Konsertanmeldelse: Gøy med The Hives
The Hives leverte rock n roll og underholdning av ypperste format den drøye timen de opptrådte på Rockefeller lørdag 14. oktober på turnéavslutningen for ‘The Death Of Randy Fitzsimmon’-Europaturneen.
Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Jan-Olav Glette
Frédéric Chopins fryktinngytende dødsmarsj Marche Funèbre spilles over anlegget i det The Hives entrer scenen og går rett inn i «Bogus Operandi» så fort batteristen kommer seg bak settet sitt. Singelen innkapsler energien og trøkket som alltid har kjennetegnet gjengen fra den svenske småbyen Fagersta.
The Hives gjør høyenergisk punkrock bedre enn de aller fleste. De er vibrerende, vitale og genreledende. De fremfører de to gamle klassikerne «Main Offender» og «Walk, Idiot Walk». Brått går det opp for noen og enhver hvorfor Universal kastet penger etter dem. Låtene og soundet har tålt tidens tann, selv om de for enkelte vil huskes som en one-hit wonder i tidsepoken til The White Stripes og The Strokes.
The Hives på Rockefeller lørdag 14. oktober. Foto: Jan-Olav Glette
Men kvintetten er så mye mer enn bare det. Etter mer enn ett tiårs pause er de tilbake bedre enn på lenge. Kanskje bedre enn noen gang? Og igjen spiller de for utsolgte hus hvor de ferdes. Europaturneen som ble avsluttet i Oslo har vært en megasuksess. Det låter utrolig tight. De setter kjapt sitt merke på scenen. Slageren «Main Offender» kommer altså med Per Almqwist hoppende rundt ivrig oppmuntrende for å få publikum med på klapping. Det er et ellevilt øs og et herlig driv.
Call and response-teknikkenen gjennomsyrer hele konserten, og gjør dette til en svært morsom kveld for alle involverte. «Walk, Idiot Walk «sitter som et skudd. Broren Niklas Almqwist – eller Nicholaus Arsson som er hans artistego – er også flittig til stede over alt på scenen og foran gelenderne som skiller publikum og artist. Energien er smittende, enten man er gammel scandirocker, hanekampunker eller vanlig musikkinteressert rocker.
Mellomsnakket er verdt entreen alene, vil noen kunne hevde. Vitende, vittig tongue in cheek og sprengfull av selvsikkerhet. Proppet med bravado, som funker fordi det er The Hives og Howlin’ Pelle, og fordi vi vet at det skal være slik. Nordmenn får passet sitt påskrevet for våre oljepenger og svenskene for sin våpenindustri. Catchfrasene ‘mine damer og mine herrer’ gjentas i det uendelige der han oppildner oss til innsats og deltakelse.
Alle er kledd i like svarte dresser med hvite striper som gløder i mørket – smått inspirert av The Bronx‘ scenekledning. De lyktes med å oppildne publikum i den grad at selv de oppe på galleriene, og på bakerste rad, var med på håndklapping, rop eller ‘sette seg på bakken for så å reise seg fort’. Halvveis inne i garasjerockeren «Good Samaritan» fryser hele bandet til et halvt minutt før de fortsetter å kjøre på. Vokalisten og frontfiguren i en særdeles galant positur litt ut på siden.
Howlin’ Pelle Almqwist er som en virvelvind på scenen, og er ute blant publikum eller oppe på høyttalerne i front. Det er så høylytt og skrålende at de buzzende ampene truer med å sprenge PA-en. Lydbildet er i like stor grad skittent som det er polert. Trommis Chris Dangerous – Christian Grahn – spinner trommestikkene før han drar i gang galopperende, maskinmessige rytmer. Han holder rytmene ufortrødent konserten igjennom.
The Hives på Rockefeller lørdag 14. oktober. Foto: Jan-Olav Glette
En slank Mikael Karlsson alias Vigilante Carlstroem på rytmegitar og backing vokal spiller med stødige grep og kraft. Nykomlingen Johan Gustafsson alias the Johan and Only – med bakgrunn fra Randy – har funnet plassen sin plass bak bassen og bandet med bravur, og viser at han er et godt tilskudd, og kanskje til og med en forsterkning, i forhold til forgjengeren Mattias Bernvall eller Dr. Matt Destruction.
Den påtatte selvsikkerheten, humøret og humoren sitter godt fra første til siste stund. Det er ikke uten grunn at enkelte hevder at bandet er på en pilegrimsferd for å redde rocken. The Hives er lette å like, og holder koken som bare det, og nå har de atttpåtil nylig levert et av deres aller beste skiver.
Kvintetten har på ingen måte skrudd ned tempoet. Blandingen av The Rolling Stones, The Stooges, The Godfathers, The Sonics, The Standells, MC5, The Who, Oblivians/Reigning Sound, The Nation of Ulysses og mye annen klassisk rockemoro sitter fremdeles som skrudd. Den 45-år gamle vokalisten er stadig ute blant publikum, veiver mikrofonen til dem, rundt i sirkel og driver dem til å synge med.
De benytter ninjaener til å gjøre klar scenen, spiller litt tamburin der det kreves og levere nystemte gitarer underveis. Et slags gotisk skrekktema og elementer fra filmsoundtrack preger groovet til de nye låtene, som også er inspirert av gamle instrumentale surfelåter ‘a la «Monster Mash».
«Countdown to Shutdown» karakteriseres av en groovy basslinje. «Go Right Ahead» kommer i en morsom versjon med mye repetisjon og publikums-involvering.
Når de kjører i gang «Hate to Say I told You So», etter å ha introdusert den som en av de beste skandinaviske rockelåtene noensinne, går energinivået ute blant publikum opp enda flere hakk. Det har ikke vært dårlig før, altså. Men nå er det en vanvittig mølje av hopping og dansing der ute, og alle synger med. «Trapdoor Solution» holder oppe trøkket.
At de har turnert med Arctic Monkeys ser ut til å ha gjort dem godt – og Sheffield-bandet har nok vært skjerpet når de har kommet på etter dette vanvittig fengende showet – og nå skal de ut på tur sammen med Foo Fighters i statene i 2024.
Mot slutten av konserten får Almqwist stukket til seg et halvliterglass med øl fra en publikummer. Han drikker villig vekk. I kveld skal det feires. Dregen, bandets kjærester, agenten Tobbe Lorentz, Tommy Akerholdt fra Turbonegro, kjæresten Nikki Brumen fra Blood Command og en rekke andre er på plass for å være ned på festen inn i de sene nattestimer.
De avslutter selvsagt med punchy ekstranumre i form av «Come On!» og «Tick Tick Boom». Når de er ferdige åpner Pelle skjorten for å vise frem magen et kort sekund. Så bukker de av etter å ha tatt publikum i hendene enda en gang.
Stemningen ute blant publikum var veldig god. Tidvis var det tilløp til total mayhem og kaos i møtet mellom sal og scene. Det var aldri noe tvil om at dette var et kjært gjensyn med broderfolket, selv om svenskene måtte jobbe litt i starten med å få oss med på notene før vi fulgte Pelles diktat.
Det må gjerne være teatralsk når det også er så inderlig gøy. Det oppleves uanstrengt og gøyalt, samtidig møysommelig gjennomtenkt. Vil du ha bekreftelse for at rock er gøy drar du og ser The Hives!
Sjekk også:
The Hives -«Bogus Operandi» (Ferske spor uke 24/2023).
The Hives – «Hate to Say I Told You So» (Ferske spor uke 49/2020).
The Hives and Cyndi Lauper – «A Christmas Duel» (Musikalske julespor 2021).
The Hives – «Hate To Say I Told You So» (1 av favorittlåtene til Hanna Krogh-Reinsnes i Biru Baby og Polardegos, fra dette intervjuet).
The Hives – «Hate To Say I Told You So» (1 av favorittlåtene til Allergic to Humans, fra dette intervjuet).
«The Hives – No Pun Intended» (1 av låtene som har inspirert Bendik i Murder Maids, fra dette intervjuet).
‘I løpet av de første månedene mine i Tromsø hadde jeg en rekke religiøse konsertopplevelser som utvidet min musikalske horisont så til de grader. Jeg fant meg selv et sted mellom The Hives på Blårock (rett etter at «Veni Vidi Vicious» kom ut) og Gluecifer på Kaos («I Got a War»!!) Altså – man må ha vært døvblind og begravd under en stein for ikke å bli frelst på de konsertene!, fra intervjuet: Kari Westergaard: Fra kazoo og rytmeegg til Freeze!!! Fuzz!!!!!!!
Sjekk også relaterte saker nederst, klikk «Last inn mer», du må muligens klikke «Last inn mer» flere ganger for å få med deg alle.
Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog.
