganske feil hvis man skal la alderen på noen måte være en indikasjon på hvor god man er som musiker. Både Leonard Cohen og Johnny Cash leverte noen av sine absolutt beste album veldig seint i livet, mens Dylan med «Rough and rowdy ways» som 79-åring har laget noe som tangerer den samme storheten som da han var 24. Så har vi de artistene som leverer magi tidlig i livet og er washed up som 25-åringer. Det er ingen fasit.

Henrik Maarud har produsert albumet. Hvilken type produsent er han? Hvordan er det musikalske samarbeidet dere i mellom?

– Vi har slitt under innspillingen av dette albumet, men det gjelder oss alle sammen. Dette har imidlertid vært en tung plate å spille inn, der ikke noe har vært enkelt. Henrik er dog flink til å få det beste ut av både meg og bandet, og jeg tror det er viktig for oss at vi (nesten) aldersmessig kunne være faren hans. Han er et sugerør inn i mer «moderne» musikalske tankebaner som vi trenger. Han er en veldig omgjengelig fyr som vi stoler på, og på de tre platene vi har laget sammen har vi fått til noen virkelig høydepunkt. Henrik er musiker selv, og jeg føler meg alltid litt tryggere når produsenten er musiker og vet hva som får oss til å tikke, og hva som definitivt ikke får det.

Fortell om plateselskapet og studioet Snaxville Recordings.

– Et av de indieselskapene i Norge med absolutt størst kred. Snaxville Recordings er et kvalitetsstempel, og jeg er stolt over å ha samarbeidet med Brødr. Maarud på fire album. Henrik og jeg laget dessuten diktplata «Alt det som ikke har lyd» i fjor, og den er jeg også veldig glad for at vi gjorde. Snaxville Recordings er befriende lite opptatt av trender. Studioet ligger rent fysisk i veldig avslappede omgivelser.

Kan dere til slutt velge fem favorittlåter hver fra musikkåret 2023?

Svar fra alle:

1. Ian Hunter: «Bed of roses».

2. Tove Bøygård: «Bella Ciao».

3. Sigge Hill/Den Svenska Synden: «Den allra sista färden».

4. Foo Fighters: «Under you».

5. Paul Simon: «My professional opinion».

 

 

Levi Henriksen & Babylon Badlands – «190 desibel kjærlighet» (Album, 2023)

Se resten av diskografien til Levi Henriksen & Babylon Badlands på Discogs.

 

 

 

Sjekk også relaterte saker under.

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog