Av: Victor Josefsen Anmeldelser 15. oktober 2023

Konsertanmeldelse: Vigorøse Quicksand

Ungdommelig, overstrømmende og hyperenergiske var de middelaldrende straight edge-hardcoreveteranene i Quicksand over alt på scenen, og så ut – i likhet med publikum – til å storkose seg den drøye timen det sto på under deres første konsert for å markere 30 års jubileet til albumet ‘Slip’ – utover en opptreden på Riot Fest i Chicago 15. september. Det hadde de all grunn til, da dette var en musikalsk opptur og fest av dimensjoner på et rimelig stappa John Dee.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Ådne Evjen

John Dee i Oslo var forvandlet til lekegrind for post-hardcore og musikkulturen fra 1990-tallet da de sjangerdefinerende amerikanerne i Quicksand hentet frem sitt 30-år gamle debutalbum ‘Slip’ (de har visstnok droppa edgen nå). De var i selskap med svenske Fireside. Svenskene la hovedvekt på fjorårets ‘Bin Juice’ og relatert materiale, som den nye singelen ‘Marry Rich, Marry Young’ (hvor Kate Breneider har vokalen). De inkluderte dessuten gamle 1990-talls låter.

Fra første akkord den 54 år gamle vokalisten og gitaristen Walter Schreifels, kumpanene 44 år gamle Stephen Brodsky på gitar og 53 år gamle bassist og korist Sergio Vega slo an, og slagene batterist Alan Cage hamret ut, ble alle de tilstedeværende slått i bakken av hvor enormt vigorøse bandmedlemmene var, og hvor godt melodiene står seg den dag i dag. Denne kvelden fikk middelaldrende menn og kvinner til å føle seg unge igjen og promotører til å få ny gnist.

Tungt og heftig drar de i gang med «Fazer». Lidenskapelig, rytmisk, anthemisk og aggressivt, og med en slående tilstedeværelse. Det var som å bli kastet tilbake til en annen tid da den alternative rocken og hardcore punk blandet med metall var i ferd med å boble over i mainstreamkulturen med sin voldsomme vitalitet – energi, trøkk og melodier smeltet sammen til noe vanvittig fengende. Uimotståelige, tvangsmessige riff og cerebrale, utilpasse, maniske og bitre tekster.

Quicksand på John Dee. Foto: Ådne Evjen

Publikum fikk hele albumet i riktig rekkefølge, og litt til. «Landmine Spring» og «Thorn In My Side» fra andrealbumet ‘Manic Compression’ (1995) og «Lightning Fields fra ‘Distant Populations’, bandets nyeste utgitt i 2021.

Det var rett og slett imponerende rått, og mer enn noen kunne be om eller forestille seg i forkant. Dette var ikke nostalgi. Dette var musikk med en slik kraft at den kunne fungere i dag igjen, også om den var ny, som arrangøren poengterte. Det var intenst, følelsesladet og catchy som bare rakkern. Musikken er direkte og in your face. Samtidig slo de harde riffene og kontante slagene oss i bakken.

Det handlet altså i første rekke om et album som ble sluppet 9. februar 1993 (lett å føle seg gammel for noen og enhver når det går opp for en at det er mer enn 30 år siden). ‘Slip’-albumet kom i en Deluxe-utgave tidligere i år på Iodine Recordings med en etter sigende svært forseggjort bok.

Quicksand på John Dee. Foto: Ådne Evjen

Quicksand var i frontlinjen av de mange talentfulle bandene som plateselskapet Revelation Records kunne skilte med 1990-tallet, i skjæringspunktene mellom indie, metal og hardcore punk, sammen med likesinnende band som Sense Field, Shades Apart, Supertouch, Orange 9mm og Texas Is the Reason. De slapp også sin første EP der før de ble signet til Polydor for albumdebuten. To av låtene – «Omission» og «Unfulfilled» – fra denne ble spilt inn på ny til ‘Slip’.

Platen ‘Slip’ og bandet gir et tidlig eksempel på post-hardcore, og var viktig for bandet selv – som Schreifels poengterer fra scenen i Oslo. Dette var i en tid hvor undergrunnsscenen plutselig klarte å bane seg vei inn på MTV – stikk i strid med all formatering og bribing-kultur. Musikerne hadde kanskje i utgangspunktet laget musikken for seg selv, og sin lille gruppe av venner og likesinnede, uten for mye ambisjoner eller baktanker.

Plutselig var de overalt og på alles lepper. Quicksand var et av de første bandene som ble signert på stort selskap, og det ble knyttet store forventninger til dem. Forventninger som likevel aldri helt slo til på det store planet, og bandet gikk derfor i oppløsning etter andrealbumet, de forsøkte å komme sammen igjen i 1999 – uten suksess – før de så slapp nye album i 2017 og 2021. Da uten originalmedlem Tom Capone, som visstnok ble arrestert for butikktyveri dagen før de skulle på turné.

Quicksand på John Dee. Foto: Ådne Evjen

Meg bekjent har bandet ikke hatt tidligere headlinerkonserter i Oslo, kun spilt som supportartist på arenakonserter for andre, som med Offspring 31. mars 1995; en konsert hvor også Guttermouth var med på reisen. Og egentlig hører Quicksand hjemme på mindre konsertscener, som i kveld, eller kanskje de noe større scenene til Rockefeller (med litt godvilje).

Det er nemlig gjennomsolid og proft til fingerspissene, og likevel skarpt nok i kantene til å gjøre det til musikk for de ordentlige musikkinteresserte. Å lytte til Quicksand er forfriskende og oppkvikkende. Låtene er i like stor grad melodiske og følelsesladede som de er engasjerte og røffe. De har beholdt bittet fra hardcore punk, samtidig gir de plass til mer nyanserte og melodiske sider.

Publikum bestod av who is and was who i Oslos hardcore punk scene – bandmedlemmer fra Kaospilot, Team Spirit, JR Ewing, Shipwrecked, Damokles, Neighboring Sounds/Crash, Beaten to Death, Amulet, Sâver, Modern Love, Weight, Billion Dollar Mission, Rumble in Rhodos, Lash Out, Wolves Like Us (som covret Quicksands «Omission» på en konsert i Hemsedal i 2010) med flere – de beveget seg stadig nærmere scenen, og deltok ivrig i sang og dans denne spesielle og gufne høstkvelden i Oslo. Kvartetten på scenen danset og svingte seg også, med en energi og kraft som om det fremdeles var 1993 og deres storhetstid.

Quicksand på John Dee. Foto: Ådne Evjen

Quicksand har en ubestridelig posisjon, som et noe mer tilgjengelig Fugazi, og var toneangivende for mange samtidige og etterkommere. Deriblant kveldens første akt Fireside. Bandet innbefatter som nevnt New York City hardcore-legenden Walter Schreifel på vokal og gitar fra Youth of Today (på bass der), i tillegg samarbeidet han med sine gamle bandkolleger fra Gorilla Biscuits som låtskriver for CIV, og var med i Warzone (nå også med i Vanishing Life og Dead Heavens) – senere også Rival Schools og Walking Concerts,

Bassist og backup-vokalist Sergio Vega var lenge med i Deftones etter Quicksand – selv traff jeg på ham med soloprosjektet sitt på punk-festivaler i Nottingham og i utkanten Manchester på tidlig 2000-tall. Trommis Alan Cage hadde bakgrunn fra Burn og spilte i Beyond med den opprinnelige gitaristen Tom Capone (senere Helmet og Handsome). Etterpå, da Quicksand hadde opphold, spilte han i Seaweed. Stephen Brodsky, fra Cave In, Mutoid Man, Old Man Gloom, New Idea Society, har kommet inn for å erstatte Tom Capone på gitar, og sørger for at noe av pondusen eller volumet de var kjent for å inneha ikke savnes.

Quicksand på John Dee. Foto: Ådne Evjen

Nylig annonserte amerikanerne Nord-Amerika-turné for å feire 30 år med ‘Slip’, det starter 30. oktober i Atlanta og fortsetter til og med 2. desember i Los Angeles. Publikum på John Dee var så heldige å få en forsmak når bandet gjorde skandinaviske datoer sammen med sine samtidige, Fireside fra Luleå i Nord-Sverige.

Oslo var aller først ute før de tok turen videre til Slaktskyrkan i Stockholm 13. oktober og Vega i København 15. oktober. Det er vi særdeles takknemlige for. Dette var nemlig en festaften av de sjeldne.

Fireside på John Dee. Foto. Ådne Evjen

Fireside hadde dekket fint til bords, tross at vi likte konserten på Kampen Bistro tidligere i år bedre, Quicksand var sensasjonelt bra. Her var det minimalt å sette fingeren på. Det må i så fall være at noen av de ambiente støysekvensene kunne bli vel lange.